LE-1994-1981

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1995-01-26
Publisert:	LE-1994-01981
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 93-00308 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01981 A. - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kari Næs). Motpart: Lillehammer kommune (Prosessfullmektig: Advokat Turid Berger).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Jan Martin Flod. Kst. lagdommer Sveinung Koslung
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §474, §55, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1953) §11, §16, §19, Barnevernloven (1992) §4-15, §4-19, §4-20, §7-1, §482, §53, Folketrygdloven (1966)

Saken gjelder vedtak gjort av Fylkesnemnda i Oppland og Hedmark om blant annet å frata A foreldreansvaret for hennes sønn B.

A, som er født xx.xx.1968, fikk 16 oktober 1992 sønnen B. Barnets far er C, født xx.xx.1936. A har foreldreansvaret for sønnen alene. Barnevernet i Lillehammer vedtok 2 november 1992 i medhold av dagjeldende barnevernlov §11 å sikre seg sønnen og plassere ham midlertidig på Bondelia barne- og mødrehjem. I vedtaket heter det følgende under punktet "Aktuell situasjon":

Barnevernet har i dag 02. november 92 vært på hjemmebesøk i familien, sammen med As advokat, for å evaluere handlingsplanen. Hun gir klart uttrykk for at hun ikke lenger ønsker å bo sammen med barnets far, og hun motsetter seg ethvert samarbeid med barnevernet og også med sin advokat. I følge handlingsplanen var dette en forutsetning for at A fikk med seg barnet hjem fra sykehuset.

For vedtaket er det gitt slik begrunnelse:

A har ikke klart å samarbeide om det forebyggende tiltak med observasjon i hjemmet. På bakgrunn av ovenstående opplysninger vurderer sosialavdelingen barnets situasjon så alvorlig, at sikring av barnet må ansees som nødvendig.

Den 6 november 1992 samtykket A i at barnevernet overtok omsorgen for sønnen etter reglene i dagjeldende barnevernlov §19 jf §16, og at barnet ble anbragt i mor og barn-institusjonen Vilde i Horten. Hun flyttet dit sammen med barnet.

Den 25 november 1992 traff barnevernet nytt administrativt vedtak etter barnevernloven §11 om å sikre seg barnet, og å plassere det foreløpig i akutt beredskapshjem på sperret adresse og uten samvær for moren. Om den aktuelle situasjonen het det i vedtaket: 25. november 92 dro mor fra Vilde tiltross for at hun ble sterkt frarådet dette av både personalet og saksbehandler fra Lillehammer. Dette medfører utskrivning fra Vilde pr. dags dato. Hun ønsker ikke lengere å samarbeide med hverken barnevernet eller personalet på Vilde. Lillehammer sosialavdeling ved Barnevernet vurderer det som uforsvarligt å gi mor med seg barnet hjem fra Vilde. Dette skjer på bakgrunn av vor vurdering av mors psykiske tilstand og herav følgende adfærd den siste tiden.

Etter at den nye barnevernloven trådte i kraft 1 januar 1993, fremmet barneverntjenesten sak om omsorgsovertakelse m.v. for Fylkesnemnda i Oppland og Hedmark. Fylkesnemnda gjorde 21 mai 1993 vedtak med slik slutning:

1. Barneverntjenesten i Lillehammer overtar omsorgen for B, født xx.xx.92.

2. A fratas foreldreansvaret for B.

3. B plasseres i fosterhjem med mulighet for senere adopsjon.

4. Det opprettes ikke samvær mellom B og hans biologiske foreldre.

Ved stevning 6 juli 1993 reiste A søksmål mot Lillehammer kommune med krav om at hun ikke skulle fratas foreldreansvaret for sønnen, og at hun skulle ha samvær med ham. Kommunen påsto Fylkesnemndas vedtak stadfestet. Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 11 mai 1994 dom med slik domsslutning:

1. Foreldreansvaret for sønnen B, f. xx.xx.1992, fratas A, jfr. lov om barneverntjenester §4-20 første ledd.

2. A skal ha rett til samvær med sønnen B 4 - fire - ganger inntil eventuell adopsjon er gjennomført, dog ikke utover 15. mai 1995.

3. Adressen til fosterhjemmet skal være skjult for A, jfr. lov om barneverntjenester §4-19 annet ledd.

Herredsretten var satt med to meddommere fra det alminnelige utvalget. Dommen er enstemmig, bortsett fra at rettens formann stemte mot at A skulle ha samvær.

B bor i dag i fosterhjem. A nektes opplysning om fosterforeldrenes navn og adresse. Hun har hatt to av de samværene som er nevnt i herredsrettens dom punkt 2.

