LE-1993-552
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-18 |
| Publisert: | LE-1993-00552 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Halden byrett Nr. 61/1988 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00552 K. |
| Parter: | Den kjærende part (I begge saker): Halden kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Jon Heli Gudbrandsen, Halden). Kjæremotpart (I begge saker): Ivar Bekkevold. (Prosessfullmektig: Advokat Helge Skaaraas, Sarpsborg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Martin Flod, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §100, §180, §181 |
Saken gjelder saksomkostningsansvar i forbindelse med heving.
Ved stevninger av henholdsvis 26. oktober 1988 og 13. september 1989 anla Ivar Bekkevold odelsløsningssaker mot Halden kommune.
I begge saker søkte Halden kommune om odelsfrigjøring etter at stevning forelå, og i begge saker ble det, såvel av fylkesmannen som av Kommunaldepartementet - etter klage -, truffet vedtak om odelsfrigjøring. Etter at endelig vedtak om odelsfrigjøring forelå, varslet Halden byrett partene om at odelsløsningssakene ville bli avvist som gjenstandsløse. Ingen innsigelser mot slik avslutning av sakene kom inn, derimot reiste begge parter krav om dekning av saksomkostninger.
Halden byrett avsa kjennelse 11. desember 1992 under ett for begge saker, med slik slutning:
1. Sak nr. 61/ 1988 A ved Halden byrett avvises.
2. Sak nr. 70/ 1989 A ved Halden byrett avvises.
3. Halden kommune tilpliktes å betale Ivar Bekkevold hans saksomkostninger med i alt kr 34760,- - trettifiretusensjuhundreogsekstikroner-.
Halden kommune har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, og nedlagt slik påstand:
Ivar Bekkevold tilpliktes å betale Halden kommune sakens omkostninger for byretten med kr 26000,- og for lagmannsretten med kr 2450,- inkl. gebyr, tilsammen kr 28450,-.
Ivar Bekkevold har tatt til motmæle, og nedlagt slik påstand:
1. Halden byretts kjennelse stadfestes.
2. Ivar Bekkevold tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett.
Halden kommune har anført:
Byretten har anvendt loven feil når det er lagt til grunn at saksomkostningsavgjørelsen beror på et fritt skjønn. I og med at sakene er avvist skal avgjørelsen bygges på bestemmelsen i tvistemålsloven §175, første ledd, som er uttømmende. Bestemmelsens tredje og fjerde ledd er ikke aktuelle i den foreliggende sak. Ved avvisning vil det bare være unntaksbestemmelsene i første ledd som eventuelt kan lede til at saksomkostninger ikke tilkjennes. Ettersom det i saken overhodet ikke har vært tvil om rettsspørsmål m.h.t. avvisningen, og det dessuten må ha vært åpenbart for Bekkevold hvilket utfall sakene ville få - hensett til det reguleringsarbeid som var under realisering i kommunen - er det ikke grunnlag for å anvende noen av disse unntaksbestemmelsene. Samtykke fra fylkeslandbruksstyret var ikke nødvendig på det stadium sakene var i da de ble påstevnet.
Prosessøkonomisk sett burde Bekkevold ha forespurt kommunen om hva som kom til å skje med de aktuelle eiendommer før odelsløsningssøksmål ble tatt ut. Han må ta konsekvensene, dvs. kostnadene forbundet ved å ha valgt en annen fremgangsmåte. Saksomkostningsreglene er ment å skulle øve innflytelse på hvorledes den enkelte fremmer sine rettigheter.
Ivar Bekkevold har anført:
Det er alminnelig antatt at bestemmelsen i tvistemålsloven §175, første ledd ikke uttømmende regulerer saksomkostningsspørsmålet i et tilfelle som det aktuelle. Annet ledd kan anvendes idet forpliktelsen som var sakens gjenstand falt bort under saken p.g.a. etterfølgende omstendigheter. Da sakene ble anlagt var Ivar Bekkevold materielt berettiget.
