LE-1994-2484

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-07-11
Publisert:	LE-1994-02484
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hedmark og Sør-Østerdal jordskifterett NR:16/1992 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02484 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00012K .
Parter:	Ankende part: Kjell Sætre, Jon Magnus Sætre, Ivar Pettersen, Peder Pettersens d.bo v/Arne Pettersen, Cato Sætre (Prosessfullmektig: Advokat Stig L. Bech). Ankemotpart: Per Odd Solli, Jørn Nordli, Inger og Emil Enoksens d.bo v/Einar Hjemli (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Rohr Torp).
Forfatter:	Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Ragnar Askheim. Sorenskriver Trond Våpenstad
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordskifteloven (1979) §12

Saken gjelder tvist om rettighetshaverne til utmarksslåtter i to områder ved Varåa i Trysil er eiere av slåtteområdene eller bare bruksberettiget.

De to områdene er "Sollislåtten", gnr. 64 bnr. 34 og"Vinterneset", gnr. 66 bnr. 15. 66/15 tilhører ankemotpartne i fellesskap. Sameiet har oppstått gjennom arv. 64/34 tilhører Per Odd Solli. Hos de ankende partere er Kjell Sætre eier av 66/1og Jon Magnus Sætre eier av 66/68. Cato Sætre har nå overtatt 66/72 fra Per Magnar Sætres dødsbo og har gått inn som part for lagmannsretten i stedet for dødsboet. Disse tre eiendommer berøres av tvisten vedr. 66/15. Ivar Pettersen og Peder Pettersens dødsbo v/ Arne Pettersen er eiere av 66/6 som berøres av tvisten vedr. 64/34. 66/68 grenser forøvrig også mot det område som ankemotpartene mener er utstrekningen av 64/34.

Opprinnelsen til Vinterneset, 66/15, er en skyldsettingsforretning av 05. mars 1833. Innledningsvis sies i dokumentet at forretningen holdes over "endeel til Reqvirenten Paul Pedersen Gramboe overdragne Slaatte og Enge m.m frakjøpt gården Østre Sætre". Østre Sætre er 66/1og var i 1833 omtalt som matr.nr. 123. Det som skyldsettes er nærmere beskrevet som: "a En Slaat ved Varaaen kaldet Vinternæsset. b et Eng ved Klara Elv kaldet Langengen. c En Rydning kaldet Kjennstranden tilligemed Rydningsland fra gamle Alfarvinterveien paa begge Sider af Varaaen til Flækfossen". Det sies videre i skylddelingsprotokollen at det antas at det kan "avles omtent 10 11 Sk. Høe" på de "overdragne Enge og Slaatter". Bnr. 15 fikk i skyld 18 skilling, som er angitt å utgjøre 1/19 av Østre Sætres samlede skyld. Det utskilte ble av eieren av Østre Sætre, ved skjøte datert 04. mars 1833 solgt til ovennevnte Paul Gramboe. Slåtten Langengen ligger et annet sted og er utenom det område som er berørt av tvisten.

Den 21. januar 1863 ble det holdt ny skyldsettingsforretning over det som var utskilt. Langenget ble delt fra områdene ved Varåa. Områdene ved Varåa, som nå utgjør 66/15, er her beskrevet slik: "1. Slaatteenget Vinternæsset og Kjønstranden som er beliggende paa den væstre side af Varaaen og begrændses deels af Varaaen og deels mot Erik Langørens og Ole Olsen Skaftets Slaatter sammesteds. 2. Skarptroldrydningen og Ormstranden beliggende paa den østre side af Varaaen. - Disse Slaatter begrændses deels af Varaaen og deels af Ole Olsen Skaftets Slaatter sammesteds paa den østre side." Samme år ble det holdt tvangsauksjon over 66/15. Rekvirenten fikk tilslaget og solgte 66/15 tilbake til den siste eier. I auksjonsprotokollen omtales det som selges som: "Rydningerne ved Østesaaen, nemlig Vinternæsset, Kjærstranden og Skarptrollet".

Ved skjøte av 20. juni 1866 overdras 66/15 (benevnt som Lno 123 litra p) til Enok Grøndalen. I skjøtet beskrives det som selges med omtrent samme språkbruk som i skyldsettingsforretningen og det sies videre at det selges slik som det er blitt tilhjemlet eieren ved auksjonsskjøte"med paastaaende Lader og Gjærder samt tilliggende Herligheder og Rettigheteder som fra gammel tid" . Ankemotpartene er i arvelinjen etter Enok Grøndalen og 66/15 har siden ikke vært omsatt utenom familien.

