LE-1994-1303
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-02 |
| Publisert: | LE-1994-01303 |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sør-Gudbrandsdal herredsr Nr. 93-00511 a (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01303 A - Anket i HR-1995-00080 A - Anken ført frem. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Cato Praner). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Olav Bøen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Kst. lagdommer Gunnar Vefling |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder samværsrett til barn født utenfor ekteskap ... april 1989.
A, født xx.xx.1970 og B, født xx.xx.1968 møtte hverandre høsten 1987. De ble kjærester og etter et års tid ble hun gravid. Partene bodde aldri sammen og kjæresteforholdet tok slutt før barnet, C ble født ... april 1989.
B har ønsket kontakt med sin datter og at de skal ha samvær. Partene i saken har imidlertid ikke kommet frem til enighet om samværsordning og B reiste sak for SørGudbrandsdal herredsrett, som den 10. mars 1994 avsa dom med denne slutning:
1. B har samvær med datteren C slik: a. 4 timer annenhver lørdag fra kl 1200 til kl 1600, med start 26. mars 94. b. Etter 8 ganger på den måte som er nevnt under a:
Annenhver lørdag fra kl 1200 til søndag kl 1700. c. Fra 1. januar 95: Vanlig samvær i samsvar med barneloven §44 fjerde ledd.
2. A dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 8662,50 - kroneråttetusensekshundreogsekstito 50/100.
A har ved sin prosessfullmektig anket dommen og lagt ned slik endelig påstand:
1. B tilkjennes ikke samværsrett med datteren C, f. xx.xx.1989.
2. B betaler saksomkostninger til det offentlige for herredsrett og lagmannsrett.
B har ved sin prosessfullmektig tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. B har rett til samvær med sin datter C, født xx.xx.1989. Retten fastsetter etter eget skjønn en overgangsordning med hensyn til omfanget av samværet.
2. A idømmes saksomkostninger til det offentlige for både herredsretten og lagmannsretten.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Ankeforhandlingen ble holdt på Lillehammer 23. august 1994. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Dessuten hørte retten en vitneforklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. For lagmannsretten har hun særlig fremholdt:
Partene har aldri bodd sammen. Da de var kjærester var B på helgebesøk hos A, som bodde hos sine foreldre. Etter de regler som gjaldt da C ble født, har den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet bare samværsrett dersom det er avtalt eller samværsrett er bestemt. I denne saken er så ikke tilfelle. B har derfor ikke samværsrett. At det trådte i kraft en lovendring 1. mai 1989 - to dager etter C ble født - er uten betydning. Det avgjørende for spørsmålet om samvær er uansett hva som er best for C. Herredsretten har gjort den feil at den har truffet avgjørelse på grunnlag av et generelt utgangspunkt om samværsordning, uten å foreta en konkret vurdering av hva som er best for C, slik forholdene er rundt henne.
I 1989 ble partene enige om at faren skulle besøke mor for å treffe C. Det ble med to besøk det året. Etter babystadiet har C derfor aldri møtt sin far. Hun er blitt 5 år uten å kjenne ham. Hun har i disse årene levd i et vanlig familieforhold med to voksne, som hun har oppfattet som sin mor og far. Hun har to mindre halvsøsken på ca 2 og snaut 1 år, som mor har fått sammen med samboeren. Det vil virke forstyrrende på C om det kommer i stand en besøksordning for B på det nåværende tidspunkt. Etter at saken er blitt reist, har mor fortalt C at B er far, men mor tror det er tvilsomt om C forstår hva det betyr. Det kan også bli vanskeligere for de øvrige familiemedlemmene å forholde seg til C på samme måte som hittil, hvis det nå kommer en annen far til C. Det kan være til skade for C.