Den skjønnsmessige vurdering byretten har foretatt, som fremstår som en rimelig avveining, kan ikke overprøves av lagmannsretten. At byretten har henvist til tvistemålsloven §175, fjerde og femte ledd, må skyldes en skrivefeil. Det må være ment tredje og fjerde ledd. Det er imidlertid uten betydning hvilke bestemmelser byretten har henvist til idet de momenter som er tillagt vekt, er slike som er avgjørende etter annet ledd. Saksomkostningsavgjørelsen er følgelig ikke i strid med loven. Uansett er det ikke riktig at byretten var avskåret fra å benytte tredje og fjerde ledd i tvistemålsloven §175. Ettersom saken var blitt gjenstandsløs, ville det vært mer nærliggende å heve saken enn å avvise. Begge parter innså at det ikke var grunnlag for å fortsette sakene. Når så partene i en slik situasjon er enige om å overlate saksomkostningsspørsmålet til retten, er det grunnlag for å anvende fjerde ledd i bestemmelsen.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til prøving av om saksomkostningsavgjørelsen er i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181, annet ledd, første punktum. Lagmannsretten er imidlertid ikke bundet av byrettens bevisbedømmelse da byretten har avvist sakene, jfr. bestemmelsen i annet ledd, annet punktum.
Lagmannsretten forstår byrettens kjennelse slik at saksomkostningsavgjørelsen, i utgangspunktet, er forankret i tvistemålsloven §175, første ledd. Byretten har imidlertid også trukket inn prinsippet i fjerde og femte ledd - skal åpenbart være tredje og fjerde ledd - om at partene kan overlate saksomkostningsspørsmålet til rettens skjønn. Nevnte prinsipp er opplyst å være "sammenholdt". Videre er bestemmelsen i annet ledd tillagt vekt idet det er vist til at en slik skjønnsmessig avgjørelse, kan få som resultat at saksøkeren tilkjennes saksomkostninger av saksøkte, dersom forpliktelsen saken gjaldt er falt bort ved etterfølgende omstendigheter. Det heter i denne forbindelse at det, etter en "helhetsbetraktning", kan pålegges saksøkte å erstatte saksøkerens saksomkostninger.
Ved avvisning er det tvistemålsloven §175, første ledd som skal anvendes. Bestemmelsene i annet til fjerde ledd gjelder ved heving, men det er uten betydning hvilken form som er benyttet. Avgjørende er hvilken form som er korrekt ut fra de reelle forhold. Etter lagmannsrettens vurdering ville det i det foreliggende tilfelle vært mer nærliggende å avslutte sakene ved å heve dem. Etter at endelige vedtak om odelsfrigjøring forelå, var de anlagte odelsløsningssaker gjenstandsløse, og vilkårene for å heve dem etter tvistemålsloven §100 var til stede. Den omstendighet at det var grunnlag for å gå til odelssløsningsak da stevningene ble inngitt, utelukker ikke heving om det senere inntrer forhold som gjør søksmålene gjenstandsløse, jfr. forutsetningsvis tvistemålsloven §175, annet ledd og Rt-1982-1499. At Ivar Bekkevold unnlot å besvare byrettens varsel om at sakene ville bli avvist som gjenstandsløse, kan heller ikke innebære at byretten var avskåret fra å heve sakene.
Lagmannsretten finner at også de øvrige vilkårene for å anvende bestemmelsen i tvistemålsloven §175, annet ledd er til stede. Det kan ikke herske tvil om at forpliktelsen, som lå til grunn for Bekkevolds søksmål, bestod da sakene ble påstevnet til retten, jfr. Rt-1977-707. Like klart er det at grunnlaget for søksmålene falt bort ved etterfølgende omstendigheter. Vedtakene om odelsfrigjøring ble truffet etter at sakene var kommet inn for retten. Ettersom bestemmelsen i tvistemålsloven §175, annet ledd gir hjemmel for å tilkjenne saksøker saksomkostninger av saksøkte, er følgelig byrettens omkostningsavgjørelse ikke i strid med loven. Byrettens skjønn kan lagmannsretten ikke overprøve med mindre det fremstår som vilkårlig. Det er det ingen holdepunkter for, og kjæremålet blir således å forkaste.
For ordens skyld tilføyes at den omstendighet at byretten - uriktig - har trukket inn bestemmelsene i tvistemålsloven §175, tredje og fjerde ledd, ikke kan lede til et annet resultat. Det faktum byretten har bygget på, og den avveining som er foretatt, ligger innenfor rammen av et korrekt skjønn i forhold til bestemmelsen i annet ledd, og henvisningene til tredje og fjerde ledd er således overflødige og uten avgjørende betydning for utfallet.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part tilpliktes å erstatte kjæremotpartens saksomkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd idet det ikke foreligger særlig grunn til fritak. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr 1500.-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Halden kommune til Ivar Bekkevold 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.