LE-1993-1651
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-18 |
| Publisert: | LE-1993-01651 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01651 M - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndiget (Statsadvokat Inger Wiig) mot A (Forsvarer: Advokat Sverre Næss). |
| Forfatter: | Nils Erik Lie, Ragnhild Dæhlin, Agnar Nilsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §195, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §239, §327, §44 |
Tiltalte A, bopel - - 79, - - Oslo, er født xx.xx.1965. Han oppgir å være arbeidsledig.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 31. januar 1994 er tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:
Se rettelse
I Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ sist i For ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller rettsboken helse å ha tvunget noen til utuktig omgang.
Grunnlag er følgende forhold: I perioden 1986 til 1990 i Oslo i leilighet i Xs vei - -, truet han ved en eller flere anledninger B, født xx.xx.1979 med at han ville slå henne hvis hun gjorde anskrik og/eller holdt han henne fast hvoretter han førte sin penis inn i hennes skjede og hadde samleie med henne og/eller inn mot hennes kjønnsorgan.
II Straffeloven §195 første ledd, annet straffalternativ For å ha hatt samleie med et barn under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold: I perioden 1986 til 1990 i Oslo i leilighet i Xsvei - - førte han ved en eller flere anledninger sin penis inn i skjeden til B, født xx.xx.1979 og hadde samleie med henne og/eller førte han ved en eller flere anledninger sin penis inn til hennes skjede og/eller fikk han ved en eller flere anledninger B til å masturbere seg.
Straffeloven §62 får anvendelse.
Påstand om erstatning/oppreisning forbeholdes nedlagt.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen forelagt 2 hovedspørsmål, som begge er besvart med nei. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn.
Tiltalte blir etter dette å frifinne, jfr. straffeprosessloven §327.
Det er i tiltalen tatt forbehold om å nedlegge påstand om erstatning/oppreisning. Fornærmede har gjennom bistandsadvokaten fastholdt kravet, og tiltalte og hans forsvarer har ikke hatt innvendinger til at det blir realitetsavgjort av lagmannsretten.
Fornærmede har gjort gjeldende at det er overveiende sannsynlig at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen, selv om lagretten ikke har funnet ham skyldig til straff.
Detaljene i det dommeravhør som ble foretatt av fornærmede B 25 november 1992 viser at hun må ha snakket sant. Hun har også vist de aller fleste av de symptomer som kjennetegner misbrukte barn, slik overlege Anne Marie Hadenius har redegjort nærmere for. Fornærmede har heller ikke hatt noe motiv for å forklare seg usant. Både overlege Hadenius, byrettsdommer Martens som ledet dommeravhøret, og politikonstabel Storvik som bisto dommeren med selve gjennomføringen av avhøret, har vurdert henne som troverdig. Tiden som har gått, kan ikke tillegges vekt, idet det er vel kjent at skolebarn vegrer seg for å fortelle om overgrep.
Det må legges til grunn at fornærmede er påført omfattende og langvarige skader. Overgrepene har skjedd i hennes fars tidligere hjem, og har vanskeliggjort samværet med faren. Skadene av psykososial karakter er betydelige.
Oppreisningsbeløpet må fastsettes betydelig høyere enn i Rt-1988-532.
Bistandsadvokaten har nedlagt slik påstand:
A dømmes til å betale erstatning til B for ikke-økonomisk skade med inntil kr 110000,- kroner etthundredeogtitusen - innen to -2- uker fra forkynnelsen av dommen.
På vegne av tiltalte A har forsvareren tatt til gjenmæle og påstått ham frifunnet for oppreisningskravet.
Han har anført at det må kreves en høyere grad av sannsynlighet enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å kunne bygge på at det er begått en handling som gir grunnlag for oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven §3-5 jfr §3-3. Slik sannsynlighetsovervekt er ikke brakt til veie i den foreliggende sak. Dommeravhøret lider av vesentlige svakheter, bl.a. ved at fornærmede ikke er konfrontert med opplysninger i saken som måtte stå i strid med hennes egne utsagn. De adferdsendringer overlege Hadenius har redegjort for, kan like gjerne stå i sammenheng med de vanskeligheter som i denne perioden hadde oppstått i morens samboforhold, og med begynnende pubertetsutvikling.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
A frifinnes.
Lagmannsretten bemerker at pådømmelsen av et borgerlig rettskrav ikke er avhengig av avgjørelsen av det straffekrav det er innbrakt for retten sammen med, og at det følgelig er prosessuell adgang til å realitetsavgjøre oppreisningskravet selv om A er frifunnet for straff.
Partene har gitt uttrykk for forskjellig syn på beviskravet i en sak som den foreliggende. Etter lagmannsrettens syn må det i sin alminnelighet stilles strenge krav til beviset for å kunne legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i et straffbart forhold. I særlig grad gjelder dette når det dreier seg om et så graverende forhold som i den foreliggende sak. Selv om det ikke kan stilles de samme krav som til en fellende straffedom, vil alminnelig overvekt av sannsynlighet for at overgrepet har skjedd, således ikke være tilstrekkelig for å kunne tilkjenne oppreisning. Den nærmere grensedragning må nødvendigvis foretas på grunnlag av en konkret vurdering. I utgangspunktet bør det stilles samme krav til beviset i saker som den foreliggende, som i saker om forsikringssvik, jfr. Rt-1990-688, hvor Høyesterett gir uttrykk for tilsvarende synspunkter som ovenfor.