A fødte tvillinger xx.xx.1994. Med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-6 annet ledd vedtok barneverntjenesten 10 oktober 1994 midlertidig plassering av tvillingene på barnevernsenteret i Oppland. I vedtaket heter det:

Det har, siden barna ble født xx.xx.94, foregått en utredning av morens omsorgsevne. Barneverntjenesten har tidligere overtatt omsorgen for barn født xx.xx.94 jfr. vedtak i Fylkesnemnda i sak 93-00001 A. Mens utredningen har pågått har det vært satt inn miljøarbeidere i hjemmet, samt at barna har vært i avlastningshjem annenhver helg. Dette har vært nødvendig idet en har ansett at mor ikke var istand til å ivareta omsorgen for tvillingene alene. Utredningen er på det nærmeste avsluttet, avsluttes 13. oktober 94. Foreløpige observasjoner viser at barna allerede har en forsinket utvikling. Under utredningen har det ved flere anledninger vært episoder der mor har motsatt seg samarbeid, og da blitt oppfattet som aggressiv. I dag morges avviste mor miljøarbeider og personalet fra Bondelia, og ga klart uttrykk for at hun ikke ønsket mer med dem å gjøre. Barna ble således overlatt til mor alene. Barneverntjenesten anser faren for at barna skal bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, som overhengende, og finner det derfor nødvendig å straks plassere dem i omsorgsbase. Viser for øvrig til vedlagt sakkyndig rapport.

Vedtaket ble 12 oktober 1994 foreløpig godkjent av Fylkesnemnda i Oppland og Hedmark. Saken skal opp for fylkesnemnda i januar 1995.

A har anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 19 og 20 desember 1994 i Lillehammer. A møtte med sin prosessfullmektig, og ga forklaring slik det er protokollert i rettsboken. Lillehammer kommune var representert ved sosionom Marianne Sandvik og sin prosessfullmektig. Psykolog Katrin Koch ga forklaring som oppnevnt sakkyndig. Tre vitner ga forklaring. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.

Den ankende part, A, gjør i det vesentlige gjeldende:

Hun angriper ikke fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Hun innser at det ikke er realistisk at hun i overskuelig framtid vil være i stand til å selv ha omsorgen for sønnen. Det er derfor ingen risiko for at hun senere vil kreve å få tilbake omsorgen. Hun er av den oppfatning at sønnen har det meget godt i det fosterhjemmet hvor han er plassert.

Hun motsetter seg imidlertid at sønnen adopteres. Hun ønsker fortsatt å ha foreldreansvaret for ham, slik at hun kan følge med i hans utvikling og delta i beslutninger av betydning for ham. Hun ønsker også å være sikret samvær med sønnen.

Det er understreket i forarbeidene til barnevernloven at fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon er et ekstraordinært tiltak. Det må kreves sikre indikasjoner på at en slik løsning er best for barnet. Etter den ankende parts mening kan et slikt tiltak ikke settes i verk før det foreligger en plan for barnets omsorgssituasjon etter lovens §4-15 tredje ledd.

Det vil være best for barnet at han beholder tilknytningen til og kontakten med sin biologiske mor. Den nødvendige stabilitet og ro vil foreligge selv om B vokser opp som fosterbarn uten adopsjon. Ved at han også beholder kontakten med sin mor, vil man få en løsning som alt i alt må antas å være best følelsesmessig for gutten. Det innebærer unødig hastverk dersom man allerede nå fratar foreldreansvaret med sikte på adopsjon. Dette spørsmålet bør man se an. Det er ikke utenkelig at A senere vil kunne gi samtykke til adopsjon. Man skal ikke undervurdere den følelsesmessige betydningen, også for barnet, av at en adopsjon skjer frivillig. Forskning viser at det kan være en fordel for et barn å vokse opp som fosterbarn med kontakt med sine biologiske foreldre, i motsetning til at slik kontakt helt blir brutt. Det er vist til en artikkel av June Thoburn gjengitt i Norges Barnevern spesialnummer 2 1991 29 flg.

Til kommunens påstand om at kravet om samvær og om å få kjennskap til sønnens adresse skal avvises fra rettslig behandling, anfører A at slik behandling må kunne skje etter tvistemålsloven kapittel 33. Dette følger direkte av ordlyden, og er også forutsatt i forarbeidene. I Rt-1994-421 avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse for at det skulle oppnevnes sakkyndig i forbindelse med søksmål som gjaldt krav om utvidet omfang av samværsrett fastsatt av fylkesnemnda i medhold av barnevernloven §4-19. Avgjørelsen bygger på en klar forutsetning om at et slikt søksmål skal tas under behandling. På denne bakgrunn kan avgjørelsen i Rt-1994-1162 ikke være avgjørende i motsatt retning. I kjennelsen drøftes ikke samværsspørsmålet særskilt. Det er forutsatt i barnevernlovens og sosiallovens forarbeider at retten skal kunne prøve slike vedtak fullt ut.

