LE-1993-23
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-02 |
| Publisert: | LE-1993-00023 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Nedre Romerike herredsrett Nr. 92-00744 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00023 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Heftye Blehr, Billingstad). Motpart: Lørenskog kommune (Prosessfullmektig: Advokat Christian Mevatne, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann 2. Lagdommer Ingse Stabel 3. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §8-2, Skatteloven (1911) §42, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, §10-2, §10-4, §4-8 |
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av skjønnsligning av A for inntektsårene 1986, 1987 og 1988.
A er iraner, og kom sammen med sin ektefelle, B til Norge via Pakistan som kvoteflyktning i 1985. De har to barn, født henholdsvis i 1984 og 1987.
A og ektefellen mottok i 1986 og 1987 sosialstønad, og hadde i den forbindelse fått opplyst at stønaden ikke var skattepliktig og at det ikke var nødvendig å innlevere selvangivelse. Ved den ordinære ligningsbehandling for inntektsårene 1986 og 1987 ble inntekt og formue satt til kr 0. For inntektåret 1988 ble nettoinntekten under den ordinære ligningsbehandling fastsatt til kr 18500, i henhold til innsendt selvangivelse.
I brev 1. desember 1989 varslet Lørenskog ligningskontor A om at ligningen for de tre nevnte inntektsår ville bli foreslått endret som følge av opplysninger fremkommet i kontroll vedrørende utførsel av valuta. Særlig ble vist til at det var overført betydelige pengebeløp til utlandet i ektefellenes navn. I 1986 ble det overført kr 235560, i 1987 kr 70000 og i 1988 kr 31268 til ulike personer i Frankrike og Vest-Tyskland.
Etter å ha mottatt varselet kontaktet A og B ligningskontoret. Deretter innsendte A skriftlige bemerkninger, hvor det ble redegjort for familiens økonomiske situasjon og det kjennskap skattyter hadde til pengeoverføringene.
Ligningsnemnda i Lørenskog traff i sak 6/91 vedtak om skjønnsligning av A for inntektsårene 1986, 1987 og 1988, under henvisning til ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav c. Det ble anført at det ikke var rimelig sammenheng mellom skattyters privatforbruk og oppgitt inntekt/formue. Inntektstillegg for 1986 ble gitt med kr 237000, for 1987 med kr 71000 og for 1988 med kr 70000. Nemnda la til grunn at de beløp som var overført til utlandet hadde tilhørt A, og at skatteplikt fulgte av skatteloven §42 første ledd. Under henvisning til ligningsloven §10-2 nr. 2 og §10-4 ble det fastsatt tilleggsskatt med 30 prosent av den samlede skatt for de aktuelle år.
A påklaget vedtaket til overligningsnemnda, som i sak 50/1991 stadfestet ligningsnemndas avgjørelse.
I stevning av 10. april 1992 til Nedre Romerike herredsrett fremsatte A krav om at overligningsnemndas vedtak skulle oppheves.
Herredsretten avsa dom 8. oktober 1992 med slik domsslutning:
1. Lørenskog Overligningsnemds vedtak angående skattyters ligning for årene 1986, 1987 og 1988 stadfestes.
2. A betaler innen 14 - fjorten - dager kr 22613,- - kronertjuetotusensekshundreogtretten 00/100 - i saksomkostninger til Lørenskog kommune.
Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, og har lagt ned slik endelig påstand:
1. Lørenskog Overligningsnemnds vedtak av 14. oktober 91 oppheves, og ligningen hjemvises til ny behandling i overligningsnemnda.
2. Saksøker tilkjennes fulle saksomkostninger i begge instanser.
Lørenskog kommune har tatt til gjenmæle og har lagt ned denne påstand:
1. Nedre Romerike herredsrett dom av 8/10-1992 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 19. og 20. april 1994. A møtte og ga forklaring. Også B avga partsforklaring. Juridisk konsulent Monica Bredesen fra Lørenskog ligningskontor avga forklaring som vitne, og var til stede under hele ankeforhandlingen med hjemmel i tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avhørt ytterligere 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Overligningsnemnda har lagt feil faktum til grunn. Pengeoverføringene til Frankrike og Tyskland gjaldt midler som dels var brakt ut fra Iran av motstandere av Khomeini-regimet, og dels var innsamlet - også i Norge - av Mujahedinbevegelsen. Disse beløp ble overført til sentrale personer i bevegelsen i Mellom-Europa, særlig for videreføring til ofre for Khomeiniregimets overgrep. Pengene har aldri tilhørt A, men han og ektefellen var behjelpelig med overføringene, særlig ved at de tillot at deres navn ble brukt.
