LE-1994-1102
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-21 |
| Publisert: | LE-1994-01102 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-07397 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01102 A. |
| Parter: | Ankende part: Norsk Hydro a.s (Prosessfullmektig: Advokat Espen Ødegaard). Motpart: Per Einarsen Tore Henriksen Audun Berg Atle Hovstad Trond Vold Per Ole Fjelle (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Lagmann Nina Frisak 3. Lagdommer Øystein Hermansen, tre meddommere - Mindretall: En meddommer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvistemålsloven (1915) §148, §174, §180, §213, §57, §58A, §61C, §61, §62, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-7 |
Saken gjelder tvist om gyldigheten av midlertidige ansettelser og krav om erstatning for lønnstap.
Norsk Hydro a.s - senere kalt Hydro - ansatte i april og mai 1991 Per Einarsen, Tore Henriksen, Audun Berg, Atle Hovstad, Trond Vold og Per Ole Fjelle - senere kalt Einarsen m. fl. - som prosessoperatører/prosessteknikere på Oseberg Feltsenter. Ansettelsene skjedde formelt ved Hydros divisjon på Notodden, som på det tidspunktet bl a rekrutterte arbeidstakere til Hydros oljevirksomhet i Nordsjøen. Einarsen m. fl. ble ansatt i tidsbegrensete engasjementer som alle utløp 1 februar 1992. Engasjementene ble imidlertid fornyet flere ganger, i første omgang fram til 30 juni 1992 og deretter to ganger fram til 30 juni 1993. Per Einarsen fikk sitt engasjement ytterligere forlenget fram til 11 oktober 1993.
Hydros rekruttering til arbeidsoppgaver i Nordsjøen skjedde primært ved at overtallige i Hydros landbaserte virksomhet fikk tilbud om arbeid på plattformene, såkalt intern rekruttering. Da Einarsen m. fl. ble engasjert i 1991, kunne imidlertid behovet for prosessteknikere ikke dekkes fullt ut på denne måte. Oseberg Feltsenter hadde meldt behov for 17 prosessteknikere. Sju av disse - herav Einarsen m. fl. - ble ansatt eksternt, d v s uten at de på ansettelsestidspunktet var i noe arbeidsforhold hos Hydro.
Før utløpet av siste engasjementsperiode i 1993 fikk Einarsen m. fl. skriftlig underretning fra Hydro om at de ikke ville bli ytterligere engasjert etter utløpet av inneværende periode. Einarsen m. fl. bestred rettmessigheten av arbeidsforholdenes opphør og tok saken opp gjennom sin fagforening, Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS). OFS ba om forhandlingsmøte med Hydro, som henviste til personalavdelingen ved Hydro Notodden. Kontakten mellom partene førte ikke til noen løsning, og saken ble brakt inn for Oslo byrett ved stevning 8 september 1993 fra Einarsen m. fl. Det ble gjort gjeldende at de midlertidige arbeidsavtalene var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7, og at man sto overfor ordinært løpende arbeidsforhold som bare kunne avsluttes ved formriktig og saklig oppsigelse. Foruten å kreve at oppsigelsene skulle kjennes ugyldige, ble det lagt ned påstand om erstatning for lønnstap.
Oslo byrett behandlet saken etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven §61 flg og avsa dom 7 mars 1994, med slik domsslutning:
1. Oppsigelsene av Per Einarsen, Tore Henriksen, Audun Berg, Atle Hovstad, Trond Voll og Per Ole Fjelle kjennes ugyldige.
2. Norsk Hydro AS dømmes til å betale erstatning til 5 av de 6 saksøkerne slik:
- til Per Einarsen med kr 56950,- - femtisekstusen nihundreogfemti,
- til Tore Henriksen med kr 75000,- - syttifemtusen,
- til Atle Hovstad med kr 82691,- - åttitotusensekshundreognittien,
- til Trond Voll med kr 135000,- - etthundreogtrettifemtusen,
- til Per Ole Fjelle med kr 118113,- - etthundreogattentusenetthundreogtretten.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
3. Begjæringen om foregrepet tvangskraft tas ikke til følge.
4. Begjæringen om å stå i stillingene tas ikke til følge.
5. Hver av partene bærer sin egne omkostninger.
Pkt 4 i domsslutningen refererer seg til en begjæring fra saksøkerne om midlertidig forføyning for å stå i stillingene mens saken verserer. Begjæringen var subsidiær i forhold til et krav om at dommen skulle gis foregrepet tvangskraft etter tvistemålsloven §148, sml pkt 3 i domsslutningen. Avgjørelsen med hensyn til den midlertidige forføyning - som var begjært under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 - skulle ikke vært tatt inn i domsslutningen, men skulle vært avgjort ved kjennelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-7.
Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter framgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Hydro har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder domsslutningens pkt 1, 2 og 5 og omfatter byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Einarsen m. fl. har tatt til motmæle.
I ankeerklæringen la Hydro ned subsidiær påstand om at ankemotpartenes arbeidsforhold hos Hydro skulle opphøre i henhold til arbeidsmiljøloven §62, første ledd, annet punktum, hvoretter retten etter nærmere bestemte vilkår kan treffe slik avgjørelse ved usaklige oppsigelser. Denne subsidiære påstand ble imidlertid frafalt under ankeforhandlingen.
Som det framgår av byrettens domsslutning, ble det avsagt fullbyrdelsesdom om erstatning til saksøkerne. For lagmannsretten er partene enige om at en eventuell erstatningsdom gis i form av fastsettelsesdom for tapt lønn, uten angivelse av beløpets størrelse.
I tilknytning til anketilsvaret framsatte Einarsen m. fl. begjæring om midlertidig forføyning, med krav om å stå i stillingene inntil rettskraftig dom. Begjæringen ble avvist ved lagmannsrettens kjennelse av 6 september 1994. Avvisningskjennelsen ble stadfestet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 25 november 1994.
Etter at byretten behandlet saken, har Hydro i brev av 24 mars 1994 meddelt Einarsen m. fl. formriktige oppsigelser. Disse oppsigelser - som framstår som subsidiære i forhold til Hydros prinsipale syn om at arbeidsforholdene er avsluttet etter lovlige midlertidige ansettelser - er av Einarsen m. fl. brakt inn for Oslo byrett med påstand om ugyldighet og erstatning. Saken er etter det opplyste stilt i bero av byretten, i påvente av rettskraftig dom i nærværende sak.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 30 og 31 mai samt 1 juni 1995. Lagmannsretten var satt med fire meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg, jf arbeidsmiljøloven §61C.
For Hydro møtte direktør Søren Sem, som avga vitneforklaring og var til stede under hele ankeforhandlingen med hjemmel i tvistemålsloven §213, annet ledd. Av ankemotpartene møtte Per Einarsen, Trond Vold og Per Ole Fjelle og ga forklaring. De øvrige ankemotpartene var representert ved prosessfullmektigen, advokat Håkon Helle. Det ble i tillegg til direktør Sem avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. En begjæring fra Hydro om å foreta befaring på Oseberg Feltsenter ble med motpartens samtykke frafalt under ankeforhandlingen.
Hydro la ned denne endelige påstand:
1. Norsk Hydro a.s frifinnes.
2. Norsk Hydro a.s tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.
Einarsen m. fl. la ned slik endelig påstand:
1. Oslo byretts dom pkt 1 stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes erstatning for det lønnstap de har lidd fra fratreden til de blir gjeninntatt i stillingene. Tapet begrenses slik at inntekt fra annen arbeidsgiver trekkes fra den inntekt vedkommende ville hatt i Hydro. Ledighetstrygd kommer ikke til fratrekk.
3. Norsk Hydro a.s ved styret betaler ankemotpartenes omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Den ankende part, Norsk Hydro a.s, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Arbeidsmiljøloven vilkår for midlertidig ansettelse av ankemotpartene var oppfylt. Ansettelsene var knyttet til prosjekter av begrenset varighet, og som medførte behov for ekstra arbeidskraft. Arbeidsforholdene ble avsluttet da det ekstraordinære behovet opphørte. Midlertidigheten var således begrunnet i arbeidets karakter, jf arbeidsmiljøloven §58 nr 7.
De midlertidige ansettelsene var saklig begrunnet og ikke forsøk på omgåelse av stillingsvernet. Omfanget av midlertidige ansettelser av eksterne arbeidstakere har vært lite. Selv om de kortvarige kontraktene som ble tilbudt Einarsen m. fl. gjenspeilet økonomisituasjonen i Hydro, var det ikke budsjetthensyn som var årsaken til at de ikke ble fast ansatt.
