Rt-1958-257

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-02-28
Publisert:	Rt-1958-257
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 18/1958
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot A (overrettssakfører Hans B. Heyerdahl - til prøve).
Forfatter:	Schei, Heiberg, Hiorthøy, Helgesen, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §95

Dommer Schei: Denne sak gjelder spørsmålet om hvem som eier grunnen i to utslåtter i Ljørdalen i Trysil, slåttene «Andersnesset» og «Oppimellom-Åene», - enten staten, som eier skogen utslåttene ligger i, eller Torgeir Fossen, som eier det bruk de tilligger. Sør-Østerdal herredsrett kom ved dom av 2. september 1952 til det resultat at innehaveren av slåtteretten også er grunneier i slåtteområdet, og frifant derfor Fossen for statens påstand om at han ikke har rett til å foreta hugst på slåttene. I samsvar hermed ble Fossen også frifunnet for statens krav om å få utbetalt nettoutbyttet av en hugst som var foretatt i området «Oppimellom-Åene», og for et erstatningskrav som hadde forbindelse med denne hugst. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Staten ved Landbruksdepartementet påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som pådømte saken den 2. november 1953. Lagmannsretten fant at Torgeir Fossen var grunneier i de «egentlige engeslåtter», men ikke i slåtteområdet for øvrig. Domsslutningen lyder:

«1. Torgeir Fossen kjennes som rettighetshaver til slåttene ved Tangåa uberettiget til hogst av trær utenfor de egentlige engeslåtter.

2. Staten ved Landbruksdepartementet kjennes berettiget til å heve innestående beløp kr. 11 131,38 med renter på konto nr. 14 289 i Trysil Sparebank.

3. For øvrig frifinnes Torgeir Fossen.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det var dissens i lagmannsretten. Rettens formann fant at Torgeir Fossen bare har bruksrett til begge engeslåttene og at staten som skogeier har grunneierretten.

Staten ved Landbruksdepartementet har påanket lagmannsrettens dom, og kjæremålsutvalget har tillatt anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Torgeir Fosen har erklært motanke for så vidt han ble kjent uberettiget til å foreta hugst utenfor de egentlige engeslåtter, og dømt til å betale staten kr, 11 131,38. Torgeir Fossen har for Høyesterett fått fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer.

Side:258

Begge parter har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.

Staten har nedlagt denne påstand:

«I hovedanken:

1. Prinsipalt:

Staten ved Landbruksdepartementet kjennes i forhold til Torgeir Fossen å være grunneier til engeslåtten «Andersnesset» og slåtten «Oppimellom-Åene», begge ved Tangåen.

Subsidiært:

Staten ved Landbruksdepartementet kjennes i forhold til Torgeir Fossen å være eier av all skog som vokser på engeslåtten «Andersnesset» og slåtten «Oppimellom-Åene», begge ved Tangåen, og grunneier til den del av de samme slåtter som ikke fremtrer som markert engeslått.

2. Staten ved Landbruksdepartementet kjennes berettiget til å heve innestående beløp, kr. 11 131,38 med renter på konto nr. 14 289 i Trysil Sparebank.

3. Staten ved Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

I motanken:

Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Torgeir Fossen har nedlagt denne påstand:

«I. a) I ankesaken:

Torgeir Fossen kjennes i forhold til Den norske stat eiendomsberettiget til grunnen og den skog som vokser på slåttene «Andersnesset» og «Oppimellom-Åene» under g.nr. 9, b.nr. 4, Åsen i Trysil.

b) I motankesaken:

Torgeir Fossen kjennes berettiget til å heve det innestående beløp kr. 11 131,38 med renter på konto nr. 14 289 i Trysil Sparebank.

II. Den norske stat ved Landbruksdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til Torgeir Fossen for herreds- og lagmannsrett.»

Det er til bruk ved sakens behandling for Høyesterett holdt bevisopptak ved Sør-Østerdal herredsrett den 4., 5. og 6. september 1956. Det er også fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Det nye materiale har ikke endret sakens stilling.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Mitt syn på saken faller sammen med det lagmannsrettens mindretall - rettens formann - har gitt uttrykk for, og jeg kan i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse. Jeg innskrenker meg derfor til kort å peke på enkelte momenter som jeg anser for vesentlige.

Det har vært et hovedpunkt i saken om det er så at spørsmålet om hvem som eier grunnen i utslåtter i Trysil fra gammel tid, har stillet seg forskjellig for utslåtter av beste kvalitet («Engeslåtter») og for andre utslåtter. Torgeir Fossens

Side:259

oppfatning, som han vesentlig bygger på uttryksmåten i en skogutskiftning fra 1786, er at den som er rettighetshaver til engeslåtter i skogen, også eier grunnen i slåtteområdet. Andre utmarksslåtter, f. eks. myrslåtter, anser han derimot som bruksrettigheter. Jeg kan ikke finne at det foreligger noe som gir grunnlag for å oppstille denne sondring. Når skogutskiftningen av 1786 nevner engeslåtter og uttaler at de fortsatt skulle tilhøre den i hvis bruk de hadde vært til da, synes det lite tvilsomt at forretningen sikter til utslåtter i det hele. Det er også, så vidt forståes, i overensstemmelse med vanlig terminologi andre steder at engeslåtter og utslåtter betyr det samme. Det er ingen rimelig grunn til å anta at ikke alle gamle utstlåtter skulle opprettholdes i sin fulle utstrekning etter skogutskiftningen, - og ikke bare i de tilfelle der slåtten var av beste kvalitet. Og som mindretallet i lagmannsretten har anført, er det uantagelig at utskiftningsforretningen kan ha ment at de mange utslåtter som fantes spredt omkring i skogområdene der, skulle være eiendomsgrunn for de slåtteberettigede.

Etter min oppfatning kan det i denne forbindelse ikke legges særlig vekt på selve ordlyden i utskiftningsdokumentet av 1786. Når det tales om «Eyendom» og «evindelig Eyendoms Retighed» i forbindelse med slåttene, kan det etter datidens sprogbruk neppe legges mer i dette enn at vedkommende gård skulle ha eneretten til å utnytte slåttene. Jeg viser om terminologien i eldre dokumenter på dette punkt til Høyfjellskommisjonens trykte kjennelse av 3. september 1935 85-86 angående Bøverdalens nordside av 13. felt.

På den tid da skogutskiftningen fant sted, kan det neppe antas at grunnen i slåtteområdene ble betraktet som et aktivum i seg selv. Og det synes lite rimelig å anta at spørsmålet om grunneiendomsretten i det hele tatt kan ha meldt seg den gang, og at spørsmålet i tilfelle skulle ha vært løst forskjellig etter kvaliteten av utslåttene.

Jeg er enig med lagmannsrettens mindretall i at det som et generelt utgangspunkt må gjelde - i ethvert fall i disse deler av landet - at retten til utslått i andres skog i alminnelighet må sees som en bruksrett, begrenset til det spesielle formål å utnytte området til slått. Jeg er også enig i at det ikke foreligger noe i saken som gir grunnlag for å anta at de slåtter det her gjelder står i en annen stilling. Noe slikt kan ikke utledes av de dokumenter som foreligger, og det er heller ikke opplyst noe som viser at bruksutøvelsen har gått lenger eller har hatt en annen karakter enn selve slåttebruken skulle tilsi. Den omtrentlige måte som engeslåttene er avgrenset og avmerket på, tyder heller ikke på at det er eiendomsgrenser en har å gjøre med.

