Hopp til innhold

LE-1993-824

Fra Rettspraksis


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1993-09-21
Publisert: LE-1993-00824
Stikkord: Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang: - Eidsivating lagmannsrett Nr. 91-00194, 91-00195 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00824 A og LE-1993-00825 A. Anket til Høyesterett - Lagmannsrettens kjennelse stadfestet - HR-1993-00737K .
Parter: I ankesak nr. 93-00824 A: Ankende part: Greta Baade-Mathiesen (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: Inger og Rolf Jensen (Prosessfullmektig: Advokat Jon Christophersen, Oslo). I ankesak nr. 93-00825 A: Ankende part: Greta Baade-Mathiesen (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Claus Brynildsen, Oslo).
Forfatter: 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Lagdommer Sverre Mitsem
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §180, §197


Oslo byrett avsa dom i de saker som er begjært gjenopptatt den 24. september 1990. Domsslutningen lyder etter rettelse:

I sak 1490/88 avd. 21:

1. Inger og Rolf Jensen dømmes til (in solidum med Storebrand Forsikring A/S, jfr. sak 14/90 avd. 21) å betale til Greta Baade-Mathiesen kr 18600 - attentusensekshundre - med tillegg av 18 - atten - % rente fra 1. september 1987 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

2. Inger og Rolf Jensen dømmes til å betale til Greta Baade-Mathiesen kr 21800 - tjueentusenåttehundre - med tillegg av 18 - atten - % rente fra 1. september 1987 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

3. Greta Baade-Mathiesen erstatter Inger og Rolf Jensen saksomkostninger med kr 25000 - tjuefemtusen -. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

I sak 14/90 avd. 21:

1. Storebrand Forsikring A/S dømmes til (in solidum med Inger og Rolf Jensen, jfr. sak 1490/88 avd. 21) å betale til Greta Baade-Mathiesen kr 18600 - attentusensekshundre - med tillegg av 18 - atten - % rente fra 1. september 1987 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

2. Greta Baade-Mathisen erstatter Storebrand Forsikring A/S saksomkostninger med kr 42500 - førtitotusenfemhundre -. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

Greta Baade-Mathiesen anket byrettens dom inn for Eidsivating lagmannsrett. Eidsivating lagmannsrett avsa den 12. november 1992 dom med slik domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler 5000 - femtusen - kroner til Greta Baade-Mathiesen innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Greta Baade-Mathiesen til Inger og Rolf Jensen 119200,- etthundreognittentusentohundre - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Greta Baade-Mathiesen til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S 103640 - etthundreogtretusensekshundreogførti - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

Greta Baade Mathiesen har den 26. februar 1993 begjært Eidsivating lagmannsretts ankesak nr. 91-00194 A og 91-00195 A gjenopptatt.

Greta Baade Mathiesen anfører i gjenopptagelsesbegjæringen blant annet:

Baade-Mathiesen påstod såvel i byretten som i lagmannsretten at ektefellene Jensen og UNI Storebrand Skadeforsikring skulle dømmes til in solidum å betale henne inntil kr 600000,- i erstatning som følge av de skader som var blitt påført hennes eiendom.

Som det fremgår av byrettens dom side 5-7, var den dominerende del av erstatningskravet basert på skader som var oppstått ved Jensens omfattende sprengingsarbeider på naboeiendommen.

Byretten fant imidlertid at Baade-Mathiesen kun hadde krav på kr 16000,- i erstatning etter de utførte sprengningsarbeider. Beløpet ble tilkjent saksøkeren med henvisning til jord- og steinsprut som hadde tilsmusset hennes bolig.

Lagmannsretten ga sin tilslutning til byrettens vurdering av sprengningsskadene. Jeg viser til lagmannsrettens dom side 8:

Hva gjelder ansvar for skader forårsaket ved sprengning, har lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse.

Lagmannsretten kom dermed - i likhet med byretten - til å legge avgjørende vekt på ektefellene Jensens opplysninger om sprengningsarbeidenes omfang og tidspunktet for arbeidenes utførelse.

Begge instanser har på grunnlag av ektefellene Jensens forklaring lagt til grunn at stakekummen på deres eiendom, beliggende helt inn mot Baade-Mathiesens eiendom, ble utsprengt allerede i 1971 og at de skader som BaadeMathiesen konstaterte etter sprengningsarbeidene i 1987 følgelig ikke kan tilskrives utsprengningen av stakekummen.