Et siktemål med forbudet mot midlertidig ansettelse er å få bort useriøse og spekulative forhold på området. Dette må tas i betraktning ved helhetsvurderingen som her må foretas. Hydro har gitt sine arbeidstakere beskyttelse ut over rettighetene de har etter arbeidsmiljøloven. I stedet for å si opp overtallige i den landbaserte virksomheten har Hydro beholdt sine fast ansatte og ved behov tilbudt dem arbeid i offshore-virksomheten. Denne personalpolitikk har de ansattes fagorganisasjoner sluttet opp om.
Lengden på oppdragene har betydning for lovligheten av tidsbegrensningen. Den omstendighet at ankemotpartenes arbeidsforhold varte i ca 2 år utelukker ikke at ordningen var lovlig. Det er heller ikke avgjørende at de midlertidige kontrakter ble forlenget flere ganger. Forlengelsene hadde sin årsak i at det var prosjekter som tok tid, og som ikke kunne forutsees da Einarsen m. fl. ble engasjert første gang.
Arbeidsavtalen mellom partene var klar, og partenes forutsetning var hele tiden at arbeidsforholdene var tidsbegrenset. Dersom retten er i tvil med hensyn til lovligheten av tidsbegrensningen, må partenes forutsetninger tillegges en viss vekt i arbeidsgivers favør.
Ankemotpartene ble i hovedsak satt til å gjøre samme arbeid som de faste prosessteknikere på Osebergfeltet. Det var imidlertid de ekstraordinære prosjektene - blant annet Bragepumpeprosjektet - som medførte behov for flere prosessteknikere, herunder ankemotpartene. Hvorvidt de ble satt til å dekke den daglige drift på senteret eller til å utføre konkrete oppgaver med prosjektene er ikke avgjørende i forhold til arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Det avgjørende er at de ikke dekket et permanent behov hos Hydro.
Einarsen m fl ble ikke erstattet av andre prosessteknikere da arbeidsforholdene opphørte i 1993. Det skjedde en reell nedbemanning på Osebergfeltet. Enkelte prosessteknikere begynte riktignok tidlig i 1993, før Einarsen m. fl. sluttet. Disse ble imidlertid tatt inn for å bygge opp den generelle prosesstekniske kompetanse og var en del av opplæringsprosjektet. De erstattet ikke Einarsen m. fl. Det vises til at Oseberg Feltsenter tjener som en sentral opplæringsstasjon for Hydro, ved at prosessteknikere kommer for å få opplæring med sikte på arbeid også på andre Hydrofelt. At det ble ansatt prosessteknikere etter at Einarsen m. fl. sluttet, skyldtes behov som oppsto i 1994, ca 3/4 år etter at ankemotpartene fratrådte. Det vises særlig til at det var stor avgang av prosessteknikere på Trollfeltet, og at denne avgang måtte erstattes.
Til støtte for sitt standpunkt om at arbeidsmiljøloven §58 nr 7 ikke er overtrådt, viser Hydro blant annet til lovforarbeidene til den nye §58A, som med virkning fra 1 februar 1995 erstattet §58 nr 7. Blant annet viser debatten i Odelstinget 25 oktober 1994 at midlertidige ansettelser for sesongarbeid fortsatt er lovlig, til tross for at lovendringen innebar en skjerpelse i forhold til tidligere rettstilstand. Det er ingen grunn til å vurdere ansettelse for forskjellige prosjekter strengere enn for vanlig sesongarbeid. Hydro har videre vist til aktivørdommen, Rt-1985-1141, Kristiansand byretts dom av 28 september 1990 i sak A 296/88 (Falconbridge) og Agder lagmannsretts dom av 14 juni 1993 i sak 92-665 A (Nordfolier).
Dersom Einarsen m. fl. må anses som fast ansatt, må underretningen om at arbeidsforholdene opphørte i 1993 være saklige oppsigelser. Søksmål ble reist innen 4 måneder etter at oppsigelsene fant sted, men oppsigelsene bør likevel ikke kjennes ugyldige på grunn av formfeil. Det vises til unntaksregelen i arbeidsmiljøloven §57 nr 2, tredje ledd i.f. Arbeidsgiveren var i rettsvillfarelse, og arbeidstakerne oppfattet seg selv som midlertidig ansatte. De hadde for øvrig gjennom fagforeningen samtaler med Hydro etter oppsigelsene og hadde tidlig juridisk bistand. Arbeidstakerne varslet også at de ville gjøre krav på å stå i stillingene mens tvisten ble behandlet, men dette ble ikke fulgt opp av arbeidstakerne eller deres advokat. Situasjonen for Einarsen m. fl. ville ikke vært endret ved eventuell formriktig oppsigelse fra Hydro. Det vises ellers til RG-1985-59, og RG-1987-985.