For det andre området, Sollislåtten - 64/34, er partene uenige om opprinnelsen. Spørsmålet om opprinnelsen kan også få betydning for områdets sannsynlige utstrekning. 64/34 kan uomtvistet føres tilbake til 1925. Den 19. desember 1925 ble det holdt skylddelingsforretning over Nordre Grøndalen 64/12. Enken Minde Grøndalen foretok fradeling med sikte på overføring av det fradelte til svogeren Ola Grøndalen. Det gjenværende skulle overføres til hennes sønn Emil. Det ble delt fra en del av innmarken, kalt parsell 1 som ble 64/33. Parsell 2 - 64/34 - er den som har direkte interesse i denne sak og som gis føgende beskrivelse: "består av slåtteland og følger Varåen fra en stor sten ved strømmen utenfor Grønnerud eller Grønoset og ned til en grøft ovenpå Flekfossen. Parsellens søndre side strekker sig i syd sålangt rønningsslåttelandet varer - mot skogmarken. " 64/33 fikk navnet Solli og 64/34 ble kalt Sollislåtten. Skylden for 64/33 ble satt til 92 øre og for 64/34 til 2 øre, mens det gjenværende av 64/12 beholdt 1,06 mark.

De ankende parter mener at 64/34 var tidligere ikke særskilt skyldsatte slåtter som tillå Nordre Grøndalen 64/12. Ankemotpartene mener derimot at 64/34 er utgått fra Melåsrydningen 66/5 som også var i Minde Grøndalens eie i 1925 og at den feilaktig er gitt nummer som om den var utgått fra hovedbølet. Om 66/6 vites at Melåneset var oppstått som plass under Østre Sætre 66/1. Plassen ble i 1834 frasolgt eieren Peder Pedersen på tvangsauksjon. I auksjonsskjøtet er omtalt "et Slaatstykke med tilhørende Rydningsland" som har omtrent samme grensebeskrivelse som den som er gjengitt for Sollislåtten 64/34 i forrige avsnitt. Slåttene tilhørte en annen - klokkeren Peder Johnsen - og var unntatt ved salget. Plassen ble i 1835 av auksjonskjøperen videresolgt til John Heggemoen. I 1848 ble plassen særskilt skyldsatt til 16 skilling. Det ble samtidig foretatt en ny skyldsettingsforretning hvor plassen ble delt. Det som ble fradelt omtales som "Slaatten Melaasrydningen" uten noen nærmere grensebeskrivelse. Skylden ble delt likt med 8 skilling. Slåtten fikk nr. 66/5 og plassen 66/6. Heggemoen beholdt slåtten, mens den gjenværende del av plassen ble solgt tilbake til Peder Pedersen. Pedersen er blant de ankende parters rettsforgjengere. Ved skjøte av 1855 selger Heggemoen sin " Slaateng Melaasrydningen eller Melaanesrydningen" til eieren av Nordre Grøndalen. Det er også uengihet mellom partene om utstrekningen av 66/6. De ankende parter mener dette omfatter et større utmarksområde som strekker seg fra plassen ved Melåneset og nordøstover til den nedre Flekkfossen, mens ankemotpartene mener 66/6 bare utgjør et mindre areale ved husene og den tidligere innmarken på plassen.

For Sollislåtten ble det i 1942, av daværende eier av 64/34, Emil Grøndalen, fremmet begjæring til jordskifteretten om grensegang og avløsning av slåtterettighetene med skog. Begjæringen ble trukket tilbake i 1944.

Begge de omstridte områder ligger i et landskap som kan betegnes som en stor myrkjøl. Varåa renner nordøstover ned i Flekksjøen. Sollislåtten, 64/34, ligger langs Varåas sydøstre side før åa løper ut i Flekksjøen. Varåa renner ut igjen fra Flekksjøen i sydøstlig retning og Vinterneset, 66/15, ligger langs dette nedre løp på begge sider av åa. Såvel ved Varåas innløp i Flekksjøen, som ved utløpet, er det stryk som kalles Flekkfossen. Langs med åa har det flere steder dannet seg avsetninger med fruktbar jord. Det er idag så gjengrodd at det er vanskelig å se nøyaktig hvor det har vært slåtter. Det står imidlertid mange rester av løer og koier nær åa. Også rester av staur finnes enkelte steder. Terrenget forøvrig er vesentlig myr med skogbevokste holmer innimellom. Selve myren veksler mellom bløte områder, hvor knapt nok noe vokser, og til fastere partier hvor det vokser gress, tildels lyng og vier og på sine steder, spredt og sentvoksende skog.

Bruken av utslåttene stanset stort sett i løpet av 1950-årene. Den siste høstingen på noen av ankemotpartenes slåtter skal ha foregått i 1961. Den øvrige eiendomsutnyttelse som er aktuell i området er, etter partenes anførsler, tømmerdrift og elgjakt. Det kan hugges endel tømmer, særlig på holmene. Området er vanskelig tilgjengelig med tyngre maskiner og det har derfor vært lite skogsdrift i de senere år, mens det tidligere ble drevet plukkhogst på vinterstid.

