LE-1993-1051

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-06-27
Publisert:	LE-1993-01051
Stikkord:	Ektefelleskifte, Gjeldsansvar, Sameie
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 2065/1990 - 53 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01051 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00005K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Stephan Didrich Eid).
Forfatter:	1. Lagdommer Ingse Stabel, formann 2. Lagdommer Mary-Ann Hedlund 3. Kst.lagdommer Christofer Heffermehl
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §14, §7, Sameigelova (1965) §9, Ægtefælleloven (1888) §14, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1918) §54, §30, Skifteloven (1930) §9, §2

Saken gjelder spørsmål om tidligere ektefelles ansvar for gjeld knyttet til tidligere felles bolig.

Partene A og B, nå B, giftet seg 26. april 1980. De hadde fullstendig felleseie. Faktisk separasjon skjedde den 1. oktober 1983 ved at B flyttet ut av fellesboligen sammen med det felles barn, en datter født xx.xx.1981. Søknad om separasjon ble innsendt 20. januar 1984, og skilsmissebevilling ble innvilget 5. mars 1986. Offentlig skifte ble begjært i november 1985, og skifte ble åpnet ved Jæren skifterett. Saken ble i november 1986 overført Oslo skifterett. Skiftebehandlingen ble innstilt den 12. januar 1990 da begge parter ble vurdert som insolvente, og det ikke var stilt sikkerhet for skifteomkostningene.

Den felles bolig, en villaeiendom i X, gnr 31 bnr 120, ble kjøpt i mai 1980 for kr 520000,-, og var fullstendig lånefinansiert. Lånene var i sin helhet opptatt av A og var ordnet via hans daværende arbeidsgiver Saga Petroleum. B hadde skrevet sitt ektefellesamtykke på pantobligasjonene. Hjemmelen til eiendommen var det A alene som hadde.

Lånene, totalt kr 574000,- er det gitt en oversikt over på side 2 i byrettens dom. I tillegg opptok B et lån på kr 22000,- i Statens Pensjonskasse, med pant i eiendommen. Disse pengene ble ikke brukt direkte til å finansiere huskjøpet, men ble brukt i den daglige husholdningen.

Boligen ble solgt gjennom skifteretten 1. september 1989 for kr 820000,- som i sin helhet gikk til å dekke pantekreditorene.

Sommeren 1990 tok A ut stevning for Oslo byrett mot B. For byretten krevde han at hun skulle betale ham kr 768910,- pluss renter, som ifølge ham tilsvarte andel av rest pantegjeld samt renter han hadde utlagt i skifteperioden. B avviste kravet og påstod seg frifunnet.

Byretten avsa 21. januar 1993 dom med slik domsslutning:

1. B frifinnes.

2. A betaler kr 30000,- i saksomkostninger til B.

Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A anket i rett tid byrettens dom inn for Eidsivating lagmannsrett, og har der lagt ned slik endelig påstand:

1. B dømmes til å betale A kr 768910,- med tillegg av 18 % renter fra 31. desember 91 til 31. desember 93 og 12 % rente fra 1. januar 94 til betaling skjer.

2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og for lagmannsretten.

B har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom stadfestes og B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus 31. mai 1994. Partene møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt noen vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Byretten har tatt feil både faktisk og juridisk når den ikke har funnet at boligen inngikk i et tingsrettslig sameie, med den følge at begge sameiere blir ansvarlig for den tilknyttede gjeld. Etter hans oppfatning var boligen faktisk sameie mellom partene på tidspunktet for samlivsbruddet, oktober 1983, som er skjæringspunktet i forhold til dette spørsmålet. Han viser til ekteskapsloven av 1918 §54 første ledd, som må bli avgjørende i denne saken.

Før spørsmålet om når en bolig blir sameie mellom ektefeller, må man bygge på Høyesteretts rettsoppfatning i den såkalte "husmordommen", inntatt i Rt-1975-220. Etter As oppfatning fremhever Høyesterett her følgende momenter som avgjørende for om et sameie er etablert:

1. Boligeiendommen er anskaffet under ekteskapet.

2. Anskaffelsen er ikke for noen del skjedd ved arv, gave eller annen tilfeldig atkomst.

3. Ektefellene var enige om anskaffelsen av egen bolig for familien.

4. Boligen var familiens bolig inntil ekteskapet gikk i stykker.

5. Anskaffelsen har skjedd ved mannens og kvinnens arbeidsinntekter .. samt ved at hustruen for sin del i et tidsrom hadde dagen fullt belagt med stell av barn samt hus.

Boligen ble her anskaffet under ekteskapet, partene var enige om å anskaffe den og om at den skulle være deres felles bolig. Anskaffelsen skjedde ved låneopptak, og lånet var ment nedbetalt ved partenes felles inntekt. B hadde riktignok lavere inntekt enn ham, ved at hun arbeidet halv tid eller i perioder var uten inntekt, og at hennes lønn som teknisk tegner i Statoil var lavere enn hans som geoingeniør. Til gjengjeld bidro hun ved sitt arbeid i hjemmet og ved stell og pass av datteren etter at hun ble født i juni 1981.