Lagmannsrettens mindretall har nevnt Høyfjellskommisjonens kjennelse av 4. oktober 1947 i tilleggsfeltet til 9. felt, Kjennelsen ble påanket til Høyesterett, som avsa dom i saken den 27. oktober 1956, Rt-1956-1085. Ved denne dom ble

Side:260

enkelte engeslåtter anerkjent som privat eiendom, men forholdene lå her annerledes an, og avgjørelsen har etter min mening ikke betydning for den foreliggende sak.

På grunn av den usikkerhet som i de senere år har preget rettspraksis på dette område i den landsdel det her gjelder, finner jeg at saksomkostningene bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Staten er grunneier i utslåttene «Andersnesset» og «Oppimellom-Åene», begge ved Tangåa i Ljørdalen i Trysil.

2. Staten ved Landbruksdepartementet har rett til å heve det beløp, kr. 11 131,38 med renter, som står inne på konto nr. 14 289 i Trysil Sparebank.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Helgesen og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Niels Christian Fog med domsmenn Lars Hammer og Einar Nordlie):

- - -

De omtvistede slåtter er beliggende i Lørdalen i Trysil og for så vidt saksforholdet angår skal bemerkes:

Ifølge Trysilboka trykt i 1943 er Lørdalsgrenda utgått fra en eneste gård opprinnelig (s. 425). Denne opprinnelige gård er senere blitt delt i to parter: Søgarn Ljørdalen eller Eriks g.nr. 9/1 og Nordgarn Ljørdalen eller Torgals eller Per-Ols g.nr. 9/38, (s. 434 ff.). Eiendommen Eriks g.nr. 9/1 er tidligere matrikulert under l.nr. 19 a.

Den 23. januar 1857 er tinglest følgende skyldsetning: «Aar 1857 den 23de Januar blev ifølge Forlangende af Peder Johnsen Lørdalsaasen en lovlig Skyldsætningsforretning fremholden paa Fladhagen i Trysil for at skyldsætte en Rydningsplads med Videre, som Reqvirenten har tilforhandlet sig fra LNo 19 a Lørdalen af Skyld 1 Daler 2 Ort 13 Skl. ... Den skyldsættendes Eiendom bestaaer: a) af Rydningspladsen Aasen med tilhørende Rettighed til Indhægning og fornødent Huusbehov, b) Engeslaatten Andorsnesset beliggende ved Tangaaen, b. af Slaatten Opimellem-Aaerne den sidste med tilhørende Rettighed til udvidelse af Rydningsland, Hvilket Alt Lagrettesmændene ansaae at forholde sig mod Hovedbøllet som 1/20 en tyvende part. ... Den fraskilte del har faat g.nr. 9, b.nr. 4.» Samme dag er tinglest skjøte: «Underskrevne Erik Johnsen Lørdalen af Trysil præstegjeld gjør herved vitterligt at have solgt og overdraget, ligesom jeg herved til Peder Johnsen Lørdalen aldeles skjøder og sælger fra min efter sluttet skifte afødt xx.xx.1831 eiende gaard l.nr. 19 a Lørdalen af skyld 1 daler 2 ort 13 skill., nemlig: a) En rydningsplads kaldet Aasen tilligemed rettigheder til at indhegne til jorde saameget som kan gjødsles af kreaturholdet paa den ved dette skjøde under bemeldte

Side:261

l.nr. under litra a. og b. solgte eiendom, og endelig rettighed til at tage det fornødne til husbehov af den nærmest samme beliggende skov, saasom gjerdesfang og det fornødne hustømmer, dog skal skoven benyttes saa nøye som muligt, ... b) Engeslaatterne ved Tangaaen, kaldet Andersnesset, beliggende paa begge sider af aaen, der paa den nordre side begrændses af Halvor Nilsens eiendom paa den søndre side af Peer og Torgal Torgalsønners engeslaatter, samt slaatten med tilhørende rydningsland Opimellem-Aaerne kaldet, ...». Den 9. august 1945 er tinglest en skylddelingsforretning over ovennevnte eiendom, hvoretter den fraskyldsatte parsell omfatter 1. del av gården Aasens innmark (jordet) og 2. del av skogen til samme. De fraskyldsatte deler er gitt g.nr. 9/268 Haugås. Det var ved samme anledning begjært utskilt utslåttene: Tangåenget og Andersnesset ved Tangåa. Formannen for skylddeligsmennene, sammen med disse, fant imidlertid grenseforholdene så uklare at de motsatte seg å fraskylddele disse. Ved skjøte tinglest 6. september 1950 ble bl.a. eiendommen Haugås g.nr. 9/268 overdratt til saksøkte og hans hustru. De nevnte utslåtter ligger fremdeles under eiendommen Aasen g.nr. 9/4 som er hjemlet Birger Aasen, men faktisk skulle de tilhøre saksøkte og hans hustru selv om disse formelt ikke er eiere. Det er disse slåtter hvorom det er tvist.

Skogen i Trysil hadde ligget i sameie. I 1786 ble dette fellesskap utskiftet ved en utskiftningsforretning for hele Trysil prestegjeld, utgitt som egen bok av 1875. Ifølge samme boks side 24: «Ere vi undertegnede Gaardbrugere og Skoveyere i Tryssels Pæstegjæld, mellem os selv indbyrdes og samtlige omgrænsende Naboer, blevet enige om, at Grændserne af vore Skove, bestandig for Eftertiden, skal være disse herefter antegnede og følgende Skovs Parter, enhver af os tilhørende; dog under disse 2de Betingelser: 1. Da der i Engeslaatterne aldrig tilforn har været Sam-Eye-Brug, men enhver har haft sine visse Stykker saa, uagtet nogen Gaard eller Opsidder kan være tilfalden en Skovs Part, hvorudi er beliggende en Engeslaat, som hidindtil har været brugt af en anden Gaard eller Opsidder, faaer den, som saaledes tilfalder Skovstrækningen dog ingen Eyendom over Slaatten, men samme forbliver den, i hvis Brug den til denne Tid har været tilhørende, med en evindelig Eyendoms Rettighed: Og bliver dette alene at forstaa om de allerede optagne Slaatter, saa at ingen herefter i en Andens tilfaldne Strækning, maa oprydde nogen Slaat, som og ikke heller udvide, men alene vedligeholde, den han, i Kraft af ovenstaaende, er Eyendoms Berettiget til, med mindre han til saadant, af vedkommende Eyer erhverver Tilladelse. 2. Angaaende Moserivning ...». Ifølge Skovbogens side 64 ff. ble Lørdalens Skov delt i 6 teiger, hvorav 3 teiger tilfalt Ole Pedersen (Nordgam Lørdalen) og 3 teiger enken etter Erik Pedersen (Søgarn Lørdalen). Det synes imidlertid som om det bare var skogen på vestsiden av Ljøra elv som ble delt ved nevnte skogdeling. Skogen på østsiden av Ljøra elv synes å være blitt liggende i sameie under Eriks og Torgals og det er på østsiden at de i nærværende sak omhandlede slåtter er beliggende.