Per Odd Solli, Jørn Nordli og Inger og Emil Enoksens dødsbo v/ Einar Hjemli fremmet den 15. 10. 92 begjæring om grensegangsforretning for 64/34 og 66/15 til Hedmak og Sør-Østerdal jordskifterett. I jordskifteretten var foruten de ankende parter, også endel andre berørte grunneiere motparter. Jordskifteretten har ved behandlingen utsatt spørsmålet om grensefastsettelse og tatt opp spørsmålet om slåtteområdene er gjenstand for eiendomsrett til særskilt avgjørelse. Jordskifteretten avsa den 30. 09. 93 dom med slik slutning:

1. Per Odd Solli er eier av grunnen innenfor gnr. 64 bnr. 34 i Trysil.

2. Jørn Nordli, Per Odd Solli og Inger og Emil Enoksens d.bo er eiere av grunnen innenfor gnr. 66 bnr. 15 i Trysil.

3. Kjell Sætre, Jan Magnus Sætre, Per Magnar Sætre, Ivar Pettersen og Peder Pettersens d.bo v/ Arne Pettersen dømmes til å betale saksomkostninger til Per Odd Solli, Jørn Nordli og Einar Hjemli med kr 40 900,-. Betaling skjer innen 2 - to - uker fra forkynnelsen.

4. Rettens omkostninger blir å fordele på partene ved sakens avslutning.

5. Dommen stilles til forhånds påanke i medhold av jordskifteloven §12 annet ledd.

Dommen ble i rett tid påanket til Eidsivating lagmannsrett. Hovedforhandling ble holdt i Trysil i dagene 18. - 20. juni 1996. Samtlige parter møtte under hele eller deler av rettsmøtet og befaringen. Samtlige parter med unntak av Cato Sætre avgav forklaring. To vitner avgav forklaring og det ble foretatt en omfattende dokumentasjon.

De ankende parters anførsler:

Prinsipalt mener de ankende parter at motparten aldri har ervervet mer enn en bruksrett/slåtterett. Eiendomsretten til grunnen har således for det hele ligget til de ankende parter. Subsidiært gjør de gjeldende at de ankende parter nå ihvertfall har vunnet eiendomsretten til grunnen ved hevd eller alders tids bruk.

Særskilt om Vinterneset, 66/15, anføres at det idag er enighet mellom de berørte grunneiere om grensene mellom 66/6 og såvel 66/5 som 66/17. Grensen mellom 66/6 og 66/17 er feilaktig avmerket på økonomisk kartverk. Motparten hevder en oppfatning av denne grensen som ingen av de direkte berørte deler. At skylden mellom 66/6 og 66/5 i 1848 ble delt likt til tross for at 66/6 var mye større, skyldes at 66/5 utgjorde et rikt slåtteland som var ansett som meget verdifullt, mens det var lite innmark/slåtteland igjen på 66/6. Motpartens teori om at nummereringen av Sollislåtten som 64/34 er skjedd ved en feil, er ikke sannsynlig.

Av særlig betydning er den begjæring om utskiftning som ble fremmet av daværende eier av 64/34 i 1942. Her gir Emil Grøndalen selv uttrykk for at han bare anså seg som slåtterettshaver og han har angitt sine slåtterettigheter på en kartskisse som viser at det gjaldt små områder langs Varåa.

Spesielt vedrørende 66/15 anfører de ankende parter at den grensebeskrivelse som er gitt i skyldsettingsforretningen "fra gamle Alfarvinterveien på begge sider av Varåa" entydig må forstås slik at det gjelder land som ligger langs med åa og strekker seg fra der den gamle alfarvintervegen krysser åa og opp til Flekksjøen. Videre fremgår såvel av selve beskrivelsen som av det faktum at det er andre som eier slåtterettigheter innimellom de som tilhører 66/15, at det ikke var tale om et sammenhengende område.

Rettsspørsmål om slåtterettigheter har vært behandlet en rekke ganger ved domstolene herunder flere ganger i Høyesterett. Avgjørelsene går imidlertid i begge retninger. Spørmålet må derfor avgjøres etter en konkret vurdering. Høyesteretts praksis og særlig dommene i Rt-1956-1085 og Rt-1958-257 gir betydelig veiledning om hva det bør legges vekt på. Også lokalt for Trysil går de lokale avgjørelser som foreligger i lavere retter i begge retninger. Det foreligger bl.a. en dom om Langengen som opprinnelig ble avhendet sammen med 66/15. Innehaveren ble ansett som eier. Det fremgår imidlertid at Langengen hadde vært pløgd og sådd. Eiendommen hadde således en helt annen karakter enn de områder denne saken gjelder.

Det er ikke avgjørende at de omstridte områder var særskilt matrikulert. Dette ble også gjort for bruksretter. Matrikuleringen var kun et grunnlag for skatteutskrivningen. Det er på det rene at slåtteretighetene i eldre tid ble betraktet som verdifulle. Slike rettigheter var gjenstand såvel for beskatning som omsetning. Det er heller ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at det i eldre skjøter og auksjonsprotokoller benyttes en språkbruk som peker hen på eiendomsrett. Språkbruken må sees på bakgrunn av datidens oppfatning av eiendomsretten (kløvd eiendomsrett) og bærer i enkelte dokumenter også preg av å være standardformuleringer som vanligvis ble benyttet i dokumenter. Det fremgår av høyesteretts praksis, jf. særlig de to nevnte dommer, at hverken særskilt matrikulering eller språkbruken i utgangsdokumentene nødvendigis må tillegges avgjørende betydning. Om partenes forutsetninger ved de opprinnelige utskillinger og overdragelser, vet man lite, men områdene har aldri vært benyttet til annet enn slått fra rettighetshavernes side og det er sannsynlig at dette også var forutstningen.

