LE-1992-761

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-10-30
Publisert:	LE-1992-00761
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 91-06039 M/55 Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-92-00761 M
Parter:	Statsadvokat Strand mot A (Forsvarer: Adv. Truls Dramer)
Forfatter:	Rakel Surlien (rettens formann), Bjørn Vade Sverre Faureng, Eva Reiersen, Anne K. Ebbing
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §275, §276, Militære Straffelov (1902) §79, §52, §54, §62, §77, Straffeprosessloven (1981) §436

Tiltalte, A, bopel - - - vei 57, Oslo, er født xx.xx.1941. Han er suspendert fra sin stilling som kapteinløytnant, og hever full lønn, som oppgis til ca kr 16000,- brutto pr. måned. Han har drevet en bensinstasjon, men avslutter denne virksomheten den 1. november d.å. Han oppgir videre å være uformuende. Tiltalte er skilt og har 2 voksne barn.

Tiltalte er tidligere ustraffet.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 13. mars 1992 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:

I Straffeloven §276, jfr. §275. For i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller skade, å ha forsømt en annens anliggende som han styrer eller har tilsyn med, eller handlet mot den annens tarv, idet utroskapet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, eller er forøvd ved brudd på den særlige tillitt som følger med hans stilling, eller å ha medvirket hertil.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Den 14. juni 1988 i Oslo, i egenskap av leder ved Økonomiseksjonen v/FO/ADM med fullmakt til å kvittere ut verdibrev, rekommanderte sendinger, utbetalingskort fra egen girokonto, verdipakker samt alminnelige pakker, hevet han i uberettiget vinnings hensikt ved Norges Banks avdeling Huseby en sjekk pålydende USD 5795,82, tilsvarende NOK 35556,34, og tilegnet seg beløpet. Sjekken var utstedt til Norwegian Defence Communications and Data Services av SHAPE, Belgia.

b) Den 19. juli 1988 i Oslo, i stilling og med fullmakt som nevnt i post a), hevet han i uberettiget vinnings hensikt 2 postgiroutbetalingskort fra Televerket pålydende til sammen kr 8919,80, og tilegnet seg beløpet, nemlig:

1) Regning nr. 87/06696-0 kr 2295.80

2) Regning nr. 87/6580-0 kr 6624,-.

c) Den 19. november 1988 i Oslo, i stilling og med fullmakt som nevnt i post a), hevet han i uberettiget vinnings hensikt et postgiroutbetalingskort fra Televerket, stort kr 14976,-, og tilegnet seg beløpet.

d) I desember 1988 i Oslo, i stilling og med fullmakt som nevnt i post a), hevet han i uberettiget vinnings hensikt 14 postgiroutbetalingskort fra Teledirektoratet pålydende til sammen kr 12660,-, og tilegnet seg beløpet, nemlig:

Nr.: Vedr.: Beløp:

1. Flymedisinsk Institutt, Blindern kr 2190,-

2. Tlf. nr. 02 114004 kr 190,-

3. Tlf. nr. 02 114004 kr 190,-

4. Finn Ruud kr 190,-

5. 02 848071 kr 2190,-

6. 02 303575 kr 2190,-

7. 02 621582 T. H. Holm kr 2190,-

8. 02 706740 K. Østbye kr 190,- 9 Tlf. nr. 02 114004 kr 190,- 10 02 303575 kr 2190,- 11 Tlf. nr. 02 114004 kr 190,- 12 02 536165 Fornebulandet HV avsn. kr 190,- 13 02 501221 E. T. Johansen kr 190,- 14 T. Østli kr 190,-.

e) Den 13. mars 1989 i Oslo, i stilling og med fullmakt som nevnt i post a), hevet han i uberettiget vinnings hensikt et utbetalingskort fra Televerket pålydende kr 19012,40, og tilegnet seg beløpet.

f) Den 28. juni 1989 i Oslo, i stilling og med fullmakt som i post a), hevet han i uberettiget vinnings hensikt en bankgiroutbetalingsanvisning fra TBK, stor kr 26264,-, til FO/ADM 6 vedrørende kreditnota nr. 365133, og tilegnet seg beløpet.

g) Den 21. juli 1989 i Oslo, i stilling og med fullmakt som nevnt i post a), hevet han i uberettiget vinnings hensikt et postgiroutbetalingskort fra Televerket, stort kr 42940,-, og tilegnet seg beløpet.

II Militær straffelov §77 første ledd, annet straffalternativ, jfr. bestemmelser om regnskapstjenesten i Forsvaret, pkt. 18. For som befalingsmann å ha unnlatt å utføre en tjenesteplikt eller på annen måte å ha overtrådt sin tjenesteplikt.