Eiendommen Norgarn Lørdalen eller Torgals blir ved skjøte tinglest 10. desember 1792 solgt til Wessel og Pløen og senere til Trysil Skovbolag. Gården blir ved skjøte tinglest 17. juni 1848 solgt tilbake til slekten, men skogen beholdes. I 1930 ble skogen kjøpt av den norske stat fra Stora

Side:262

Kopparbergs Bergslags A/B. Skogen tilliggende eiendommen Søgarn Lørdalen eller Eriks ble i tiden etter skogdelingen i 1786 ikke solgt fra gården.

Mellom Trysil Skovbolag, som hadde ervervet gården Nordgarn-Lørdalen eller Torgals med tilliggende skog, og Erik Johnsen Lørdalen, eieren av Søgarn Lørdalen eller Eriks, ble det ved delingskontrakt tinglest 25. januar 1850 foretatt deling av «... den hidindtil i Fællesskab eiende Skov paa den østre Side af Lørdals Elven der ved Tryssilds Skovdelingsforretning af 10de August 1786 er tillagt Eierne af Gamle-Lørdalen, ...» 3/4 parter av den i felleskap beliggende skog ble utlagt til Trysil Skovbolag og 1/4 part til Erik Johnsen Lørdalen. Ifølge samme kontrakts punkt 3: «For fremtiden skal alt Fællesskab i den ved denne Delings-Contract udskiftede Skov være ophevet. Dog er det en Selvfølge, at de Gaarde i Gamle-Lørdalen af hvis Matriculskyld den her omhandlede Skov oprindelig dependerer, ei kan fraskrives den Berettighed som de ere hjemlede deels ved Contracter, og deels ved den almindelige Skovdelingsforretning for Tryssild Præstegjeld afødt xx.xx.1786 til visse Slags Mark og Skovbrug, saasom Brændeved af selvtørket Skov, den i Overhævdstid benyttede Rettighed til Bygnings og Reparations Materialer for de hidindtil bragte Hølader paa Engeslaatterne med mere, samt dem hidindtil hafte Havnegang og Markslaatter, som af enhver Retmæssig Eier maa holdes og benyttes inden samme gamle Enemærker, hvor imod ingen Nyrødning til Slaatter og Sætrer maa foretages i andens herved tildelte Skovstrækning. Som en Undtagelse fra denne Bestemmelse forbeholdes Erik Johnsen Lørdalen, som har en Sæter paa den Skovbolaget herved tilfaldne Skov, at faae indhægne hele den Myr til Sætervold hvoraf han nu har oparbeidet en Part til dette Brug, og til Sæterhusenes og Gjerdenes Vedligeholdelse at faae tage det fornødne Materiale af Gran nærmest Sæteren. Ellers maa nye Sætrer ikke oprættes for derfra at udøve nye og forøget Fæehavning ind paa anden Mands Skov og Grund eller i anden Mande øge og uhjemlet Brug af andens ved denne Udskiftning tilfaldne Skov og Mark forøves. Punkt 4...».

Saksøkte er faktisk innehaver av «Engeslaatterne ved Tangaaen kaldet Andersnesset, beliggende paa begge sider af aaen, der paa den nordre side begrændses af Halvor Nilsens eiendom, paa den søndre side af Peer og Torgal Torgalssønners engeslaatter, samt slaatten med tilhørende rydningsland Opimellem-Aaerne kaldet...». De nevnte slåtter er beliggende på østsiden av Ljøra elv og innen den skog som ble delt ved kontrakten tinglest 25. januar 1850. Slåttene er videre beliggende på den part som ble utlagt Trysil Skovbolag ved delingen. - - -

Herredsretten skal bemerke: Rundt omkring i Trysils skoger har det fra gammel tid av vært beliggende en mengde slåtter, som - i motsetning til skogen - har vært underlagt den enkeltes eksklusive forføyning. Dette fremgår direkte av skogdelingen i 1786 og en kan også utlede at slåttene har vært betydningsfulle herligheter, idet det uttales: «Da der i Engeslaatterne aldrig tilforn har været Sam-Eye-Brug, men enhver har haft sine visse Stykker ...» Slåttene har alltid vært så betydningsfulle at de aldri har ligget i sameie. Skogen har vært stor nok for alle, men da også skogen som sådan ble en betydelig herlighet oppsto behovet for en eksklusiv rett for den enkelte over skogen og vi får delingen i 1786.

Side:263

Delingen i 1786 skulle imidlertid ikke medføre noen forandring i slåtteinnehaverens rettighet over slåtten. Det forutsettes at en rekke slåtter blir beliggende innen skog som blir tildelt en annen enn slåttens innehaver og det bestemmes at derved får den «... som saaledes tilfalder Skovstrækningen dog ingen Eyendom over Slaatten, men samme forbliver den, i hvis Brug den til denne Tid har været, tilhørende, med en evindelig Eyendoms Rettighed...». Det kan være uklart om uttrykket «en evindelig Eyendoms Rettighed» dekker det samme som en i dag forstår med eiendomsrett. I betraktning av at det var eiendomsrett til grunn som ble fordelt mellom grunneiere og disse også forbeholder seg retten til slåttene, er det naturlig å anta at det også for slåttene er en grunneiendomsrett en står overfor. Det synes å være den alminnelige oppfatning i Trysil at det er en grunneiendomsrett som forbeholdes og det er mellom partene i nærværende sak heller ikke tvist om dette punkt.

Denne grunneiendomsretten til slåttene forbeholdt ved delingen i 1786 gjelder dog kun slåtter eldre enn dette tidspunkt og tar sikte på slåtter som blir beliggende innen annen manns skog. Slåtter som er yngre enn delingen i 1786 og slåtter som etter dette tidspunkt erverves fra en som også eier den omkringliggende skog, kan ikke bare ved å vise til delingen i 1786 betraktes som en eiendomsslått.

De i nærværende sak omhandlede slåtter er beliggende på østsiden av Ljøra elv. Også denne del av Lørdalen skog omfattes av skogdelingen i 1786 når en ser beskrivelsen av samme (side 64 i Trysil Skovbog). Dette fremgår også av skogdelingskontrakten tinglest i 1850 som innledningsvis uttaler «.. at have udskiftet den hidindtil i Fællesskab eiende Skov paa den østre Side av Lørdals Elven, der ved Tryssilds Skovdelingsforretning av 10de August 1786 er tillagt Eierne av Gamle-Lørdalen...». Gamle-Lørdalen var det gamle navn omfattende så vel Torgals som Eriks.