At ekteskapet var av forholdsvis kort varighet, vel 3 år, og at partene i vel 1 år av denne tiden bodde utenlands, kan ikke være avgjørende for denne vurderingen.

Det følger dermed uten tvil at boligen var et sameie, og dette må etter hovedregelen anses å være fordelt med en halvpart på hver, jf sameieloven §2. Det følger da uten videre av samme lov §9 første ledd at de er ansvarlige for halvparten av gjelden hver. Ettersom A alene, både under og etter ekteskapet, har forestått renter og avdrag på lånene, har han nå et krav mot B for hennes del som han har betjent.

Tapet er reelt, ved at han bare har medregnet renter på den del av gjelden som er gått til anskaffelse av boligen. Han har videre gjort fradrag for en del av eiendommen han mener er hans særeie, nemlig en ny etasje med nytt skråtak påbygget etter stormskader i 1987. Han anslår sin særeieandel til 37 % av salgssummen.

Det er ikke riktig at årsaken til tapet er hans eget forhold. Han bidro på ingen måte til å forhale salget. Så lenge boet var under offentlig skifte hadde han etter skifteloven §9 ikke anledning til selv å forestå noe salg. Det er heller ikke hans feil at den opprinnelige kjøper, som hadde tilbudt kr 1000000,- trakk seg.

De anførte innsigelsene fra B kan ikke tas i betraktning i denne sak, idet de er knyttet til krav som er litispendente for en annen domstol, nemlig Oslo byrett. Innsigelsene mangler dessuten reelt grunnlag. Tomten i Bærum ble ikke solgt til underpris, den reelle salgssummen var kr 460000,-, idet den ble overskjøtet med gjeld.

Når det gjelder hytta i Seljord, er det ikke grunnlag for B å rette noe krav mot ham i anledning den.

B har for lagmannsretten i et vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig både når det gjelder faktum og jus.

Prinsipalt anfører B at det ikke finnes noe grunnlag for et pengekrav av denne type mot henne. Det dreier seg om et skiftekrav som i tilfelle skulle vært tatt opp og avgjort i forbindelse med skiftet av boet. Kravet må dessuten ses i sammenheng med andre tvistepunkter i forbindelse med skiftet, som nå står for retten annetsteds. Det er meningsløst å anlegge sak om en formuespost i forbindelse med et felleseieskifte, uten å se hele saken i sammenheng. Det nedlegges likevel ikke påstand om at saken skal avvises. De øvrige tvistepunkter vil likevel bli brukt som innsigelser mot kravet.

For at B skal ha noe ansvar overfor A for gjeld som er stiftet av ham, må det finnes en særlig hjemmel. Slik hjemmel finnes ikke i dette tilfellet. Den tidligere ektefellelov §7 om ektefelles rett til å forplikte den annen i forhold til kreditorer, får klart ikke anvendelse på en gjeldspost av denne type. Annen hjemmel finnes heller ikke. Etter ektefelleloven §30 hefter hver ektefelle bare for sin egen gjeld.

A må ha bevisbyrden for at B ha påtatt seg et slikt ansvar. Det er ingen ytre faktorer som indikerer at hun har det. Lånene er oppnådd via hans arbeidsgiver, det er han alene som har skrevet under lånedokumentene, og det var en klar forutsetning mellom partene at det var han som skulle stå for nedbetalingene, via sin løpende inntekt. Bs inntektsforhold var på ingen måte slik at hun kunne betjene lån av denne størrelse. Hennes underskrift har kun betydning i forhold til det loven krevet, nemlig ektefellesamtykke til pantsettelse av felles bolig etter den daværende ektefellelov §14.

Det er heller ikke grunnlag for å påstå at boligen var sameie mellom partene. Ekteskapet var av fort kort varighet til det, og partene bodde reelt sett bare vel 1 1/2 år sammen i boligen. A har dessuten hele tiden, både under og etter ekteskapet opptrådt som eneeier. Pengene som ble innbrakt ved salget gikk i sin helhet til As kreditorer, intet ble utbetalt B. Disposisjoner ble foretatt helt uten hennes vitende, både når det gjelder utleie og omfattende reparasjoner og påbygninger.

Det at sameie eventuelt er oppstått, betyr for øvrig ikke at begge sameiere blir ansvarlig for gjeld. Pantegjeld av denne type er ikke en utgift som omfattes av sameieloven §9. Bestemmelsen har heller ikke vært brukt slik i praksis. Og det er intet i rettspraksis om "husmorsameier" om at påheftende gjeld med dette blir begges ansvar. Det vises til Lødrup Familieretten 1991 143.

