LE-1992-765
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-25 |
| Publisert: | LE-1992-00765 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Drammen namsrett Nr. 91-02458C - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00765 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00462K . |
| Parter: | Ankende part: Norsk Kausjon A/S (Prosessfullmektig: Advokat Tormod Steen Christoffersen, Oslo). Motparter: 1. Gaute Tågerud (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Øydne, Oslo). 2. Drammen kommune v/kemneren (Prosessfullmektig: Egen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann 2. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth 3. Ekstraordinær lagdommer, lagmann Trygve Lange-Nielsen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §119, §158, §163, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, §383, §384, §140, §151, §162, §164, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Elvegården, gnr. 114, bnr. 1130 i Drammen kommune, er en kombinert bolig- og næringseiendom på 2,2 da. med trebebyggelse fra 1830-årene. Den består av 5 bygninger med til sammen 11 boliger og 2 næringslokaler. Eiendommen tilhører Elvegården A/S, der Rolf Tågerud har aksjemajoriteten, - og tjener som sikkerhet for selskapets pantegjeld kr 600000,- til Berg Sparebank og kr 3,5 mill. til Norsk Kausjon A/S. I tillegg har Drammen kommune legalpant for forfalte skatter og avgifter. Pantelånene er misligholdt, og Norsk Kausjon A/S innledet i 1990 tvangsforfølgning, hvorunder 1., 2. og 3. gangs auksjon ble holdt henholdsvis den 4. mars 1990, 11. desember 1990 og 20. august 1991. Norsk Kausjon A/S møtte ved alle auksjonene og bød henholdsvis kr 2,8 mill., kr 3 mill. og kr 2,7 mill., mens Rolf Tågeruds sønn, Gaute, bød kr 2,2 mill. ved 3. gangsauksjonen. Ved 1. og 2. gangs auksjon fremsatte saksøkte innvending etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 første ledd, og namsretten nektet da stadfestelse under henvisning til at budene var for lave. Ved 3. gangs auksjon ble stadfestelse nektet fordi kunngjøringskravene etter tvangsfullbyrdelsesloven §119 ikke var oppfylt. Norsk Kausjon A/S begjærte 4. gangs auksjon, og namsmannen rekvirerte i den anledning ny takst hos autorisert takstmann Arne Bergodd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §119 annet ledd. 4. gangs auksjon ble berammet til 26. november 1991.
Parallelt med Norsk Kausjon A/S' tvangsforfølgning gikk Drammen kommune v/kemneren til inndrivelse av forfalte skatter og avgifter. 1. gangs auksjon ble holdt den 18. juni 1991, uten at det ble avgitt bud, og det ble avholdt 2. gangs tvangsauksjon den 8. oktober s.å. Her møtte Rolf og Gaute Tågerud, mens kommunen og Norsk Kausjon A/S unnlot å møte. Namsmannen la frem Bergodds takst av 7. s.m. med verdianslag kr 1,3 mill., og ut fra dette bød Gaute Tågerud kr 1 mill. for Elvegården. Norsk Kausjon A/S ble etter forespørsel gjort kjent med budet, men ikke med taksten, og fremkom ikke med innvendinger mot stadfestelse. Den 11. oktober 1991 antok kommunen Tågeruds bud, og Drammen namsrett avsa den 11. november s.å. kjennelse med slik slutning:
1. Bud fra Gaute Tågerud på kr 1000000,- - kronerenmillion 00/100 - avgitt på 2. gangs tvangsauksjon over eiendommen gnr. 114 bnr. 1130 i Drammen stadfestes.
2. Omkostningene ved auksjonen settes til kr 5430,- kronerfemtusenfirehundreogtretti 00/100 -.
Fra premissene gjengis følgende vedr. tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd:
Takst avholdt 7. oktober 1991 angir en normal salgsverdi for eiendommen på kr 1300000,-. Budet på kr 1000000,- må antas å stå i forhold til gangbar pris på eiendommen sett på bakgrunn av den pristrykkende effekt salg på tvangsauksjon vanligvis innebærer og tvangsloven §158 er ikke til hinder for stadfestelse.