I dette tilfellet gjelder saken ikke omfanget av en fastsatt samværsordning, men spørsmålet om biologisk mors rett til samvær helt ut skal nektes. Dette må i alle tilfeller anses som et administrativt tvangsinngrep i den forstand dette uttrykket er benyttet i tvistemålsloven §474.

Det må under alle omstendigheter være adgang til å oppheve fylkesnemndas vedtak om samværsnektelse dersom lagmannsretten kommer til at foreldreansvaret ikke skal fratas moren, ettersom samværsvedtaket da bygger på uriktige forutsetninger.

Hensynet til å utvikle sønnens identitet og gi ham et nødvendig bilde av sitt egentlige opphav, tilsier at moren gis et visst antall samvær i året. Det er for øvrig ingen nødvendig sammenheng mellom spørsmålet om foreldreansvar og spørsmålet om samvær. Retten kan bestemme samvær selv om foreldreansvaret fratas moren. Det er heller ingen grunn til å opprettholde vedtaket om å nekte A kjennskap til barnets adresse. Samvær bør kunne skje i barnets daglige omgivelser, og det er ingen rimelig grunn til å opprettholde vedtaket.

A har lagt ned slik påstand:

1. A skal ha foreldreansvaret for B, f. xx.xx.1992.

2. A skal ha samvær med sønnen 4 - fire - ganger i året.

3. Adressen til fosterhjemmet gjøres kjent for A.

Ankemotparten, Lillehammer kommune, gjør i det vesentlige gjeldende:

Det følger av avgjørelsen i Rt-1994-1162 at kravet om samvær og om å få kjennskap til barnets adresse ikke kan behandles av domstolene. Det må følge av avgjørelsen at prøvelsesadgangen etter tvistemålsloven kapittel 33 er den samme i dag som etter tidligere barnevernlov. I avgjørelsen har kjæremålsutvalget uttrykkelig stadfestet herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelse om å avvise biologisk mors krav om mer samvær enn det som var fastsatt av fylkesnemnda. Subsidiært anføres det at Sør-Gudbrandsdal herredsretts avgjørelse av disse spørsmålene er riktig og må stadfestes.

Også avgjørelsen om å frata A foreldreansvaret er riktig. Det må anses på det rene at A ikke kan ta hånd om sønnen, verken nå eller senere. Sønnen er ca to år gammel, og han har ingen tilknytning til sin mor. En adopsjon vil i forhold til en varig fosterhjemsanbringelse gi sikrere og tryggere forhold både for barnet og fosterforeldrene. Hvis A får beholde foreldreansvaret, risikerer man at hun senere, til tross for hva hun sier i dag, kan komme til å reise sak mot fosterforeldrene for å få tilbake omsorgen. Den sakkyndiges klare konklusjon er at forbindelsen med den biologiske mor bør brytes nå med sikte på adopsjon.

Saken står i realiteten dårligere for A nå enn den gjorde under behandlingen for herredsretten. Etter at barneverntjenestens forsøk på å la mor få beholde omsorgen for tvillingene gjennom en omfattende hjelpetjeneste i hjemmet brøt sammen, er hun også fratatt omsorgen for dem. A er noe tilbakestående, og har et ustabilt gemytt. Det er ikke noe som tyder på at dette vil endre seg, og det vil derfor være et konstant usikkerhetsmoment knyttet både til at hun beholder foreldreansvaret og gis fortsatt samvær med sønnen.

Det må anses som alminnelig anerkjent at adopsjon i et tilfelle som dette er å foretrekke framfor langvarig fosterhjemsplassering. Den artikkelen den ankende part har vist til, gjaldt barn som hadde utviklet tilknytning til sine foreldre før de ble plassert.

Lillehammer kommune har lagt ned slik endelig påstand:

Prinsipalt: Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom pkt 1 stadfestes. Dommens pkt 2 og 3 oppheves, og disse deler av saken avvises fra herredsretten.

Subsidiært: Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom pkt 2 og 3 stadfestes.

Lagmannsretten bemerker:

Fylkesnemnda har bestemt at barnevernmyndighetene skal overta omsorgen for B. Denne delen av nemndas vedtak er ikke brakt inn for domstolene.

Når det gjelder spørsmålet om A skal fratas foreldreansvaret for sønnen, et spørsmål retten prøver fullt ut etter tvistemålsloven kapittel 33, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten.