Subsidiært gjøres det gjeldende at boligen gjennom den avbrutte skiftebehandlingen ble utlagt A som eneeier, og at han ikke nå kan reise krav mot henne knyttet til dette.

Det tap A etter dette tidspunkt har lidt, har han selv påført seg ved ikke å sørge for at boligen ble solgt på et tidspunkt da den ville ha innbrakt tilstrekkelig til å nedbetale hele pantegjelden. Kontrakten med en kjøper for kr 1000000,- var klar til undertegning, og han hadde ingen rimelig grunn til i siste liten å bringe inn tidligere ikke avtalte kontraktsomsetninger. Dette førte til at kjøperen trakk seg, og neste bud ble langt lavere.

Atter subsidiært gjøres det gjeldende at B har krav mot A i forbindelse med en tomt i Bærum kjøpt for kr 420000,-, som han overdro til sin far for kr 10000,- og dermed forringet boet. Hytteeiendommen i Seljord, som ble anskaffet under ekteskapet og tilhørte felleseiet, er av A holdt helt utenfor skiftet, noe han ikke hadde rett til.

Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at A ikke har sannsynliggjort selve kravet. Det foreligger ingen kvitteringer, kun en av ham oppstilt oversikt over renter og renters renter. Det har fra hans side delvis vært anført at det dreier seg om allerede nedbetalt pantelån, dels at det er påløpne, men ikke betalte renter. Kravet er så uoversiktlig at det nesten er umulig å ta standpunkt til.

Lagmannsretten er kommet til at byrettens dom blir å stadfeste. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, bortsett fra at det for lagmannsretten ikke er påstått avvisning på noe grunnlag. Lagmannsretten er således enig med byretten i at det ikke er holdepunkter i saken for at B skulle ha noe ansvar direkte overfor kreditorene i saken ved at ektefellene skulle ha et solidaransvar utad for gjeld tilknyttet boligen. Av partsforklaringene for lagmannsretten går det også fram at kreditorene ikke har rettet noen krav mot B i saken.

Som byretten også har forutsatt, betyr ikke dette uten videre at ikke B internt, i forhold til A,kan ha påtatt seg ansvar for en del av gjelden. I så fall må det imidlertid foreligge et særlig grunnlag for å anta at hun har påtatt seg dette. Lagmannsretten finner ikke at dette er tilfelle i denne sak.

Lagmannsretten bemerker at saken må avgjøres etter den tidligere lov om ektefellers formuesforhold og rettspraksis knyttet til den. Spørsmålene saken reiser må likevel antas å bli å løse på samme måte etter den nye ekteskapsloven.

Ektefelleloven §7 gir ikke grunnlag for å forplikte den annen ektefelle ved låneopptak av denne type. Heller ikke ektefellens påtegning etter ektefelleloven §14 kan ses som et selvstendig grunnlag for ansvar. Det vises til Rt-1987-329 der hustruens samtykke til pantsettelse riktignok ble tolket til å omfatte hele eiendommen, også en eventuell sameieandel, men ikke ga grunnlag for personlig ansvar for gjelden.

Tilsvarende betraktninger må legges til grunn ved spørsmålet om en ektefelle internt er ansvarlig, jf Lødrup Familieretten 1991 139. At en eiendom er et tingsrettslig sameie, er heller ikke i seg selv tilstrekkelig for at slikt ansvar oppstår. Sameieloven §9 får ikke anvendelse på slik gjeld, og det er heller ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen utvidende her. Et sameie kan likevel bety at partene har påtatt seg å dele gjeldsansvar, selv om gjelden bare er stiftet av den ene.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, da den ikke finner at sameie kan være etablert i boligen i dette tilfelle. Lagmannsretten viser til at ekteskapet var av kort varighet, og at eiendommen bare i svært kort tid tjente til felles bolig. Det er intet som tydet på at partenes hensikt var å eie boligen sammen. Ervervsdokumenter og lånedokumenter var i As navn, og alle disposisjoner ble foretatt av ham alene. Også hans opptreden i ettertid tyder på at han betraktet seg som eneeier. B har ikke på noe tidspunkt gjort krav på eierandel i huset, og hun har aldri mottatt leieinntekter.

Spørsmålet er likevel ikke avgjørende i saken, da det uansett må foreligge et særlig grunnlag dersom B skal ha påtatt seg ansvar for gjelden. I dette tilfelle har dette formodningen mot seg. Konklusjonen blir derfor at det indre forhold mellom ektefellene tilsvarer det ytre, nemlig at gjelden er As alene, og at han ikke har noe krav mot B.

Byrettens dom må derfor bli å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og A må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf §172 erstatte B hennes omkostninger for lagmannsretten. Det finnes ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §180 første ledd annet punktum.

Advokat Eid har levert omkostningsoppgave på kr 19000,- som i sin helhet er salær. Oppgaven legges til grunn.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til, blir byrettens omkostningsoppgave å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 19000 - nittentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.