Lørdalen skog på østsiden av Ljøra elv ble ved skogdelingen i 1786 tildelt Torgals og Eriks og ble liggende i sameie mellom disse. Det er etter rettens skjønn ingen grunn til å anta at bestemmelsen om eiendomsslåtter ikke skulle gjelde for slåtter beliggende innen sameieskogen på østsiden av Ljøra, om slåttene tillå eierne av Torgals eller Eriks. Bestemmelsen om eiendomsslåtter tar sikte på å sikre en bestående eksklusiv rettighet som - om et uttrykkelig forbehold ikke ble tatt - ville stå i fare for å bli utslettet ved skogdelingen i 1786. Dette formål gjør seg gjeldende også om slåttens innehaver sammen med en eller flere andre blir tildelt den omkringliggende skog. Den omkringliggende sameieskog må i denne forbindelse betraktes som annen manns skog og slåttens innehaver erverver slåtten til «en evindelig Eyendoms Rettighed» selv om han også er sameier i den omkringliggende skog. Skogdelingskontrakten tinglest i 1850 gjelder opphevelsen av alt fellesskap i skogen. Slåtter eldre enn 1786 har ikke ligget i sameie og eiendomsretten til disse består uavkortet da delingskontrakten i 1850 ikke kan sees etter sitt innhold å ta sikte på å forandre disse rettigheter. Kontrakten henviser uttrykkelig til rettigheter som er hjemlet ved den alminnelige skogdelingsforretning i 1786 de gårder i «Gamle-Lørdalen af hvis Matriculskyld den heromhandlede Skov oprindelig dependerer ...». Eriks er en av disse gårder i «Gamle-Lørdalen». Den omstendighet at delingskontrakten i 1850 ikke er tinglest på g.nr. 9/37 og 48 på hvilke

Side:264

matrikkelnummere de omhandlede slåtter angivelig er beliggende, kan etter rettens skjønn ikke medføre noen endring i det her hevdede syn.

De første opplysninger en har om de i nærværende sak omtvistede slåtter er i skyldsetningsforretningen og skjøtet tinglest i 1857. På dette tidspunkt har slåttene iallfall eksistert. Engeslåttene ved Tangaaen, kaldet Andersnesset er etter rettens oppfatning sannsynligvis de egentlige engeslåtter på begge sider av Tangaaen, mens «slaatten med tilhørende rydningsland Opimellem-Aaerne kaldet ...» sannsynligvis er marken innenfor disse egentlige engeslåtter og innover mot den rene skogsmark og beliggende mellom de mange gamle åfar og kjøver.

Det er på det rene at slåtter har vært av vesentlig betydning for det økonomiske liv i Lørdalen som i Trysil for øvrig. I Lørdalen har husdyrholdet særlig vært av betydning og i Trysilboken side 449 uttales det: «... Ljørdalen hadde også gode vilkår for et sterkt krøtterbruk. Det var uinnskrenket adgang til gode sommerbeiter, langs elva var det verdifulle engeslåtter så lang dalen var, ...». De omtvistede slåtter består av utmerket dyrkingsjord og er beleilig beliggende ved Ljøra elv i nærheten av den gamle bebyggelse i Lørdalen. Ved vurderingen av slåttelandet kan en ikke legge til grunn markens utseende i dag, men må forsøke å danne seg et bilde av marken som den var i 1857 og i enda eldre tider. Det må antas utvilsomt at de egentlige engeslåtter, Andersnesset, i dag er mer utstrakte enn for 100 år siden, mens det på den annen side må antas utvilsomt at slåtten «Opimellom-Aaerne» ikke ga inntrykk av å være ren skogsmark, som den i dag ville kunne karakteriseres som. På bakgrunn av husdyrholdets betydning i Lørdalen, slåttnes beliggenhet, utmerkede dyrkingsjord og nødvendigheten av å skaffe tilstrekkelig fôr, er det etter rettens skjønn lite trolig at de omhandlede slåtter skulle være tatt i bruk så sent som i 1857 eller tiden umiddebart før. Det synes også, å fremgå av skjøtets tekst og hensikt at slåttene i 1857 ikke var av uvesentlig betydning, hensett til at det ble lagt betydelig vekt på avkastningen av disse, for så vidt gjaldt adgangen til å gjerde inn mark til jorde. Retten er således av den oppfatning at slåttene må antas å være betydelig eldre enn skogdelingen i 1850 og det har formodningen for seg at de er meget gamle, også eldre enn 1786, selv om det ikke kan føres noe sikkert bevis for slåttenes virkelige alder.

Retten vil videre vise til de ord og vendinger som er brukt i skjøtet og skyldsetningsforretningen tinglest i 1857. Av skjøtet fremgår det at selgeren «... have solgt og overdraget ...» og «... aldeles skjøder og sælger ...» og skyldsetningsforretningen uttaler «... at skyldsætte en Rydningsplads med videre, som Reqvirenten har tilforhandlet seg ...». I begge tilfelle synes det å være en eiendomsrett som omtales. Det er intet som tyder på at selgeren ikke skulle ha adgang til å overdra en eiendomsrett til slåttene, idet intet tyder på at slåttene ikke har tilligget eieren av Eriks og heller ikke at det skulle være nyryddede slåtter i strid med så vel delingsforretningen i 1786 som delingskontrakten i 1850.

For de egentlige engeslåtter synes det å være noenlunde klare grenser mot tre sider, idet det i skjøtet uttales at de på den nordre og søndre side grenser mot andres slåtter. På en side grenser de mot elven, men for den fjerde side er det ingen grensebeskrivelse. Slåtten Opimellem-Aaerne derimot angis uten grenser i det hele tatt. Slåttene er heller ikke

Side:265

særskilt skyldsatt, men sammen med Aasen g.nr. 9/4. Det kan imidlertid ikke antas at disse forhold skulle være til hinder for at en sto overfor virkelige eiendomsslåtter. Ved skogdelingen i 1786 var det utvilsomt en mengde slåtter som etter bestemmelsen i samme ble eiendomsslåtter ennskjønt de ikke var særskilt skyldsatt og de heller ikke hadde noenlunde sikre og tydelige grenser mot annen manns omkringliggende skog. Retten finner den påberopte oppblakede linje samt de to stenrøyser som en grenselinje for de omhandlede slåtter, meget tvilsom. En finner det lite sannsynlig at den i dag bestående linje er av noe eldre dato og viser til snittene tatt av huggede trær med blakemerker, som gir uttrykk for at blakingen fant sted for 20-30 år siden. Det er ikke påvist noen gamle oppblakede trær med både gamle og nye blakemerker, noe som ville vært sannsynlig om det bare var en gjenoppblaking som fant sted for 20-30 år siden. Selv om en i dag ikke finner at det foreligger noen virkelig grense mot skogen, kan en etter rettens oppfatning ikke se bort fra at det i eldre tider, da slåtten Opimellem-Aaerne var gjenstand for en mer intensiv slåttebruk, ga en naturlig grense ved overgangen fra slått til ren, skogsmark, om enn også denne grense var usikker og omtvistelig.

Etter rettens skjønn står en i nærværende sak overfor egentlige eiendomsslåtter, både for så vidt gjelder Andersnesset og slåtten Opimellem-Aaerne med tilhørende rydningsland. At det på sistnevnte slått finnes en rekke eldre trær, mer enn 100 år gamle endrer ikke karakteren av at en står overfor en slått. Slåtten omfatter etter rettens mening de steder hvor det har vært slått mellom trærne og på åpne plasser, naturlige eller opparbeidede, samt rydningslandet. Rydningslandet er slåtten tilhørende og en del av denne. At en står overfor en slått med tilhørende rydningsland er ikke i strid med forbudet om at nye slåtter ikke må ryddes eller gamle utvides, idet en nyrydning eller utvidelse skjer innen det bestående slåtteland ikke på bekostning av den omkringliggende skog, som forbudet tar sikte på å forhindre.