A er 26 år gammel og bor alene. Hennes inntekt består i sosial stønad, men hun har også i perioder mottatt ytelser etter folketrygdloven. En søknad om uførepensjon er avslått. Det må legges til grunn at A har forholdsvis svake evnemessige ressurser. Om dette viser lagmannsretten til side 9 i rapport fra den oppnevnte sakkyndige i saken, psykolog Katrin Koch, avgitt 26 mai 1994 i forbindelse med spørsmålet om omsorgsovertakelse av As tvillinger.

B er vel to år gammel. Han ble omtrent en måned etter fødselen plassert i beredskapshjem, og kom til det fosterhjemmet han nå er i ca et halvt år gammel, i april 1993.

Barnevernmyndighetenes adgang til etter omsorgsovertakelsen å frata biologiske foreldre foreldreansvar med sikte på adopsjon, er fastslått i rettspraksis i 1980-årene. Det sentrale hensynet ved vurderingen har vært om adopsjon vil være det beste for barnet.

I barnevernloven av 1992, som gjelder i saken, er disse forholdene regulert i §4-20. Etter bestemmelsens første ledd er det eneste formelle vilkåret for å vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene, at det er vedtatt omsorgsovertakelse. Vilkårene for at fylkesnemnda kan gi samtykke til adopsjon av barnet, er regulert i bestemmelsens tredje ledd. Ettersom vedtaket om foreldreansvaret her skjer med sikte på adopsjon, legger lagmannsretten til grunn at vedtaket bare bør opprettholdes dersom det i dag kan legges til grunn at vilkårene etter §4-20 tredje ledd er til stede. Det kan likevel ikke være noe vilkår at det foreligger søknad om adopsjon, jf §4-20 tredje ledd c), så lenge det er på det rene at fosterforeldrene ønsker adopsjon. Dersom det kan være tvil om vilkårene etter tredje ledd er til stede, antar lagmannsretten at det på dette tidspunkt normalt ikke vil være adgang til å treffe vedtak om fratakelse av foreldreansvar, med mindre dette begrunness i annet enn adopsjonshensynet. Lagmannsretten antar at bestemmelsen i barnevernloven §4-15 tredje ledd i den situasjonen som foreligger ikke får selvstendig betydning for saken.

Lagmannsretten antar at det ikke er noe i veien for at fylkesnemnda treffer endelig vedtak om omsorgsovertakelse samtidig med vedtak om fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon. Forutsetningen må imidlertid være at barnet har vært lenge nok hos fosterforeldrene til at disse har vist seg skikket til å oppdra barnet som sitt eget, jf §4-20 tredje ledd c).

Det må legges til grunn at vilkåret i §4-20 tredje ledd a) om at det må foreligge en varig omsorgsovertakelse, er til stede i dette tilfellet. A har ikke angrepet omsorgsvedtaket, og har gjennom sin prosessfullmektig gjort gjeldende at hun aksepterer at omsorgsovertakelsen er varig. Hun har riktig nok i sin egen forklaring gitt uttrykk for at hun egentlig mener at hun er i stand til selv å ha omsorgen for B, men hun er av den oppfatning at han har det meget godt hos sine fosterforeldre. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er noe som tyder på at det i framtiden vil bli aktuelt å føre B tilbake til moren.

Lagmannsretten legger videre til grunn at Bs fosterforeldre ønsker å adoptere B. Ettersom saken direkte gjelder foreldreansvar, ikke spørsmål om adopsjonssamtykke, har fosterforeldrene ikke gitt forklaring for retten eller på annen måte gitt uttalelse i saken. Etter de opplysningene som foreligger, er det ikke forhold som taler mot at fosterforeldrene skulle være vel skikket til å adoptere B og oppdra ham som sin egen sønn.

Det avgjørende er etter dette om fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon vil være det beste for barnet. Om dette spørsmålet sier Høyesterett i avgjørelse i Rt-1991-557 (på side 562):

At det må legges til grunn at den ankende part i lang tid fremover vil mangle evnen til å ha omsorgen for C innebærer - som understreket i dommen i Rt-1990-1274 - i seg selv ikke at foreldreansvaret for barnet må fratas henne. Avgjørelsen av dette spørsmålet må bero på en samlet og konkret vurdering av kryssende hensyn. Noen av disse hensyn er av generell karakter; det vil si hensyn som vanligvis - men med varierende styrke - gjør seg gjeldende i slike saker, mens andre hensyn er spesielle for denne saken. Etter mitt syn kan det bare i begrenset utstrekning oppstilles generelle prinsipper om hvordan disse hensyn skal avveies mot hverandre.