Når det gjelder saklighetsvurderingen, gjøres gjeldende at Hydro hadde stort behov for å rasjonalisere og nedbemanne. Det var saklig å velge ut ankemotpartene, blant annet fordi disse sto i et annet forhold til arbeidsgiveren enn de andre ansatte, som Hydro hadde påtatt seg langsiktige forpliktelser overfor. Verken Hydro eller ankemotpartene hadde oppfattet det slik at det ble inngått faste ansettelsesforhold. Det vises også til at lovverket gir fast ansatte bedre rettigheter enn midlertidig ansatte, jf blant annet fast ansattes rett til å stå i stillingen under behandling av oppsigelsestvist.
Dersom Hydro er erstatningsansvarlig, medgis at det ikke skal gjøres fradrag for mottatt arbeidsledighetstrygd. Det reises for så vidt ingen innvending mot ankemotpartenes erstatningspåstand.
Ankemotpartene, Einarsen m. fl., har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Einarsen m. fl. må anses å være ansatt på tidsubestemte kontrakter, idet de midlertidige ansettelsene var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Arbeidstakerne ble satt til å utføre faste og ordinære arbeidsoppgaver i produksjonen, og dette ligger i kjernen av hva man ville ramme med lovforbudet mot midlertidig ansettelse. Varierende behov for arbeidskraft er i seg selv ikke tilstrekkelig lovlig grunn for tidsbegrensete avtaler.
Bare i begrenset omfang har engasjementene hatt tilknytning til prosjektet med installeringen av Bragepumpene, som for øvrig i hovedsak ble installert i 1991. Dette prosjektet medførte dessuten bare et ekstra behov på tre prosessteknikere. Einarsen m. fl. har i hovedsak fulgt rotasjonen av arbeidsoppgaver i likhet med de øvrige prosessteknikere på Oseberg Feltsenter. Dette viser at ankemotpartenes ansettelsesforhold ikke var knyttet til konkrete prosjekter av begrenset varighet.
Hydros totalbehov for prosessteknikere har vært økende i de senere år og vil fortsatt øke. Det har også skjedd en stor utskifting av prosessteknikere på Oseberg Feltsenter etter at ankemotpartene sluttet. De fast ansatte prosessteknikere på Oseberg idag dekker for øvrig på langt nær Hydros faste behov for slike teknikere.
Hydros personalpolitikk innebærer at ledige jobber i oljevirksomheten forbeholdes arbeidstakere som er overtallige i Hydros landbaserte virksomhet. Denne ordning kan være prisverdig, men Hydro har her gått for langt ved at arbeidstakere som ikke er fast ansatt fortrenges. Dette er en diskriminering mellom "eksterne" og "interne" arbeidstakere, som ikke er lovlig. For øvrig er det ikke samfunnsmessige hensyn som tilsier at de som har bygget opp kompetanse på sokkelen skal skyves ut av arbeidstakere som trenger opplæring. En slik ordning er uhensiktsmessig og uøkonomisk.
Ankemotpartene viser blant annet til Bergen byretts rettskraftige dom av 8 juni 1994, der seks servicearbeidere på Oseberg C vant fram med at de tidsbegrensete arbeidsavtalene var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Videre er blant annet vist til Rt-1989-1116, RG-1985-59 og Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 18 oktober 1993 (sak 93-1673K) vedrørende Singer Norge AS.
Dersom tidsbegrensningen var ulovlig, var det ikke grunnlag for å opprettholde oppsigelsene som gyldige. Hovedregelen i arbeidsmiljøloven §57 nr 2, tredje ledd, om at formuriktig oppsigelse som angripes innen fire måneder skal kjennes ugyldig, må følges. Dersom Hydro hadde opptrådt korrekt, ville situasjonen for ankemotpartene vært en annen. Arbeidstakerne ville da også stått i stillingene med mindre Hydro hadde begjært og fått rettens kjennelse for fratreden. Det er ingen særlige omstendigheter som tilsier at Hydros manglende etterlevelse av behandlingsreglene ikke skal få konsekvenser.
Dersom oppsigelsene ikke settes til side på grunn av formfeil, må de kjennes usaklige og derved ugyldige. Ankemotpartene var bedre egnet enn de arbeidstakerne som senere ble tatt inn som prosessteknikere. Hydros totalbehov for prosessteknikere var dessuten økende, og man må ved saklighetsvurderingen se hele offshorevirksomheten til Hydro under ett. Det er diskriminerende og usaklig at ankemotpartene behandles annerledes enn de som også formelt var ansatt fast i Hydro. De fast ansatte som blir overtallige, tilbys av Hydro alternative sysselsettingsmuligheter.
