LE-1992-2714
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-07 |
| Publisert: | LE-1992-02714 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02714 M. Rettskraftig. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Siri Frigaard) mot A (Forsvarer: Advokat Knut Austad). |
| Forfatter: | Wilhelm Omsted Rettens formann, Knut Petterson, Sylvia Peters |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §3-3, Straffeprosessloven (1981) §252, §427 |
A, bopel - - gate 39, X er født xx.xx.1962. Han er ansatt som produktansvarlig i et dataselskap og har en årlig inntekt ca kr 250000. Han er uformuende. Tiltalte er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde.
Tiltalte er ikke tidligere straffedømt eller bøtlagt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 3. november 1992 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Buskerud lagsogn til fellelse etter
Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ For ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie.
Grunnlag er følgende forhold: Fredag 3. juli 1992, i - - gate 39 i X, bar/ dyttet han B inn på soveværelset hvor han med makt presset henne ned på sengen og dro av henne benklærne. Her oppsto det et basketak og etter dette oppga B videre motstand hvoretter han førte sin penis inn i hennes skjede.
Hovedforhandling ble holdt i X den 5. og 6. mai 1993. Lagretten ble stilt ett hovedspørsmål i overensstemmelse med tiltalen. Spørsmålet er besvart med nei, og retten besluttet enstemmig å legge lagrettens avgjørelse til grunn for den videre behandling av saken.
Tiltalte blir etter dette å frifinne for tiltalen.
Fornærmede har gjennom bistandsadvokaten fastholdt begjæringen om pådømmelse av det borgerlige rettskrav som i dette tilfellet er begrenset til et krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 litra b, og aktor har i medhold av straffeprosessloven §427 nedlagt slik påstand vedrørende dette krav:
A, født xx.xx.62 dømmes til å betale oppreisning til B i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 litra b, jfr. §3-3 fastsatt etter rettens skjønn.
Saksomkostninger påstås ikke.
Tiltalte har ved sin forsvarer tatt til gjenmæle mot kravet og har nedlagt slik påstand:
A frifinnes for kravet om oppreisning.
Fornærmede, B, har i det vesentlige anført:
Det er prosessuell adgang til å pådømme et borgerlig rettskrav i en straffesak selv om tiltalte er frifunnet for straffekravet, jfr. bl.a. Rt-1992-400.
Ved vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag gjelder den vanlige bevisbyrde, slik at det ikke kreves bevis av samme styrke for å idømme erstatning og oppreisning som ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Oppreisningskravet blir å avgjøre på grunnlag av bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-5 litra b, jfr. §3-3.
Tiltalte har utøvet voldtektshandlingen slik den er beskrevet i tiltalebeslutningen. Selv om det legges til grunn at han ikke har utvist forsett, er det utvilsomt at han i alle fall har vært grovt uaktsom, og det er tilstrekkelig til å pålegge ham å betale oppreisning.
De skader B er blitt påført som følge av tiltaltes overgrep mot henne, er meget betydelige. Det dreier seg i utgangspunktet om en traumatisk hendelse med en sterk krenkelse av henne. Hun har fra tidligere vært utsatt for belastninger fra et vanskelig familieliv, noe tiltalte har vært fullt oppmerksom på. Utviklingen etter overgrepet har også innebåret en sterk svekkelse av hennes selvfølelse, bl.a. med en svekket tro på sin egen vurderingsevne. Hun har også blitt betydelig mindre aktiv, bl.a. med fjellklatring som hun tidligere var sterkt engasjert i. Også den etterfølgende påkjenning som straffesaken har vært for henne, må belastes tiltalte, uansett straffesakens utfall.
Tiltalte har i det vesentlige anført:
Det er betenkelig å ta et borgerlig rettskrav som grunner seg på en tiltale om et straffbart forhold, når tiltalte er frifunnet i sin helhet for tiltalen. Lagretten har tatt stilling til skyldspørsmålet, og det vil være uheldig å foreta noen overprøving av lagrettens kjennelse, slik det her innbys til. Et eventuelt krav om erstatning eller oppreisning bør få sin pådømmelse etter vanlige sivilrettslige prosessregler. Lagmannsretten må derfor vise den største tilbakeholdenhet med å pådømme et slikt krav.