Den eiendomsrett en står overfor er en grunneiendomsrett hvor eieren får rett til grunnen og alt som vokser på grunnen, herunder også trær. Den omstendighet at slåtten ved ikke å bli brukt som slåtteland gjennom lengre tid etter hvert har fått karakteren av skogsmark, medfører etter rettens oppfatning ikke at eieren av den omkringliggende skog får området for sin grunn utvidet på slåtteinnehaverens bekostning. I betraktning av at det antas å foreligge en grunneiendomsrett omfattende en rett til alt som vokser på grunnen, får slåttens innehaver også rett til trærne om slåtten i sin helhet vokser til med skog.

Den bruksutøvelse over slåtten som har funnet sted, er etter rettens mening ikke til hinder for at slåttene blir å betrakte som eiendomsslåtter. Det er opplyst at Karl O. Aasen som slåttens innehaver hadde hugget på slåtten i 1925. Det var blitt protestert herimot av bolaget som på den tid var eier av skogen omkring. Denne var også blitt innkalt til forlikskommisjonen uten at forlik ble oppnådd, men noe mer førte dette ikke til. Også året etter hadde nevnte hugget på slåtten, men stoppet hugsten etter protest fra bolaget. Også senere hadde Karl O. Aasen angivelig hugget på slåtten til ved og til salg. Bolaget og staten hadde på sin side også hugget på slåtten i 1925/26 og i 1942. Det var ikke blitt protestert herimot av Karl O. Aasen. Det er på det rene at det på slåtten gjenstår

Side:266

trær med T-merke (bolagets merke) og med kronemerke (statens merke). Ifølge skogvoktere ble det uten hensyn til slåttene blinket helt ned til vassdraget. Det synes å være noe tvilsomt i hvilken utstrekning skogeieren faktisk har drevet virke innen slåttens område, idet det ikke har vært drevet virke over hele slåtten og det synes som om det er blitt stående igjen betydelig blink. Selv om skogeieren for sitt vedkommende har ment seg berettiget til å drive inne på slåtten, finner ikke retten at dette i seg selv medfører noen endring i slåtteinnehaverens rett. Det synes som om skogeiernes skogvoktere og slåtteinnehavernes syn står i direkte strid med hverandre - begge preget av sin spesielle stilling i relasjon til utstrekningen av en slåtteinnehavers rett. Skogeiernes bruksutøvelse finnes ikke å ha medført noe hevdserverv for disse og manglende protest fra slåtteinnehaverens side kan ikke betraktes som noen erkjennelse av skogeierens påståtte rett, liksom slåtteinnehaveren også selv har drevet virke fra slåtten.

Retten har funnet å måtte treffe sin avgjørelse på grunnlag av denne saks spesielle faktiske og rettslige forhold og ikke ment seg direkte bundet av noen av de tidligere avgjørelser ved denne rett i lignende saker. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Per Anker, Johs. Stenersen og Arne Aas):

- - -

Lagmannsretten er med hensyn til rettsforholdet for de egentlige engeslåtter enig med herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Det er på det rene og fremgår med full tydelighet av det ganske fyldige domsmateriale fra Trysil at der omkring i skogene, især ved vassfar og myrer, fra gammel tid ligger mer eller mindre sammenhengende slåtteområder, som har tilligget gårdene. Utnyttelsen av disse slåtteområder må - som herredsretten har betonet - sees som naturlige utslag av driftsmåten på gårdene fra gammel tid, da bufeholdet var av så fremtredende betydning. I tillegg til hva der berettes om i de sitater som dommen inneholder, kan vises til Jens Krafts: Beskrivelse over Kongeriket Norge, Chria. 1820 1ste del side 563-565, der Østerdalen skildres som den egn i det sønnenfjellske som trengte mest tilførsel av korn utenfra, og Trysils kornavling betegnes som især mislig. Og side 576-577, der det for Trysils vedkommende sies at kvegavlen er av enda større viktighet der enn ellers i Østerdalen, og det fremheves den besværlige forsamling fra adspredte og langt fraliggende enge- og myrslåtter, og hvor nødvendig den er, fordi bonden må holde meget kveg for å skaffe ost og melk til å leve av og smør og talg til salg, og der må holdes mange hester til de tunge kjørslene som faller dels ved tømmerdriften, dels ved vinterforets hjembringelse. En må - mener retten - se rådighet over engeslåtter som en livsbetingelse for gårdsbrukene fra gammel tid av. Og det er helt naturlig at den oppfatning er grodd fast at slåttelandet i disse slåtteområder hører til gårdens «lut og lunnende» på samme vis som innmarken og skogen.

Det er etter lagmannsrettens mening et helt pregnant og realistisk uttrykk som forholdet har fått i «Skovbogen»s så hyppig i saken siterte ord om at engeslåttene - i motsetning til skogen - «aldrig tilforn har

Side:267

været Sam-Eye-Brug, men enhver har havt sine visse Stykker». Og når det bestemmes, at den som tildeles sin skogpart til eiendom «dog ingen Eyendom faaer over Slaatten» i samme, men slåtten «forbliver den i hvis Brug den til denne Tid har været tilhørende med en evindelig Eyendoms Rettighed». Og når det videre står at dette gjelder alene allerede opptatte slåtter, mens nye slåtter ikke uten tillatelse av vedkommende eier må oppryddes eller utvides, men at en alene kan vedlikeholde den slått en «i Kraft af ovenstaaende er Eyendoms Berettiget til». En gjetter visselig ikke feil, om en antar at denne usedvanlig klare formulering for en vesentlig del skyldes den mann, amtmann Ditlev v. Pentz, som spiller en hovedrolle ved delingsforretningen i 1786, og til hvis bestandige erindring det - side 125 - bestemmes at rådelene eierne imellom skal merkes med en P med krone over, der skal betegne Pentz, «som den der har befordret denne saa nyttige Forretning». Ifølge Dansk Biografisk Leksikon får denne mann, som var født 1744 og døde som avgået stiftamtmann i Aalborg i 1821, lovord for sitt energiske virke som amtmann i N. Bergenhus fra 1780 og i Hedmark fra 1782, bl.a. med hensyn til delingsforretningen i 1786. Han var militært, ikke juridisk utdannet, og var eier av godsene Rantzausgave og Fjellebro på Fyn. Han betegnes som en erklært fremskrittsmann.

Befaringen viste at engeslåttene fra broen over Ljøra og oppover langs Tangåa fremtrådte som et sådant sammenhengende slåtteområde, der det var satt opp løer og til dels slåttebuer som oppgas å ha gammel dato - løen på John Nordmoens slått skulle bære årstallet 1838 og løen på Fossens midtre slått skulle stamme fra ca. 1850-1875 - og hvor englandet for en stor del var pløyet opp. Grenser for disse egentlige engslåtter ble ikke påvist og det må være partenes forutsetning at de kunne bli opptrukket av utskiftningsretten ved en grensegangsforretning eller i minnelighet. Til dels ble grensene forklart å strekke seg innover til den eller den «egg» (forhøyning i terrenget). I området var det en hel del gamle åfar, som var dannet ved at Tangåa hadde skiftet leie fra tid til annen, og «kjøver» (fordypninger i terrenget der vannet hadde vært demmet opp under sneløsningen?) som også de i flomtiden bevirket at vannet samlet seg og gjødslet englandet - en omstendighet som tillas særlig betydning for gressets trivsel. Området ga inntrykk av å være gammelt slåtteland. Det var på ingen måte skogsmark. Disse slåtter ligger nær bygden og bør forutsettes å være tatt opp meget tidlig.