I Rt-1986-638 kom Høyesterett til at faren til en 4 1/2 år gammel pike, som ikke hadde sett faren på to år, og som trodde at morens nåværende ektefelle var far, ikke skulle ha samvær. Høyesterett la vekt på at samvær på dette tidspunkt kunne skape betydelige problemer for barnet. I Rt-1987-598 (606) ga Høyesterett uttrykk for at det bør vises varsomhet med å bygge på en alminnelig presumsjon for at samværsrett vil være til barnets beste. Far til en 6 år gammel pike fikk ikke samværsrett. Dommene støtter opp om det syn at samvær bør nektes i denne saken.
Ankemotparten, B har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. For lagmannsretten har han særlig fremholdt at barneloven samværsbestemmelser bygger på den presumsjon at det er best for barnet at det blir kjent med sin biologiske far og får være sammen med begge sine foreldre. Dette kom klart frem ved lovendringen som trådte i kraft to dager etter at C ble født. Det skal tungtveiende grunner til for å nekte samvær. Slike grunner foreligger ikke her. I denne saken er det gode grunner for samvær.
Far har vært interessert i barnet hele tiden, men er blitt avvvist. Blant annet var han på besøk på sykehuset to ganger da C ble født. Senere forsøkte han forgjeves å få til en fast besøksordning. Det ble likevel avtalt muntlig at han skulle få besøke mor og barn hver 14 dag. I desember 1989 var han på besøk. Under disse besøkene var A - og ikke minst andre i familien - svært avvisende. B opplevde dette så ubehagelig at han for en tid ikke fikk seg til å dra dit flere ganger. På denne tiden reiste han dessuten bort til militærtjeneste. Da hans far, som var alvorlig syk i 1993, ønsket å se sitt barnebarn, fikk han bare et ca femten minutters besøk på gårdsplassen.
Bs tilbakeholdenhet skyldes ikke manglende interesse, men den motviljen han har møtt hos moren og hennes familie. Han måtte derfor til sist søke bistand hos advokat. B bor i eget hus i X. I et annet hus på eiendommen bor en familie med barn. B har ellers god kontakt med sin familie. Hans mor som er 52 år bor noen få kilometer fra hans hus. Han har to søsken som begge har barn i alderen 2-7 år, og som er villige til å medvirke til å gjennomføre besøk i omgivelser som kan passe godt for C. Det må være riktig og til beste for C at hun så tidlig som mulig blir kjent med sin biologiske far og hans familie. Faren kan tilføre henne impulser som vil være verdifulle og berike oppveksten hennes. Hun vil også ha glede av å bli kjent med omtrent jevngamle fettere og kusiner - som ikke bor langt unna. Særlig viktig for henne er det at hun så snart som mulig får et naturlig forhold til sin far. Det er derfor best for henne at det nå opprettes kontakt. I en overgangsperiode kan denne kontakten være begrenset, slik at C blir fortrolig med sin far og føler at hun kjenner ham godt, før det blir vanlig samværsordning.
I de dommer der faren er nektet samvær, har det heftet spesielle negative forhold ved faren, eller forholdene i familien har vært slik at det ikke har vært tilrådelig å gjennomføre samvær. Slik er ikke situasjonen i denne saken. Moren har ikke noe negativt å si om B. Hun har dessuten sagt at hun lojalt vil etterkomme en dom om samvær. Samvær vil derfor heller ikke skape problemer for moren på en måte som kan gå ut over C, slik forholdene var i dommen i Rt-1986-638 (643). Det er ikke fare for at samvær vil være til skade for C.
