LE-1993-1043
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-18 |
| Publisert: | LE-1993-01043 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. 3055/92 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01043 K, LE-1993-01044 K, LE-1993-01045 K. |
| Parter: | De kjærende parter: 1. Knut Reggestad, 2. Rosario Echeverrio og 3. Arvid Øyberg (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kolby v/advokatfullmektig Philip Blom, Oslo) Kjæremotpart: Kongsberg Automotive AS (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulsson, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Ola Melheim, formann, lagdommer Johannes Smit, lagdommer Mary-Ann Hedlund |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, §5, §60 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder spørsmålet om Knut Reggestad, Rosario Echeverrio og Arvid Øyberg skal fratre sine stillinger før rettskraftig dom foreligger, jf arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. De tre som alle ble sagt opp den 14. oktober 1992, har reist sak idet det hevdes at oppsigelsene er usaklige, jf arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Oppsigelsessakene er forent til felles behandling. Hovedforhandling er berammet til 15. og 16. juni 1993.
Drammen byrett avsa kjennelse den 22. mars 1993 med slik slutning:
Arvid Øyberg, Rosario Echeverrio og Knut Reggestad fratrer sine stillinger i Kongsberg Automotive AS torsdag den 15. april 1993.
Kjennelsen er i rett tid påkjært i felles kjæremål, som forenes til felles behandling. Det er lagt ned slik påstand:
1. Begjæring om fratreden tas ikke til følge.
2. Kjæremotparten dømmes til å betale saksomkostninger i kjæremålsomgangen.
Kongsberg Automotive AS har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Drammen byretts kjennelse av 22. mars 1993 stadfestes.
2. Omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsaken.
De kjærende parter, Knut Reggestad, Rosario Echeverrio og Arvid Øyberg, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 har arbeidstaker rett til å stå i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Dette er hovedregelen. Bare unntaksvis kan retten bestemme noe annet. Det er her vist til forarbeidene i Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 75, første spalte, første og annet avsnitt. Det fremgår herav blant annet at det ved rimelighetsvurderingen er naturlig å skille mellom de tilfelle hvor oppsigelsene er begrunnet i disiplinære forhold o.l. og tilfelle hvor oppsigelsene er begrunnet i bedriftens forhold. I sistnevnte tilfelle, hvor årsaken f.eks. er rasjonalisering, driftsinnskrenkning o.l., bør retten ikke avsi kjennelse for at arbeidstaker skal fratre.
I rettspraksis er det i en rekke kjennelser tatt stilling til fratredelsesbegjæringer på grunn av rasjonalisering. Det er her vist til Rt-1987-1151 (1153). Det fremgår herav at det skal relativt meget til for å pålegge arbeidstakeren straks å fratre.
Det er arbeidsgiveren som har tvilsrisiko og bevisføringsplikt for sin påstand om at det er urimelig at arbeidstaker skal stå i stillingen. Den begrunnelse som kjæremotparten har gitt for fratredelse, er knyttet til bedriftens svake økonomiske resultat. Dette er imidlertid et typetilfelle av oppsigelsessaker ved rasjonalisering, hvor hovedregelen er at arbeidstakerne skal beholde arbeidet under sakens gang. Motparten har ikke påberopt noe som kan stille denne saken i en annen stilling enn det som er typetilfelle i disse sakene.
Ved rimelighetsvurderingen må det blant annet legges vekt på om oppsigelsene fremstår som klart holdbare. Det er feil rettsanvendelse når byretten i nærværende sak pålegger de tre oppsagte å påvise at utvelgelsen har vært i strid med arbeidsmiljøloven §60 og hovedavtalen §9-9. Utgangspunktet i hovedavtalen §9-9 er at ansiennitet skal følges. Det er bedriften som må bevise at det i det konkrete tilfellet foreligger forhold som gjør at arbeidstakerne "i det vesentlige ikke står likt". At det i vurderingen av om det foreligger like vilkår må innfortolkes et vesentlighetskriterium, er blant annet lagt til grunn i RG-1990-1098. Under saksforberedelsen for byretten er det ikke uttalt noe om hvilke kompetansevurderinger bedriften har foretatt som skulle tilsi en fravikelse av ansiennitetsprinsippet. I protokollene fra forhandlingsmøtet er det heller ikke noe sted nevnt hvilke individuelle kompetansevurderinger som er foretatt. Da byretten ikke har hatt de nødvendige opplysninger for å vurdere bedriftens kompetansevurdering, burde resultatet blitt det motsatte. Byretten burde uttalt at den ikke har holdepunkter for å si at utvelgelsen har vært saklig. Det må begrunnes i hvert enkelt tilfelle dersom man ikke følger ansiennitet som nevnt etter hovedavtalen §9-9. Byretten har lagt vekt på at andre arbeidstakere eventuelt vil måtte permitteres dersom de kjærende parter blir stående i sine stillinger.
Til dette er det anført at bedriften selv har opplyst at den etter driftsinnskrenkningene har mer enn 300 ansatte. Det er bare tre av de oppsagte som har reist sak. Den ene av de tre, Arvid Øyberg, har for øvrig sagt seg villig til å la seg permittere dersom det skulle bli aktuelt.