Et moment som Høyesterett har ansett å tale for eiendomsrett er om slåttene innenfor et område utgjør et sammenhengende stykke og fremtrer som et ensartet slåtteområde med klare grenser. Dette er ikke tilfelle her. I begge områdene er slåttene oppstykket, dels ut fra naturforholdene på stedet, men også fordi tredjemenn har slåtter som ligger innimellom de som tilhører 66/15 og 64/34. Som det fremgår av de gjengitte dokumenter er det ikke gitt klare grensebeskrivelser hverken for 66/15 eller 64/34.

Om bruken er det ikke hevdet at ankemotpartene på noe tidspunkt har utøvd annet enn slåtterett og den husbehovsrett til å ta tømmer til løer, hesjer, gjerder og ved som følger med slåtteretten. Fra de ankende parters side har det derimot vært utøvd tømmerhogst og elgjakt i området. Det er bl.a. også foretatt deling av de tilstøtende skogstrekninger og oppmerket grenser mellom skogeiernes deler slik at det er satt merker helt ned til Varåa der hvor det har stått trær. De ankende parter har jaktet elg i området hvert år siden ca 1950. I de senere år har dette skjedd i regi av et større jaktlag hvor de omvistede områder inngår i jaktterrenget. Ankemotpartene har derimot aldri jaktet elg i området, eller hevdet at de har rett til det. Det har tvertimot forekommet tilfelle hvor de har anmodet om adgang til forfølge skadde dyr fra sitt eget område og inn på det som tvisten nå gjelder. Dette taler for at de selv heller ikke har ansett seg for å ha eierrådighet.

Det fremgår også at ankemotpartene aldri har disponert rettslig over slåttene på en måte som viser at de har ment å ha eiendomsrett. Av grunnbøkene fremgår at 66/15 og 64/34 er stillet i pant, men alltid sammen med hovediendommen. Det forekommer at hovedeiendommen er stillet som pantesikkerhet alene men aldri at 66/15 eller 64/34 er blitt stillet som sikkerhet alene.

Ellers fremhever de ankende parter betydningen av den oppfatning som kom til uttrykk fra daværende eier av 64/34 gjennom hans utskiftningsbegjæring i 1942. Denne gir klart uttrykk for at han ikke mente å ha eierrådighet og viser dessuten at slåtterettighetene var begrenset til små områder ved Varåa. Det er ingen grunn til at forholdene med hensyn til 66/15 skal være anderledes.

Hvor rådigheten er delt på flere hender, og hvor rettighetene har oppstått i en tid hvor det eldre eindomsrettssyn var rådende, er det i rettspraksis lagt vekt på hvem retten til nye utnyttelsesmåter som er blitt aktuelle, er blitt tillagt. I dette tilfelle er elgjakt kommet til i relativt ny tid. Den har i tiden etter siste krig fått stor betydning. Det er som foran nevnt ubestridt at elgjakten er blitt utøvd av de ankende parter.

Som en konklusjon på gjennomgangen av de momenter som det er aktuelt å trekke inn ved den konkrete vurdering som må foretas, gjør de ankende parter gjeldende at disse tilsammen taler for at det ikke er eiendomsrett på slåtterettshaverens hånd.

Subsidiært anfører de ankende parter at de har vunnet eiendomsrett til slåtteområdene ved hevd. Samtlige krav til hevd er oppfyllt. Om bruksintensitet, kontinuitet og eksklusivitet, vises til det som er angitt foran om bruken. Partene er kjent med slåtterettighetene og anerkjenner disse og er forøvrig i god tro med hensyn til eiendomsretten. Hvis retten ikke skulle finne at hevdsvilkårene er oppfylt, vil i alle fall eiendomsretten være vunnet gjennom alders tids bruk.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Ivar Pettersen og Peder Pettersens dødsbo er eiere av grunnen innenfor Gnr. 66 Bnr. 6, der Per Odd Solli har en matrikulert slåtterett under nåværende Gnr, 64 Bnr. 34.

2. Cato Sætre, Jon Magnus Sætre og Kjell Sætre er eiere av grunnen der Per Odd Solli, Jørn Nordli og Inger og Emil Enoksens dødsbo har matrikulerte slåtteretter under nåværende Gnr. 66 Bnr. 15.

3. Per Odd Solli, Jørn Nordl og Inger og Emil Enoksens dødsbo tilpliktes - in solidum - å betale de ankende parter saksomkostninger for Sør-Osterdal Jordskifterett med kr 33 640, med tillegg av 12 % forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsesfrist til betaling finner sted.

4. Per Odd Solli, Jørn Nordli og Inger og Emil Enoksens dødsbo tilpliktes - in solidum - å betale de ankendeparter saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett med tillegg av 12 % forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsesfrist til betaling finner sted.

