LE-1992-566
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-10 |
| Publisert: | LE-1992-00566 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00566 A jfr. LE-1992-00567 A. Anket til Høyesterett - Lagmannsrettens kjennelse opphevet. Saken hjemvist til lagmannsretten til beh. av spørsmålet om oppreisning for oversittelse av ankefristen - HR-1992-00692. |
| Parter: | Ankende part: Steinar Gaare Toril Risberg (Prosessfullmektig: H.r. advokat Tor Erling Staff). Motpart: Staten v/Kirke- utdannings- og forskn.dep (Prosessfullmektig: Regj.advokat Frode Innjord). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Odd J. Pedersen 3. Lagdommer Jørgen Fredrik Moen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §164, §153, §154, §179 |
I søksmål som gjaldt gyldigheten av oppsigelse og avskjed, anlagt av Steinar Gaare mot Staten v/Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet og av Toril Risberg mot samme departement, forenet til felles behandling ved Oslo byrett, avsa byretten dom 11. desember 1991. Staten ble frifunnet i begge søksmålene.
Dommen ble påanket av advokat Tor Erling Staff som var prosessfullmektig for såvel Gaare som for Risberg, ved anker datert den 20. januar 1992.
Staten påstod anken avvist som for sent fremkommet. Ankefristen er én måned og utskrift av dommen samt forkynnelsesskjemaer etter domstolloven §179, kom til advokat Staffs kontor fredag den 13. desember 1991. Advokaten var i en lagmannsrettssak i Bergen fra 9. desember 1991 og vedtok forkynnelse av byrettens dom først mandag 23. desember 1991. Advokat Staff hevdet i prosesskrift av 23. april 1992 at anken var innkommet i rett tid, men begjærte subsidiært på vegne av de ankende parter, oppreisning mot oversittelse av ankefristen.
Lagmannsretten behandlet avvisningsspørsmålet særskilt og kom under dissens til at anken måtte anses rettidig, idet fristen i dette særlige tilfellet først kunne antas å begynne sitt løp da advokat Staff fikk anledning til å gjøre seg kjent med dommen etter tilbakekomsten fra Bergen den 23. desember 1991. Mindretallet, fant at ankene måtte anses for sent innkomne idet advokaten var inne på sitt kontor søndag den 15. desember 1991.
Etter sitt resultat behøvde ikke flertallet ta standpunkt til begjæringen om oppreisning, mens mindretallet tok standpunkt til dette spørsmålet og fant at oppreisningsbegjæringen var framsatt så sent at den måtte avvises jfr. domstolloven §154 første ledd.
Etter kjæremål fra Staten v/Regjeringsadvokaten avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg den 3. desember 1992 kjennelse med slik slutning:
I ankesak nr. 92-00566A
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til lagmannsretten til behandling av spørsmål om oppreisning for oversittelse av ankefristen.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Steinar Gaare til Staten v/Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet 2000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
I ankesak nr. 92-00567A
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til lagmannsretten til behandling av spørsmål om oppreisning for oversittelse av ankefristen.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Toril Risberg til Staten v/Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet 2000,- - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Lagmannsretten ga partene frist til å uttale seg om oppreisningsspørsmålet. Advokat Staff skriver om dette i prosesskrift av 2. februar 1993:
Jeg henviser til lagmannsrettens skriv av 15. januar 93 vedr. spørsmålet om oppreisning.
Jeg anmoder om at oppreisning i disse saker gis. Sakene har vært forenet til felles behandling, og oppreisning bør gis forsåvidt angår begge saker. Jeg legger vesentlig vekt på at partene personlig er totalt uforskyldt i den fristforsømmelse som nu ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av 3. desember 92 er funnet å foreligge. Partene har begge i sterk grad vært aktive for å sikre seg at ingen fristoversittelse skulle skje.
Når fristoversittelse er skjedd, er dette alene prosessfullmektigens ansvar. Jeg gjør gjeldende at jeg som prosessfullmektig har vært i det jeg vil kalle prosessuelt god tro. Avgjørelsen i Rt-1991-402 forelå på det aktuelle tidspunkt ikke publisert. Jeg oppfatter avgjørelsen som en klar endring og innskjerping i forhold til tidligere praksis; jfr. her også advokat Steinar Wollands artikkel i Advokatbladet nr. 2/1992 23. Før lagmannsrettens behandling av spørsmålet hvorvidt forkynnelsen var rettidig har det ikke vært grunnlag for å begjære oppreisning; oppreisning er begjært i mitt skriv av 23. april 92 til Eidsivating lagmannsrett side 2 pkt. 2: "I den grad forkynnelse av domstolen finnes å ha skjedd for sent begjæres hermed oppreisning for fristoversittelsen, jfr. domstolloven §153".