Motparten viste i denne forbindelse til situasjonskartet av 13/1 1986, som er inntatt på side 36 i utdraget for lagmannsretten, hvor kummen er inntegnet og utstyrt med følgende forklarende tekst: "Ekst. st. kum."

Det ble fra den annen side videre vist til det nær identiske situasjonskart på side 37 i utdraget, hvor de to parallelle linjer mellom stakekummen og Jensens prosjekterte bolig er utstyrt med følgende tekst: "Rehabilitert kloakkledn."

Baade-Mathiesen gjør gjeldende at de nevnte forklarende tekster er Jensens egne og samtidig i strid med de faktiske forhold i 1986. Motparten har ved sine henvisninger til de nevnte situasjonskart fått såvel byrett som lagmannsrett til å akseptere at stakekummen ble utsprengt i 1971 og at det i 1986 allerede var lagt ledning mellom Jensens bolig og den angivelige stakekum. Vedrørende den sistnevnte, viser jeg til byrettens dom side 2, utdraget side 243:

Ledningene ble lagt i 1971. Ifølge Baade-Mathiesens opplysninger ble de lagt i en dybde av 1,8 - 2 m.

Ledningene endte i en stakekum på Sætersdals eiendom.

Ifølge kart datert Oslo oppmålingsvesen 13/1 1986 ligger sentrum av stakekummen ca 1,5 m fra grensen mellom bnr. 195 og bnr. 202.

Baade-Mathiesen har med fortvilelse måttet konstatere at først byretten og dernest lagmannsretten la ektefellene

Jensens feilaktige opplysninger til grunn og at de dermed lyktes å fri seg fra det ansvar som de ut fra de faktiske forhold skulle ha vært pålagt:

Hun har selv bivånet spregningsarbeidene på Jensens eiendom fra våren 1987 frem til ettersommeren samme år og konstatert at det ble sprengt i fast fjell for så vel stakekum som ledninger mellom kummen og Jensens bolig.

Baade-Mathiesen har etter lagmannsrettens dom imidlertid kommet over et kartblad fra Oslo oppmålingsvesen, SO D8, som viser forholdene på stedet i 1982. Kartbladet fremlegges herved som nytt dokument i saken. Baade-Mathiesens eiendom er inntegnet som gnr. 195 bnr. 195, mens Jensens eiendom har gnr. 195 bnr. 202.

Kartet viser samtlige kummer på stedet og lagmannsretten vil konstatere at det ikke var noen stakekum på Jensens eiendom i 1982.

Det må etter dette konstateres at så vel byretten som lagmannsretten har lagt feil faktum til grunn på et av sakens helt sentrale punkter, foranlediget av ektefellene Jensens egen forklaring.

Kartbladet representerer et slikt "nytt bevis" som omhandlet i tvistemålsloven §407 nr. 6. Dokumentet ville åpenbart ha medført en annen avgjørelse enn den foreliggende om det hadde vært kjent under ankebehandlingen.

Kartet lar seg ikke forene med motpartens gjentatte forklaringer og virker også oppløsende på ektefellene Jensens øvrige uttalelser i saken, så langt disse er i strid med Baade-Mathiesens.

Lagmannsretten anmodes etter dette om å gjenoppta de to saker som ble avgjort ved lagmannsrettens nå rettskraftige dom av 12. november f.å ......... I tillegg til det nye dokument Kartblad SO D8 vedlegges også følgende nye dokumenter første konservator Johannes Dons brev 18. desember 92 og geolog Ole Petter Vangens brev av 3. januar 93 som begge må ses i sammenheng med Kartblad SO D8.

Videre vedlegges et skriv om Betongkonstruksjoner vedrørende svømmebassenget foretatt av siv.ing Samuel Røland datert Asker den 4. august 1975 som har vært ukjent for Fru Baade-Mathiesen og som er kommet til veie etter lagmannsrettens dom med notat av siv.ing. Tom Baade-Mathiesen datert 5. januar 1993.

Til slutt fremlegges følgende dokumenter som det ble gitt anledning til å fremlegge under hovedforhandlingen i lagmannsretten men som ble uteglemt fremlagt: Siv. ing Erling Thuns rapport av 12. januar 91 og Sjefs.ing. Pål Grouffs notat av 12. februar 91.

