LE-1993-2801

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-12
Publisert:	LE-1993-02801
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsr. Nr. 92-547 A/02 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02801 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00576K .
Parter:	Ankende part: Tom Ingar Nilsen (Prosessfullmektig: Advokat Fredrik Bugge Siverts). Motpart nr. 1: Anne Espelien Motpart nr. 2: Erik Odd Espelien (Prosessfullmektig for begge: Advokat Tor Bøhler).
Forfatter:	1. Lagdommer Petter A. Lossius, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Byrettsdommer Peter A. Blom
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tinglysingsloven (1935), Foreldelsesloven (1979)

Saken gjelder veirett over privat eiendom.

Tom Ingar Nilsen eier eiendommen gnr. 1 bnr. 115 i Bærum. Eiendommen ligger på en ås - heretter kalt Åsterudåsen - sydøst for Dælivannet i Bærum, innenfor grensen for Kolsås landskapsvernområde. På eiendommen står det en gammel hytte med uthus. Nilsen kjøpte eiendommen fra Skotøyarbeidernes Forening i 1987. På Åsterudåsen ligger det flere andre hytteeiendommer med gammel bebyggelse.

På en flate - heretter kalt Åsterudsletta - rett nedenfor åsen grensende mot landskapsvernområdet ligger ankemotpartenes eiendommer. Høydeforskjellen mellom Åsterudåsen og Åsterudsletta er 25 - 30 m, og det er en bratt skrent mellom det øvre og det nedre område. Ankemotpart nr. 1, Anne Espelien, er eier av gnr. 1 bnr. 112, 630, 676, 677 og 679. Ankemotpart nr. 2, Erik Odd Espelien, som er sønn av ankemotpart nr. 1, er eier av gnr. 1 bnr. 632, som er utskilt fra bnr. 112. Adkomstvei til ankemotpartenes eiendommer er Åsterudkroken, som er en stikkvei fra en vei som har navnet Åsterudsletta.

Partenes eiendommer ligger innenfor et område som omkring 1920 ble utparsellert og solgt av Anton Tschudi. Han utarbeidet en tomtedelingsplan i form av et plankart - heretter kalt Tschudi-planen - hvor tomtegrenser og et internt veisystem lagt langs eiendomsgrensene er angitt. Planen viste ingen tilknytning til eksternt veinett. Tschudi hadde ingen veirettigheter utenfor området og eide heller ikke noe tilstøtende grunn. Han overlot til kjøperne å skaffe seg veiforbindelse utenfor Tschudi-planens område.

Bestemmelser om veirett og plikt for hver enkelt parsellkjøper til anlegg av vei langs sin grense, ble inntatt som klausul i skjøtene på parsellene.

Eiendommene på Åsterudsletta er idag et boligområde for det meste bebygget med eneboliger, mens eiendommene oppe på åsen har karakter av fritidseiendommer med hyttebebyggelse.

Den del av Åsterudåsen som saken gjelder, er erklært som landskapsvernområde i medhold av naturvernloven, og derved blitt underlagt strenge restriksjoner når det gjelder utnyttelse, som for eksempel veibygging.

Nilsen har gjort gjeldende at han har rett til å bruke Åsterudkroken og ankemotpartenes avkjørsel fra denne på ankemotpartenes eiendom som adkomstvei, samt rett til å anlegge ny vei over ankemotpartenes eiendommer bnr. 112 m.fl. og bnr. 632 fra ankemotpartenes adkomstvei til sin eiendomsgrense. Grunnlaget for kravet er klausul inntatt i skjøte tinglyst 22. april 1921.

Ankemotpartene har bestridt Nilsens krav om veirett.

Ved stevning til Asker og Bærum herredsrett av 22. april 1992 reiste Nilsen sak om veiretten mot Anne Espelien og Erik Odd Espelien. Asker og Bærum herredsrett avsa 5. juli 1993 dom med slik domsslutning:

1. Anne Espelien og Erik Odd Espelien frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Nilsen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anne Espelien og Erik Odd Espelien har tatt til motmæle.