Elvegården A/S ble den 13. desember 1991 tatt under offentlig konkursbehandling, og Norsk Kausjon A/S påanket stadfestelseskjennelsen med konkursboet og Gaute Tågerud som ankemotparter. Boet er senere trådt ut av saken, jf Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 30. juni 1992, og Drammen kommune v/kemneren er i stedet trukket inn som ankemotpart nr. 2. Motpartene har tatt til gjenmæle i separate tilsvar av 3. og 9. mars 1992, og ankeforhandling ble holdt i Drammen den 6. og 7. januar 1993. Ved forhandlingen møtte Gaute Tågerud med prosessfullmektig og avga forklaring, mens Norsk Kausjon A/S møtte ved prosessfullmektig uten partsrepresentant. For kommunen møtte Sissel Nerhagen som partsvitne etter tvistemålsloven §213. Det ble avhørt ytterligere 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Drammen namsretts kjennelse av 11. november 1991 oppheves.
2. Norsk Kausjon tilkjennes saksomkostninger.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd etablerer en vidtgående plikt for retten til å vurdere selvstendig om budet står i misforhold til eiendommens gangbare pris, og herunder foreta de undersøkelser som er nødvendige for å skaffe et forsvarlig vurderingsgrunnlag. Drammen namsrett har ikke oppfylt loven krav i så måte, og selv om selve verdivurderingen er unntatt fra prøvelsesrett, må mangler ved fremgangsmåten kunne nyttes som ankegrunn. Ved grensedragningen for ankeadgangen har rettspraksis her gått stadig lenger i retning av å innrømme prøvelsesrett.
Namsretten har oversittet 3-ukersfristen i tvangsfullbyrdelsesloven §164, og dette er etter den ankende parts oppfatning en saksbehandlingsfeil som ubetinget fører til opphevelse (jf Alten 192). Det er dessuten begått andre saksbehandlingsfeil, som hver for seg - eller i sum - må lede til opphevelse. Namsmyndighetene må da vurderes under ett. Namsmann Eva Ottersen Fjellheim må ha vært klar over at det forelå eldre takster vedr. Elvegården med mye høyere verdiansettelser enn kr 1,3 mill. Hun burde varslet Norsk Kausjon A/S om den lave taksten fra Bergodd, slik at selskapet kunne fremkommet med innvendinger mot stadfestelsen eller gi overbud. Når namsretten i februar s.å. hadde nektet å stadfeste et bud på kr 3 mill., fordi det ansås for lavt, måtte Norsk Kausjon A/S med rette kunne regne med at stadfestelse av et bud på kr 1 mill. ville være utelukket. Selskapets manglende kjennskap til taksten av 7. oktober 1991 utgjør en omstendighet som kvalifiserer for unntak fra hovedregelen om tap av ankerett i tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd.
Namsretten har også forsømt seg, idet dommeren også administrerte 3. gangs-auksjonen for Norsk Kausjon A/S og følgelig var kjent med at det den 20. august 1991 ble budt kr 2,7 mill. for eiendommen. Retten kunne da ikke slå seg til ro med en takst på kr 1,3 mill., men pliktet å undersøke hvordan en slik verdisprik kunne forklares. Undersøkelse ville avdekket at bud på kr 2,8 mill. og kr 3 mill. tidligere var nektet stadfestet som for lave og at 4. gangs auksjon allerede var berammet for Norsk Kausjon A/S. Retten hadde dessuten panteattest for eiendommen, som viste at budet på kr 1 mill. nesten ikke ga dekning til hovedpanthaver, og byders navneforbindelse med Rolf Tågerud burde også mane til forsiktighet. Disse forhold måtte oppfordre namsretten til å ta kontakt med Norsk Kausjon A/S før stadfestelsen, og dens unnlatelse av å gjøre det har utvilsomt hatt innvirkning på avgjørelsen. Forsømmelsen må derfor lede til opphevelse, jf tvistemålsloven §384 første ledd.