Ankemotpartene krever erstatning for lønnstap, fratrukket det de etter oppsigelsene har tjent i andre arbeidsforhold. Erstatningsplikten følger av arbeidsmiljøloven §62, annet ledd.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - som består av de tre juridiske dommerne samt meddommerne Harald Rysst, Terje Skog og Grethe Skjevinger - bemerker:
Arbeidsmiljøloven §58 nr 7, annet ledd, første punktum bestemmer at vilkår om at ansettelse bare kan gjelde for et bestemt tidsrom, eller for et bestemt arbeid av forbigående art, bare rettsgyldig kan avtales når arbeidets karakter tilsier det. Denne bestemmelse er opphevet ved lovendring 6 januar 1995, og erstattet av ny §58A i loven. Lovendringen trådte i kraft 1 februar 1995. Det er rettstilstanden før lovendringen som nærværende sak skal avgjøres etter.
Lovens hovedregel er at arbeidstakere skal ansettes fast. Bestemmelsen i §58 nr 7 tok sikte på å styrke oppsigelsesvernet, og lovens vilkår for å tillate tidsbegrenset ansettelse - arbeidets karakter - må tolkes strengt. Det vises for så vidt til Rt-1985-1141, særlig side 1147.
Hva som generelt ligger i uttrykket arbeidets karakter kan ikke angis presist og uttømmende. Hvorvidt lovens vilkår er oppfylt i det konkrete tilfelle, må bero på en vurdering hvor flere momenter trekkes inn. Blant annet vil det ha betydning om arbeidsgivers virksomhet er av en karakter som medfører særskilte behov for midlertidig ansettelse, og om arbeidsoppgavene har et tidsbegrenset preg og adskiller seg fra de som utføres av ordinært ansatte. Lengden av det aktuelle ansettelsesforholdet vil også ha betydning, jf Rt-1991-872.
I enkelte situasjoner må det aksepteres at et midlertidig behov for arbeidskraft kan være tilstrekkelig begrunnelse for tidsbegrenset ansettelse. For eksempel kan det gjelde virksomheter med store sesongmessige svingninger. Også såkalt prosjektarbeid kan etter omstendighetene begrunne et tidsbegrenset engasjement.
Flertallet legger til grunn at ansettelsen av Einarsen m. fl. i 1991 hadde sin årsak i behovet for flere prosessteknikere på Oseberg Feltsenter, fordi det i en periode skulle utføres tidsavgrenset prosjektarbeid. Dette var prosjekter som ikke hadde direkte sammenheng med den ordinære drift på Oseberg. Blant annet gjaldt det montering av eksportpumper - "Bragepumpene" - i tilknytning til Hydros utbygging av Bragefeltet. Dette pumpeprosjektet - som foregikk i hele 1991 og ble avsluttet i 1992 - medførte etter det opplyste et ekstra behov for tre prosessteknikere. Da Einarsen m. fl. ble engasjert i 1991, pågikk også prosjektene M05 og M10/TOGI. Førstnevnte prosjekt gjaldt injisering av sjøvann, mens det sistnevnte gjaldt behandling av gass fra Trollfeltet. Også disse prosjekter krevde flere prosessteknikere i en begrenset periode. I løpet av den tid Einarsen m. fl. var engasjert pågikk også tidvis andre prosjekter som medførte ekstra behov for prosessteknikere på feltsenteret, blant annet "Brage mottak", "MTS/Tarbert" og "Frostpipe".
Ankemotpartenes ansettelsesforhold ble ikke knyttet til disse konkrete prosjekter, verken formelt eller med hensyn til det arbeid de utførte. I første omgang ble ankemotpartene riktignok i noen grad satt til arbeid i tilknytning til Bragepumpeprosjektet, men i hovedsak har de utført de samme oppgaver som de øvrige teknikere på Oseberg Feltsenter. Blant annet for å sikre kompetanseoverføring hadde Hydro en ordning med rotasjon, hvoretter prosessteknikeren utførte oppdrag forskjellige steder på feltsenteret. Ankemotpartene fulgte i hovedsak denne rotasjonsordning. Dette hadde for øvrig sammenheng med at de konkrete prosjekter medførte at man også måtte sette inn økte ressurser i driften ellers på plattformen, for å sikre at driften kunne foregå normalt og sikkert.