Den ankende part, Tom Ingar Nilsen, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Eier av gnr. 1, bnr. 115 i Bærum, Tom Ingar Nilsen, har rett til å benytte eksisterende vei, Åsterudkroken, som går fra Åsterudsletta over gnr. 1, bnr. 676, bnr. 630, bnr. 677, bnr. 679 og bnr. 112, tilhørende Anne Espelien, og helt fram til grensen mot bnr. 632.

2. Eier av gnr. 1, bnr. 115 i Bærum, Tom Ingar Nilsen, har rett til å anlegge ny vei over gnr. 1 bnr. 112, tilhørende Anne Espelien, der den faller sammen med prosjektert vei henvist til i skjøte på bnr. 112, tinglyst 22/4-1921, og slik den prosjekterte veien er inntegnet på oppmålingskart fra kart- og oppmålingsforretning av 21/4-1938, tgl. 18/2-1947 på bnr. 112, det samme kartet som er benyttet ved tilleggskartforretning av 1/12-1970, tgl. 15/3-1972 på bnr. 112. Veien skal gå fra det vestlige hjørnet av nåværende bnr. 112, i nord-østlig retning i en bredde på 2,5 meter og lengde på ca 25 meter frem til eksisterende vei, Åsterudkroken, der den i dag ligger inne på bnr. 112, og benytte denne nye veien, som skal anlegges, som adkomstvei.

3. Eier av gnr. 1, bnr. 115 i Bærum, Tom Ingar Nilsen, har rett til å anlegge ny vei fra det nord-vestlige hjørnet av gnr. 1 bnr. 632 tilhørende Erik Odd Espelien, over bnr. 632 frem til det nordre hjørnet av bnr. 632, hvor den møter bnr. 112, i en lengde av ca 15 meter, og benytte denne som adkomstvei. Veien skal anlegges slik den faller sammen med prosjektert vei henvist til i skjøte på bnr. 112, tgl. 22/4-1921, og slik den prosjekterte veien er inntegnet på oppmålingskart fra kart- og oppmålingsforretning av 21/4-1938, tgl. 18/2-1947 på bnr. 112, det samme kartet som er benyttet ved tilleggskartforretning av 1/12-1970, tgl. 15/3-1972 på bnr. 112, hvor bnr. 632 med flere bnr. ble utskilt fra bnr. 112.

4. Domsslutningen skal kunne tinglyses på eiendommene, gnr. 1 bnr. 112, bnr. 630, bnr. 632, bnr. 676, bnr. 677 og bnr. 679 i Bærum.

5. Anne Espelien og Erik Odd Espelien dømmes til å betale Tom Ingar Nilsen sakens omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, Anne Espelien og Erik Odd Espelien, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Pkt. 1 i herredsrettens domsslutning stadfestes.

2. Anne Espelien og Erik Odd Espelien tilkjennes erstatning for sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 2., 3. og 4. mai 1995. Tom Ingar Nilsen og Erik Odd Espelien møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Lagmannsretten foretok åstedsbefaring. Anne Espelien avga partsforklaring i sitt hjem i forbindelse med åstedsbefaringen, men var ellers ikke tilstede under ankeforhandlingen.

Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Ved den tinglysing som fant sted i 1921, er det stiftet en gyldig veirett for bnr. 115 over bnr. 112. Veiretten er ikke senere bortfalt.

Det er ikke inngått noen avtale om bortfall av veiretten.

Det bestrides at veiretten skal være falt bort ved at de som eide eiendommer på Åsterudsletta, skaffet seg veiutløsning ved å gå sammen om anlegg av en vei fra småbruket Åsterud som en forlengelse av den opprinnelige Åsterudveien.