B er en vel to år gammel gutt som bare har hatt kontakt med sin mor et par ganger siden omsorgen ble overtatt. Det må legges til grunn at han har samme forhold til sine fosterforeldre som barn i sin alminnelighet har til sine biologiske foreldre når de vokser opp sammen med dem. Det er usannsynlig at det vil bli aktuelt å føre sønnen tilbake til moren. Ved vurderingen av om det her bør skje fratakelse med sikte på adopsjon, finner lagmannsretten at man i stor grad må bygge avgjørelsen på hva som i en slik situasjon generelt må antas å være best for et lite barn som har hatt minimal kontakt med sin biologiske mor. Om dette skriver den oppnevnte sakkyndige i sin erklæring 4 april 1994:

I forbindelse med problemstillingen fosterbarn - adoptivbarn - tilbakeføring til biologiske foreldre har vi i dag et forholdsvis stort kunnskapstilfang. Flere studier viser at barn som plasseres tidlig - d.v.s. før de har en etablert følelsmessig tilknytning til sine biologiske foreldre - klarer seg best senere i livet hvis de adopteres. Barn i fosterhjem klarer seg, men ikke like godt. Barn som tilbakeføres foreldrene etter en tid kommer dårligst ut. Selvsagt finnes det store individuelle forskjeller innen hver av disse gruppene. Årsakssammenhengen synes å ligge i at barn som plasseres tidlig og for lang tid får en tryggere tilknytning - både psykologisk, juridisk og sosialt - når de er adoptert. Det antas også å ha sammenheng med at adoptivforeldrene knytter seg bedre til adoptivbarn enn fosterforeldre til fosterbarn fordi de slipper utryggheten og engstelsen forbundet med muligheten for tilbakeføring av barnet. - - -

På den andre siden finnes også endel forskningsresultater som tyder på at kjennskap og kontakt med biologisk familie under oppveksten er en meget viktig faktor når det gjelder hvor godt ulike grupper fosterbarn klarer seg senere i livet. Usikkerheten knyttet til status som fosterbarn ser ut til å tåles bedre dersom barn har kontakt med sin opphavsfamilie. Dette slår imidlertid særlig klart ut i de saker der barn ved plassering er så store at de har etablert en følelsmessig og sosial tilknytning til sine foreldre, slik at denne kan opprettholdes til tross for at de bor i en annen familie.

Generelt kan en derfor si at argumenter som taler for adopsjon er at barnet ved plassering har vært så liten at tilknytning til biologiske foreldre ikke har funnet sted, alternativt at barnet er større, men med manglende tilknytning. I praksis betyr dette at dersom barn plasseres tidlig, med det mål at plassering skal være langvarig og prognosene for tilbakeføring er dårlige, vil de fleste barn være tjent med adopsjon.

Lagmannsretten er enig i disse vurderingene, som også synes å være lagt til grunn i Rt-1991-557.

Om de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i denne saken, skriver den sakkyndige:

I en vurdering av denne guttens spesielle behov må en både ta hensyn til hans alder og hans tilknytning til sin mor på det tidspunkt da han flyttet, til hans livssituasjon nå, men også til eventuelle spesielle behov han kan tenkes å ha.

Gutten flyttet fra sin mor første gang vel to uker gammel og bodde da noen dager på barnehjem, før han sammen med moren flyttet til mødrehjem. Hun har vært hans primære omsorgs- og tilknytningsperson i underkant av seks uker. Dette er ikke tilstrekkelig til at et varig tilknytningsforhold dannes. Guttens primære omsorgs- og tilknytningspersoner i dag er hans fosterforeldre, noe de har vært gjennom mesteparten av hans liv. Dette i seg selv tilsier at hans grunnleggende behov framover først og fremst vil være stabil oppvekst i denne familien, noe som også stemmer overens med den generelle kunnskap vi har og som det er gjort rede for tidligere.

Det er ingen grunn til å tvile på at fosterforeldrene etter hvert vil gi ham nødvendig informasjon om sin biologiske familie. Fosterforeldrene er også oppmerksomme på at det da vil være viktig for gutten å få positivt ladet kunnskap om mor, far og øvrig familie.