Domsmaterialet og opplysningene i denne sak gir etter rettens mening bevis for at slåttene i disse områder har vært solgt som tilliggelser til gården på linje med andre luter av gården, og ikke alene det - de har i stor utstrekning både være skylddelt og solgt særskilt til eiendom, med mer eller mindre bestemt angitte grenser. En kan f. eks. vise til dommene av 28. juni 1934 i sak Olea Grønland mot Paul Hemstad og av 24. juni 1939 i sak Carlos Jakhelln mot Olaf Skogstad med nærværende retts dom av 20. september 1940 (om slåttene i Stangkjøl-skogen). I disse tre dommer kom rettene til at slåttene etter skylddelingene og atkomstdokumentene var solgt til eiendom, og da det gjaldt strekninger som kun sparsomt var skogbevokset og antokes å ha vært gammelt slåtteland, ble slottehaverens hugst antatt å være rettmessig, uaktet grensene for slåtten ikke nå for tiden så nøye kunne påvises. Videre vises til dom av

Side:268

22. juli 1933 i sak Sætre mot Skaftet og dom av 25. juni 1951 i sak Nyhuus m. fl. mot Skaftet. Den første dom gikk slåttehaveren imot, fordi retten ikke fant tilstrekkelig holdepunkt for at slåtten var overdradd til eiendom, mens utslaget i den sistnevnte dom ble det motsatte (dissens av en domsmann), fordi omstendighetene og grensebeskrivelsene i atkomstdokumentene m.v. temmelig bestemt indiserte overdragelse til eiendom. Det kan i det hele ikke påvises av domsmaterialet at det er skjedd noe omslag i rettspraksis. Og lagmannsretten kan ikke finne at det i nærværende sak er grunnlag for å fravike de retningslinjer som finnes opptrukket for rettsforholdet med hensyn til slåttengene i gamle slåttområder i Trysil, og som Eidsivating lagmannsrett i dommen av 20. september 1940 også har sluttet seg til. Disse linjer kan - etter lagmannsrettens mening - gjengis således: Når atkomst- og skylddelingsdokumenter gir et overbevisende uttrykk for at slåttene hører til et gammelt slåtteområde, iallfall fra omkring midten av 1800-tallet, og bruken eller åstedsforholdene ikke motsier dette, behandles slåttens innehaver som eier og berettiget til å tilegne seg også trærne på slåtten, selv om ikke nå lenger grensene for slåttens utstrekning med full bestemthet kan trekkes opp, og selv om nå slåttens eldre karakter av slåtteland er forandret ved oppvokset skog. I domsavgjørelsene har rettene unngått med rene ord å uttale at slåttegrunnen er og har vært slåttehaverens eiendom. Men der has eksempel på - se dommen av 25. juni 1951: Nyhuus mot Skaftet - at skogeieren erkjenner at slåtter eldre enn 1786 tilligger vedkommende til full eiendom - og i nærværende sak har som nevnt herredsretten forstått statens representant således at det der erkjentes at de i saken omhandlede engeslåtter - altså bortset fra den del av «Opimellom Aaene» som hadde karakteren av skogmark og som Fossens hugst var foregått på - var eiendomsgrunn.

Lagmannsretten mener med herredsretten at man her står overfor gammelt slåtteland fra alders tid, som bør ansees som eiendomsgrunn. Man skal ytterligere bemerke:

Det kan fra rettsordenens og lovgivningens side ikke innsees å være noe til hinder for å anse en slåttetilliggelse til en gård eller en person som eiendomsgrunn. Det syn som ligger til grunn for den nå opphevede utskiftningslov av 13. mars 1882 §95 (jfr. Gjelsvik: Tingsrett, 2. utg. side 14 flg.) er vitnesbyrd om det. Det kan også vises til forholdet ved nausttomter, der Høyesterett ved dom i Rt-1915-921 kom til at det forelå eiendomsgrunn, i motsetning til dommer i Rt-1909-65 og 1915 505. Et annet også noe analogt forhold består med hensyn til trærne på setervollen. Det er et meget omtvistet emne. Men den i Grue fødte bonderettsforsker, Kr. Østberg, gir i «Seterbruket i Norge», Oslo 1930 7-58 en skildring av oppfatningen i Solør av spørsmålet, som har interesse for nærværende sak: Gårdene har ofte sine setervoller i annenmanns skogteiger. Den opprinnelige rydning, inngjerding og fredning av setervollene skjedde nemlig i den tid gårdene ennå hadde skogen i fullt fellesskap. Ved den senere utskiftning kunne det ofte ikke ordnes slik at den enkelte gård fikk sin skog omkring sin egen setervoll. Der seterdriften mer og mer er falt vekk, vokser setervollene til med skog. I Solør, der det ikke finnes almenning, men hvor all jord og skog er undergitt privat eiendomsrett, er det gammel, enstemmig og sikker rettsoppfatning at

Side:269

gårdbrukeren eier seter og setervoll i annenmanns skog med samme fulle eiendomsrett som gården. Og han hugger årlig års tømmer til salg på vollen. Fra praksis kan også vises til en voldgiftsdom av 14. mai 1941 avsagt av 5 høyesterettsdommere angående fiskeretten i Dalbusjøen i Dalsbygda i N. Østerdal; i den saken ble utslaget at en utenbygds mann (Ola Eggen av Os) som følge av gamle bygselbrever fra fogdene og senere dermed korresponderende skjøtninger på slåtter i det omliggende terreng hadde vunnet eiendomsrett til stranden omkring Dalbusjøen. Videre vises til en meget utførlig dom av Eidsivating lagmannsrett av 11. juli 1945 i sak nr. 318/1943: Leif P. Bratås m.fl. mot Ingulf P. Os m.fl. der lagmannsretten (med domsmenn) enstemmig kom til at Osingene på grunnlag av en lignende rettsutvikling hadde vunnet eiendomsrett til slåtteterreng med setre og oppvokset skog i det noe lavereliggende fjellstrøk, der opprinnelig Dalsbygden var rådende. De i disse saker omhandlede fjellområder var i eldre tid tenkt å være Kongens almenning, men i nåtiden var dette ikke rettsoppfatningen.

Hva bygdeoppfatningen i Ljørdalen angår må den etter vitneførselen sies overveiende å gå i den retning at retten til slåttene meget vel kan være full eiendomsrett.

Med hensyn til kravet til, hvilken elde tradisjonen om eiendomsrett for omtvistede slåtter skal ha, er foran nevnt at rettspraksis med hensyn til Trysil synes å ha festet seg ved tiden omkring midten av 1800-tallet. Lagmannsretten må - her hvor det gjelder slåtter på østsiden av Ljørdalen - anse dette fullt berettiget. Det er nemlig på det rene at ordningen ifølge skogdelingen av 1786 ikke ble innført østenfor Ljøra elv. Skogen der ble liggende i sameie fremdeles inntil den i saken omhandlede skogdelingskontrakt av mai 1849, tgl. 25. januar 1850. Ved denne ble alt fellesskap i skogen også på østsiden opphevet, men - som en selvfølge - med opprettholdelse av oppsitternes rettigheter bl.a. ifølge den alminnelige skogdelingsforretning av 1786 til visse slags mark- og skogbruk, så som rett til materialer til bygning og reparasjon for de hittil brukte høyløer «samt den hidindtil hafte Havnegang og Markslaatter». Disse skulle av hver rettmessig «Eier» holdes og benyttes «innen sammes gamle Enemærker». Enhver «Nyrødning til Slaatter og Sætrer» ble derimot forbudt.