Det bestrides videre at det ved konkludent adferd skal være gitt avkall på veiretten. Ved et forhandlingsmøte om veispørsmål i 1942 var bare to av eierne av grunn på åsen tilstede. En av disse var representant for den forening som tidligere eide Nilsens eiendom. Det er ikke sannsynliggjort at alle eiere på åsen var innkalt, eller at de fikk tilsendt kopi av referatet fra møtet. Det er heller ikke godtgjort at den som møtte for foreningen, hadde noen fullmakt til å binde foreningen. Det kan ikke legges noen vekt på at det av et møtereferat fremgår at de eiere av grunn oppe på åsen som var tilstede, ikke hadde synderlig interesse av den planlagte forlengelse av Åsterudveien.

Det bestrides videre at veiretten skal være falt bort ved frihevd eller mothevd fra ankemotpartenes og deres rettsforgjengeres side. For det første har ankemotpartene og deres rettsforgjengere hele tiden kjent til at det fantes en veirett for eierne av grunn oppe på åsen, slik at de ikke kan påberope seg slik god tro som er nødvendig for rettserverv ved hevd. Dernest har de ikke gjennomført noen tiltak som gjør at veien ikke kan fremføres slik som forutsatt i skjøtet, og som er en nødvendig betingelse for at mothevd skal kunne skje. Videre har Nilsens rettsforgjengere og andre grunneiere på åsen tidvis brukt sin veirett over bnr. 112 ved å gå over denne til og fra sine eiendommer slik at frihevd også av den grunn er avskåret.

Dessuten bestrides at den lange tid som er gått fra veiretten ble tinglyst, til retten ble krevd gjennomført, har medført at den er bortfalt. De vanlige foreldelsesregler eller ulovfestede passivitetsregler kommer ikke til anvendelse på rettigheter over fast eiendom.

Det forhold at den del av området som Nilsens eiendom ligger på, er gjort til landskapsvernområde med den følge at veibygging er forbudt medmindre dispensasjon gis, har ikke gjensidighetsvirkninger som medfører at også ankemotpartenes plikt til å finne seg i Nilsens veifremføring over deres eiendommer bortfaller.

Ankemotpartene kan ikke høres med at veiretten er falt bort fordi det enkelte steder på Åsterudsletta er bygd hus der hvor utparselleringsplanen forutsatte veier. I slike tilfelle følger det av rettspraksis at innehavere av veirett må finne seg i omlegging av den vei som veiretten gjelder, til annet sted på eiendommen. Veiretten fortsetter å bestå, men etter omlagt trasé.

Endelig bestrides at det forhold at eierne av eiendommer på Åsterudåsen opp igjennom årene har brukt adkomst nordfra, fra Godthåb og Skotta, og sydfra, fra Valler, kan ha ført til bortfall av den veirett som Tschudi-planen forutsatte. Det var først da eierne av grunn nord for det felt som Tschudi utparsellerte, forbød kjøring over sine eiendommer, at det ble aktuelt for Nilsen å gjøre gjeldende sin veirett over bnr. 112. Saken her ble utløst av de nordenforliggende grunneieres tilbakekallelse av tidligere gitt samtykke.

Ankemotpartene har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Det erkjennes at det i 1921 ble påheftet ankemotpartenes eiendommer veirett for de øvrige tomteeiere innen utparselleringsfeltet, men denne veirett er senere bortfalt.

Bortfallet følger - slik herredsretten har lagt til grunn - av en helhetsvurdering av de foreliggende momenter. Det er gått meget lang tid, ca 70 år, fra veiretten ble påheftet til den ble gjort gjeldende av Nilsen. Etter bestemmelsene i skjøtene skulle veibyggingen finne sted straks, og da kan man ikke kreve den gjennomført så lenge etterpå.

Eierne av tomter oppe på åsen har ved konkludent adferd gitt avkall på sin veirett over eiendommene nede på sletta. De benyttet helt fra begynnelsen av adkomstveier langs åsryggen, henholdsvis til og fra Skotta og Godthåb-området mot nord, og til og fra Valler mot syd. På Tschudi-planen var det anvist at det gikk en skogsvei ut av tomtefeltet. Når det gjelder trafikk til fots, har eierne av tomter på Åsterudåsen benyttet seg av allemannsretten til ferdsel i utmark. Kjøring til eiendommene har i noen utstrekning funnet sted etter tillatelse fra eierne av tilstøtende eiendommer på nordsiden. Bare helt tilfeldig og sporadisk har eierne på åsen gått over ankemotpartenes eiendommer.