Den omstendighet at Einarsen m. fl. ikke ble satt til å utføre arbeidsoppgaver knyttet direkte til de konkrete prosjekter som hadde begrunnet ekstrabehovet for teknikere, finner flertallet ikke i seg selv kan være avgjørende for spørsmålet om lovligheten av de midlertidige ansettelsene. Arbeidsgiveren må kunne innrette seg praktisk og disponere ressursene på en hensiktsmessig måte, uten å være bundet opp til at arbeidstakerne som tas inn som følge av ekstrabehovet, må utføre helt konkrete oppgaver knyttet til prosjektene.
Flertallet finner likevel at ansettelsesforholdene i denne saken ble av den karakter at ankemotpartene ved opphøret i 1993 måtte anses som fast ansatt, med det stillingsvern som følger av arbeidsmiljøloven for slike ansettelsesforhold. Det vises da blant annet til at Einarsen m. fl. gjentatte ganger fikk forlenget sine engasjementer, og at dette skjedde uten noen henvisning til de konkrete prosjekter som medførte behov for flere prosessteknikere. Lengden av de nye engasjementsperiodene var heller ikke knyttet til behov av tilsvarende lengde for de enkelte prosjekter. Forlengelsene skjedde for øvrig etter det opplyste i stor grad som følge av behov som meldte seg etter hvert. Selv om Hydro ikke hadde full oversikt over det framtidige behov for prosessteknikere da Einarsen m. fl. ble engasjert i 1991, var det imidlertid ikke uforutsigbart at det ville komme nye prosjekter som tilsa ekstra ressurser. Å løse dette behov for en langvarig forsterkning av arbeidsstokken med midlertidige ansettelser er lite i samsvar med siktemålet med arbeidsmiljøloven §58 nr. 7.
Flertallet tilføyer at når ansettelseskontraktene ikke ble fornyet i 1993, skyldtes det ikke behov for færre prosessteknikere. Hydros siktemål var riktignok å senke bemanningen av prosessteknikere for driften på Oseberg, og det skjedde også faktisk en bemanningsreduksjon i 1993. I følge en oversikt framlagt av Hydro var det en reduksjon med 8 posisjoner på Oseberg A (som omfattes av feltsenteret) fra 1992-1993, og videre med ytterligere 9 posisjoner i 1994. I andre deler av Hydros offshore-virksomhet var det derimot behov for flere prosessteknikere, særlig som følge av oppstart av nye felt. På grunn av den rolle Oseberg Feltsenter hadde som opplæringssted for nye prosessteknikere, medførte det også behov for nyansettelser ved feltsenteret. Dessuten var det stor avgang av teknikere fra Oseberg til nye oljefelt. Ifølge opplysninger fra Hydro skjedde det avgang fra Oseberg Feltsenter på 14 personer til Brage i 1992-93 og på 10 til Troll i 1994. At dette medførte behov for nye prosessteknikere på Oseberg Feltsenter vises også ved at det faktisk ble tatt inn nytt personell i 1993. Blant annet ble det tatt inn flere prosessteknikere for opplæring høsten 1993, for å erstatte den framtidige avgang til Troll.
Når Hydro valgte å ta inn nye i stedet for å tilby Einarsen m. fl. fortsatt arbeid, hadde det sammenheng med Hydros personalpolitikk. Hydro førte en streng praksis med hensyn til å ansette personer som ikke allerede var Hydroansatt. I utgangspunktet var det ansettelsesstopp. Som følge av innskrenkninger i Hydros landbaserte virksomhet var det ledige arbeidstakere i flere divisjoner. Hydro gikk imidlertid ikke til oppsigelse av faste arbeidstakere som var blitt overtallige. Når det så ble behov for arbeidskraft i offshore-virksomheten, ble overtallige Hydroansatte tilbudt arbeid der. Hydro kunne av den grunn dekke behovet for prosessteknikere ved å engasjere personell som allerede var ansatt i selskapet. Ansettelsen av Einarsen m. fl. i 1991 var således et unntak fra denne praksis, og hadde sin årsak i at det interne arbeidsmarked på det tidspunktet ikke kunne dekke behovet for prosessteknikere fullt ut. I 1993 var imidlertid etter det opplyste situasjonen den at Hydros behov kunne dekkes ved bruk av "interne" arbeidstakere. At Hydro tar vare på sine egne arbeidstakere og unngår oppsigelser, er i og for seg prisverdig. Flertallet finner imidlertid at en slik personalpolitikk - når den har som konsekvens at man ansetter personell i tidsbegrensete engasjementer, fornyer disse flere ganger og deretter bringer engasjementene til opphør når arbeidskraftbehovet kan dekkes fra egne rekker - kommer i strid med den restriktive adgangen til midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven §58 nr 7.