Forut for dette tidspunkt har det ikke foreligget grunnlag for begjæring om oppreisning. Det er etter mitt syn ikke grunnlag for å begjære oppreisning at den annen prosessfullmektig påberoper seg fristoversittelse. Jeg peker her ordensmessig også på at lagmannsrettens flertall fant at anken måtte anses rettidig.
I sak Steinar Gaare har domstolen, utskriften 54, gitt uttrykk for at saken har vært funnet tvilsom.
I sak Toril Risberg har domstolen henvist til uklarheter, bl.a. slike uklarheter som departementet i noen grad må bære ansvaret for. Domstolen har også vektlagt at Risbergs sak har "vært vevet sammen med Gaares". I ingen av sakene er saksomkostninger tilkjent.
Det er etter mitt syn sterkt ønskelig med en høyere domstols prøvelse av de to saker. Dom om yrkesmessig uskikkethet og fradømmelse av offentlig lederstilling er så skjebnesvangre inngrep at det i spørsmålet om opp-reisning skal gis bør sees hen til det menneskelige og faglige behov for prøvelse av saken i lagmannsrett.
Den tolkning av tjenestemannsloven som Oslo byrett har foretatt er av en slik art at også denne tolkning i seg selv taler for oppreisning.
Jeg nedlegger i de to saker slik påstand:
1. Oppreisning gis.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.
Staten har i brev av 3. februar 1993 uttalt:
Som nevnt i mitt prosesskrift av 7. mai 1992, er statens oppfatning at også begjæringen om oppreisning må avvises.
Dette fordi den absolutte månedsfristen i domstolloven §154 første ledd er oversittet. Det kan ikke være særlig tvilsomt at denne fristen senest løp fra det tidspunkt den ankende part mottok statens anketilsvar. Jeg viser til Rt-1983-1089 (på 1090), Rt-1990-1205 (på 1207), samt til mindretallets uttalelser i lagmannsrettens beslutning av 19. august 1992 (på 8 siste avsnitt).
Når begjæringen om oppreisning avvises, må også ankene avvises.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 3. desember 1992 har staten fått dekket sine omkostninger i anledning spørsmålet om ankenes rettidighet. Saksomkostninger for den avsluttende behandling av oppreisningsspørsmålet kreves ikke.
Lagmannsretten bemerker: Etter domstolloven §154 må begjæring om oppreisning fremsettes senest én måned etter at det ble anledning til det. Mot forsømmelse av denne fristen kan det ikke gis oppreisning. Spørsmålet i denne saken er når de ankende parter Risberg og Gaare, hadde anledning til å begjære oppreisning.
Det er på det rene at Regjeringsadvokaten i sitt anketilsvar av 14. februar 1992, som ble meddelt advokat Staff ved Oslo byretts oversendelse av 26. februar 1992, gav uttrykk for at det kunne settes spørsmålstegn ved om ankene var rettidig fremsatt. Regjeringsadvokaten går grundig inn på dette spørsmålet og viser til relevante dommer.
Lagmannsretten gav i brev av 7. april s.å. uttrykk for at statens krav om avvisning av ankene ville bli avgjort særskilt, og advokat Staff ble gitt frist til den 24. april 1992 til å besvare de spørsmål som var reist i anketilsvaret.
I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. november 1990, trykt i Rt-1990-1205 flg., er det antatt at dersom advokaten i anketilsvaret blir gjort oppmerksom på at ankefristen kan være oversittet, må fristen for å begjære oppreisning regnes fra dette tidspunkt. Også i det tilfellet var det rettslig uenighet om hvorvidt ankefristen var utløpt eller ikke.
Det er mulig at spørsmålet om ankefristens begynnelse er mer tvilsomt i disse to sakene enn det var i saken trykt i Rt-1990-1205 flg. Det kan imidlertid ikke være avgjørende. Slik lagmannsretten leser kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1990-1205, må de ankende parter bære risikoen for at deres prosessfullmektig har en rettsoppfatning på dette punkt som etter kjæremålsutvalgets oppfatning er uriktig. Det innebærer, slik lagmannsretten forstår det, at fristen for å begjære oppreisning må løpe fra det tidspunkt de ankende parters advokat må forstå at det i alle fall er en mulighet for at ankene vil kunne bli avvist som for sent fremkommet. Han har da anledning til subsidiært å begjære oppreisning for oversittelse av ankefristen. Dette var i dette tilfellet i slutten av februar 1992. Det innebærer at en begjæring om oppreisning fremsatt den 23. april må avvises som for sent fremkommet, jfr. også lagmannsrettens kjennelse av 19. november 1992 i ankesak nr. 92-02121.
Staten har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I ankesak nr. 92-00566 A: Begjæringen om oppreisning avvises.
I ankesak nr. 92-00567 A: Begjæringen om oppreisning avvises.