Subsidiært:

Sakens samlede omkostninger blir å fordele på partene etter at også grensespørsmålet er ferdigbehandlet

Ankemotpartenes anførsler:

Ankemotpartene deler de ankende parters utgangspunkt med hensyn til rettstilstanden. Det foreligger ikke prinisipielle avgjørelser eller noen entydig lokal praksis i spørmålet om eiendomsretten til utslåtter slik at det må avgjøres etter en konkret vurdering.

Særskilt om de enkelte områder, gjør ankemotpartene gjeldende at det for 64/34's vedkommende er sannsynlig at dette er utgått fra 66/15. At det oppstår feil ved skylddelingen og den senere tildeling av grunnboksnummer er forklarlig og er et ikke ukjent fenomen når det deles fra noe fra et tilkjøpt stykke samtidig som hovedbølet deles. Ved Minde Grøndalens deling av Nordre Grøndalen i 1925 skulle 64/34 sammen med den fradelte del av innmarken utgjøre omlag halvparten av hele eiendommen. Dette innebærer at 64/34 må utgjøre et område av beydelig størrelse og verdi. De ankende parters teori om opprinnelsen bygger derimot på en helt usannsylig fastsetting av skylden mellom 66/5 og 66/6 ved delingen av Melåneset. De ankende parter opererer dessuten med en helt annen grense mellom 66/ 6 og 66/17 enn det som er angitt i økonomisk kartverk uten å ha noe klart grunnlag for det.

Vedrørende 66/15 gjør ankemotpartene gjeldende at grensebeskrivelsen i skyldsettingsforretningen av 1833 ikke behøver å forstås slik at det referes til "svenskeveien" som krysser Varåa, men mer sannsynlig referer seg til alfarvinterveger som går fra bosettingen i Grøndalsegnen ned til "svenskevegen" på hver side av Varåa. I så fall innebærer dette at det er gitt en nøyaktig og fullstendig grensebeskrivelse for 66/15.

Det må legges betydelig vekt på utgangsdokumentene. For begge områdene trekker språkbruken sterkt i retning av at det er eiendomsrett som er utskilt og solgt. Utrykk som "fast eiendom" og "de ovennevnte dele av min gård" som er benyttet i skjøte av 1832 for 66/15 gir vanskelig rom for noen annen fortolkning. Forskjellen mellom eindomsrett og begrensede rettigheter var ikke ukjent i forrige århundre, bl.a. opererte matrikuleringloven av 1818 med et klart skille og det samme gjorde skogloven av 1863. Det er heller ingen grunn til å tro at de som satte opp dokumentene ikke visste hva det dreide seg om eller evnet å gi uttrykk for hva som var ment. Det er ikke noe grunnlag for nå i ettertid å heve seg over det dokumentene faktisk gir uttrykk for. Det var også slåtteretten som utgjorde den langt viktigste eierbeføyelsen i eldre tid og eiendomsretten bør følge denne. Det er videre grunn til å merke seg at det for 66/15's vedkommende er benyttet uttrykket "Rydningsland" som peker på jord som kan dyrkes og det vises også til at innehaveren av Langenget, som opprinnelig var en del av det som nå er 66/15, ved dom er kjent å være eier.

Det er også gitt grensebeskrivelser for områdene. Om disse ikke er særlig detaljerte, definerer de grensene i forhold til kjente steder i utmarken og er rimelig klare. Med forbehold om at det har vært andre slåtteteiger inne på områdene, viser grensebeskrivelsene sammenhengende områder.

Den aktuelle bruken i området har først og fremst vært slått så lenge det var økonomisk å utnytte utslåttene. Denne er det ankemotpartene som har stått for. Ankemotpartene bestrider at de ankende parter har hugget tømmer på steder som omfattes av slåtteområdene. Når det gjelder elgjakt har de ankende parter betydelige elgjaktområder annetsteds. De har hittil ikke funnet grunn til å benytte de relativt små områder det her gjelder og har heller ikke vært forberedt til å ta den konflikt med de ankende parter som dette kunne ført til, før nå.

Anførslene om hevd, eventuelt alders tids bruk fra motpartene, kan etter de ankende parters syn ikke føre frem da det ikke har vært noen motstrid i den bruk som har vært utøvd.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

1. Hedmark og Sør-Østerdal jordskifteretts dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til ankemotpartene med tillegg av morarenter.

Retten skal bemerke:

Saken er for jordskifteretten fremmet som en grensegangssak, hvor formålet er å fastsette grenser for områdene med grunnboksnr. 64/34 og 66/15. På grunn av tvisten om områdene er undergitt eiendomsrett eller bare bruksrett hos rettighetshaverne, har jordskifteretten skilt ut spørsmålet om eiendomsrett og behandlet dette først. Det er bare dette spørsmålet som foreligger til prøving for lagmannsretten. Det fremgår imidlertid av anførslene og av de kart og skisser som er fremlagt for retten, at det også er meget stor avstand mellom partenes oppfatning om hvor store de omtvistede områder er. Ingen av partene mener å kunne påvise eksakte grenser. De ankende parter mener imidlertid at rettighetene til ankemotpartene kun er knyttet til mindre, innbyrdes adskilte slåtteløkker langs med Varåa, mens ankemotpartene mener de er eiere av sammenhengende områder som for begges vedkommende strekker seg langt inn fra åa. I sum utgjør de arealer hvor det kan sies å være enighet om at ankemotpartene har rettigheter, men hvor uenigheten kun gjelder spørsmålet om bruksrett eller eiendomsrett, kun en mindre del av det hele som er gjenstand for tvist.