Overfor ligningskontoret ga ektefellene først en muntlig redegjørelse om pengeoverføringene. Etter As brev av 1. januar 1990 (feildatert 1.januar 1989) gikk det hele 14 måneder før ligningsnemnda traff avgjørelse, uten at myndighetene utviste noen aktivitet i forhold til skattyter. Det eneste som skjedde var at ligningskontoret innhentet opplysninger fra sosialkontoret om hvilke stønadsbeløp som var mottatt derfra. Innholdet i klagen til overligningsnemnda sto ikke i strid med de opplysninger som skattyter ga tidligere, men må ses som en komplettering av disse opplysninger. Så vel ligningsnemnda som overligningsnemnda har truffet vedtak på mangelfullt og feil faktisk grunnlag, og ligningsmyndighetenes aktivitet for å få saken forsvarlig opplyst har åpenbart vært utilstrekkelig. Vedtaket må derfor oppheves.
Også ved skjønnsligning er det myndighetenes oppgave å komme det virkelige forhold så nær som mulig, jf. blant annet Rt-1979-630 og Høyesteretts dom av 28. februar 1994 i ankesak lnr 21/1994, i sak mellom - - - og Førde kommune.
Subsidiært anføres at lagmannsretten også må kunne legge en viss vekt på opplysninger om faktum som først er kommet til etter overligningsnemndas vedtak. Rettspraksis - herunder Rt-1988-539 - stenger ikke for det.
Som følge av at det ikke var berettiget av overligningsnemnda å konkludere med at overføringsbeløpene kunne beskattes som inntekt på As hånd, var det ikke grunnlag for skjønnsligning. Også vedtaket vedrørende tilleggsskatt må oppheves.
Ankemotparten, Lørenskog kommune, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens dom er korrekt. Det hefter ingen ugyldighetsgrunn ved overligningsnemndas vedtak.
A ble av ligningskontoret bedt om å gi opplysninger, og han har da en særlig opplysningsplikt, jf. ligningsloven §4-8. Skattyteren har i denne situasjon en aktivitetsplikt, og det er han som har hovedansvaret for sakens opplysning.
Overfor ligningskontoret ga A "høytflyvende" forklaringer uten å forsøke å dokumentere opplysningene. Forklaringene var også motstridende. I første omgang ble det opplyst at pengene kom fra Iran, og at de skulle sendes til givernes familie og bekjente, bosatt i Europa. Overfor overligningsnemnda ble det opplyst at pengene ble brakt ut av Iran av motstandsbevegelsen, og at de skulle til den sentrale ledelse av bevegelsen i Europa. Først etter at overligningsnemndas avgjørelse forelå er det hevdet at beløpene stammer fra innsamlingsaksjoner, og at disse har foregått i Norge. Tilleggsopplysninger om faktum som er gitt i ettertid kan ikke tillegges vekt, jf. Rt-1988-539.
Overligningsnemnda bygget på de tilgjengelige opplysninger og en sannsynlighetsvurdering ut fra disse. Herunder ble det lagt vekt på at det overfor banken/valutakontrollen var opplyst at pengene dels var fremmedarbeiderlønn, dels tilbakebetaling av lån og dels overføring til familie ved sykdom. Ligningsmyndighetene hadde ikke opplysninger som ga grunn for videre undersøkelser. Det var forsvarlig å legge til grunn at de overførte beløp var skattepliktige på As hånd etter skatteloven §42 første ledd. Overligningsnemnda hadde i den forbindelse ingen plikt til å påvise mer konkret hvilke inntektskilder A hadde.