Flertallet konkluderer etter dette med at Einarsen m. fl. måtte regnes som fast ansatte da Hydro underrettet dem om at arbeidsforholdene opphørte i 1993.
Det er uomtvistet at ankemotpartene i 1993 ikke ble meddelt formriktige oppsigelser etter arbeidsmiljøloven §57, og at søksmål ble reist innen 4 måneder etter at oppsigelsene fant sted. Etter arbeidsmiljøloven §57 nr 2, tredje ledd, siste punktum skal da oppsigelsene kjennes ugyldige, med mindre særlige omstendigheter gjør dette åpenbart urimelig. Flertallet finner etter omstendighetene ikke grunn til å ta standpunkt til om formfeilene på oppsigelsene i seg selv medfører ugyldighet. Etter flertallets syn var oppsigelsene materielt sett usaklige, og ankemotpartenes krav om ugyldighet må av den grunn tas til følge.
Flertallet bemerker at den omstendighet at Hydro ikke hadde til hensikt å etablere faste ansettelsesforhold, ikke i seg selv kan medføre at oppsigelsene er saklige. I forhold til saklighetskriteriet må motpartene vurderes på lik linje med de arbeidstakere som formelt var ansatt på ordinære faste kontrakter.
Flertallet legger til grunn at Hydro i forbindelse med oppsigelsene ikke foretok noen konkret vurdering av Einarsen m. fl. i forhold til andre fast ansatte i Hydro, med sikte på å avgjøre hvem som etter kvalifikasjoner eller ansiennitet burde sies opp. Uansett kan ikke flertallet se at omstendighetene ga saklig grunn til å si opp ankemotpartene ut fra behovet for å redusere det samlede antall ansatte. Som tidligere bemerket har Hydro i utstrakt grad tatt inn nytt personell på Oseberg Feltsenter etter at Einarsen m. fl. ble engasjert, også omtrent samtidig som engasjementene opphørte i 1993. De nye som ble tatt inn, ble gitt opplæring for å kunne gjøre tjeneste som prosessteknikere. Det kunne etter omstendighetene ikke være lovlig adgang til å gå til oppsigelse av Einarsen m. fl., som allerede fungerte som prosessteknikere, selv om de nye som var tatt inn, allerede var Hydropersonell. Flertallet er etter dette kommet til at byrettens dom pkt 1 må stadfestes.
Flertallet tar også til følge ankemotpartenes påstand om erstatning, jf arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, som gir arbeidstakere rett til erstatning ved usaklige oppsigelser. Som tidligere nevnt er partene enige om at det gis fastsettelsesdom, uten at de konkrete erstatningsbeløp utmåles. Partene er enige om at eventuell erstatning skal utgjøre lønn fra fratreden, fratrukket inntekt fra annen arbeidsgiver, og at arbeidsledighetstrygd ikke kommer til fratrekk. At ledighetstrygd ikke skal fratrekkes, harmonerer for øvrig med Justisdepartementets rundskriv G-173/89 av 23 november 1989 om "Usakleg oppseiing - tilbakebetaling av dagpengar".
Ankemotpartenes påstand er at lønnstap skal dekkes "til de blir gjeninntatt i stillingene". Hydro har ikke reist særskilte innsigelser mot denne påstandsutforming. Begge parter er imidlertid innforstått med at saken for Oslo byrett vedrørende gyldigheten av de formriktige oppsigelser av mars 1994 også gjelder erstatningsspørsmålet for tiden etter disse oppsigelser. Dersom saken kommer til realitetsbehandling, vil således byretten måtte ta standpunkt til om det skal tilkjennes erstatning for eventuell usaklig oppsigelse. Nærværende erstatningsdom tar ikke sikte på å gripe inn i den avgjørelse byretten eventuelt må foreta. Flertallet antar likevel at det kan avsies dom med domsslutning i samsvar med påstandsutformingen fra Einarsen m. fl.