Ved lagrettens kjennelse er det konstatert at tiltalte ikke har utvist noe forsett. Det man eventuelt kan bebreide ham er kun uaktsomhet, og denne kan ikke sies å være grov. Det er da ikke hjemmel for noe oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven §3-5 litra b, jfr. §3-3.
De skadefølger som påberopes som grunnlag for kravet, kan ikke sees utelukkende å ha sin grunn i det forhold som tiltalen gjaldt. Det er tvertimot grunn til å anta at samleiet mellom tiltalte og fornærmede bare i liten grad har hatt noen betydning for utviklingen av de problemer hun nå sliter med. Det synes for øvrig som om disse problemene er betydelig overdrevet. Hun har nå etablert seg i egen leilighet,og hun har fått en venn som hun har et godt forhold til.
Lagmannsretten bemerker:
Det er i tiltalebeslutningen tilkjennegitt forbehold om å kreve erstatning/oppreisning. Tiltalte har således fått det nødvendige varsel om at kravet vil bli fremmet, jfr. straffeprosessloven §252, siste ledd.
Etter bestemmelsene i straffeprosessloven om borgerlige rettskrav er pådømmelsen av slike krav ikke avhengig av avgjørelsen av straffespørmålet. Det vil kunne avsies såvel fellende som frifinnende dom for de borgerlige krav uansett avgjørelsen av skyldspørsmålet, jfr. Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1992-400 og Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentar, bind II side 418.
Lagmannsretten finner spørsmålet om tilkjennelse av oppreisning tilstrekkelig opplyst. Fornærmedes krav blir således å ta opp til avgjørelse.
Med hensyn til det faktiske forhold som ligger til grunn for kravet bemerker retten:
A og B ble kjent våren 1985. Det oppsto etter kort tid et kjærlighetsforhold mellom dem, og dette varte omkring ett år. I denne tiden hadde de jevnlig seksuell omgang. A gjorde imidlertid slutt på forholdet, men de hadde fortsatt god kontakt, og også sporadisk, seksuelt samkvem. Fra omkring 1990 så de imidlertid ikke mer til hverandre før de traff hverandre på en pub i X om kvelden den 2. juli 1992. A hadde da først vært sammen med en kamerat og drukket noe øl og brennevin.
Gjensynet mellom B og A var hjertelig, og de ble sittende å snakke sammen til henimot stengetid. A hadde kort tid tidligere mistet sin mor, og det hadde gått atskillig inn på ham. De snakket også en del om dette. Fra puben gikk de hjem til ham for å fortsette samtalen der. A laget en drink til henne, men han drakk selv ikke noe alkohol idet han hadde drukket en del tidligere om kvelden.
Etter hvert begynte A å gjøre tilnærmelser overfor B. Hun avviste ham og sa uttrykkelig at hun ikke ville ha noe seksuelt samvær med ham. Etter sin egen forklaring oppfattet A ikke dette som alvorlig ment, og han tiltvang seg samleie med henne slik som beskrevet i tiltalebeslutningen. Han dyttet henne ned på sengen i soveværelset og begynte å ta av henne benklærne. Hun gjorde fortsatt motstand, og forsøkte bl.a. å kaste et glass på ham, og hun lugget ham kraftig. Hun innså imidlertid at videre motstand var nytteløs og lot ham gjennomføre samleiet med henne. Dette hendelsesforløp bygger i det vesentlige på Bs forklaring som lagmannsretten ikke har funnet noen grunn til å trekke i tvil.
Etter samleiet ba B om at A skulle ringe etter en drosje til henne, hvilket han gjorde. Hun reiste så til en annen venn av seg og fortalte ham om det som hadde skjedd. Hun var da i meget sterk sinnsbevegelse, hun gråt og var fortvilet. Vennen rådet henne til å anmelde forholdet til politiet, og etter en kort stund gikk de sammen til politikammeret og innga anmeldelse. Det ble deretter foretatt rutinemessige undersøkelser av B ved sykehus, og hun innga etter dette en mer detaljert anmeldelse. På bakgrunn av anmeldelsen rykket politiet ut og pågrep A som da lå og sov i leiligheten. Etter pågripelsen ble det, kl. 12.30, tatt en blodprøve av ham. Prøven viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 0,28 promille. A har opplyst at han da ikke hadde drukket noe alkohol siden han var på puben den forutgående kvelden.