Selv om gutten på sikt kan tenkes å ha behov for et nærmere og personlig kjennskap til sitt opphav, må dette veies opp mot de ulemper det kan medføre. I denne saken vil ulempen være den usikkerhet som mors ønske om å få ham tilbake om noen år nødvendigvis må skape, men også en forholdsvis stor sannsynlighet for at samvær vil være nokså konfliktfylt. En kan - slik mors historie er - ikke se bort fra at hun ut fra egen fortvilelse vil forsøke å oppsøke ham, få kontakt med ham ut over det som i så fall er avtalt. En kan selvsagt tenke seg at barn som regel vil kunne tåle dette. Dessuten vurderes fosterforeldre som personer som også vil kunne tåle endel. Denne gutten har imidlertid en historie som gjør ham sårbar og som under ugunstige omstendigheter kan få konsekvenser. Jeg tenker her spesielt på at hans liv var svært lite stabilt de første leveukene, med mye turbulens og skifter av omsorgspersoner - selv om mor for det meste var tilstede. Dette har neppe påført ham stor skade, men kan ha gjort ham mer sårbar enn andre barn. Nyere forskning viser at spebarn ikke er så upåvirket av skifte av omsorgspersoner og turbulens i hverdagen som en har trodd tidligere. I tillegg kommer to relativt langvarige nyetableringer av omsorgspersoner og miljø, der den ene ble avviklet igjen etter fire måneder (beredskapshjemmet). Samlet sett innebærer dette en stor påkjenning for et lite barn. Gutten beskrives som påfallende lite redd for nye mennesker, noe han i og for seg burde være eller ha vært rundt ett-års-alder. Dette kan tenkes å skyldes hans temperament og personlighet, men en kan heller ikke se bort fra at det kan være en følge av alle hans tidligere plasseringer. Denne muligheten innebærer at guttens behov vil være en ekstra sikring av stabilitet og kontinuitet fordi han kan tenkes å være spesielt sårbar i sin utvikling av tilknytning og kontakt med andre mennesker.

Den sakkyndige konkluderer med at det, forutsatt at plasseringen er ment å være langvarig, ikke er noe som tyder på at gutten bør være i fosterhjemmet som fosterbarn uten at mor fratas foreldreansvaret. Den beste løsningen vil være at biologisk mor fratas foreldreansvaret med sikte på at barnet adopteres. Den sakkyndige mener det i utgangspunktet ikke bør være samvær og kontakt mellom barn og mor.

Lagmannsretten er enig i den sakkyndiges vurdering. Retten legger særlig vekt på den sikkerheten og tryggheten et adopsjonsforhold i sterkere grad enn et fosterbarnforhold i sin alminnelighet må antas å skape både for barn og adoptivforeldre. Retten legger også vekt på at man ikke kan se bort fra at stabiliteten i et eventuelt fosterbarnforhold kan rokkes ved at mor, til tross for det som nå anføres i saken, vil reise krav om å få omsorgen for sønnen tilbake. Samlet sett anser lagmannsretten det klart best for barnet at det blir adoptert av sine fosterforeldre.

Det er noe usikkert hva fortsatt foreldreansvar innebærer i et tilfelle hvor myndighetene har overtatt omsorgen for et barn, men det gir i alle tilfeller foreldrene rett til å bli holdt orientert om guttens utvikling, og en viss rett til å treffe avgjørelse om hans personlige forhold. Videre bygger en slik ordning i sin alminnelighet på en forutsetning om at det skal være noe samvær mellom den som har foreldreansvaret og barnet. I samsvar med den sakkyndiges uttalelse antar lagmannsretten at det i dette tilfellet er til barnets beste at kontakten med biologisk mor nå brytes ved at foreldreansvaret fratas henne. As åpenbare behov for fortsatt å holde kontakt med sønnen, og den sorg hun påføres ved at kontakten med ham avskjæres, kan da ikke telle avgjørende i motsatt retning. Det vil etter dette bli opp til fosterforeldrene etter en adopsjon å ta stilling til hvordan B skal gjøres kjent med sitt opphav.

A har også angrepet fylkesnemndas vedtak om at hun ikke skal ha samvær med B, og herredsrettens avgjørelse om at Bs adresse skal holdes skjult for henne.

Saken går etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Rettstilstanden er i dag noe usikker når det gjelder hvilke av fylkesnemndas vedtak som kan prøves ved søksmål etter kapittel 33. I avgjørelse i Rt-1994-1162 hadde Fylkesnemnda i Rogaland fratatt en mor omsorgen for hennes datter, og vedtatt at datteren skulle plasseres i godkjent fosterhjem. Nemnda tok ikke standpunkt til valg av fosterhjem, selv om moren hadde ønsket avgjørelse om dette. Videre regulerte fylkesnemnda samværsretten mellom mor og barn. Moren reiste søksmål om omsorgsvedtaket, og la også ned påstand om at datteren skulle plasseres i et bestemt fosterhjem, samt at moren skulle gis samvær med henne fastsatt etter rettens skjønn. Herredsrettens og lagmannsrettens avvisning av de to siste kravene ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget pekte på at spørsmålet om en radikal utvidelse av den rettslige prøvelsesadgangen ikke var drøftet i barnevernlovens forarbeider, og at Stortinget ikke hadde foranledning til å vurdere dette spørsmålet da den nye loven ble vedtatt. Utvalget sa at reelle grunner taler mot at vedtak som ikke har karakter av tvangsinngrep og som først og fremst beror på faglige vurderinger, skal være gjenstand for domstolsprøvelse uten noen begrensning. For så vidt gjaldt spørsmålet om plassering i fosterhjem, synes utvalgets avgjørelse om avvisning også begrunnet i at fylkesnemnda ikke hadde fattet noe vedtak om i hvilket fosterhjem barnet skulle plasseres, og at nemnda heller ikke hadde noen plikt til dette. Spørsmålet om prøving av samværsretten ble ikke særskilt nevnt av kjæremålsutvalget, men som nevnt ble avvisningen, og det vesentlige i de tidligere retters begrunnelse, stadfestet også på dette punktet.