Lagmannsretten vil, ved avgjørelsen av spørsmålet om eindomsrett eller bruksrett, måtte relatere sine vurderinger til konkrete områder. Retten trenger ikke noen nøyaktige grenser for sine vurderinger, men med partenes svært ulike oppfatning av områdenes omfang, vil en drøftelse av rettighetssspørsmålet bli for abstrakt uten en noe nærmere presisering fra lagmannsrettens side av hvilke områder retten knytter det til.

Det er, som anført av begge parter, vanskelig å utlede generelle regler om eiendomsretten til utslåtter av den foreliggende rettspraksis. Det synes heller ikke å være noen klar lokal rettsoppfatning og den lokale rettspraksis som foreligger går i begge retninger. Retten må derfor foreta en konkret vurdering. Det kan således heller ikke tas som utgangspunkt at utfallet må bli det samme for begge de omtvistede områder.

Vedrørende Vinterneset, 16/15, er grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen gjengitt foran på 2. Grensebeskrivelsens punkt b, som er Langengen, kan det sees bort fra. Lagmannsretten forstår det som sies i pkt. c slik at det gjelder land som ligger langs Varåa på begge sider og som strekker seg fra den nedre Flekkfossen til der alfarvinterveien krysser Varåa. Retten finner ikke grunn til å betvile at det med "Alfarvinterveien" menes "Svenskeveien". Beliggenheten av denne er uomtvistet. Sporet er synlig også idag. Retten finner således ankemotpartenes teori om at referansen til alfarvinterveien kan bety to vinterveier som går fra Svenskeveien i retning Grøndalen, usannsynlig. Slåtten Vinterneset som er omtalt i pkt a ligger der Svenskeveien krysser Varåa. Den ligger på på nordsiden av veien og er således også innenfor den generelle grensebeskrivelse i pkt. c. Når det gjelder bruken av ordene "slått" og "rydning" finner retten ikke at det kan legges noen ulik betydning i dem. Retten antar at de begge beskriver områder som er ryddet for skog og benyttes til slått. "Rydningsland" antas å bety land som har slikt jordsmonn og beskaffenhet forøvrig at det kan egne seg til rydding til slåtteland, men ennå ikke er tatt i bruk til det. Benyttet for det aktuelle området antar retten at det ikke ligger noe mer i "rydning" enn at stykket er ryddet for skog og egnet til slått. Beskrivelsen i skyldsettingsforretningen angir således klare yttergrenser på to sider, mens det helt mangler beskrivelse av de to øvrige sider. Retten legger imidlertid vekt på at det som fradeles beskrives - i lengderetningen - i forhold til Varåa. Den naturlige forståelse er derfor at det dreier seg om en utstrekning som rekker fra åa og så langt innover som det har preg av slåtteland. Retten har kun befart det som ligger på vestsiden av Varåa. Enkelte steder hvor det har vært slått, danner terrenget en naturlig grense for slåttelandet kun få meter fra vannkanten. Andre steder er det problematisk å se noen naturlig avgrensning. Landet ved kanten av Varåa fortsetter over i en gressbevokst myr, som også kan ha vært benyttet til slått. Vedrørende 66/15 er det forøvrig på det rene at slåtten ved selve Vinterneset har vært en stor slått som har strukket seg et godt stykke inn fra åa. Ut fra grensebeskrivelsens relatering av slåttene til Varåa og siden alle løer og koier som ble påvist ligger nær åa, finner lagmannsretten det sannsynlig at det som er omtalt i skylddelingen dreier seg om relativt smale områder langs med Varåa. Det er på det rene at det i eldre tid også kunne finnes slåtter inne på myrene og ikke bare langs elver og bekker. Det er imidlertid intet i den foreliggende grensebeskrivelse som tilsier at slike har vært med i det som er beskrevet i den aktuelle skylddelingsforretning. I med at også "rydningsland" er med, utelukker ikke beskrivelsen at det kan dreie seg om sammenhengende striper på begge sider av Varåa. Det som er skyldsatt er imidlertid ikke alt land, men kun land som allerede er ryddet til slått eller som er egnet til det. Slik terrengforholdene er, er det ikke sammenhengende land som er enget til slått. Retten legger dessuten til grunn at det også er andre slåtterettshavere innenfor den angitte strekning langs aå. Også språkbruken i auksjonsskjøtet ved tvangssalget i 1863 og skjøtet til Enok Grøndalen samme år tyder på at det ikke har vært tale om et sammenhengene område. I skjøtene brukes formuleringer som "Rydningerne ved Østesaaen" og "Slaatrydninger" noe som tilsier at det var tale om flere adskilte stykker.