Også avgjørelsen med hensyn til tilleggsskatt er gyldig. Det ble her gitt tilleggsskatt med 30 prosent, mens loven hjemler tillegg med 60 prosent ved grov uaktsomhet. Ligningsmyndighetene har således tatt hensyn til at A som innflytter ikke kjente det norske regelverket.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:
Tvisten for lagmannsretten er begrenset til å gjelde spørsmålet om overligningsnemndas vedtak er gyldig, i den utstrekning nemnda la til grunn at de midler som i 1986, 1987 og 1988 ble overført til Frankrike og Tyskland var skattepliktig inntekt for A. Også spørsmål om gyldigheten av vedtaket om tilleggsskatt er omfattet av tvisten. Partene er således enige om at det bare er disse overførte midler som skal vurderes av lagmannsretten som et mulig grunnlag for skjønnsligning. Ligningsmyndighetene vil av eget tiltak vurdere å ta opp spørsmålet om endring av ligningen for inntektsåret 1988, når det gjelder det inntektstillegg som A er gitt ut over det overførte beløp på kr 31268.
På bakgrunn av bevisførselen for lagmannsretten må det legges til grunn at de overførte midler aldri har tilhørt A eller hans ektefelle, men at ekteparet har vært benyttet som betalingskanal i forbindelse med Mujahedinbevegelsens virksomhet. Lagmannsretten legger til grunn at midlene dels skriver seg fra innsamlingsaksjoner i Norge, og dels er brakt inn i Norge av motstandere av regimet i Iran, for videresending til bevegelsens organisasjon i Mellom-Europa, hvor pengene ble formidlet videre til de formål bevegelsen støtter. Pengene ble sendt fra Norge ved at det ble opprettet interimskonti i banken, hvorfra pengene ble overført mottakers konti i utlandet.
A har vært aktiv i MSF (Norge) - sympatisører til den iranske Mujahedinbevegelsen - og har blant annet stått ansvarlig for innsamlingsaksjoner her i landet. Når A og Bs navn ble brukt i forbindelse med overføringene, var det blant annet ut fra behovet for å ha en fast avsender-adresse i Norge. Det legges til grunn at A og ektefellen kjente til og aksepterte overføringene, og at i alle fall B ved enkelte tilfelle medvirket aktivt til transaksjonene overfor banken.
For retten er det imidlertid ikke avgjørende for saken hvilket faktum som i ettertid har vist seg å være korrekt. Saken gjelder domstolprøving av et forvaltningsvedtak, og spørsmålet blir om overligningsnemndas vedtak er beheftet med en ugyldighetsgrunn. Utgangspunktet vil være at retten ikke kan ta hensyn til opplysninger om faktum som skattyteren kommer med etter avsluttet ligningsbehandling, jf. Rt-1988-539.
Ut fra de opplysninger som fremkom ved rapporten av 6. juli 1989 fra kontrollrevisor, var det berettiget av ligningskontoret å ta opp spørsmålet om endring av As ligning for de tre aktuelle år. Med det varsel som ble gitt A samme høst ble han oppfordret til å redegjøre for familiens økonomiske forhold, og herunder de overføringene av penger som var skjedd. Lagmannsretten legger ut fra bevisførselen til grunn at A og B deretter hadde et møte med saksbehandleren på ligningskontoret, og at de der fikk den oppfatning at opplysningene om at de overførte midler ikke hadde tilhørt dem ble akseptert. De fikk imidlertid opplyst at det var nødvendig med en skriftlig redegjørelse. Ut fra den situasjon som forelå - også tatt i betraktning at de som aktive i motstandsbevegelsen mot Khomeini-regimet naturlig nok ikke ønsket å avdekke mer enn nødvendig av sine aktiviteter - var det forståelig at den skriftlige redegjørelse fra A ikke var særlig detaljert.
På bakgrunn av ligningsnemndas vedtak hadde skattyteren i klageomgangen større grunn til å gi en mer detaljert redegjørelse, og å forsøke å dokumentere de gitte opplysninger. Han var da også bistått av advokat. Lagmannsretten bemerker at det ut fra situasjonen måtte være skattyters - og ikke ligningsmyndighetenes - ansvar å fremskaffe de nødvendige faktiske opplysninger som kunne vise at de overførte beløp ikke hadde tilhørt A.
Overligningsnemnda kommenterte i sitt vedtak det som var fremført i klagen, og fant ikke å kunne feste lit til skattyters forklaring med hensyn til pengeoverføringene. Spørsmålet for lagmannsretten blir om vedtaket bygger på en forsvarlig saksbehandling og eventuelt om skjønnsutøvelsen har vært vilkårlig eller åpenbart urimelig.