Enkelte av tomteeierne på åsen - blant annet en representant for foreningen som eide Nilsens eiendom før ham - var tilstede i et forhandlingsmøte i 1942 om bygging av ny vei til Åsterudsletta, og ga uttrykk for at de ikke hadde synderlig interesse av å delta i det prosjektet.

Videre anføres at veiretten er bortfalt som følge av mothevd fra ankemotpartenes side. Anne Espeliens bolighus er slik plassert at det delvis står i den veitrasé som er inntegnet på Tschudi-planen. Anne Espelien og hennes avdøde ektefelle Torbjørn Espelien ble ved kjøpet av eiendommen i 1946 ikke gjort kjent med veirettsklausulens innhold. Det ble anmerket på deres skjøte at det fantes bestemmelser om vei, men deres juridiske rådgiver sa at det var uten betydning. Torbjørn, Anne og Erik Odd Espelien har således vært i aktsom god tro i mer enn 20 år.

Dessuten anføres at veiretten er bortfalt ved frihevd, idet den ikke har vært benyttet eller vært gjort gjeldende i nær 70 år. Ankemotpartene har som nevnt ovenfor, ikke kjent til veiretten og således vært i aktsom god tro. Det at noen eiere av tomter på åsen en og annen gang har gått til fots over bnr. 112, har ikke vært noen utøvelse av den rett til å anlegge kjørevei, som skjøtet beskriver.

Endelig anføres at siden restriksjonene på tomtene på åsen som følge av landskapsvernbestemmelsene gjør det umulig for tomteeierne på åsen å oppfylle sin del av skjøteklausulene om veier, må også plikten for grunneierne på sletta til å oppfylle Tschudi-planens veibestemmelser bortfalle som en obligasjonsrettslig gjensidighetsvirkning.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Det er ikke bestridt at det i sin tid ble påheftet hver av partenes eiendommer veirett for de øvrige tomteeiere innen utparselleringsfeltet.

Inntil omkring 1920 var partenes eiendommer en del av gnr. 1 bnr. 2 i Bærum. Daværende eier av bnr. 2, Anton Tschudi, utskilte ca 20 tomter varierende i størrelse fra ca 4 til ca 8 dekar. Det ble laget et kart som viste tomteoppdelingen med interne adkomstveier til og mellom tomtene. På kartet var det ikke vist noen tilknytning til det offentlige veinett. Adkomstveiene ble prosjektert med en bredde på 4 m. Traséene lå i grensen mellom tomtene og gikk 2 m inn på hver side av grenselinjene.

Det ble avholdt skylddelingsforretninger for utskillelse av de enkelte tomter. Ordningen med de felles adkomstveier ble tinglyst på hver av eiendommene som gjensidige rettigheter og plikter.

Ankemotpartenes eiendommer var opprinnelig én eiendom, bnr. 112, som ble utskilt fra bnr. 2 ved skylddelingsforretning tinglyst 27. februar 1920. Ved skjøte av 15. april 1921, tinglyst 22. april 1921, ble det påheftet eiendommen blant annet: Den paa kartkopiet paa parcellen førende anlagte vei er i dens halve bredde medregnet i parcellens areal, og pligter kjøperen uten avslag i kjøpesummen straks at utlægge samme, og at oparbeide sit stykke av veien som almindelig bygdevei og til almen færdsel. Veiens bredde er 4 -fire- meter. Det paahviler kjøperen at oparbeide sit veistykke som ovenfor nævnt. Ikke opfyldelsen av denne bestemmelse medfører for de øvrige eiere av parceller langs veien, adgang til overfor kjøperen efter nærværende kontrakt at fremtvinge oparbeidelsen, samt ret til hos ham at kreve erstatning for det ved forsømmelsen forvoldte tap, likesom de øvrige eiere langs veien, om de saa synes, ogsaa har adgang til i saadant tilfælde at la veiarbeidet utføre med regres til kjøperen efter nærværende for arbeidets kostende m.v. ...