Denne forståelse av skylddelingsdokumentet styrkes av at alle løer og koier som ble påvist lå i kort avstand fra Varåa. Dette tyder også på at slåttelandet har vært konsentrert om områene nær åa. Også den direkte kjennskap som partene nå har om slått i tidligere tider, gjaldt områder nær åa.

Sammenfatningsvis fremstår 66/15 som flere adskilte slåtteområder med dels manglende og dels uklart angitte grenser. Dette forhold trekker i retning av at eiendomsretten ikke følger med slåtteretten.

Det er på det rene at også bruksretter til slått kunne være gjenstand for skyldsetting og grunnboksføring. At 66/15 er særskilt skyldsatt tilsier ikke nødvendigvis at det omfatter grunneiererretten. Når det gjelder språkbruken i utgangsdokumentene trekker imidlertid denne i retning av at eiendomsretten omfattes. Særlig de formuleringer som er trukket frem av ankemotpartene, peker i denne retning. Selv om det tas i betraktning at ordbruken i skjøtet kan være preget av standardformuleringer, taler formuleringer som "underliggende faste Eiendomme" og "Deele fra min Gaard" for at det er eiendomsrett som selges. Endringene i synet på eiendomsretten, såvel de teoretiske overbygninger, som konsekvensene med hensyn til begrepsbruk og praksis i omsetning og andre disposisjoner over fast eiendom, er i hovedtrekkene alminnelig kjent. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å utdype dette. Retten legger til grunn at forskjellen på full eiendomsrett og retten til slått var kjent på 1830-tallet, men at bevisstheten ikke var fokusert på forholdet på samme måte som idag. Retten finner at det ikke kan legges avgjørende vekt på at det i språkbruken benyttes ord som idag forbindes først og fremst med full eiendomsrett. Særlig når det gjaldt rettigheter som var særskilt skyldsatt og registrert og som derved hadde full omsettelighet og rettsbeskyttelse, antar retten at formuleringene ikke utelukker at det er en bruksrett til slått som omtales. Også etter datidens oppfatning og behov, antar retten at utskilling og salg av grunn må forventes å ha medført at klarere grensebeskrivelser var blitt benyttet.

Vedrørende senere bruk, er det på det rene at slåttene ble brukt til dette av ankemotpartene og deres rettsforgjengere inntil slått i utmarken gikk av bruk. Bruken av slåttene antas å ha avtatt gradvis og siste gang noe ble høstet var i 1961. Retten legger videre til grunn at de tilstøtende grunneiere har drevet endel hugst opp gjennom tiden. Noen motstrid knyttet til disse to tradisjonelle driftsformer er ikke blitt påvist for lagmannsretten. Siden slåttene var i bruk henimot midten av dette århundre, er det først i den senere tid at det på selve slåttene er vokst opp skog. Det synes ikke å være foretatt hugst på selve slåtteområdene. Det er forøvrig på det rene at det med slåtteretten følger rett til å ta ut skogsvirke på tilstøtende grunn for det behov som er knyttet til slåtten. Det er heller ikke opplysninger om at det har vært konflikter knyttet til utøvelse av husbehovsretten.

Man står da igjen med elgjakten. Lagmannsretten legger til grunn at det er et godt jaktterreng med mye elg og at hele området, også slåttene, har vært benyttet til elgjakt fra de ankende parters side. Elgjakten har etter rettens oppfatning begrenset vekt for løsningen av den foreliggende tvist. Slåtteområdene ligger adskilt fra ankemotpartenes øvrige eiendommer og utgjør forholdsvis små arealer i jaktsanmmenheng. Det har derfor ikke vært tale om særlig store interesser fra disse parters side i jakten på områdene. En viss støtte gir imidlertid bruken til jakt for de ankende parters krav på å ha eiendomsretten.

Lagmannsretten kommer, etter en samlet vurdering av de momenter som er drøftet foran, til den konklusjon at de ankende parter har eiendomsretten til grunnen i områdene som omfattes av Vinterneset, 66/15. Spørsmål om hevd eller aldrs tids bruk som grunnlag for eindomsretten er det ikke nødvendig for retten å gå nærmere inn på.

Når det gjelder Sollislåtten, 64/34, anser lagmannsretten skylddelingsforretningen av 1925 som utgangsdokumentet. Grensebeskrivelsen er av samme karakter som den som ble benyttet i 1833 for 66/15. Området beskrives i forhold til Varåa, det angis yttergrenser i endene oppe og nede langs elven, mens sidegrensen er vagt angitt - "sålangt rønningsslåttelandet varer - mot skogmarken". Det som overdras er betegnet som "slåtteland". Også her kan det etter grensebekrivelsen være tale om et sammenhengende område, men begrensningen til "slåtteland" taler mot dette, idet det ikke er sammenhengende slåtteland hele veien langs med åa. Det er her ikke andre slåtter inne på samme område langs med åa, men forøvrig gjør de samme betraktninger seg gjeldende som ved 66/15 når det gjelder dette området. For 64/34 finnes det ikke formuleringer i utgangsdokumentene som gir spesielle føringer i spørsmålet om det er overdratt med eiendomsrett eller ikke.