Det bevis som først og fremst er påberopt som grunnlag for kravet, er dommeravhøret av fornærmede selv. Dette har imidlertid svakheter som medfører at det ikke har slik bevisverdi som ønsket. Den tekniske kvalitet av videoopptaket er slett. Lyden er uforståelig, og kameraføringen har vært slik at man bare i svært begrenset utstrekning kan følge fornærmedes reaksjoner, ansiktsuttrykk og kroppsspråk forøvrig. Ved selve avhøret er ledende spørsmål i det alt vesentlige unngått. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å peke på at en eksaminasjonsteknikk som bl.a. går ut på stadige gjentagelser - tildels i form av sammenfatninger og oppsummmeringer - av hva fornærmede har sagt, i seg selv synes uheldig, og at det heller ikke er gjort forsøk på å etterprøve sannhetsverdien av de utsagn som har kommet frem. Det synes også uheldig at den som har foretatt avhøret, har vært etterforsker i saken. Videre er det grunn til å nevne at det er opplyst under hovedforhandlingen at fornærmede, hennes mor og den tjenestemann som foresto avhøret, hadde en samtale på en times tid umiddelbart i forveien. Dette fremgår ikke av byrettens protokoll. Lagmannsretten nevner i denne forbindelse også at avhøret etter det opplyste ble gjennomført uten varsel til forsvareren. Selv om straffeprosessloven §239 ikke gir forsvareren noe krav på å være til stede ved et avhør av denne art, bør han på forhånd gis anledning til å fremkomme med eventuelle ønsker eller synspunkter angående gjennomføringen av det.
Lagmannsretten peker endelig på at det har gått alt for lang tid - over 2 1/2 måned fra fornærmede første gang fortalte sin mor at hun hadde vært utsatt for misbruk fra tiltaltes side - før dommeravhøret er gjennomført.
I saker av denne art vil til vanlig det foreliggende dommeravhør av fornærmede være det sentrale bevismiddel. Lagmannsretten finner grunn til å understreke betydningen av at slike avhør blir tatt så raskt som mulig med kompetent bistand etter at mistanke om overgrep er avdekket, og av at avhøret så vidt mulig blir den første sammenhengende forklaring barnet gir i sakens anledning. Disse krav er ikke oppfylt i den foreliggende sak.
De vurderinger som er gitt av fornærmedes troverdighet, har etter lagmannsrettens syn begrenset bevisverdi. Overlege Hadenius har vært inne i saken som terapeut, og har ikke vurdert dens strafferettslige sider. De øvrige uttalelser, som er gitt på grunnlag av det generelle inntrykk fra dommeravhøret, kan heller ikke tillegges vesentlig vekt. En troverdighetsvurdering bør i utgangspunktet foretas på grunnlag av en langt mer dyptgående vitnepsykologisk utredning.
Lagmannsretten kan heller ikke se bort fra at de symptomer fornærmede har vist, og som etter det opplyste samsvarer med de vanlige misbrukssymptomer, kan ha andre årsaker, slik forsvareren har pekt på.
Fysiske skader på fornærmede er ikke påvist. Andre bevis til støtte for påstanden om overgrep enn hennes egen forklaring - direkte i dommeravhøret og indirekte til moren og andre - foreligger ikke.
Lagmannsrettens er etter dette kommet til at det ikke er ført bevis av tilstrekkelig tyngde til at det kan legges til grunn ved vurderingen av oppreisningskravet at A har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen.
Han blir etter dette å frifinne også for oppreisningskravet.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A frifinnes for kravet om straff.
2. A frifinnes for kravet om oppreisning.
I medhold av straffeprosessloven §44 er foretatt slik rettelse i foranstående dom:
Gjengivelsen av tiltalebeslutningen på 1-2 skal lyde:
I Straffeloven §192 første ledd, første straffalternativ For ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang.
Grunnlag er følgende forhold: I perioden 1986 til 1990 i Oslo i leilighet i Xs vei 38, truet han ved en eller flere anledninger B, født xx.xx.1979 med at han ville slå henne hvis hun gjorde anskrik og/eller holdt han henne fast hvoretter han presset sin penis mot og inn i skjedeåpningen hennes.
II Straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ For å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold: I perioden 1986 til 1990 i Oslo i leilighet i Xs vei 38 førte han ved en eller flere anledninger sin penis mot og inn i skjedeåpningen til B, født xx.xx.1979 og/eller fikk han ved en eller flere anledninger B til å masturbere seg.
Straffeloven §62 får anvendelse.
Påstand om erstatning/oppreisning forbeholdes nedlagt.
Denne tiltalebeslutning trer i stedet for tiltalebeslutning av 24. juni 1993.
Eidsivating lagmannsrett, 17. mars 1994
Nils Erik Lie