LE-1993-1568
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-13 |
| Publisert: | LE-1993-01568 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal namsrett Nr. 189/93 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01568 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johs. Steen, Drammen). Kjæremotpart: B AS (Prosessfullmektig: Advokat Harald Willumsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Wilhelm Omsted, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Jan Martin Flod |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §30, §36, §46, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §90a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §100, §4, §64, §37, Panteloven (1980) §5-2, Dekningsloven (1984), Ekteskapsloven (1991) §55, Ekteskapsloven (1991), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §16-2 |
Saken gjelder kjæremål over utleggsforretning.
På grunnlag av en ikke rettskraftig vekseldom der hovedstolen utgjør kr 472280,35, fremmet B AS - i det følgende også omtalt som B - den 16. november 1992 begjæring mot C om avsetning. Namsmannen i Øvre Eiker tok den 11. januar 1993 utlegg i den faste eiendom gnr. 155 bnr. 27 og gnr. 156 bnr. 10 som C ved ektepakt av 7. desember 1992 hadde overført som gave til sin hustru, As rådighetsdel av felleseiet. Ektepakten ble tinglyst 10. desember 1992 i Løsøreregisteret. Den 12. januar 1993 ble hjemmelsoverføringen anmerket i grunnboken. Utlegget er tinglyst 28. januar 1993.
A påklaget utleggsforretningen til namsretten med henvisning til ektepakten.
Eiker, Modum og Sigdal namsrett avsa 12. mai 1993 kjennelse med slik slutning:
1. Klagen forkastes.
2. A betaler saksomkostninger til B AS med kr 2500,- -kronertotusenfemhundre 00/100 innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Om sakens nærmere enkeltheter, herunder partenes anførsler for lagmannsretten, vises til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Ved sin prosessfullmektig påberoper hun de samme anførsler som for namsretten, herunder henvisningene til Rt-1990-351 og Rt-1992-953, og gjør for øvrig i det vesentlige gjeldende:
Namsretten tar feil når den løser saken på det grunnlag at ektefellen C var hjemmelsinnehaver da utleggsforretningen ble avholdt. Avgjørende må være at hjemmelen til eiendommen ble overført og tinglyst før utleggsforretningen ble tinglyst. Tinglysing i Løsøreregisteret var for øvrig foretatt da utleggsforretningen ble avholdt. Først ved tinglysingen etableres rettsvern, jfr. Brækhus: "Omsetning og kreditt", bind 2, punkt 202.21. Den kjærende part var ikke klar over utleggsforretningen. Hun ble først kjent med forretningen i forbindelse med at den ble tinglyst. Dette har sammenheng med at forretningen ble gjennomført uten varsel om berammelse til ektefellen, og uten at han var til stede. Den kjærende part var således i god tro, og må ha krav på samme beskyttelse som en godtroende erverver etter prinsippet om grunnbokens negative troverdighet.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Utleggsforretning av 11. januar 1993 i eiendommenegnr. 155 bnr. 27 og gnr. 156 bnr. 10 i Øvre Eiker oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.
Kjæremotparten - B AS v/advokat Sverre Andersen - anfører i tilsvaret:
B AS er av den oppfatning at namsrettens kjennelse av 12. mai d.å. er korrekt. Det vises i så henseende til kjennelsens premisser samt til de anførsler som ble fremsatt for namsretten.
Av Ekteskapsloven §55 annet ledd fremgår det uttrykkelig at eiendomsoverdragelse mellom ektefeller må tinglyses i grunnboken for å få rettsvern mot ektefellens kreditorer.
Det er videre på det rene at C var hjemmelshaver til eiendommen på det tidspunkt utleggsforretningen ble avholdt. A må således åpenbart ha kjent til utleggsforretningen før hjemmelen ble overført, og anførselen om at hun må betraktes "som godtroende tredjemann" kan klart ikke føre frem.
A må derfor akseptere utleggsforretningen som heftelse på eiendommen da den ble holdt før hjemmelen ble overført, noe både C og A kjente til.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Eiker, Modum og Sigdal Namsretts kjennelse av 12. mai 1993 i sak nr. 93-189 D stadfestes.
2. B AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten og skal bemerke:
Begjæringen om avsetning er datert 16. november 1992. Tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 får således anvendelse, jfr. den nye tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 §16-2.
Ved lov av 4. juli 1991 nr. 47 ble gitt ny ekteskapslov som blant annet opphever lov av 20. mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold (ektefelleloven). Den nye loven trådte ikraft den 1. januar 1993. Ettersom ektepakten er datert 7. desember 1992 og tinglyst i Løsøreregisteret den 10. desember 1992, legger lagmannsretten til grunn at saken må avgjøres ut fra de regler som gjaldt den gang. Forholdet vil imidlertid ikke ha noen betydning for saksutfallet.