Det fremgår klart av den siterte del av skjøtet at det er påheftet bnr. 112 en veiservitutt til fordel for de øvrige grunneiere i utparselleringsfeltet.

For den som kjøper en tomt med tanke på bebyggelse, står det sentralt hvorvidt tomten er sikret en adkomstvei. Kjøperne av tomter etter Tschudi-planen kunne på den ene side se at de fikk adkomst til sine tomter, men også at de måtte finne seg i at de øvrige tomteeiere fikk rett til å bruke striper på 2 m langs eiendomsgrensene som ferdselsvei. Etter bestemmelsen i skjøtet skulle veiene bygges som "almindelig bygdevei og til almen færdsel". Etter datidens forhold må veibredde som angitt ha vært tilstrekkelig for å sikre kjørbar adkomst. Veirett og -plikt ble påheftet hver enkelt eiendom som stedsevarig heftelse.

Det er ikke godtgjort at det senere skulle være uttrykkelig avtalt at veiretten skulle frafalles for noen eiendoms vedkommende. Ankemotpartene mener imidlertid at de etter en helhetsvurdering av de foreliggende momenter nå må være fri for de forpliktelser klausulen innebærer. Spørsmålet blir således om noen av de anførsler som ankemotpartene har gjort gjeldende, enkeltvis eller samlet kan føre til at veirettighetene må anses bortfalt.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Tschudi-planens veisystem var kjent for eierne opp gjennom 1920-, 1930- og 1940-årene. Ved flere anledninger ble det referert til det. Det gjaldt blant annet ved kartforretning over Anne Espeliens eiendom bnr. 112 i 1938, hvor Tschudi-planens veitraséer ble inntegnet. Videre viser lagmannsretten til påtegning fra Bærum ingeniørvesen av 29. januar 1942 på skrivelse fra h.r.advokat J. Edwardsen. I påtegningen er det blant annet referert til Tschudi-planens kart og "de mellom tomtene antydede veier".

Den 20. juni 1942 ble det avholdt et forhandlingsmøte om veibygging til eiendommene på Åsterudsletta. Blant dem som var tilstede, var en av tomteeierne på åsen samt en representant for Skotøyarbeidernes Forening, Nilsens rettsforgjenger. Lagmannsretten ser deres tilstedeværelse som en indikasjon på at eierne på sletta var seg bevisst at eierne på åsen hadde veirettigheter over eiendommene på sletta.

Videre viser lagmannsretten til en avtale mellom de daværende eiere av bnr. 110 og bnr. 112 av 12. september 1943 hvor det er vist til en mulig rett for "bakenforliggende eiendommer (på toppen)" til "passage (å gå)" over avtalepartenes eiendommer. Denne avtale var tinglyst som heftelse på bnr. 112, og etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at denne var kjent av Torbjørn Espelien og hans familie.

Ved kjøpet av bnr. 112 i 1947 fikk Espelien overlevert et eksemplar av Tschudi-planen med de inntegnede veitraséer mellom parsellene. Videre ble Espelien overlevert målebrevskart over eiendommen av 21. april 1938. På kartet var Tschudi-planens veitrasé inntegnet. Målebrevet ble tinglyst først 18. februar 1947, det vil si etterat Torbjørn Espelien hadde fått grunnbokshjemmel ved skjøte tinglyst 4. februar 1947.

I forbindelse med tinglysingen ble det innhentet heftelsesanmerkninger. Det fremgikk av dem at det i 1920 var tinglyst på bnr. 112 skylddelingsforretning inneholdende bestemmelser om vei og gjerde, og i 1921 skjøte som inneholdt bestemmelser om vei, innskrenkning i benyttelsen m.v.