Dessuten vedlegges nye opplysninger fremkommet ved møte på OVA's kontor i dag den 30. mars 1993 - Kartblad SO D8 II og bekreftelse fra kontrollør ved OVA Roy Samuelsen Jfr.

Begjæring om gjenopptagelse foran side 3 siste avsnitt.

Baade-Mathiesen har skrevet ytterligere tre lange prosesskrift til retten. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at de anførsler som her fremkommer, er av betydning for gjenopptagelsesbegjæringen da det ikke er anførsler som knytter seg til hjemmelen for begjæring om gjenopptagelse i tvistemålsloven §407 nr. 6. Anførslene i de øvrige prosesskrift er kommentarer til byrettens og lagmannsrettens dom, men kan ikke sees å inneholde nye kjennsgjerninger eller nye bevis, jf. tvistemålsloven §407 nr. 6. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn ikke grunn til å gjengi ytterligere av Baade-Mathiesens anførsler.

Inger og Rolf Jensen har i tilsvar til Eidsivating lagmannsrett av 20. april 1993 påstått gjenopptagelsesbegjæringen forkastet og seg tilkjent fulle saksomkostninger. Det anføres i tilsvaret:

Gjenopptagelse er begjært under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 6.

Innledningsvis bemerkes at gjenopptagelsesbegjæringen må forkastes under henvisning til tvistemålsloven §407 annet ledd.

Samtlige de forhold og bevis som fremføres i gjenopptagelsesbegjæringen er ting som den begjærende part i lang tid må ha kjent til, eller i alle fall burde ha kjent til. Det er Greta Baade-Mathiesens egen skyld at de momenter som nu begrunner gjenopptagelsesbegjæringen ikke tidligere, i byrett eller lagmannsrett, har vært fremført og brukt.

Lagmannsrettens dom ble avsagt 12. november 1992 og ble formentlig forkynt for den ankende parts tidligere prosessfullmektig advokat Meltvedt omkring 25. november 1992.

Ankefristen utløp derved omkring 25. januar 1993. De aller fleste av de skriftlige bevismidler som nu er frembragt er datert før ankefristens utløp, og slike bevismidler kan derfor ikke nu brukes som grunnlag for en begjæring om gjenopptagelse, se tvistemålsloven §407 annet ledd. Det bemerkes også at flere av underskriverne av de fremlagte "bevis" av Greta Baade-Mathiesen kunne vært ført som vitner under de tidligere rettsforhandlinger i såvel by- som lagmannsrett.

Vedr. de fremlagte dokumenter, betegnet bilag 7 og bilag 9 kan forøvrig opplyses at begge disse dokumenter ble fremlagt med dok. 27, den ankende parts prosesskrift av 25. mars 1991. Dokumentene ble imidlertid tatt ut av saken og returnert til den ankende part under henvisnng til tvistemålsloven §197, - se dok. 29. - Forøvrig noterer jeg meg fra gjenopptagelsesbegjæringen, påskriften på 5, at de her nevnte dokumenter på grunn av en forglemmelse ikke ble fremlagt i lagmannsretten. En slik forglemmelse er åpenbart Baade-Mathiesen egen skyld og jeg viser igjen til §407 annet ledd. Vedr. forståelse av denne lovbestemmelse viser jeg videre til avgjørelser i Rt-1976-1536 og Rt-1984-406.

Allerede på bakgrunn av ovennevnte må den fremsatte begjæring forkastes etter tvistemålsloven §407 annet ledd.

Rent subsidiært vil det også under henvisning til §407 nr. 6 bli anført at begjæringen må forkastes. Etter nevnte bestemmelse må eventuelle nye kjennsgjerninger eller nye bevis åpenbart medføre en annen avgjørelse. Jeg viser her til avgjørelse i Rt-1939-801.

Som påstått nytt bevis er nu fremlagt, vedheftet begjæringen, et gammelt kartblad SO D8. Også dette kartblad må Baade-Mathiesen forlengst ha hatt mulighet til å fremskaffe, se §407 annet ledd. - Nevnte dokument som påstås å skrive seg fra 1983 fremlegges som bevis på at det i alle fall ikke på det tidspunkt fantes noen særskilt kum på ektefellene Jensens eiendom gnr. 195 bnr. 202. Det besynderlige i forbindelse med dette dokument er imidlertid at ektefellene Jensens nuværende bolig er inntegnet, og det kan da opplyses at nevnte bolig ble oppført i 1987, se de avsagte dommer, bl.a. byrettens dom 3, i utdraget 244. Det dokument som er fremlagt av Baade-Mathiesen må være feilaktig, enten når det gjelder dateringen, eller når det gjelder inntegnede bygninger.

