LE-1994-1893
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-13 |
| Publisert: | LE-1994-01893 |
| Stikkord: | Tvangfullbyrdelse, Tvangsfullbyrdelsesloven kap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. D-1757 94 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01893 K - Anket til Høyesterett - Lagmannsrettens kjennelse opphevet, se Høyesterett HR-1995-00050 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Miljøstiftelsen Bellona. (Prosessfullmektig: Advokat Ove Jenssen). Kjæremotpart: Staten v/Finansdepartementet. (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Fredrik Ch. Borchsenius). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Ola Melheim 3. Lagdommer Dag Stousland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §300, §388, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-13 |
Saken gjelder tvist om avvisning av begjæring om midlertidig forføyning.
Miljøstiftelsen Bellona fremmet 20. juni 1994 begjæring mot Staten om midlertidig forføyning for Oslo namsrett. Det ble nedlagt slik påstand:
1. Inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i sak om gyldigheten av forskrift av 08. juni 93 om avgift på mineralolje til fremdrift av motorvign og om merking av mineralolje, eller den oppheves, kan brukere ikke kreves for avgift ved bruk av umerkede mineraloljeprodukter etter forskriften.
2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger.
Staten v/Finansdepartementet tok til motmæle, og påstod prinsipalt saken avvist.
Oslo namsrett avsa 13. juni 1994 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring om midlertidig forføyning av 20. juni 1994 fra advokat Ove Jenssen på vegne av Miljøstiftelsen Bellona v/styret avvises.
2. Miljøstiftelsen Bellona v/styret dømmes til å betale til Staten v/Finansdepartementet kr 3000.- - kronertretusen - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Miljøstiftelsen Bellona har rettidig påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og nedlagt slik endret påstand:
1. Inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse om rett for brukere til å benytte umerkede mineraloljeprodukter uten å bli avkrevet avgift, kan brukere ikke kreves for avgift ved bruk av umerkede mineraloljeprodukter.
2. Stiftelsen Bellona tilkjennes saksomkostninger.
Staten v/Finansdepartementet har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og namsrett.
Miljøstiftelsen Bellona har i det vesentlige anført:
Det er sannsynliggjort et forføyningskrav. Det kan avsies dom for gyldigheten av den aktuelle forskrift overfor de brukere som har rett til å benytte avgiftsfrie mineraloljeprodukter. De må kunne få fastslått sin rett til å benytte umerkede produkter uten at det medfører avgift etter forskriftens §2, siste ledd. De merkede produkter medfører høyere helserisiko. Denne risiko er ikke godt nok klarlagt bl.a. som følge av slett saksbehandling i strid med forvaltningsloven.
Bellona har rettslig interesse. Det vises til stiftelsens vedtekter, dens brede finansieringsgrunnlag, og til arbeidsfeltet, jfr. forøvrig fremlagt betenkning fra Inge Lorange Backer, som rett nok gjelder PVC, men helsepåvirkningen av mennesker var også det sentrale moment her. Bellonas virkeområde må ikke fastlegges utelukkende på grunnlag av en begrepsmessig definisjon forankret i stiftelsens vedtekter. Virkeområdet i praksis er videre. Med "økt økologisk forståelse" mener Bellona at det bl.a. skal tas hensyn til tilsetnings-stoffers mulige effekter på mennesker. Helse og miljø har i alle år stiftelsen har eksistert vært viktig. Dette er alment kjent og akseptert. Bellona finansieres av bedrifter, organisasjoner og kommuner, som er berørt av innføringen av merkede mineraloljeprodukter. Bellona har i dag 10 000 støttemedlemmer, som er betegnet "venner", og flere av disse er brukere av mineraloljeprodukter. Norges Bondelag har selv tatt opp innrapporterte helseplager ved bruk av merkedde mineralolje-produkter med Finansdepartementet.
Namsretten tar feil når det for rettslig interesse stilles krav om at enkeltbrukere må opptre i strid med forskriften.
Dersom Bellona ikke gis anledning til å fremme forføyningssaken, innebærer det at forvaltningen i realiteten unndrar sine vedtak fra domstolskontroll. Spesielt hvor det dreier seg om risiko for helseskader er det uheldig.
Avgjørelsen i Rt-1984-1488 tok ikke stilling til om det det der behandlede søksmål var av konkret betydning for bestemte rettssubjekters forhold. Det vises til begrensningen i prøvingsadgangen.
Om forføyningskravet er å anse som et abstrakt rettsspørsmål, må de sterke reelle hensyn, som gjør seg gjeldende, berettige domstolsprøvelse.
Det er en rekke brukergrupper som berøres, og det er en utbredt misforståelse at saken bare gjelder diesel. Marin gassolje, fyringsolje og parafin er omfattet. Bellona er forøvrig selv bruker av slike produkter.
Staten v/Finansdepartementet har i det vesentlige anført:
Namsrettens kjennelse om avvisning er riktig. Anførslene for namsretten opprettholdes.