Partenes ulike oppfatninger om Sollislåttens historie forut for 1925, finner retten det unødvendig å ta standpunkt til. Retten kan ikke se at forholdene før skyldsettingen i 1925 har nevneverdig betydning hverken for spørsmålet om eiendomsrett eller for områdets utstrekning. Retten finner imidlertid grunn til å legge vekt på det som er fremkommet gjennom Emil Grøndalens utskiftningsbegjæring fra 1942. Denne ble fremmet på en tid hvor slåttene fortsatt var i bruk og av en eier som var født i 1886 og som må antas å ha hatt inngående kjennskap til alt som vedkom sin eiendom. Emil Grøndalen ønsket grensegang og avløsning av slåttene med skog. Han omtaler seg som "eier av en del engslåtter" men benytter ellers i dokumentet ord som "bruksrettigheter til slåtten".

Når det gjelder utstrekningen finner retten at Emil Grøndalens oppfatning, som han også har angitt ved skisser, må tillegges stor betydning. Også skylden på 64/34 som ved skyldsettingen ble satt til 2 øre tilsier at det her er snakk om små områder. For sammenligningens skyld nevnes at 66/15, etter fradelingen av Langengen i 1863, fikk en skyld på 13 sk. noe som etter revisjonen er omgjort til 19 øre. Videre må antas at slåtteenger ble ansett som mer verdifulle enn de omliggende skog- og myrstrekninger. Selv om endel tilfeldigheter kan forekomme ved skyldsetting, anser lagmannsretten det på det rene at 64/34 utgjør et beskjedent areal.

Språkbruken i Emil Grøndalens begjæring kan tas til inntekt for at han ikke anså seg som grunneier, men som bruksrettshaver. Lagmannsretten finner imidlertid heller ikke her at språkbruken bør være avgjørende for spørsmålet om bruksrett eller eiendomsrett. Som nevnt er det generelt stor usikkerhet om dette spørsmålet i hele området og det kan ikke være bindene for senere eiere hvilken oppfatning en rettsforgjenger har hatt om dette rettslige spørsmål. Videre må det tas i betraktning at det også medfulgte en husbehovsrett til virke i den skog som lå utenfor slåtten, noe som var av særlig betydning ved en avløsningsbegjæring til utskiftningsretten og som kan gi det mening å skrive om bruksrett, selv om slåtten som sådan skulle være undergitt eiendomsrett. Sett på bakgrunn av at 64/34 består av oppstykkede slåtteområder med uklare grenser, og at det heller ikke forekommer utgangsdokumenter som kan indikere eiendomsrett, styrker hans begjæring den oppfatning at han bare hadde bruksrett.

Lagmannsretten finner etter dette ikke at det med basis i utgangsdokumentene eller andre omstendigheter foreligger forhold vedrørende 64/34 som tilsier et annet resultat i spørsmålet om eiendomsrett enn det retten kom til for 66/15. Det som er anført om bruken og rettens generelle betraktninger gjelder på samme måte for 64/34 som for 66/15. Lagmannsretten finner dermed at eiendomsretten til grunnen også under 64/34, tilligger de ankende parter.

Jordskifterettens adgang til å skille ut deler av saken til egen tvisteløsning, som er utgangspunktet for lagmannsrettens behandling, tilsier at saksomkostningene for den tvist som er behandlet bør avgjøres nå og ikke utsettes til jordskifterettens videre behandling,jf. de ankende parters subsidiære påstand. De ankende parter har fått medhold fullt ut i sine påstander og saksomkostningene skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Som nevnt foran dreier det seg om rettsforhold som er lite avklart. Lagmannsretten har også vært i tvil om den konkrete avgjørelse. Retten har funnet at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd bør komme til anvendelse slik at partene selv må bære sine omkostninger. Lagmannsretten viser forøvrig også til rettens bemerkninger foran om sammenhengen mellom spørsmålet om eiendomsrett og områdenes utstrekning. Dette har vært en komplisernede faktor ved behandlingen i lagmannsretten. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til bør også omkostningsavgjørelsen i jordskifterettens slutning, punkt 3, endres. Ut fra de samme betraktinger bør hver av partene bære sine omkostninger for jordskifteretten, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Ivar Pettersen og Peder Pettersens dødsbo er eiere av grunnen innenfor gnr. 66 bnr. 6, der Per Odd Solli har en matrikulert slåtterett under nåværende gnr. 64 bnr. 34.

2. Cato Sætre, Jon Magnus Sætre og Kjell Sætre er eiere av grunnen der Per Odd Solli, Jørn Nordli og Inger og Emil Enoksens dødsbo har matrikulerte slåtteretter under nåværende gnr. 66 bnr. 15.

3. Saksomkostninger ilegges ikke hverken for jordskifteretten eller lagmannsretten.