Nederst på 3 i begjæringen anføres det at ektefellene Jensen har avgitt - såvel skriftlig som muntlig - forklaringer i strid med faktiske forhold. Dette bestrides bestemt. Det fastholdes at angjeldende stakekum, etter all sannsynlighet, samt basert på situasjonskart i utdraget 36 og 37, var anlagt før 1986 og formentlig i 1971. Det er imidlertid fullstendig feilaktig når det nederst på 3 i begjæringen anføres at det i 1986 allerede var lagt ledning mellom Jensens bolig og den angivelige stakekum.

Den her nevnte ledning ble lagt i forbindelse med oppføring av Jensens hus i 1987, se byrettens dom 3 i utdraget 244 samt lagmannsrettens dom 2 midt på.

Øverst på 4 i begjæringen vises ril byrettens dom 2, utdraget 243 vedr. ledninger som ble lagt i 1971. De ledninger det der dreier seg om var ledninger som ble lagt over Baade-Mathiesens eiendom.

Til uttalelse midt på 4 i begjæringen om at BaadeMathiesen selv bivånet spregningsarbeidene er kun å bemerke at Baade-Mathiesen avga forklaring om disse forhold såvel i byretten som i lagmannsretten.

Det er ellers feilaktig at byretten og lagmannsretten (kun) har basert sin avgjørelse på spørsmålet når stakekummen nederst på Jensens eiendom ble anlagt. Dette var, etter undertegnedes oppfatning, ikke noe vesentlig moment for hverken byretten eller lagmannsretten. I denne forbindelse vises til byrettens dom 17, utdraget 258 nederst og øverst på 259 hvorav fremgår at det bl.a. var arten av de påståtte skader som begrunnet rettens resultat. De tilsvarende bemerkninger fremgår av lagmannsrettens dom 8, første avsnitt under rettens bemerkninger.

Uansett når den omtalte stakekum har vært anlagt, har ikke dette moment vært av avgjørende betydning ved domstolenes avgjørelse, og vilkåret om at det påståtte nye bevis "åpenbart" må føre til en annen avgjørelse, er derved ikke oppfylt.

Den fremsatte begjæring om gjenopptagelse må bli å forkaste på grunnlag av de anførte så vel prinsippale som subsidiære anførsler ovenfor.

På vegne av Inger og Rolf Jensen nedlegges slik påstand:

Begjæringen om gjenopptagelse forkastes og Greta BaadeMathiesen dømmes til å betale saksomkostninger til Inger og Rolf Jensen med kr 5000,-.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i tilsvar av 30. april 1993 påstått gjenopptagelsesbegjæringen forkastet. UNI Storebrand Skadeforsikring AS anfører i tilsvaret:

Motpart nr. 2 har hatt anledning til å se innholdet i tilsvaret til motpart nr. 1, og kan slutte seg til det som er sagt der. Oppsummeringsvis gjør motpart nr. 2 gjeldende:

Gjenopptagelsesbegjæringen må forkastes fordi betingelsene for gjenopptagelsen i tvistemålsloven §407 nr. 6 og §407 annet ledd ikke er oppfylt.

(1) De omstendigheter som påberopes har den begjærende part kjent til senest før ankefristen utløp. I alle fall er det den begjærende parts egen skyld at omstendighetene ikke er gjort gjeldende tidsnok. Det henvises til tvistemålsloven §407 annet ledd og til anførslene til motpart nr. 1.

(2) De påståtte nye kjensgjerninger er ikke egnet til å medføre en annen avgjørelse enn lagmannsrettens dom, jfr, tvistemålsloven §407 nr. 6.

Lagmannsretten baserte sin avgjørelse på en rekke bevismomenter. Mest sentralt i saken var arten av skadene på den begjærende parts eiendom. Tidspunktet for stakekummens anleggelse og den nøyaktige plassering av denne var ikke et sentralt bevismoment. Selv om man skulle legge de påståtte nye opplysninger til grunn, er det stor grad av sannsynlighet for at lagmannsretten ville kommet til samme resultat.

Det henvises forøvrig til anførslene til motpart nr. 1.