Det er ikke bestridt at den ikke rettskraftige vekseldommen gir B grunnlag for å begjære avsetning overfor C i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §4 annet ledd. B har derimot ikke noe grunnlag for å kreve avsetning overfor den kjærende part som er As ektefelle. Mulig ansvar etter ektefelleloven §36 eller §37 kan ikke gjøres gjeldende uten at det foreligger særskilt tvangsgrunnlag overfor den kjærende part. Dette følger av avgjørelsen i Rt-1990-351.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §64 kan utlegg og dermed avsetning, jfr. §100, tas i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte med mindre annet er fastsatt i dekningsloven, annen lov eller gyldig bestemmelse. Det formelle hjemmelsforhold i fast eiendom spiller ingen rolle for adgangen til å ta utlegg. Det er det reelle eierforhold som her er avgjørende, jfr. Rt-1986-301.
Utleggsforretningen ble avholdt den 11. januar 1993. På det tidspunkt var den eiendom som C hadde hatt hjemmelen til overført til den kjærende parts rådighetsdel av felleseiet. På dette tidspunkt kunne det i utgangspunktet følgelig ikke gis utlegg i eiendommen til fordel for ektemannens særkreditor. Dette fremgår av ektefelleloven §30. Spørsmålet blir så om rettsvernsregler eller den kjærende parts mulige kunnskap om utleggsforretningen kan føre til et annet resultat.
En ektepakt får rettsvern mot tredjemenn, herunder kreditorer, ved tinglysing i Løsøreregisteret, jfr. ektefelleloven §46. For fast eiendom må det etter bestemmelsens annet ledd også gjennomføres tinglysing ved eiendommens verneting, dvs. i grunnboken etter reglene i tinglysingsloven. Begge deler er gjort i nærværende sak.
Rettsvern for utleggspant er omhandlet i tvangsfullbyrdelsesloven §90a som viser til bestemmelsene i panteloven kap. 5. Av panteloven §5-2 (1) fremgår at utleggspant i fast eiendom får rettsvern ved tinglysing i grunnboken. Dette skjedde først den 28. januar 1993. Da var ektepakten opprettet og hjemmelsoverføringen tinglyst i grunnboken. I denne forbindelse må det være uten betydning at utleggsforretningen ble avholdt dagen før tinglysingen av hjemmelsoverføringen, og om den kjærende part den 12. januar var kjent med utleggsforetningen. Det sentrale er at ektepakten ble opprettet før utleggsforretningen, og tinglyst i grunnboken forut for tinglysingen av utlegget. Foreliggende opplysninger gir for øvrig ikke holdepunkter for å anta at den kjærende part den 12. januar var kjent med utleggsforretningen. Protokollen fra forretningen viser at C ikke var underrettet om berammelsen.
Vekseldommen skal være avsagt den 9. november 1992. C måtte derfor være forberedt på at B ville følge opp dommen med begjæring om avsetning. Tar en samtidig i betraktning at den foretatte gavetransaksjon i praksis har begrensede konsekvenser for ektefellene, kan spørres om det hele er en pro forma-transaksjon gjennomført med sikte på å unndra den faste eiendom fra kreditorforfølgning. I så fall vil utlegget måtte opprettholdes.
Kjæremotparten har ikke direkte prosedert på at det er tale om en pro forma-overføring. Lagmannsretten viker også - om enn under tvil - tilbake fra å trekke en slik konklusjon. Det fremgår f.eks. ikke om C i det hele tatt var varslet om avsetningsbegjæringen før forretningen ble avholdt. Nærmere opplysninger om bakgrunnen for ektepakten er heller ikke fremlagt. Et problem i denne forbindelse er at slike transaksjoner mellom ektefeller ofte ikke vil føre til endringer i den ytre situasjon rent faktisk. Og for utenforstående vil det ikke være enkelt å sette til side en samstemt forklaring fra ektefellene om hvorfor de valgte å overføre eiendeler fra den ene til den annen. Blant annet av den grunn er det i ektefelleloven oppstilt særlige regler til beskyttelse av kreditorer mot illojale transaksjoner mellom ektefeller, jfr. ektefelleloven §36.
Utleggsforretningen blir etter dette å oppheve.
Kjæremålet har ført fram. Avgjørelsen er imidlertid truffet under tvil, kjæremotparten var ikke kjent med ektepakten før utlegg ble tatt, og den kjærende part - som i denne forbindelse bør identifiseres med ektefellen - er å bebreide for at det kom til sak. I medhold at tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd, finner retten derfor at partene bør bære egne omkostninger for så vel namsrett som lagmannsrett.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Utleggsforretningen av 11. januar 1993 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for nams- eller lagmannsrett.