Det tilføyes at ankemotpart Audun Berg ikke ble tilkjent erstatning av byretten, i det han "foreløpig" ikke hadde hatt noe lønnstap, jf side 23 første avsnitt i byrettens dom. Hydro har ikke reist innsigelse mot at erstatningspåstanden for lagmannsretten også omfatter eventuelt lønnstap for Audun Berg. Flertallet tar også på dette punkt ankemotpartenes påstand til følge.
Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd må Hydro erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak. Advokat Håkon Helle har innlevert omkostningsoppgave på i alt kr 119350. Av dette gjelder kr 75000 salær til advokat Bent Endresen og til advokat Håkon Helle. Resten av beløpet gjelder reiseomkostninger for advokat og parter. Hydro har ikke reist innsigelser mot omkostningsoppgaven, som legges til grunn.
Omkostningene for byretten må avgjøres etter tvistemålsloven §174, jf §180, annet ledd. Det vises til at saken for byretten også gjaldt krav om foregrepet tvangskraft, som i henhold til tvistemålsloven §148 annet ledd skal avgjøres i dommen. Einarsen m. fl. vant ikke fram med kravet. Ankesaken for lagmannsretten omfatter ikke dette punktet.
Saken for byretten omfattet også avgjørelsen av den subsidiære begjæring om midlertidig forføyning. Denne skulle som tidligere nevnt vært avgjort ved kjennelse, og etter flertallets syn skulle også omkostninger ved begjæringen vært avgjort særskilt. Omkostningsoppgaven for byretten fra advokat Bent Endresen inneholder imidlertid ikke opplysninger om det påløp særskilte utgifter til begjæringen. Flertallet antar at begjæringen om midlertidig forføyning - som først ble fremmet under hovedforhandlingen i byretten - ikke medførte ekstra utgifter i forhold til hovedsaken.
Etter tvistemålsloven §174, annet ledd kan det gjøres unntak fra hovedregelen i første ledd om at hver part skal bære sine omkostninger, blant annet når de vesentlige utgiftene i saken er voldt ved de tvistepunkter man har tapt. Etter flertallets syn må utgiftene for byretten i det alt vesentlige gjelde spørsmålet om gyldigheten av de midlertidige ansettelser og erstatningsspørsmålet. På disse punkter har Hydro tapt, jf flertallets standpunkt ovenfor. Etter flertallets syn bør Hydro også bære omkostningene i sin helhet for byretten, jf tvistemålsloven §180, annet ledd sammenholdt med unntaksregelen i §174, annet ledd.
Kravet om omkostninger for byretten er på kr 84500, hvorav kr 35000 er salær og kr 49500 reiser, hotell og diett. Oppgaven legges til grunn.
Mindretallet, meddommer Just Wessel, er kommet til at Hydro må frifinnes. En arbeidsgiver har anledning til å benytte midlertidige ansettelser for å sikre tilstrekkelig bemanning til enhver tid når behovet varierer. Midlertidige ansettelser må imidlertid begrenses i tid og omfang. Det vises særlig til EU-direktiv- forslaget som er omtalt i Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 50, om at midlertidige ansettelsesforhold som varer 12 måneder eller kortere ikke må kunne fornyes lenger enn til 36 måneder. Einarsen m. fl. var ansatt innenfor denne tidsrammen. De ble engasjert på grunn av Hydros behov for ekstra ressurser i forbindelse med prosjektarbeid på Osebergfeltet. Når behovet ikke lenger var til stede, opphørte arbeidsforholdene. Einarsen m. fl. ble ikke erstattet av andre Hydroansatte, idet Hydros behov for prosessteknikere sank. Utskiftningen av prosessteknikere på Oseberg i 1993 skyldtes -etter mindretallets syn - feltsenterets oppgave som opplæringssenter.
Dommen er som det framgår, avsagt under dissens.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.
2. Per Einarsen, Tore Henriksen, Audun Berg, Atle Hovstad, Trond Vold og Per Ole Fjelle tilkjennes erstatning fra Norsk Hydro a.s for det lønnstap de har hatt fra fratreden til de blir gjeninntatt i stillingene. Tapet begrenses slik at inntekt fra annen arbeidsgiver trekkes fra inntekt vedkommende ville hatt i Norsk Hydro a.s. Ledighetstrygd kommer ikke til fratrekk.
3. Norsk Hydro a.s dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale i saksomkostninger til Per Einarsen, Tore Henriksen, Audun Berg, Atle Hovstad, Trond Vold og Per Ole Fjelle i fellesskap for byretten med 84500 - åttifiretusenfemhundre - kroner og for lagmannsretten med 119350 - etthundreognittentusentrehundreogfemti - kroner.