Det er i rettspraksis fremhevet at det må legges avgjørende vekt på bedriftens aktuelle situasjon. De opplysninger som fremgår av kjæremålstilsvaret, er ikke riktige. Pr. uke 17 var det i Rollag permittert til sammen 2,4 personer og i Hvittingsfoss 5 personer. Ved den avdelingen hvor Echeverrio er ansatt i Rollag, er det ingen permitterte. Her har bedriften omplassert arbeidstakere fra andre avdelinger på grunn av stor arbeidsmengde. Byretten har ved sin vurdering lagt vekt på at de ansattes representanter forut for oppsigelsene var enige i at det forelå grunnlag for bemanningsreduksjoner, samt at det var enighet om selve utvelgelsen. Til dette er anført at arbeidstakernes vern mot usaklig oppsigelse i henhold til arbeidsmiljøloven §60 og hovedavtalen §9-9, ikke kan fravikes ved avtale, jf arbeidsmiljøloven §5.
Kjæremotparten, Kongsberg Automotive AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det fremgår ikke av lovteksten i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 at man skal skille mellom de tilfelle hvor oppsigelsen skyldes forhold ved bedriften og de tilfelle hvor oppsigelsen skyldes en forgåelse fra den enkelte. Det bør ikke legges slik vekt på forarbeidene som den kjærende part hevder. Det er her vist til Evju: Arbeidsrettslige emner side 349 og Rt-1989-1041.
De kjærende parters gjengivelse av hovedavtalen §9-9 er i beste fall ufullstendig. Det er bare under ellers like vilkår at ansienniteten skal følges. Såvel forskjell i dyktighet som sosiale grunner kan medføre at vilkårene ikke er like. Dette synes for så vidt akseptert av de kjærende parter, idet Knut Reggestad så vidt vites ikke gjør gjeldende at ansiennitetsbestemmelsen i §9-9 er brutt for hans vedkommende, men at han skulle vært beholdt av sosiale grunner. Dette ville i så fall føre til at andre med lengre ansiennitet ville bli oppsagt isteden.
De tillitsvalgte har ikke ment at oppsigelsene er i strid med ansiennitetsbestemmelsene i hovedavtalen, idet det ikke har vært krevet forhandlinger om dette slik som bestemmelsene gir grunnlag for. Dette fremgår indirekte av møter 12. og 13. oktober 1992 (bilag 7 til stevningen).
Bedriften har i møte gjennomgått hver enkelt av de oppsagte med hensyn til begrunnelse for hvem som skal sies opp. Partene er enige om at det er saklig begrunnet fra bedriftens side at man har lagt hovedavtalen §9-9 til grunn for de vurderinger som er foretatt. De ansattes representanter er dessuten enige i det skjønn bedriften har utvist med hensyn til å vurdere kompetanse hos enkeltpersoner. Partene er dermed enige om hvem som skal sies opp, og at det ikke er aktuelt å kreve organisasjonsmessige forhandlinger.
De tillitsvalgte og bedriften er enige om forståelsen av hovedavtalen. Den enkelte arbeidstaker er da bundet av forståelsen som de tillitsvalgte har lagt til grunn. Det er her vist til hovedavtalen §6-2.
Dersom oppsigelsene blir kjent ugyldige, vil de kjærende parter få et erstatningskrav som fullt ut vil dekke det tap de påføres ved å fratre. Dersom de oppsagte får medhold i realiteten, vil de kjærende parter bli gjeninntatt.
Kjæremålet kan ikke gis oppsettende virkning, idet de kjærende parter allerede har fratrådt sine stillinger. Lagmannsretten måtte i så fall treffe midlertidig forføyning etter den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven §262. Dette ville være uheldig for det korte tidsintervall som gjenstår. Det er vist til Rt-1989-361 og Rt-1989-792.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er hovedregelen at arbeidstakeren kan fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom (kjennelse).
Det kan gjøres unntak etter en konkret rimelighetsvurdering, hvor det blant annet legges vekt på de oppsagte parters og bedriftens aktuelle situasjon.
De kjærende parter har allerede fratrådt i medhold av byrettens kjennelse, som fastsatte fratredelsestidspunktet til 15. april 1993. Selv om hovedforhandling er nært forestående ( 15. juni 1993), finner man ikke at dette bør frata arbeidstakerne retten til å gjeninntre.
Ved vurdering av arbeidstakernes forhold kommer hovedavtalen §9-9 inn. Det fremgår herav at ansienniteten skal følges under ellers like forhold. Forskjell i dyktighet kan være et moment for å fravike ansienniteten.
Av protokoll fra møtene 12. og 13. oktober 1992 (bilag 7 til stevningen) fremgår det at bedriften har foretatt en konkret vurdering av hver enkelt av de oppsagte. De ansattes representanter har vært enige i det skjønn som er utvist med hensyn til kvalifikasjoner.
Lagmannsretten finner under noen tvil at det er utvist et konkret og forsvarlig skjønn som hva selve kvalifikasjonskravet angår, tilsier at det kan gjøres unntak fra ansiennitetsprinsippet. Tvilen refererer seg til at det ikke fremgår noe konkret som kan henføres til hver enkelt av de tre berørtes kvalifikasjoner. Retten er ikke enig med motparten i at de forhandlinger som er ført, hindrer prøving av saken rettslig.
Når lagmannsretten likevel er kommet til et annet resultat enn byretten, er det ut fra en totalvurdering av belastningen av å la de tre fortsette til endelig avgjørelse foreligger. Det vises her til det som ble anført i kjæremålserklæringen under pkt. V og i prosesskrift av 5. mai d.å. Lagmannsretten legger i rimelighetsvurderingen til grunn at Arvid Øyberg om nødvendig er villig til å la seg permittere inntil videre, slik at den totale belastning blir én mindre.
Kjæremålet har etter dette ført frem, men omkostningsavgjørelsen bør utstå til avgjørelsen i hovedsaken, jf tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om at Knut Reggestad, Rosario Echeverrio og Arvid Øyberg skal fratre, tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.