Et grunnleggende rettslig krav må være at ligningsmyndighetene plikter å fastsette det faktiske grunnlag for ligningen etter en fri bevisbedømmelse som tar hensyn til alle foreliggende opplysninger, og målet må være å komme så nær det faktisk riktige som mulig. Dette gjelder også avgjørelsen av om det skal foretas skjønnsligning etter ligningsloven §8-2. Selv om det som tidligere bemerket i en situasjon som her må være skattyteren som har ansvaret for å frembringe og dokumentere det påberopte faktum, kan ligningsmyndighetene etter omstendighetene ha en selvstendig plikt til å utvise aktivitet for å bringe faktum på det rene.
Situasjonen for overligningsnemnda var at de forklaringer som var fremkommet i brevene fra skattyteren ikke var i full overenstemmelse med hverandre. Opplysningene var heller ikke nærmere dokumentert. I begge brev var det imidlertid fremholdt at pengene var mottatt fra personer som var motstandere av det iranske regimet, for videreformidling til andre motstandere av samme regime. Dette fremsto ikke som en forklaring som ligningsmyndighetene i utgangspunktet kunne stille seg uforstående til. A kom til Norge som politisk flyktning, og det er allment kjent at Mujahedinbevegelsen utviser aktivitet i Europa, herunder i Norge. At det på bakgrunn at forholdene i Iran er behov for et pengeformidlingssystem som administreres utenfra, kunne ikke fremstå som et usannsynlig faktum. Herunder måtte det fremstå som en aktuell mulighet at personer bosatt permanent i Norge ble nyttet som ledd i betalingsformidlings-systemet. Videre var det nærliggende for ligningsmyndighetene å anta at skattyteren av hensyn til motstandsbevegelsen ikke ønsket å avdekke mer enn det som var nødvendig for å vinne fram i skattesaken. Også det forhold at man sto overfor en skattyter som bare hadde bodd noen få år i Norge, og som hadde bakgrunn i en annen kultur, måtte tas i betraktning. A hadde dessuten overfor ligningskontoret gitt en troverdig redegjørelse med hensyn til familiens fulltidsbeskjeftigelse de aktuelle år, blant annet skolegang. Det kunne etter omstendighetene ikke fremstå som særlig sannsynlig at midlene var skaffet til veie på en slik måte at de utløste inntektsskatt etter skatteloven §42 første ledd.
Ut fra de konkrete og særegne forholdene som forelå i denne saken, finner lagmannsretten at ligningsmyndighetene burde ha foretatt nærmere undersøkelser før man traff vedtak, f. eks. ved å be skattyter fremlegge en nærmere dokumentasjon av sine opplysninger. Lagmannsretten viser i den forbindelse også til at skattyters advokat i klagen til overligningsnemnda ba om anledning til å legge fram ytterligere opplysninger dersom det som var opplyst i klagebrevet ikke skulle være tilstrekkelig. Selv om lagmannsretten aksepterer at ligningsmyndighetene ikke har plikt til å forfølge en hver oppfordring av denne art før vedtak treffes, var det i denne saken en spesiell foranledning til utdyping av fakta.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at overligningsnemndas vedtak lider av saksbehandlingsfeil. Det må antas at feilen har virket bestemmende på vedtakets innhold, i det en forsvarlig opplysning av saken ville avdekket at det ikke var grunnlag for å skattlegge A for de overførte beløp, og heller ikke ilegge ham tilleggsskatt.
Overligningsnemndas vedtak blir etter dette å oppheve. I samsvar med skattyterens påstand blir saken å hjemvise til ny ligningsbehandling.
Anken har ført fram, og lagmannsretten finner at A bør tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, sammenholdt med §180 annet ledd. Advokat Jan Heftye Blehr fremla for herredsretten omkostningsoppgave på kr 20505, hvorav kr 17500 er salær. For lagmannsretten har advokaten innsendt oppgave på ialt kr 41560, hvorav kr 28000 er salær. Kommunen har ikke hatt innvending mot disse oppgaver, og lagmannsretten legger oppgavene til grunn. Samlet omkostningsbeløp utgjør etter dette kr 62065.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Overligningsnemndas vedtak vedrørende ligningen av A for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 oppheves, og saken hjemvises til ny ligningsbehandling.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Lørenskog kommune til A tilsammen 62065 - sekstitotusenogsekstifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.