Grunnlag er følgende forhold: Til tider og steder som nevnt i post I hevet han rettsstridig de angjeldende beløp kontant i Norges Bank, avdeling Huseby.

III Militær straffelov §79. For som befalingsmann ved tilfeldighet eller for øvrig ved sitt forhold i eller utenfor tjenesten, å ha gjort seg uverdig til den for hans stilling fornødne tillitt og aktelse.

Grunnlag er følgende forhold: Som kapteinløytnant i Sjøforsvaret forholdt han seg som nærmere beskrevet i post I og post II og gjorde seg således i tjenesten uverdig til den for hans stilling som kapteinløytnant i Sjøforsvaret fornødne tillitt og aktelse.

Straffeloven §62 kommer til anvendelse.

Almene hensyn krever påtale for post I.

Tiltalte ble ved Oslo byretts dom av 12. september 1991 funnet skyldig i samtlige av tiltalens poster. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 7. november 1991 å tillate fornyet behandling for lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at A ble frifunnet på ett punkt ved Oslo byretts dom. Dette punkt er ikke med i tiltalen for lagmannsretten.

Eidsivating lagmannsrett holdt hovedforhandling 28. og 29. oktober 1992. Tiltalte A og 8 vitner forklarte seg. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Aktor nedla påstand om at A skulle dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 120 dager, hvorav 90 dager gjøres betinget, med en prøvetid på 2 år, og at A dømmes til tap av tjeneste som kapteinløytnant i Sjøforsvaret. Videre ble saksomkostninger til det offentlige krevet med kr 5000,-.

Forsvareren nedla påstand om at A måtte frifinnes og subsidiært at han måtte anses på mildeste måte.

A er 51 år. Han begynte i Sjøforsvaret i 1959 og har hatt en militær karriere. I 1984 begynte han som saksbehandler i økonomiseksjonen under administrasjonsavdelingen i Forsvarets overkommando (FO). Han ble leder av denne seksjon i 1985. A fikk skriftlig instruks fra sin daværende overordnede, men denne instruksen har det i ettertid ikke lyktes å frembringe. Det ble senere utarbeidet en stillingsbeskrivelse for As stilling. Denne trådte i kraft 11. april 1989. Det fremgår her blant annet at økonomioffiseren (A) er underlagt sjefen for administrasjonskontoret og er nærmeste foresatt for alt tjenestegjørende personell ved økonomiseksjonen, dvs. ca 7 personer. Han er videre avdelingens rådgiver i spørsmål som gjelder FOs interne budsjett og regnskap. I rent faglige spørsmål "sogner økonomioffiseren til plan- og budsjettstaben, FO og Forsvarets regnskapssentral" (FRS). Av hovedoppgaver er videre angitt under punkt B:

1. Organisere, lede og kontrollere virksomheten ved økonomiseksjonen og sørge for at tjenesten utføres i samsvar med tjenestereglementer, instruksjoner og spesielle direktiver som måtte bli gitt for virksomheten.

2. Sørge for utarbeidelse av forslag til driftsbudsjett for FO og kontroll med at forbruket skjer etter budsjettforutsetningene. Utarbeide avdelingens årlige omgrupperingsforslag og forklaring til statsregnskapet.

Av mer spesifiserte oppgaver fremgår blant annet under punkt C: Kontrollere og anvise regnskapsbilag.

Lagmannsretten finner bevist at A kjente til stillingsbeskrivelsen, idet han hadde vært med på utarbeidelsen, jf vitneforklaring fra tidligere kontorsjef, oberstløytnant Blomseth. Lagmannsretten legger videre til grunn at A var kjent med Bestemmelser For Regnskapstjenesten i Forsvaret (BRF), jf fremlagt utgave 3 av 1. april 1987, utgitt av Forsvarets regnskapssentral (FRS). Det fremgår her under punkt 18 blant annet: Postanvisninger, postgiroutbetalingskort, sjekker, bankremisser og bankgiro som mottas til dekning av utestående fordringer skal ikke heves kontant.

A hadde fått fullmakt - signaturprøve 29. juli 1985, undertegnet av daværende sjef for administrasjonsavdelingen, oberst II Per Gunnar Torblå. Ved siden av opplysninger om anvisningsmyndighet på oppgitte posteringsserienummer fremgår at A hadde "Myndighet til å utkvittere penger ved Norges Bank, avdeling Huseby". Lagmannsretten finner bevist at denne fullmakten i fredstid er begrenset til å utkvittere penger til seksjonens håndkasse, som ikke skulle inneholde mer enn kr 500-1000,-. Myndigheten for seksjonslederen utvides ved mobilisering. Vitnene Blomseth og Torblå har bekreftet dette, og lagmannsretten legger til grunn at A var kjent med det.