Under enhver omstendighet må kjennelsen oppheves på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner. Nettopp fordi den skjønnsmessige verdivurderingen ikke kan påankes, stilles det strenge krav til begrunnelsen vedrørende tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd. Rettspraksis gir flere eksempler på at utilstrekkelige grunner her har ledet til opphevelse ( RG-1982-242 og Rt-1988-210). Premissene av 11. november 1991 viser verken om namsretten har foretatt en vurdering av verdiforholdet eller hvordan retten har forholdt seg til de nevnte spesielle omstendighetene i saken.
Reelle hensyn tilsier at panthavere og andre interesserte må beskyttes best mulig, og den nye tvangsfullbyrdelsesloven, som trådte i kraft 1. januar 1993, har fulgt opp disse intensjoner. Lagmannsretten bes også ta nødvendig hensyn til dem, selv om den nye loven formelt ikke får anvendelse i nærværende sak.
Ankemotpart nr. 1, Gaute Tågerud, har nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Gaute Tågerud tilkjennes saksomkostninger.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Det bestrides at namsmyndighetene har begått saksbehandlingsfeil som kan ha hatt innvirkning på stadfestelsesavgjørelsen, jf tvistemålsloven §384 og §383, og lovanvendelsesfeil er heller ikke påvist. Norsk Kausjon A/S fremkom ikke med innvending før stadfestelsen og har da i utgangspunktet tapt sin ankeadgang, jf tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd. Vurderingen som namsretten skal foreta ex officio etter samme lovs §158 annet ledd er også uttrykkelig unntatt fra anke, jf bestemmelsens siste pkt. Den ankende part forsøker å få en uangripelig verdivurdering prøvet ved å pretendere saksbehandlingsfeil som ikke er begått eller ikke har hatt betydning.
Således bestrides at oversittelsen av 3-ukersfristen i tvangsfullbyrdelsesloven §164 utgjør en absolutt opphevelsesgrunn. Slik virkning forutsetter at oversittelsen påberopes av interessenter som fristen nettopp tar sikte på å beskytte. Norsk Kausjon A/S har ingen slik beskyttelsesverdig interesse, og oversittelsen har heller ikke hatt noen betydning i forhold til selskapet.
Den ankende part har ellers ikke kunnet påvise ett eneste eksempel på at namsmyndighetene har overtrådt plikter pålagt i lov eller forskrifter. Annet rettsgrunnlag for plikter og/eller forsømmelser forefinnes ikke. Selskapet hadde ikke krav på å bli varslet om kemnerens tvangsforfølgning på annen måte enn gjennom kunngjøring etter tvangsfullbyrdelsesloven §119, og kunngjøring ble forskriftsmessig gjennomført. Det er på det rene at Norsk Kausjon A/S også hadde gjort seg kjent med den, og det var da selskapets risiko å unnlate å møte ved auksjonen. Namsmyndighetene hadde heller ikke plikt til å underrette panthaveren om Bergodds takst, jf tvangsfullbyrdelsesloven §119 tredje ledd, hvoretter takster bare skal "være tilgjengelig for interessenter og kjøpelystne på namsmyndighetenes kontor." Det er kun de tilstedeværende på auksjonen som har krav på nærmere informasjon og på å få uttale seg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §140 og §151. Den ankende part er profesjonell mht. tvangsforfølgning og burde på eget initiativ fulgt opp med undersøkelse og eventuelle innvendinger eller overbud.