Et vilkår for midlertidig forføyning er at det må foreligge et hovedkrav som det kan fås dom for. En forutsetning er således at rettslig interesse for hovedkravet er til stede, jfr. tvistemålsloven §54, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-13. For å kunne fremme begjæring om midlertidig forføyning må Bellona følgelig ha slik tilknytning til tvistegjenstanden at det foreligger en naturlig foranledning til å reise søksmål, jfr. Rt-1980-569 flg. Hovedkravet er angitt til å være at umerkede mineraloljeprodukter skal kunne brukes uten å betale avgift.
Av sentral betydning er om Bellonas formål har sammenheng med rettskravet, jfr. Rt-1992-1618 flg., Backer: Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage" side 152-154, Schei:"Komentarer til tvistemålsloven", bind I, side 137.
Bellonas formål er iflg stiftelsens vedtekter "å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av naturen". Spørsmålet om tilsetning av fargestoff i diesel ligger utenfor dette formålet. Det er helsefare som er anført.
Den betenkning av Inge Lorange Backer, som Bellona har fremlagt, gjaldt en tillatelse til eksport av PVC-avfall. Denne saken hadde en helt annen tilknytning til stiftelsens formål. Betenkningen gir forøvrig ikke noen helt klar konklusjon.
Av betydning for spørsmålet om rettslig interesse er videre medlemsgrunnlaget og hvor representativt dette er, jfr. Rt-1974-1272 flg., Rt-1992-1618 flg., Backer side 155 og Schei side 137 og 139. Bellona har imidlertid ingen medlemmer. De som særlig berøres av den aktuelle forskrift er oljeselskaper, transportnæringen og sjåfører. Disse brukergruppers interesser ivaretas i liten grad av Bellona.
Det er ikke riktig at en avvisning av saken innebærer at et viktig område i samfunnslivet blir unndratt fra domstols-prøvelse. Saken gjelder bare en midlertidig forføyning. Det er ellers en rekke viktige områder som i praksis er unntatt fra domstolsprøvelse. Andre rettssubjekter har en sterkere tilknytning til søksmålsgjenstanden enn Bellona slik at det ikke kan ses bort fra at spørsmålet kan bli prøvet, jfr. Schei, bind I, side 139.
Slik begjæringen om midlertidig forføyning er utformet, sammenholdt med hovedkravet, vil den endelige avgjørelse bli foregrepet.
Påstanden i kjæremålserklæringen går ut på at lagmannsretten skal avsi en realitetsavgjørelse. Det er imidlertid bare avvisningsspørsmålet som er angrepet. Tvistemålsloven §403 jfr. §388, som i særlige tilfeller kan gi lagmannsretten grunnlag for åprøve realiteten, gjelder bare dersom både saksbehandlingen og realiteten er angrepet, jfr. Schei: Bind II, side 331.
Lagmannsretten skal bemerke:
Mineralolje er forskjellig avgiftsbelagt etter bruken. Den er belagt med ordinær mineraloljeavgift. I tillegg skal betales avgift etter Stortingets vedtak om avgift på mineralolje til fremdrift av motorvogner. Denne avgift skal ikke betales på olje til bruk i jord- og skogbruk, til anleggsmaskiner og til oppvarming i private og offentlige bygninger.
For å lette kontrollen av at avgiftsfritaket ikke misbrukes, ble det gitt forskrifter om tilsetting av merkestoffer i den olje som kan selges/brukes avgiftsfritt.
Bellona gjør gjeldende at tilsetningsstoffene er helsefarlige. De som har krav på avgiftsfri olje, har derfor krav på å få kjøpe umerket olje avgiftsfritt.
Retten finner at et slikt krav er et rettskrav som må kunne gjøres gjeldende for domstolene, hvis påstanden utformes under hensyntagen til bestemmelsen i tvistemålsloven §300 - om nødvendig med rettens bistand, jf Tore Schei I side 127.
Det finnes å foreligge rettslig interesse i en midlertidig forføyning med innhold som dekker rett utformet påstand i hovedsaken.
Lagmannsretten finner at Bellona må kunne fremme det rettskrav som er angitt ovenfor. Bellona har anført at stiftelsen selv er bruker av avgiftsfri mineralolje. Bellonas egeninteresse må stiftelsen kunne fremme. Hensett hertil er det mindre grunn til å avskjære Bellona fra et mer generelt formet søksmål med sikte på å få dom - eller en midlertidig forføyning - for at så lenge tilsetningsstoffene er helsefarlige, må man kunne få umerket olje avgiftsfritt.
Bellonas formål slik det er utformet skriftlig og enn mer i praksis, dekker den interesse å motarbeide tilførsel av helsefarlige stoffer i forbruksvarer. Bellona har også bredt finansieringsgrunnlag med bidrag blant annet fra bedrifter, organisasjoner og kommuner som er berørt av innføringen av merkede mineraloljeprodukter. Hensett både til stiftelsens formål og bredden i stiftelsens interessefelt, finnes Bellona å ha aktiv søksmålskompetanse i saken.
Lagmannsretten finner etter dette at namsrettens kjennelse må bli å oppheve og saken hjemvises til fortsatt behandling ved namsretten. Saksomkostningskravet finnes å måtte utsettes til avgjørelsen i den kjennelse som avslutter saken om midlertidig forføyning, jf tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for namsretten.
2. Saksomkostningskravet utsettes til avgjørelse i den kjennelse som avslutter saken om midlertidig forføyning.