Betingelsene for å tilkjenne B oppreisning er at A har utvist slik atferd som er nevnt i straffeloven §192, og at dette er skjedd forsettlig eller ved grov uaktsomhet, jfr. skadeserstatningsloven §3-5, første ledd, litra b, jfr. §3-3.
At det foreligger en voldtektshandling fremgår av beskrivelsen foran. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A har utvist grov uaktsomhet, helt på grensen til forsett. B har både i ord og handling gitt tydelig uttrykk for at hun ikke ville ha samleie med ham, og lagmannsretten er ikke i tvil om at dette var alvorlig ment fra hennes side. At A er frifunnet for straffekravet, kan etter bevisførselen, ikke ha noen annen forklaring enn at det kan foreligge en viss tvil med hensyn til om A virkelig har oppfattet eller regnet det som overveiende sannsynlig at hun ikke ønsket å ha noe slikt med ham å gjøre. Men det er i alle fall ikke tvilsomt at han burde ha innsett dette. Det er mulig at han har vært så vidt sterkt påvirket av alkohol at det har svekket hans vurderingsevne, men det kan ikke frita ham for noe ansvar.
Vilkårene for å tilkjenne B oppreisning er derfor til stede. Lagmannsretten finner, på bakgrunn av den skyld som er utvist fra As side, at det bør tilkjennes oppreisning.
Oppreisningsbeløpet skal settes til en sum som retten finner rimelig til erstatning for den tort og smerte som er voldt og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk karakter. Beløpet ansettes etter et helhetsskjønn, på bakgrunn av tilsvarende betraktninger som dem som fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1988-532.
I faktisk henseende bygger lagmannsretten på det inntrykk den har fått gjennom Bs egen forklaring og, når det gjelder de etterfølgende skader, dessuten på den forklaring som er avgitt av hennes psykolog, Marit Snyen.
Retten legger da til grunn at As overgrep har vært en sjokkerende opplevelse for B, dels fordi hun må ha opplevet dette som en plutselig og uventet situasjon med voldsanvendelse. Det forhold som var mellom henne og A på dette tidspunkt var ikke slik at hun hadde noen grunn til å regne med at han skulle tiltvinge seg seksuell omgang med henne. De var gode venner, og hun hadde stor tillit til ham, bl.a. fordi han hadde støttet henne og hjulpet henne gjennom vanskelige faser i hennes familieliv.
Lagmannsretten har oppfattet det slik at A, også etter bruddet mellom dem, sto B nær. Hans overgrep overfor henne var, i tillegg til den rent fysiske krenkelse, et svik mot henne. B har senere fått psykiske vanskeligheter som synes å være betydelige. Hun var tidligere en meget aktiv og uforferdet fjellklatrer, og hadde stor glede av denne idrettsutøvelse. Den har hun nå helt trukket seg fra. Hun har videre problemer med å oppholde seg i rom med mange mennesker, og hun er redd for å være alene. Psykolog Snyen har påpekt at det nok også foreligger en reaktivering av gamle traumer. Lagmannsretten legger, i likhet med psykologen, til grunn at dette ikke hadde skjedd dersom overgrepet ikke hadde funnet sted. Lagmannsretten legger i denne forbindelse også en viss vekt på at A har vært orientert om Bs vanskelige familiesituasjon og de problemer denne innebar for henne. Han var altså kjent med hennes sårbarhet.
Lagmannsretten legger atskillig vekt på at B gjennomførte et alvorlig ment forsøk på å ta sitt liv den 27. juli 1992. Hun ble i den forbindelse innlagt på sykehus for å bli holdt under psykiatrisk observasjon. Deretter ble behandlingen fulgt opp poliklinisk hos psykolog Snyen over et par måneders tid. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at selvmordsforsøket var direkte foranlediget av As overgrep mot henne.
Som foran nevnt har tiltalte en årlig inntekt på ca kr 250000. Han er ugift og har ingen forsørgelsebyrde. Han har opplyst at han har en samlet gjeld på ca kr 715000. Av midler har han en leilighet som han kjøpte i 1990 for kr 420000 og en bil av mindre verdi.
Aktor og bistandsadvokaten har antydet et oppreisningsbeløp i størrelsesorden kr 60000. Retten finner at dette beløp er passende. A vil derfor bli pålagt å betale oppreisning til B med kr 60000.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1962 frifinnes for tiltalen.
2. A født xx.xx.1962 dømmes til å betale oppreisning til B med 60000 - sekstitusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.