Endelig bestrides at kjennelsesgrunnene er mangelfulle på slik måte at det kan lede til opphevelse. Hvor stadfestelseskjennelser er blitt opphevet på grunn av mangelfulle premisser visá-vis tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd, har man av disse ikke kunnet se om namsretten i det hele tatt har vurdert verdiforholdet selvstendig - eller premissene har indikert at vurderingen er foretatt på et feilaktig grunnlag. Intet av dette er tilfellet i nærværende sak. Det fremgår klart av Drammen namsretts premisser at retten har vurdert budets forhold til gangbar pris, og i så måte støttet seg til Bergodds takst. Det forelå intet signal om at taksten kunne være gal, og dommeren kjente ikke omstendighetene omkring de eldre bud og takster i Norsk Kausjon A/S' tvangsforfølgning. Det kan heller ikke forventes at hun skulle igangsette undersøkelser i andre saksporteføljer. Hun hadde det materialet hun trengte i egen sak og hadde ingen foranledning til å gi fyldigere begrunnelse enn den som er gitt.
For øvrig skal namsretten selv bedømme om den har tilstrekkelig materiale til å foreta en forsvarlig verdivurdering, og innvendinger på dette punkt er avskåret som ankegrunn på samme måte som verdivurderingen selv er unntatt fra overprøvelse, jf Rt-1982-901.
Ankemotpart nr. 2, Drammen kommune, har ikke formulert påstand, men har i tilsvaret av 9. mars 1992 gitt uttrykk for at kemneren generelt bare overlater til namsretten å vurdere verdiforholdet i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd.
Lagmannsretten bemerker:
Det er på det rene at Norsk Kausjon A/S verken møtte ved tvangsauksjonen den 8. oktober 1991 eller fremkom med innvending før stadfestelsen, og selskapet er da avskåret fra å nytte innsigelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 første ledd som ankegrunn, jf samme lov §162 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §162 første ledds annen setning. Norsk Kausjon A/S var ukjent med taksten av 7. oktober 1991, og kunnskap om den ville høyst sannsynlig ført til innvending eller overbud fra selskapets side. Det hadde derimot kjennskap til Gaute Tågeruds bud på kr 1 mill. Det er forståelig at man anså stadfestelse av dette bud som utelukket, men når Gaute Tågerud i august s.å. hadde budt kr 2,2 mill., var hans nye bud så påfallende at Norsk Kausjon A/S hadde grunn til å bringe på det rene om det forelå nye opplysninger som kunne forklare budet. Når selskapet ikke gjorde dette, kan det ikke sies "uten egen skyld å ha manglet kjennskap til den omstendighet som begrunner innvendingen".
Namsretten pliktet imidlertid å vurdere verdiforholdet ex officio etter tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd, og lagmannsretten er enig med den ankende part i at dette også innebar plikt til å skaffe et forsvarlig underlagsmateriale. Selve verdivurderingen er unntatt fra anke, jf nevnte bestemmelses siste pkt., og det er i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, inntatt i Rt-1982-901, vist til en tidligere kjennelse av 6. februar 1981 i sak lnr. 53 K/1981, hvor det sies at namsretten også i meget vidt omfang selv må bedømme hvorvidt den har det materiale den anser tilstrekkelig for å treffe avgjørelsen. Det gjenstår ikke desto mindre en viss adgang for lagmannsretten til å prøve saksbehandlingen. Rettspraksis gir således flere eksempler på at en stadfestelseskjennelse er opphevet fordi dens begrunnelse ikke har vist at namsretten har foretatt vurdering ut fra et forsvarlig grunnlag. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttaler dernest i kjennelse av 1. november 1990, lnr. 551 K/1990, at det følger av rettspraksis at ankeinstansen kan prøve om namsretten på forsvarlig måte har overveid om tvangsfullbyrdelsesloven §158 er til hinder for stadfestelsen. Retten viser også til RG-1982-242 og RG-1982-322.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §164 annet ledd skulle Drammen namsrett ta avgjørelse innen 3 uker etter antakelsen, og det er uomtvistet at fristen i dette tilfellet ble oversittet med ca en uke. Lagmannsretten er imidlertid enig med ankemotparten i at slik oversittelse ikke utgjør noen absolutt opphevelsesgrunn, men at virkningen avhenger av hvem som påberoper den. Som etterstående panthaver hadde Norsk Kausjon A/S ingen beskyttelsesverdig interesse i at avgjørelse ble tatt innen 3 uker, og fristoversittelsen har heller ikke vært bestemmende for avgjørelsens innhold. Den ankende part gis derfor ikke medhold i at kjennelsen må oppheves på dette grunnlag.