På vegne av UNI Storebrand Skadeforsikring AS nedlegges slik påstand:

1. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.

2. Greta Baade-Mathiesen dømmes til å betale saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring AS med kr 1000,-.

Lagmannsretten vil drøfte om vilkårene for gjenopptagelse er til stede, og vil først drøfte om vilkårene i tvistemålsloven §407 annet ledd er oppfylt. Lagmannsretten finner at alle de bevis som BaadeMathiesen har fremlagt i prosesskriv, unntatt kartblad SO D8, kartblad SO D8 II og bekreftelse av 30. mars 1993 fra Samuelsen ved OVA, har det vært adgang til å gjøre gjeldende under behandlingen av saken eller gjennom anke. Lagmannsrettens dom ble forkynt for Baade-Mathiesens advokat, advokat Meltvedt, den 26 november 1992. Ankefristen løp følgelig ut den 26 januar 1993. Det vises til at dokumentene er datert før ankefristens utløp. Det vises for øvrig på dette punkt til anførslene i Inger og Rolf Jensens tilsvar som lagmannsretten slutter seg til. For så vidt gjelder kartblad SO D8, SO D8 II og bekreftelsen fra Samuelsen, anfører Baade-Mathiesen at hun ikke tidligere har kjent til disse kartblad. Lagmannsretten finner å legge denne anførselen til grunn.

Lagmannsretten vil deretter drøfte hvorvidt de nye bevis, er bevis som gjør at saken kan gjenopptas.

Lagmannsretten forstår Baade-Mathiesens anførsel slik at de fremlagte kartblad og Samuelsens bekreftelse viser at det ikke fantes noen stakekum på stedet i 1982, og at så vel byrett som lagmannsrett feilaktig har akseptert at stakekummen ble utsprengt i 1971. Lagmannsretten finner det åpenbart at de nye bevis, kartblad SO D8, SO D8 II og Samuelsens bekreftelse er utilstrekkelige til å få saken gjenopptatt, jf. tvistemålsloven §412. Byretten så vel som lagmannsretten var satt med sakkyndige meddommere. Så vel byretten som lagmannsretten legger til grunn at det er mest sannsynlig at de sprekkdannelser som er konstatert i vegger innvendig og utvendig, ikke kan tilskrives rystelser av sprengninger. Lagmannsretten peker i dommen særlig på at de sprekker som er konstatert i bygningen, ikke synes å ha slike karakteristika at de kan tilskrives sprengning. Det står i lagmannsrettens dom:

De sprekker, riss og skader som lagmannsretten observerte på vegger, gulv og bygningsplater, var ikke annerledes enn det som må forventes i bygninger med denne alder. Disse synes å være forårsaket av spenninger i materialene - konstruksjon og materialanvendelse.

Det samme må sies om de skader som er konstatert i det innvendige svømmebassenget.

Lagmannsretten finner det åpenbart at verken de nye kartbevis eller Samuelsens bekreftelse vil medføre en annen avgjørelse da det ikke er avgjørende for resultatet av saken når stakekummen ble anlagt. Det avgjørende er hvorvidt det er foretatt sprengning som har forårsaket skader på Baade-Mathiesens eiendom. Det er ikke fremlagt nye bevis eller opplyst nye kjennsgjerninger som gir grunnlag for å anta at det er skader på Baade-Mathiesens eiendom som skyldes sprengning på Inger og Rolf Jensens eiendom.

Lagmannsretten finner etter dette at gjenopptagelsesbegjæringen må forkastes da det er åpenbart at behandlingen av gjenopptagelsesbegjæringen i hovedforhandling nødvendigvis vil føre til at begjæringen blir forkastet, jf. tvistemålsloven §412.

Begjæringen om gjenopptagelse har ikke ført frem, og BaadeMathiesen må i samsvar med en analogisk anvendelse av tvistemålsloven §180 første ledd ilegges saksomkostninger for lagmannsrettens behandling av gjenopptagelsesbegjæringen. Advokat Jon Christophersen har i prosesskriv den 28. mai 1993 beregnet seg kr 6500 i salær, lagmannsretten legger oppgaven til grunn. UNI Storebrand Skadeforsikring AS har beregnet seg kr 1000 i salær, lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Greta Baade-Mathiesen til Inger og Rolf Jensen 6500 - sekstusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Greta Baade-Mathiesen til UNI Storebrand Skadeforsikring AS 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.