Lagmannsretten må forstå forholdet således at utviklingen med hensyn til bruks- og eiendomsforholdet mellom sameierne i skogen og slåttehaverne på østsiden av Ljøra har fått fortsette som det fra alders tid ifølge skogdelingen av 1786 hadde vært inntil 1786 - virkningen av skogdelingen av nevnte år var for nevnte område ikke satt i kraft, men var suspendert inntil delingen i 1849-50. Men fra da av skulle nyrydning til slåtter være ulovlig. Dette synes temmelig klart. Når man da videre ser, at den ene hovedpartner i skogdelingen av 1849/50, Erik Johnsen Lørdalen, som hadde hjemmel fra et skifte i 1831 og således må forutsettes å ha deltatt i nevnte skogdeling, «aldeles skjøter og selger» fra sin eiendom de i nærværende sak omhandlede engeslåtter sammen med rydningsplassen Asen, synes det uantagelig at dette ikke er gjort med full bevissthet om at det skjedde til eiendom og i samsvar med den ved skogdelingen av 1849-50 etablerte ordning - med andre ord at disse engeslåtter var gamle tilliggelser til bruket. En mulig tvil bør for øvrig bortfalle, når

Side:270

det sees, at 4 edsvorne skylddelingsmenn er møtt opp på det offentlige ting 23. januar 1857 og har fått skylddelingen godkjent og avhjemlet for den nevnte overdragelse; skjøtet fra Erik Johnsen Lørdalen ble tinglyst samtidig. I hine dager møtte «tingalmuen» flittig opp og hørte med oppmerksomhet på forhandlingene. Også den senere skjøtning tgl. 12. juni 1883 på Asen er ordlagt slik at en må anta slåttene er overdradd til eiendom.

Mens lagmannsretten således finner rettsforholdet med hensyn til de under åstedsbefaringen granskede egentlige engeslåtter temmelig utvilsomt, er det annerledes med hensyn til det tilhørende rydningsland som i skjøtet fra Erik Lørdalen nevnes sammen med slåtten «Oppimellom Åene» (i skylddelingsforretningen omhandlet som den slåtten «tilhørende Rettighed til Udvidelse af Rydningsland»). Åstedsbefaringen gir grunnlag for å anta at terenget her, den gang som nå, har hatt strimer av slåtteland langs åfar og «kjøver», og det ble påvist hesjeholdere i et tre (noe gamle, men hvor gamle er uvisst), og der foreligger vitneprov og Torgeir Fossens partsforklaring om en gammel «blaket linje» som skulle gjelde her som grense mot den tilstøtende slått, «Bækvangslåtten», og som står i forbindelse med en grenserøys ved et gammelt åfar. Dette åfar og den «blakede linje» skal etter hva den tidligere eier av Åsen (Karl O. Aasen, som er nevnt i det foregående), angis å ha forklart til Torgeir Fossen danne grensen. Denne grense er bekreftet av 16. vitne, Per Bækvang, sønn av den nåværende eier av «Bækvangslåtten» siden 1914, Johan Bækvang. Linjen angis av både vitnet og Fossen å danne grensen mellom Torgeir Fossens rydningsland til slåtten «Oppimellom Åene» og den sønnenfor - dvs. lenger fra Tangåa liggende - «Bækvangslått». Der er andre vitner som sier de har sett denne «blakede linje» for mange år siden og at den da var gammel. Men de trærne den nå finnes i er ikke mer enn ca. 20 år gamle. Og selv om skogen vel ikke i eldre tid har hatt det preg av utvilsom skogsmark som i dag, så må det dog være avgjørende at det etter de fremlagte tverrsnitt av trær, tilfeldig utvalgt i skogen på området, må legges til grunn at skogen på området - det påståtte rydningsland - må ha en alder av ca. 150 år. Den har da i 1849/50 hatt en alder av ca. 50 år. Og det har da ikke kunnet innrømmes rett til å rydde trær på området. Det ville være i strid med skogdelingen den gang. De opplysninger som påberopes om at statens hugst i området har rettet seg etter den av Fossen påståtte linje er ikke av den art at de kan ansees på noen måte avgjørende.

Lagmannsrettens resultat er etter dette at Torgeir Fossens hugst av trær på området har vært uberettiget og statens påstand om å kjennes berettiget til å heve salgsutbyttet må tas til følge.

Statens påstand om erstatning for feilaktig aptering, idet en større del av hugsten påståes å ha vært skikket til sagtømmer, finnes ikke å kunne føre frem. Torgeir Fossen må antas å ha vært i subjektivt god tro. Og kjøperen ville etter det opplyste ikke ha sagtømmer. Dertil var heller ikke tømmeret etter de foreliggende opplysninger skikket. Fossen må frifinnes i dette punkt.

Lagdommer Anker bemerker: Når det gjelder den ankende parts krav på kr. 11 131,38 med renter er jeg enig med flertallet i resultatet. Men jeg bygger dette på et annet grunnlag, nemlig at ikke noe av det området saken gjelder er Fossens eiendom.

Side:271

Slik slåttene ved nedre del av Tangåen ser ut i dag, skiller de seg ganske skarpt ut fra skogen, noe som henger sammen med at disse slåttene - i motsetning til utslåtter flest - har vært i bruk like til det siste og til og med delvis er blitt oppløyet. Men jeg mener at en ikke kan avgjøre spørsmålet om eiendomsforholdet uten å se spørsmålet i en videre sammenheng - dette er for så vidt i samsvar med flertallets syn. Det er opplyst at det i Ljørdalen og også ellers i Trysil har vært en mengde utslåtter i de vidstrakte skogstrekningene. Etter opplysningene i saken og etter mitt kjennskap til utslåtter andre steder på Østlandet og i Sør-Trøndelag, går jeg ut fra at disse slåttene i Trysil har sett høyst forskjellig ut. På den ene side har en de markerte, klart avgrensede slåtter. På den andre siden strimler av gress langs bekkefar og andre steder hvor lys og væte gir vilkår for gressvekst. I gammel tid, da arbeidskraften var billig og jordbruket ekstensivt, lønnet det seg å slå også slike strimler i de mange forgreningene mellom trær og rabber. Enkelte slåttekomplekser finnes innenfor store områder, hvor det som forekommer av gress er forsvinnende lite i forhold til annen grunn. Et enkelt slåtteområde er således opplyst å strekke seg fra riksgrensen i flere kilometers lengde langs Tangåen til Ljøra. I et annet område lå «Girslåtten» med en samlet utstrekning på 1 1/2 km, omfattende skog som ifølge skogforvalter Sandbu var verd sine 100 000 kroner. Slåttebrukerens rettigheter ble her avløst ved den avløsnings- og utskiftningsforretning av 25. september 1951 som er omtalt foran av lagmannsrettens flertal. Det heter i forretningen at «hva slåtterettene angår, viser det seg at det ikke er mulig å ettervise bestemte grenser mellom disse og de tilstøtende skogeiendommer, unntagen på de punkter, som er angitt i skylddelingsforretningen av 1875 - Øvre Mæhlen og Moseveien - henholdsvis øverst og nederst ved Giråen». Jeg skal komme tilbake til forretningen nedenfor. Det dreier seg ikke om noen artsforskjell, bare en gradsforskjell, mellom de ulike slåttetypene, og det er kunstig å se dem under forskjellig rettslig synsvinkel, hvor ikke noe spesielt taler for det. Alle slag ble sikkert regnet med til det som i skogutskiftningen av 1786 er kalt engeslått og som skulle «forblive den, i hvis Brug den til denne Tid har været, tilhørende, med en evindelig Eyendoms Rettighed». Hvis disse ordene skulle forståes sådan at slåttebrukeren var grunneier, ville en enten få den nærmest umulige konstruksjon at eiendomsretten gjaldt strimler og spredte glenner i skogen uten mulighet for endog tilnærmet klar avgrensning, eller den urimelige løsning at slåtteeiendommene ble arrondert ved tillegg av betydelige områder av slåtteløs skog.