Etter Espeliens kjøp av bnr. 112 oppsto det en tvist med eieren av gnr. 1 bnr. 294 om adkomstvei. Tvisten endte med et rettsforlik den 28. april 1969. Av rettsforliket fremgår det at Espelien hadde kjennskap til dokumenter som viste at andre parsellhavere hadde veirettigheter i området.

Tinglysingsanmerkningene og de øvrige dokumenter som var kjent for Espelien, ga Espelien foranledning til å undersøke nærmere hva de tinglyste dokumenter innebar. Unnlatelse av å gjøre det, må sies å ha vært uaktsomt. Videre foreligger ikke noe grunnlag for god tro som kreves for mothevd eller frihevd.

Forøvrig bemerker lagmannsretten også at plasseringen av Torbjørn Espeliens hus ikke hindrer gjennomføring av veiretten. Det samme gjelder et lite uthus på eiendommen med form som et stabbur. Selvom det kanskje står noe nær den aktuelle veitrasé, vil det etter lagmannsrettens vurdering ikke være forbundet med særlige problemer å flytte det. Ingen av de nevnte bygninger er blitt plassert slik at det var noen grunn for eieren av bnr. 115 til å protestere tidligere. Også av den grunn kan anførselen om mothevd ikke føre frem. Men på den annen side kan lagmannsretten ikke se at gangtrafikk over bnr. 112 kunne ha hindret mulig frihevd, eller at slik gangtrafikk i seg selv kan gi noe holdepunkt for noen rettighet.

Espelien har anført at veiretten skulle være falt bort som følge av at eieren av bnr. 115 er forhindret fra å bygge vei til fordel for bnr. 112 på sin eiendom. Lagmannsretten finner som herredsretten at dette ikke kan føre til at eieren av bnr. 115 skal være forhindret fra å kreve sin veirett over bnr. 112. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at etter den veiutvikling som har skjedd i området, har bnr. 112 ingen interesse av vei over bnr. 115, og i at mye taler for at eierne av bnr. 112 i realiteten har frafalt sin opprinnelige veirett. Nilsen har derimot aktuell interesse av vei over bnr. 112.

Når det forøvrig gjelder etterfølgende forhold, bemerker lagmannsretten:

Det at veirett i henhold til Tschudi-planen ikke har vært påberopt før saken her ble reist, kan ikke i seg selv være noe holdepunkt for at veiretten er bortfalt. Grunneierne på åsen har opp gjennom årene brukt adkomsten nordfra, fra Godthåb, som naturlig adkomstvei, til fots i henhold til allemannsrett, og ved kjøring i henhold til tillatelse fra grunneierne. De har også brukt andre stier inn i området. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe grunnlag for at det kan føre til tap av veirett over tilstøtende eiendommer at veirettshaverne - sålenge naboene har tillatt det - har kunnet bruke annen adkomstvei, jf Rt-1958-758.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det kan ha noen betydning for veirettens eksistens om gjennomføring av Tschudi-planens veisystem ville ha medført betydelige utgifter for eierne av grunn på Åsterudåsen.

Videre finner lagmannsretten at veiretten ikke kan være falt bort som følge av at grunneierne på åsen ikke overholdt skjøtebestemmelsen om at opparbeidelse av veiene skulle skje. I skjøtet på bnr. 112 var det ikke satt inn noen tidsfrist, slik som det var gjort i enkelte andre skjøter. Ulovfestede passivitetsvirkninger kan det ikke ses å være noen plass for. Foreldelsesloven regler om foreldelse av fordringer har ingen anvendelse.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen vekt på at grunneierne på Åsterudsletta tok initiativ til veifremføring til sine eiendommer fra Åsterud på slutten av 1930-tallet. Selvom disse eiere fant dette mer praktisk enn å følge Tschudi-planen, har en avtale em imellom om å fravike Tschudi-planens trasévalg og omkostningsfordeling ingen bindende virkning for grunneiere som ikke var representert og ikke hadde vedtatt dette. Grunneierne på åsen var naturlig nok lite interessert i prosjektet sålenge de med andre grunneieres velvilje kunne benytte annen adkomst, men dette kan ikke fortolkes som noe avkall på veiretten.