Våren 1988 innkom en sjekk til økonomiseksjonen på USD 5795,82, tilsvarende NOK 35556,34. A hevet sjekken 14. juni 1988. Han har forklart at han gjorde dette fordi beløpet gjaldt en tilbakeføring fra tidligere år. Pengene ville da ikke komme FO til gode fordi de etter gjeldende budsjettdirektiv skulle tilbakeføres statskassen. FO var i en anstrengt budsjettsituasjon, og han hevder at han gjorde dette for å hjelpe sin avdeling ved "budsjettsprekk". Han hevder videre å ha lagt pengene i et låst pengeskrin, som han hadde i et låst skap på sitt kontor. Etter egne opplysninger forholdt han seg på samme måte og med samme hensikt i forhold til samtlige innbetalingsanvisninger som er nevnt i tiltalen, slik at han ved utgangen av august 1989 hadde til sammen ca kr 155000,- i dette skrinet sammen med kvitteringene. Omtrent samtidig med at han hevet sjekken på kr 26264,-, jf tiltalens I, post f, betalte han 6 regninger for FO, ca kr 5600,-.

Våren 1989 ble postgiroanvisningen på kr 19012,40, jf tiltalens I, post e fra Televerket etterlyst av Sambandsseksjonen. A opplyste på forespørsel ikke at han hadde pengene eller giroen. Saken ble nærmere undersøkt, og man fant ut at A hadde hevet giroen 13. mars 1989. Da A hadde kommet tilbake fra et skytterstevne, ble han 12. september 1989 oppsøkt av sjefen for administrasjonsavdelingen, oberst II T. Næss og As nærmeste overordnede, Blomseth. A forklarte da at han hadde hevet beløpet. Videre at han oppbevarte pengene og at årsaken til dette var å unngå at gyldighetstiden for utbetalingskortet utløp og at han ville kontrollere hvilken konto beløpet skulle godskrives. A opplyste i retten at han på grunn av sitt fravær for første og eneste gang oppbevarte pengeskrinet hjemme. Han innbetalte beløpet dagen etter. Den 14. september 1989 ble han sykmeldt. Senere fikk FO kartlagt at A hadde forholdt seg på samme måte for så vidt gjaldt ytterligere kr 42940, som alle gjaldt utbetalingskort fra Televerket. Ved brev av 30. oktober 1989 ble A suspendert fra sin stilling, under henvisning til at forholdene ville bli oversendt til påtalemyndigheten. I notat til FRS av 1. november 1989 redegjorde A for samtlige disposisjoner inklusive nevnte utbetalinger på ca kr 5600,- og innbetalte restbeløpet, kr 135380,04 den 6. november 1989.

Tiltalens I

Når det gjelder straffeloven §276, jf §275 - grovt utroskap - finner lagmannsretten det klart at A hadde en slik selvstendig stilling som omfattes av bestemmelsene. Det vises for så vidt til Stordrange: Strafferettslig utroskap side 30 (Den Norske Advokatforening nr. 53). Likeledes er det klart at han handlet i strid med Statens tarv når han holdt tilbake midler som rettelig skulle ha vært tilbakeført statskassen. Han handlet med dette både forsettlig og rettsstridig. Det spørsmålet lagmannsretten videre må ta standpunkt til er om han opptrådte i egen vinnings hensikt. Her har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagmann Surlien, ekstraordinær lagdommer Vade og meddommerne Reiersen og Ebbing, finner bevist at han har handlet i egen vinnings hensikt og legger i denne forbindelse avgjørende vekt på følgende:

A har forklart seg annerledes for retten enn slik de førte vitner oppfattet situasjonen. Ingen i avdelingen har sett eller hørt om pengeskrinet eller visste at slikt ble oppbevart i et skap på As kontor. Han har også forklart seg noe annerledes i retten enn for politiet. Hans forklaring om at han trodde han hadde fullmakt i fredstid til å heve kontantbeløp ut over beløp til håndkassen er ikke troverdig. FO var ikke selvstendig regnskapsførende enhet den gang. Da den første postgiroen på ca kr 19000,- ble etterlyst, unnlot han å opplyse at han hadde beløpet. Da han ble konfrontert med at han hadde hevet det, forklarte han seg annerledes enn for retten. Han unnlot også i de nærmeste uker å opplyse at han hadde tilegnet seg ytterligere beløp kontant. Hans påstand om at han noe tidligere hadde sagt til sambandsseksjonens kontorsjef, kommandørkaptein Reidar Granerud, at han hadde ca kr 100000,- "liggendes", oppfattet Granerud slik at seksjonens behov for mer penger i 1989 ville kunne bli dekket ved omgruppering. Først da A skjønte at det var oppdaget at han hadde hevet flere anvisninger, la han kortene på bordet og gjorde opp for seg. Det var da gått vel en og en halv måned. Flertallet finner ikke det forhold at han hadde dekket noen mindre regninger avgjørende, idet dette like mye som å støtte hans egen forklaring kunne innebære at han ville søke å bygge opp et forsvar for forholdet, som han har erkjent var irregulært. At han skjønte at undersøkelser ville bli igangsatt og senere leverte bilag og betalte det samlede beløp, er etter flertallets mening heller ikke tilstrekkelig. Flertallet finner således bevist at A tilegnet seg det samlede beløp i egen og uberettiget vinnings hensikt.

Utroskapet er grovt, fordi det dreier seg om et betydelig beløp og fordi det er forøvet av offentlig tjenestemann, som derved har brutt den særlige tillit som følger med hans stilling, jf straffeloven §276 annet ledd.

Lagmannsrettens mindretall, meddommer Faureng, finner det ikke bevist at A handlet i egen vinnings hensikt og at han heller ikke handlet mot en annens tarv. Mindretallet finner ikke å burde skille mellom statskassen og FO i denne forbindelse.

Tiltalens II

A har erkjent å ha overtrådt sin tjenesteplikt. Lagmannsretten legger til grunn at han har opptrådt som "befalingsmann". Det vises her til C. J. Fleischer: Den militære straffelov 1956 34, hvoretter befalingsmann er enhver som har militær (sivilmilitær) befalsgrad. A har opptrådt forsettlig, idet han har overtrådt sin tjenesteplikt, dvs. plikten til å unnlate å heve anvisningene kontant, og som han kjente til, jf Bestemmelser For Regnskapstjenesten i Forsvaret, punkt 18. Han hevet rettsstridig de angjeldende beløp kontant i Norges Bank, avdeling Huseby.

Tiltalens III

Lagmannsrettens flertall, det samme som ovenfor, finner at A ved sitt forhold i tjenesten, slik det er beskrevet i tiltalen, har gjort seg uverdig til den for hans stilling fornødne tillit og aktelse, jf Høyesteretts kjennelse i Rt-1989-830. Han blir å fradømme sin stilling som kapteinløytnant i Sjøforsvaret.

Mindretallet, det samme som ovenfor, finner at A må frifinnes for overtredelse av militær straffelovs §79.

A blir etter dette å dømme for overtredelser av straffeloven §276, jf §275, militær straffelovs §77 første ledd, annet straffalternativ og militær straffelovs §79.

Straffen fastsettes til fengsel i 120 dager. Straffeloven §62 er bragt til anvendelse.

Ved straffutmålingen har lagmannsretten i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte hevet en rekke beløp, til sammen ca kr 160000,- i et tidsrom på mer enn ett år.

I formildende retning legges det vekt på at det har gått lang tid, mer enn tre år siden det straffbare forhold fant sted og på at hele beløpet er tilbakebetalt.

Lagmannsretten har under tvil funnet at fullbyrdelsen av fengselsstraffen kan utstå med en prøvetid på 2 år.

Avgjørende vekt i denne forbindelse er lagt på at tiltalte fradømmes tjenesten som kapteinløytnant.

Tap av offentlig tjeneste for en kapteinløytnant på 51 år er en reaksjon som vil måtte føles meget hardt, jf Høyesteretts dom i Rt-1977-1283. I den sak fant Høyesterett at det ved siden av tap av stilling ikke var påkrevet å ilegge fengselsstraff.

Statsadvokaten har nedlagt påstand om at A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige med kr 5000,-. Lagmannsretten er enig i at saksomkostninger bør ilegges i dette tilfellet og tar påstanden til følge, jf straffeprosessloven §436 første ledd.

Dommen er avsagt under dissens, jf ovenfor.

Domsslutning :

1. A, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelse av straffeloven §276, jf §275 og militær straffelovs §77 første ledd, annet straffalternativ, jf straffeloven §62, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jf straffeloven §52 - §54.

2. A dømmes for overtredelse av militær straffelovs §79 til tap av stilling som kapteinløytnant i Sjøforsvaret.

3. Han tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige med 5000 - femtusen - kroner.