I Rt-1989-148 (153) har Høyesterett vist til de sakkyndiges uttalelser om at det vil være uheldig om en pike som snart blir 7 år avskjæres muligheten for kontakt med og nærmere kjennskap til sin far. Høyesterett uttalte i dom i Rt-1976-1497 (1501) at motvilje mot samvær kan bero på oppriktig bekymring for barnet. Dersom domstolene skulle bøye av for slik motvilje, ville - i følge Høyesterett - den ordning som loven har påbudt kunne bli uthulet. Dommen gjaldt samvær med barn født i ekteskap, men uttalelsen har samme gyldighet for samvær med barn født utenfor ekteskap.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
I 1989 ble barneloven §44 annet ledd, annet punktum endret med virkning fra 1 mai det året. Før endringen hadde den av foreldrene som ikke bodde sammen med barnet ikke samværsrett, hvis samvær ikke var avtalt eller bestemt. Etter endringen ble regelen snudd til det motsatte, altså samværsrett hvis ikke annet er avtalt eller bestemt. Både slik regelen var før C ble født, og slik den er etter endringen, skal avgjørelsen om samvær "rette seg etter det som er best for barnet". Avgjørelsen må bygge på en vurdering av de konkrete omstendigheter i det enkelte tilfelle.
Som anført av A har Høyesterett i dom inntatt i Rt-1987-598 uttalt at det bør vises varsomhet med å bygge på en alminnelig presumsjon for at samværsrett vil være til barnets beste. Selv med en slik reservasjon uttalte førstevoterende, som de andre sluttet seg til, at det nok skal ganske tungtveiende grunner for å nekte en far enhver samværsrett med sitt barn, selv om foreldrene ikke har bodd sammen.
B har ingen slike negative trekk som i rettspraksis er tillagt den betydning at samvær nektes. Moren har i retten ikke hatt noe å utsette på ham og har gitt uttrykk for at hun ikke vil gå mot samvær senere.
Lagmannsretten peker på at C i dag lever i et familieforhold, som hun opplever slik at hun har både mor og far. Hun er derfor ikke i den situasjon at hun savner en farsfigur. Selv om C er blitt fortalt at en annen enn morens samboer er faren, synes hun ikke å ha innsikt i hva det betyr. Hun er ikke opptatt av spørsmålet. Hun er blitt 5 år uten å kjenne sin biologiske far, og hun oppfatter som nevnt morens samboer som sin far. For henne er det ikke noe skille mellom henne og hennes halvsøsken. Når det er slik at hun ikke er blitt kjent med sin biologiske far tidligere og oppfatter morens samboer som sin far, er det slik forholdene er i saken, neppe nå riktig tidspunkt å begynne samværsordningen. På det utviklingstrinn C er, og slik hun har det i familien, vil det kunne gjøre henne forvirret og uttrygg om det gjennomføres en samværsordning nå. Muligheten for at dette kan ha negative konsekvenser for henne, må veies mot den verdi det kan ha for henne at hun allerede nå blir kjent med sin biologiske far og får ha samvær med ham. Lagmannsretten finner at det ikke vil tjene C å gjennomføre en samværsordning på det nåværende tidspunkt, heller ikke et begrenset samvær for å gjøre C kjent med sin biologiske far. Etter dette gis ikke dom for at B tilkjennes samværsrett.
Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at C snart kan komme til å bli opptatt av hvem som er hennes biologisk far og kan ønske å komme i kontakt med ham. Det vil være uheldig om opplysninger om ham først kommer gjennom utenforstående. Dessuten får hun presanger fra ham og vil kunne stille spørsmål om hvem giveren er. Det kan komme til å oppleves vondt for henne om hun føler seg avskåret fra sin biologiske far. Forholdene kan forandre seg slik at samvær da bør gjennomføres. Moren bør derfor forberede seg og familien på dette, for å avverge vonde opplevelser både for C og andre i familien. Ved å bearbeide holdningene bør forholdene legges til rette, slik at eventuelt samvær i sin tid kan gjennomføres på en god måte for C og familien.
Anken har ført frem. Saken har imidlertid budt på tvil. B hadde fyldestgjørende grunn til å se dom og utfall av ankesaken. Etter lagmannsrettens vurdering bør saksomkostninger ikke tilkjennes, verken for herredsrett eller lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.
Begge parter har forøvrig fri sakførsel for lagmannsretten. B hadde også fri sakførsel for herredsretten og A har fått etterbevilget fri sakførsel for herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. B tilkjennes ikke samværsrett med datteren C, født xx.xx.1989.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for begge retter.