De rettsavgjørelser i lignende saker fra Trysil som er dokumentert, viser at domstolene i vårt århundre har sett forskjellig på det spørsmålet som drøftes her og at oppfatningen har vært preget av personskifte ved sorenskriverembetet. Jeg for mitt vedkommende antar at den mening som er kommet til uttrykk i en ekstrarettsdom av februar 1929 i sak Trævarebolaget - Johan Hoel må være den rette. Det heter her (utskrift er dokumentert i nærværende sak): «Med hensyn til slaatterettigheter gjelder det som alminnelig regel i Trysil (og formodentlig i distriktet forøvrig), at rettighetshaveren til slaatten ikke har eiendomsrett til de paa slaatten voksende trær, der tilhører skogeieren, hvis ikke grænsebeskrivelser, skyldsætningsforretninger eller lignende tilsier noget andet.» Her

Side:272

er ikke direkte sagt noe om eiendomsrett til grunnen, men eiendomsrett for slåttebrukeren til trærne kan ikke godt utledes av annet enn grunneiendomsrett. Også andre rettsavgjørelser går i premisser og resultat i samme retning. Jeg nøyer meg med å vise til den foran omtalte avløsnings- og utskiftningsforretning vedkommende Girslåtten. Alt det rekvirenten Ola Sandvik fikk var 300 kroner for bruksretten til løetømmer og 1 500 kroner for slåtteretten. Han hadde i begjæringen om utskiftning brukt uttrykkene eiendom og eier, men utskiftningsretten betraktet ham altså som bare bruksberettiget.

Den «bygdeoppfatning» som er kommet til uttrykk i nærværende sak gjennom vitneforklaringer fra folk som for størstedelen selv har utslåtter i annen manns skog, legger jeg ingen vekt på.

Som før nevnt ville det ha vært nyttig for retten å ha hatt bedre kjennskap gjennom selvsyn og dokumentstudium til slåtter andre steder i Trysil. I denne forbindelse vil jeg peke på at en av våre domstoler, Høyfjellskommisjonen, i et par kjennelser har truffet avgjørelser om et stort antall utslåtter innenfor vidstrakte områder. Jeg sikter til kjennelse av 4. oktober 1947 i Tilleggsfeltet til 9. felt m.v. og kjennelse av 6. desember 1952 i 26. felt. Disse feltene omfatter delvis skogbevokste områder, vesentlig beliggende i Ålen, Haltdalen og Singsås herreder i Sør-Trøndelag, og kommisjonen tok blant annet standpunkt til spørsmålet om hvordan salg av utslåtter (engesletter) fra statsalmenningene ved kongeskjøter var å forstå. Kommisjonen kom enstemmig til at skogen på slåttene ikke hadde fulgt med i salgene og at grunneiendomsretten var forblitt hos staten. Se avtrykket av kjennelsen av 1947 237-242. Som der nevnt var det ikke noen ny oppfatning kommisjonen lanserte. I Røroskommisjonens innberetning av 6. mars 1879 heter det at «der ved de med Statens Salg af Almeningspladsene i Forbindelse staaende Overdragelser af de Pladsene tilliggende Slaattebrug ikke er hjemlet nogen Eiendomsret til Grund eller Skov eller overhovedet anden Ret end den i Slaattebrugets Begreb liggende, bestemt begrænsede Brugsret... ligesom det vistnok ogsaa maa ansees utvivlsomt at heller ikke de enkeltvis særskilt forefaldne Salg af Engesletter medfører anden Ret.» Den rettslige konstellasjon var i disse tilfelle en annen enn den lagmannsretten nå har for seg, men Høyfjellskommisjonens avgjørelse og Røroskommisjonens uttalelse bygger på et syn på utslåtter som harmonerer bra med mitt syn i nærværende sak. I anledning av flertallets bemerkninger om setervoller, peker jeg på at Høyfjellskommisjonens resultat ble et annet for de solgte setervollers vedkommende. De ble anerkjent som privat eiendom. Det må tilføyes at kjennelsen av 1947 er påanket til Høyesterett og at ankefristen for kjennelsen av 1952 ikke er begynt å løpe ennå.

Så langt spørsmål om utslåttenes rettslige karakter i sin alminnelighet. Foreligger det så for de nå omtvistede slåtters vedkommende dokumenter eller opplysninger som gjør at en må se annerledes på dem? Jeg mener nei. Skjøtet av 31. desember 1856 og skylddelingen av 23. januar 1857 gjaldt ikke salg fra den eiendommen som staten nå eier, og skogeieren møtte ikke ved skylddelingsforretningen. Til dette kommer at uttrykkene i disse to dokumentene like godt kan peke på bruksrett som på eiendomsrett til slåttene, når det tas i betraktning hvordan uttrykksmåten i eldre tid gjerne var i overdragelsesdokumenter. Opplysningene

Side:273

om bruksutøvelsen med hensyn til skog på de slåttene det her gjelder kan heller ikke tas til inntekt for eiendomsrett til slåttene. Og hva «rådelelinjen» i skogen angår, viser jeg til flertallets bemerkninger, som jeg tiltrer.

Den ankende parts påstand pkt. 1 gjelder retten til hugst, ikke eiendomsretten, og jeg må da si noe om hvilken rett slåttebrukeren etter mitt syn har for så vidt. Han kan ikke kjennes uberettiget til all hugst. I en barskogtrakt som denne mener jeg han i rydningsøyemed må ha rett til å hugge løvskog som vokser opp på slåtten, derimot ikke barskog, som bare kan fjernes når trærne er så unge at de kan meies ned.

Når det gjelder kravet på erstatning for feil aptering er jeg enig med flertallet i resultatet. Jeg finner det for mitt vedkommende tilstrekkelig å bygge på ankemotpartens opplysning om at det hugne tømmer ikke egnet seg til sagtømmer.

Etter voteringen blir det å gi dom for at Torgeir Fossen som rettighetshaver til slåttene ved Tangåa kjennes uberettiget til hugst av trær på disse utenom området for det egentlige slåtteland (jfr. rettens bemerkninger i rettsboken side 18 nederst i utskriften side 7), men for øvrig frifinnes for statens påstand under post 1. Videre at staten tilkjennes det innestående beløp for hugstutbytte (påstandens post 2), men at Fossen frifinnes for påstandens post 3. - - -