I nevnte sak krevde saksøkeren utvidet samværsrett i forhold til det fylkesnemnda hadde gitt henne. Denne saken gjelder spørsmålet om mor i det hele tatt skal ha samvær med sin sønn. Lagmannsretten ser derfor grunn til å vurdere overprøvelsesspørsmålet nærmere.

Barnevernloven §7-1 bokstav i) foreskriver tilsynelatende gjennom sin henvisning til sosialtjenesteloven §9-10 med videre henvisning til tvistemålsloven kapittel 33 at alle fylkesnemndas vedtak skal kunne prøves fullt ut av domstolene, jf tvistemålsloven §482. Synspunktet er ikke uten støtte i forarbeidene til loven, jf Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 91, der departementet viser til at Regjeringsadvokaten hadde påpekt at fylkesnemnda etter lovforslaget skulle fatte en rekke flere vedtak enn de tvangsvedtak som ble fattet etter den tidligere barnevernloven. Regjeringsadvokaten påpekte at når fylkesnemndas vedtak kunne bringes inn for retten etter kapittel 33, som innebærer full faglig overprøving, ville dette medføre en merbelastning på domstolene. Regjeringsadvokaten ba derfor departementet vurdere en annen saksgang for en del vedtakstyper. Til dette bemerket Barne- og familiedepartementet at det var innforstått med at antall sakstyper som skal behandles i fylkesnemnda er bettydelig flere enn de som tilsvarer tvangsvedtakene etter gjeldende lov. Departementet viste til at nemnda ville treffe vedtak som ikke kunne regnes som enkeltvedtak, og som derfor ikke kunne prøves av domstolene. Videre viste departementet til at den vesentlige delen av nemndas vedtak ville bli vedtak om overtakelse av foreldreansvaret. Departementet synes med dette å ha ment at den merbelastning for domstolene som Regjeringsadvokaten hadde pekt på, ikke var tilstrekkelig tungtveiende.

En utvidelse av området for de vedtakene som skulle kunne overprøves etter kapittel 33, synes også forutsatt i det forslaget til lov om sosiale tjenester som ble utarbeidet i 1980-årene, der reglene om barnevern var tatt inn i loven. Lagmannsretten viser til Ot.prp.nr.60 (1988-89) side 192 under kapittel 10.3.6 Rettslig overprøving .... Her skrev Sosialdepartementet (rettens merknader i parentes):

Når det gjelder hvilke av fylkesnemndas vedtak som skal kunne overprøves (etter kapittel 33), er departementet enig med (Sosiallov-)utvalget i at alle avgjørelsene bør kunne overprøves av retten. De fleste vedtakene fylkesnemnda fatter, fatter den som førsteinstans, og uten en rettslig overprøvingsadgang vil det for enkelte vedtak ikke være noen mulighet for overprøving i det hele tatt.

Her synes det som om rettslig overprøving etter kapittel 33 ble valgt fordi fylkesnemndas vedtak ellers ikke kunne overprøves ved klage. Denne odelstingsproposisjonen ble trukket tilbake i forbindelse med regjeringsskifte. Det gjør rettstilstanden mer usikker at disse bemerkningene ikke er gjentatt i de tilsvarende forarbeidene til den sosialloven som ble vedtatt i 1992, nemlig kapittel 9.3.6 om rettslig overprøving i Ot.prp.nr.29 (1990-91), mens dette kapitlet ellers på nesten alle punkter er likelydende med kapittel 10.3.6 i Ot.prp.nr.60 (1988-89).

Avgjørelsen i Rt-1993-1443 om kommunens adgang til å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene, synes etter lagmannsrettens mening å være av mindre betydning for saken. Lagmannsretten nevner at kjæremålsutvalget i avgjørelsen i Rt-1994-421 synes å forutsette at også søksmål om omfanget av samværsretten kunne prøves av domstolene, men spørsmålet var ikke omtvistet i saken.

