LE-1993-1113
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-22 |
| Publisert: | LE-1993-01113 |
| Stikkord: | Strafferett, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01113 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot A (Forsvarer: Adv. Øyvind Elseth). |
| Forfatter: | Georg Lund Rettens formann, Finn Kløvstad - Mindretall: Jon Bonnevie Høyer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §207, §62, §3-3, Straffeprosessloven (1981) §327 |
Tiltalte A, bopel X-veien 58, ... Y, er født den .. juni 1942.
Ved tiltalebeslutning utferidget av statsadvokatene i Eidsivating den 27. april 1993 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Buskerud lagsogn, til fellelse etter:
I Straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ
For å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.
Grunnlag:
a) I tiden antatt 1985 - 1990 på forskjellige steder i Y i Z hadde han ved flere anledninger utuktig omgang med sin sønn B, født xx.xx.1985, ved bl.a. å stikke finger og/eller gjenstander inn i sønnens endetarmsåpning og føre sin erigerte penis inn i eller mot endetarmsåpningen.
b) I tiden antatt 1988 - 1990 på forskjellige steder i Y i Z hadde han ved en eller flere anledninger utuktig omgang med sin sønn C, født xx.xx.1987, ved bl.a. å stikke finger og/eller gjenstander inn i hans endetarmsåpning og føre sin erigerte penis inn i eller mot endetarmsåpningen.
II Straffeloven §207 første ledd, første straffalternativ
For å ha hatt utuktig omgang med slektning i nedstigende linje.
Grunnlag:
a) Til tid og sted som angitt i post I a), forholdt han seg som der beskrevet overfor sin sønn B.
b) Til tid og sted som angitt i post I b), forholdt han seg som der beskrevet overfor sin sønn C.
Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.
Påstand om pådømmelse av de fornærmedes oppreisningskrav forbeholdes nedlagt.
Lagretten er forelagt 4 hovedspørsmål. Samtlige spørsmål ble besvart med nei. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir således å frifinne, jf. straffeprosessloven §327.
Det er i tiltalen tatt forbehold om å nedlegge påstand om oppreisning. De fornærmede har gjennom bistandadvokaten fastholdt kravet og nedlagt påstand om fastsettelse av erstatning for skade av ikke-økonomisk art etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 150000 for hver av de fornærmede. Tiltalte og hans forsvarer har ikke hatt innvendinger mot at kravet blir realitetavgjort av lagmannsretten, og har påstått seg frifunnet for oppreisningskravet.
Lagmannsretten skal bemerke at straffeprosessloven bestemmelser gir anvisning om pådømmelse av borgerlige rettskrav uavhengig av avgjørelsen av straffespørsmålet. Det vil således kunne avsies såvel fellende som frifinnende dom for de borgerlige krav uansett avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1992-400.
Partene har gitt uttrykk for forskjellige syn på beviskravet i en sak som den foreliggende. Etter lagmannsrettens syn må det i sin alminnelighet stilles strenge krav til beviset for å kunne legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i et straffbart forhold, jf. Rt-1990-688. I særlig grad gjelder dette når det dreier seg som et så graverende forhold som i den foreliggende sak. Selv om det ikke kan stilles de samme krav som til en fellende straffedom, vil alminnelig overvekt av sannsynlighet for at overgrepet har skjedd, således ikke være tilstrekkelig for å kunne tilkjenne oppreisning. Den nærmere grensedragning må nødvendigvis foretas på grunnlag av en konkret vurdering. I en sak som gjelder et sterkt inkriminerende forhold som den nærværende, må beviskravet ligge forholdsvis nær det som gjelder for å kjenne tiltalte strafferettslig skyldig.
Når det gjelder spørsmålet om det i forbindelse med oppreisnngskravets avgjørelse er ført bevis av tilstrekkelig tyngde for at A har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen, har lagmannsretten delt seg i et flertall bestående av rettens formann og dommer Kløvstad og et mindretall bestående av dommer Høyer.
Lagmannsrettens flertall legger særlig vekt på den lange tid som gikk fra mistanken ble vakt hos moren til dommeravhørene ble avholdt, med den fare for påvirkning av barna fra mor og mormor i denne tiden med bakgrunn i den ekteskapskonflikt som pågikk. Det pekes også på de svakheter som foreligger ved dommeravhørene med tap av lydbånd og selektert utskrift fra disse. Under en foretatt undersøkelse ved Aker sykehus er det ikke påvist avgjørende tegn på utuktig omgang. På denne bakgrunn og etter en totalvurdering av de førte bevis finner flertallet det ikke bevist at A har opptrådt slik som beskrevet i tiltalen, som grunnlag for det oppreisningskrav som er fremsatt i forbindelse med straffesaken.
Lagmannsrettens mindretall finner at bevisene er tilstrekkelig til at vilkårene for tilkjennelse av erstatnng for skade av ikke-økonomisk art kan tilkjennes i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, jf. §3-3. Selv med det strenge beviskrav som er pekt på ovenfor finner mindretallet at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Mindretallet legger særlig vekt på de erklæringer og den vitneforklaring som er gitt av overlege Inger Halvorsen, som som spesialist i barnepsykiatri har hatt barna i behandling i nærmere 3 år. Riktignok bør man generelt være tilbakeholden med å legge avgjørende vekt på terapeuters vurdering av skyldspørsmål, idet terapeutrollen lett skaper en identifisering med pasienten. Vitnets forklaring og oppreden i retten gir imidlertid etter mindretallets oppfatning grunnlag for å sette slike generelle betenkeligheter til side, og heller basere seg på denne sakkyndiges vurdering av hvorvidt de grove overgrep begge barna har fortalt om, er faktiske hendelser eller fantasier foranlediget av uspesifisert ytre påvirkning. Mindretallet kan heller ikke se at de innvendinger som er fremkommet av mer formell art mot dommeravhørene, på noen avgjørende måte svekker deres bevisverdi. Ytterligere vil mindretallet peke på at den legeerklæring som foreligger fra Akers sykehus, synes å støtte opp om de bevis som foreligger for at overgrep har funnet sted, selv om de medisinske funn ikke nødvendigvis må være foranlediget av analt samleie. Spørsmålet om erstatningens størrelse finner mindretallet ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn på, under henvisning til at frifinnende dom vil bli avsagt.
I overensstemmelse med flertallets votum blir A å frifinne for kravet om erstatning for ikke-økonomisk art.
Slutning:
1. A frifinnes for kravet om straff.
2. A frifinnes for kravet om oppreisning.