Den husbygging som fant sted på steder som i Tschudi-planen var angitt som veitrasé, kan ikke føre til bortfall av veiretten. Lagmannsretten er enig med Nilsen i at veirettshavere må finne seg i omlegging av vei som de har bruksrett til, når dette er hensiktsmessig for eieren av den tjenende eiendom, og det ikke fører til særlige vanskeligheter for veirettshaverne, jf Rt-1973-229.

Sammenfatningsvis konkluderer lagmannsretten etter dette med at ankemotpartenes anførsler hverken enkeltvis eller samlet kan gi grunnlag for noe bortfall av Nilsens veirett over bnr. 112. Dom blir å gi på veirett i overensstemmelse med bestemmelsene i skjøtet på bnr. 112; det vil si langs grensene mot naboeiendommene mot nordvest slik de nå er fastlagt ved målebrev, inntil 2 m inn på bnr. 112. I den grad dette representerer et avvik fra den linjeføring som er vist på Tschudi-planen, må Nilsen finne seg i dette som en omlegging. Lagmannsretten finner at Tschudi-planen må forstås slik at nødvendige grøfter, skråninger, fyllinger eller støttemurer kommer i tillegg. Lagmannsretten forutsetter at mindre fravikelser fra 2 m-linjen lenger inn på bnr. 112 kan være nødvendig der terrengmessige forhold måtte tilsi det. Også dette må ankemotpartene finne seg i, og domsslutningen må forstås på denne bakgrunn.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør Anne Espelien og Erik Odd Espelien betale Nilsens saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Nilsens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver for begge retter. For herredsretten utgjorde omkostningene kr 87360,-, hvorav kr 85000,- var salær. For lagmannsretten er kravet kr 77406,- hvorav kr 60000,- er salær. Oppgavene legges til grunn.

Nilsen har tatt med som et punkt i sin påstand at domsslutningen skal kunne tinglyses på ankemotpartenes eiendommer. Etter Harbek og Solem: Tinglysingsloven med kommentarer, 9. utgave ved Torgeir Austenå (1990), side 127 kan en dom overfor hjemmelshaveren til en eiendom om at saksøkeren har veirett over eiendommen, tinglyses med den virkning at saksøkeren får hjemmel til veiretten. Lagmannsretten kan etter det ikke se at det er nødvendig å ta med noe eget punkt i domsslutningen om at dommen kan tinglyses.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Eieren av gnr. 1 bnr. 115 i Bærum har rett til å anlegge vei over Anne Espeliens eiendom gnr. 1 bnr. 112, 630, 676, 677 og 679 i en bredde av 2 meter langs grensen mellom bnr. 112 og bnr. 630 på den ene side og bnr. 113 på den annen side og langs grensen mellom bnr. 112 og bnr. 114 og langs grensen mellom bnr. 112 og bnr. 505.

2. Eieren av gnr. 1 bnr. 115 i Bærum har rett til å anlegge vei over Erik Odd Espeliens eiendom gnr. 1 bnr. 632 i en bredde av 2 meter langs grensen mellom bnr. 632 og bnr. 505.

3. Eieren av gnr. 1 bnr. 115 i Bærum har rett til å kjøre på adkomstveien til bnr. 112, 630, 676, 677 og 679 og bnr. 632 fra vei åpen for alminnelig ferdsel frem til der hvor den vei som er omhandlet i punkt 1 ovenfor, begynner.

4. I saksomkostninger for herredsretten betaler Anne Espelien og Erik Odd Espelien en for begge og begge for en til Tom Ingar Nilsen 87360,- -åttisjutusentrehundreogseksti- kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anne Espelien og Erik Odd Espelien en for begge og begge for en til Tom Ingar Nilsen 77406,- -syttisjutusenfirehundreogsekskroner innen 2 -to - uker etter forkynnelsen av dommen.