Lagmannsretten finner at avgjørelsen i Rt-1994-1162 ikke kan være avgjørende for spørsmålet om domstolsprøvelse etter kapittel 33 i de tilfellene hvor foreldrene helt nektes samværsrett. Vedtaket er etter barnevernloven helt unndratt fra administrativ overprøving, i motsetning til etter tidligere barnevernlov, men kan trolig prøves på nytt for fylkesnemnda som endringssak. Hvis vedtaket ikke kan prøves etter tvistemålsloven kapittel 33, vil foreldrene, for å få avgjørelsen overprøvet, være henvist til vanlig søksmål etter tvistemålsloven kapittel 30, der det frie skjønnet er unndratt fra domstolprøvelse. Kjæremålsutvalgets avgjørelse må forstås slik at et søksmål etter kapittel 30 ikke kan kombineres med et søksmål om foreldreansvarsfratakelse/omsorgsovertakelse etter kapittel 33, jf tvistemålsloven §55 og Rt-1980-1670. Det synes imidlertid lite hensiktsmessig at domstolene ikke skal kunne prøve spørsmålet om overtakelse av foreldreansvar og nekting av samvær i sammme sak. Hvis foreldrene ved søksmål etter kapittel 33 får medhold i at nemndas vedtak om overtakelse av foreldreansvar ikke skal bli stående, mens omsorgsovertakelsen fastholdes, vil grunnlaget i mange tilfeller svikte for fylkesnemndas vedtak om helt ut å nekte foreldrene samvær. Det synes lite hensiktsmessig at domstolene i et slikt tilfelle ikke skal kunne prøve også samværsspørsmålet, slik at foreldrene henvises til særskilt sak om dette etter kapittel 30. Med den utforming barnevernloven og sosialloven nå har fått, kan det også være grunn til å anse uttrykket "tvangsinngrep" i tvistemålsloven §474 som et tolkingsmoment til støtte for at et vedtak om helt nekting av samvær bør kunne prøves etter kapittel 33, selv om det er antatt at vedtak om samværsrett ikke ble omfattet av tidligere barnevernlov §53. Hvis en ser bort fra at et vedtak om fratakelse av foreldreansvar i de fleste tilfellene vil følges av et samtykke til adopsjon, er nektelse av samværsrett i praksiss et mer inngripende vedtak enn vedtaket om foreldreansvar. Det bemerkes også at heller ikke avgjørelsen i Rt-1980-1670 gjaldt et vedtak om helt ut å nekte samvær. På bakgrunn av barnevernlovens forarbeider og de hensyn som gjør seg gjeldende, antar lagmannsretten derfor at et vedtak av fylkesnemnda om helt ut å nekte samvær, kan overprøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Avgjørelsen i Rt-1994-1162, som gjelder den nærmere fastsettingen av et tilkjent samvær, anses som nevnt ikke avgjørende i motsatt retning. Om domstolene i tilfelle har kompetanse til å fastsette samværets omfang, eller om fylkesnemndas vedtak må oppheves, tar lagmannsretten ikke standpunkt til.

Herredsrettens flertall kom til at A skulle ha fire samvær med sin sønn. Partene synes å være enige om at to av disse samværene er gjennomført, mens to planlagte samvær er blitt avlyst. Kommunen har ikke anket denne delen av herredsrettens dom, og kommunens prosessfullmektig har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at uansett utfallet av ankesaken, vil kommunen medvirke til at A får ha ytterligere to samvær. As anke gjelder derfor spørsmålet om riktigheten av at hun helt er nektet samvær ut over dette.

Lagmannsretten er kommet til at A ikke skal ha ytterligere samvær med sønnen. Det vises til det som ovenfor er sagt om fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon, og at det da må være best at kontakten mellom mor og sønn helt brytes. Det vises også til den sakkyndiges uttalelser om samværsspørsmålet.

Fylkesnemnda har ikke truffet noe vedtak når det gjelder spørsmålet om Bs adresse skal holdes skjult for A. Opplysninger i saken tyder på at A er klar over hvor sønnen bor, men lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette. Retten tar heller ikke standpunkt til om et vedtak av fylkesnemnda om dette spørsmålet kan overprøves etter tvistemålsloven kapittel 33. Når fylkesnemnda ikke har fattet noe slikt vedtak, kan domstolene ikke ha noen kompetanse i spørsmålet. Herredsrettens avgjørelse på dette punkt må derfor oppheves, og denne delen av søksmålet må avvises fra herredsretten.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Lillehammer kommune frifinnes for As krav om samvær ut over det som følger av herredsrettens dom punkt 2.

Slutning i kjennelse:

Herredsrettens dom punkt 3 oppheves, og søksmålet avvises fra herredsretten for så vidt gjelder spørsmålet om adressen til fosterhjemmet skal være skjult for A.