Lagmannsretten har ikke opplysninger om hvilket kjennskap namsmann Eva Ottersen Fjellheim hadde til de tidligere auksjoner og bud. Hvis hun ved auksjonen den 8. oktober 1991 kjente til forhistorien, ville det kanskje vært nærliggende om hun hadde orientert Norsk Kausjon A/S om den nye taksten på kr 1,3 mill. Retten kan allikevel ikke se at slik manglende underretning ville vært en saksbehandlingsfeil som kunne lede til opphevelse. Lagmannsretten finner heller ikke at det utgjør noen saksbehandlingsfeil at den takst som var innhentet til bruk for 4. gangs auksjon i Norsk Kausjon A/S' forfølgning, ble benyttet ved 2. gangs-auksjonen den 8. oktober.
Lagmannsretten er likevel kommet til at kjennelsen må oppheves, fordi det ikke kan ses at namsretten har foretatt en vurdering ut fra et slikt forsvarlig grunnlag som tvangsfullbyrdelsesloven §158 annet ledd krever.
Premissene i kjennelsen viser at namsretten har tatt standpunkt til verdiforholdet og ut fra Arne Bergodds takst antatt at budet på kr 1 mill. stod i forhold til eiendommens gangbare pris. En slik begrunnelse kunne isolert sett synes tilstrekkelig, men denne sak bød på helt spesielle omstendigheter vedrørende verdiforholdene. Vedkommende dommer som avsa kjennelsen hadde den 20. august 1991 styrt en annen tvangsauksjon over Elvegården, der det ble avgitt et meget høyere bud. Hun har som vitne forklart at hun husket dette og derfor prøvde å få kontakt med namsmann Ottersen Fjellheim for kommentar. Da det ikke lyktes, avsa hun likevel kjennelse. Hadde dommeren ansett budet fra 20. august som et relevant moment, ville det vært nærliggende å undersøke i Norsk Kausjon A/S' saksportefølje. Hvis hun hadde undersøkt der, ville hun sett at eiendomsmeglerne Werpen og Hansen den 27. februar 1990 hadde taksert eiendommen til kr 2,9 mill., og at Ing. Bjørn Helmersen den 24. januar 1991 takserte den til kr 4,1 mill. Hun ville også sett at Drammen namsrett deretter hadde nektet å stadfeste bud på hhv. kr 2,8 mill. og kr 3 mill., fordi den anså det sannsynlig at disse bud var for lave. Men namsretten så, slik lagmannsretten ser det, bort fra det i august avgitte bud. Lagmannsretten anser dette som en mangel ved namsrettens vurderingsgrunnlag, som kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Stadfestelseskjennelsen blir derfor å oppheve.
Lagmannsretten har vurdert om den kompetansebegrensning som følger av kjennelsene i Rt-1982-901 og Rt-1987-915, når det gjelder adgangen til å prøve omfanget av namsrettens undersøkelser, skulle medføre at anken ikke kan føre frem. Under tvil er lagmannsretten kommet til at de nevnte rettsavgjørelser ikke kan få gjennomslag i den foreliggende situasjon.
Anken har etter dette ført frem, og ankemotpartene skulle etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilpliktes å erstatte den ankende part sakens omkostninger. Lagmannsretten har imidlertid funnet saken så tvilsom at det var grunn for begge anekmotparter til å få den prøvet for ankedomstolen, og saksomkostningene oppheves derfor etter unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Drammen namsretts kjennelse av 11. november 1991 oppheves.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.