LE-1992-2430
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-10 |
| Publisert: | LE-1992-02430 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Ytre Follo herredsrett Nr. 92-00270 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02430 A. |
| Parter: | Ankende part: Eva og Erik Knudsen (Prosessfullmektig: Advokat Tom Erik Medalen). Motpart: Erling Furulund (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Ellen Meland). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen 2. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth 3. Kst. lagdommer Jørn Holme |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §180, §382 |
Ved stevning av 17. mars 1992 til Ytre Follo herredsrett reiste Eva og Erik Knudsen sak mot Erling Furulund med påstand om at de, som eiere av hytteeiendommen gnr. 19 bnr. 12 i Frogn, har hevdet rett til adkomst over Furulunds hytteeiendom gnr. 19. bnr. 14. Furulund tok til gjenmæle og påsto seg frifunnet.
Ytre Follo herredsrett avsa den 26. juni 1992 dom med slik domsslutning:
1. Erling Furulund frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Eva og Erik Knudsen har rettidig anket dommen til lagmannsretten. Saken har fått ankesaknr. 92-02430.
I prosesskrift av 7. september 1993 opplyser advokat Tom Medalen - prosessfullmektig for de ankende parter - at de av flere grunner, bl.a. prosessøkonomiske, ikke klarer belastningen med å fortsette saken. Anken trekkes derfor tilbake. Til omkostningskravet fremsatt fra motparten, anføres:
I saken foreligger slike omstendigheter at saksomkostninger ikke skal tilkjennes. Subsidiært gjøres gjeldende at kravet på kr 23125 er vesentlig for høyt.
Omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter skjønn i medhold av tvistemålsloven §175, jfr. Schei "Tvistemålsloven" I 363. I denne forbindelse må legges vekt på at de ankende parter er eldre mennesker, samt at saksforholdet har påført dem en betydelig personlig belastning. De har benyttet gangveien over motpartens eiendom i 40 år uten innsigelser. Uten forvarsel ble veien stengt i 1991.
De ankende parter har vært innstilt på å komme til en minnelig løsning. Dette ble også forsøkt under herredsrettens behandling. For dem var det avgjørende å finne en ordning som innebar at hytta fortsatt kunne brukes.
De ankende parter har vært av den oppfatning at herredsrettens dom var uriktig. Herredsretten var i så vidt stor tvil at saksomkostninger ikke ble tilkjent.
Det fremsatte krav, som i sin helhet gjelder salær, er vesentlig for høyt. Utført arbeid etter at herredsrettens dom forelå, kan vanskelig utgjøre kr 23125. Motparten har innsendt et "kort anketilsvar, og korte prosesskriv forøvrig, og korrespondansen mellom partene har vært av et meget lite omfang".
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Saksomkostninger tilkjennes ikke.
2. Subsidiært: Saksomkostninger tilkjennes ankemotparten med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 8000,-.
Ankemotparten - Erling Furulund - har ved prosessfullmektigen advokatfullmektig Ellen Meland, krevd kr 23125 til dekning av saksomkostninger i form av salær, og kommentert omkostningsspørsmålet slik:
Herredsrettens domspremisser viser at rettens bedømmelse av jus og faktum ikke var beheftet med den minste tvil. At saksomkostninger ikke ble tilkjent, må ses på bakgrunn av at begge parter hadde rettshjelpforsikring.
De ankende parter har ikke gjort noe forsøk på å begrunne på hvilke punkter herredsretten har tatt feil. Anken oppfattes som et forsøk på å presse motparten, som også er en eldre mann, til forlik.
Ankeforberedelsen har stort sett bare medgått til forsøk på å få i stand en minnelig ordning. I snart ett og et halvt år har ankemotpartens prosessfullmektig måttet "skrive brev, prosesskrift, svare på henvendelser og kommunisere med partene m.h.t. utallige meningsløse misforståelser vedr. forlikstilbud og stier på eiendommen. Omkostningsoppgaven reflekterer kun det konkrete tidsforbruk som er medgått til saken". - Særskilt påstand er ikke nedlagt.
Lagmannsretten bemerker:
De ankende parter har trukket anken tilbake før ankeforhandlingen. Det har de adgang til, jfr. tvistemålsloven §382. Ankesaken blir følgelig å heve.
Av Rt-1991-907 fremgår at spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger i en slik situasjon skal avgjøres ut fra tvistemålsloven §175 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Lagmannsretten finner at de ankende parter bør pålegges å betale motpartens omkostninger i ankesaken i medhold av hovedregelen i §175 første ledd idet ingen av unntakene kan få anvendelse.
De ankende parter har selv valgt å trekke anken tilbake, i første rekke av prosessøkonomiske grunner. Risikoen m. h. t. om de vil være i stand til å gjennomføre saken, må de selv være nærmest til å ta ansvaret for. Det er ellers ikke fremkommet noe som tyder på at anken ble trukket tilbake som en følge av at det fremkom nye opplysninger vedrørende tvistegjenstanden etter at anke var uttatt.
Det andre unntaket i §175 første ledd gjelder "retsspørsmaalets tvilsomhet". Høyesterett har i en kjennelse inntatt i Rt-1966-1545 fastslått at det med dette siktes til det prosessuelle grunnlag for hevingen, og ikke det materielle krav som er fremsatt. Tvil om at saken skal heves etter at anken er trukket tilbake, foreligger ikke. Selv om det også skulle være adgang til å legge vekt på eventuell tvil knyttet til det materielle krav, jfr. Schei l. c. 363, kan tvilen i foreliggende sak i hvert fall ikke være av en slik art at de ankende parter bør fritas fra å dekke motpartens omkostninger.
Ankemotparten har krav på dekning av de omkostninger som har vært nødvendige for å saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Anken er datert den 3. september 1992 mens tilbaketrekningen skjedde den 7. september 1993 da ankeforberedelsen var avsluttet og ankeforhandlingen berammet til 26. oktober s. å. I den mellomliggende periode har ankemotpartens prosessfullmektig inngitt et meget kort tilsvar, 3 prosesskrifter og 4 brev, alle relativt korte, hvorav flere angår spørsmål om fristutsettelse. I tillegg kommer 2 begrensede innlegg vedrørende spørsmålet om saksomkostninger.
Det er nok korrekt at saken har krevd en del ytterligere arbeid p. g. a. de ankende parters gjentatte forsøk på å oppnå en minnelig løsning. Lagmannsretten kan likevel ikke se at dette arbeidet, alle forhold tatt i betraktning, kan forsvare et så høyt tidsforbruk som omkostningsoppgaven må bygge på. Oppgave over medgått tid er heller ikke gitt. Et helt vesentlig moment i denne sammenheng er at saken i det alt vesentlige har stått i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Etter dette er retten kommet til at kravet må reduseres skjønnsmessig. Det finnes passende å kunne settes til kr 12000, alt salær.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Ankesak nr. 92-02430 heves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eva og Erik Knudsen til Erling Furulund 12000 - tolvtusen 0/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.