LE-1994-2554
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-17 |
| Publisert: | LE-1994-02554 |
| Stikkord: | Bevisførsel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 94-02880 A/52 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02554 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dennis R. Brorstrøm). Kjæremotpart: Advokatfirmaet B (Prosessfullmektig: H.r.adv. Johan Hjort). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Nina Frisak 2. Lagdommer Sissel Rydman Langseth 3. Kst. lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, Tvistemålsloven (1915) §189, §193, §179 |
I erstatningssøksmål anlagt av A mot Advokatfirmaet B avsa Oslo byrett 20 oktober 1994 beslutning om nektelse av vitneførsel med slik slutning:
Vitneførsel av C dy, D, E, F og G nektes.
A har ved sin prosessfullmektig advokat Dennis R. Brorstrøm i rett tid erklært kjæremål og anfører i det vesentlige:
Byrettens beslutning er feil, både med hensyn til rettsanvendelse og bevisvurdering.
Byretten tar feil når den er kommet til at vitneførselen ikke kommer saken ved, jf tvistemålsloven §189 nr 1. De skadegjørende handlinger i nærværende sak er en del av en større helhet, nemlig advokatens rutiner ved hennes kontor. Bevismessig har dette spørsmål meget stor, kanskje avgjørende, betydning. Det er nødvendig at de helt ekstraordinære rutiner ved advokatkontoret belyses, fordi saksforberedelsen har avdekket en markant bevisstrid.
Det er så nær sammenheng mellom de underliggende årsaker og det at de skadegjørende handlinger fant sted at de mer generelle sider ved advokatfirmaets virksomhet må komme frem gjennom vitneførsel.
Det foreligger ikke noe ønske om å sjikanere advokatfirmaet.
Det er også feil når byretten er kommet til at vitnebevisene ikke har den viktighet som forutsettes i tvistemålsloven §189 nr 6.
Flere ansatte ved advokatfirmaet har opplyst at det ved kontoret var generell praksis å prioritere generering av saker, og derved blant annet salærberegning på bekostning av de respektive klienters reelle interesser. Denne anførsel er meget alvorlig og bestridt av kjæremotparten, og det er den kjærende part som er pålagt bevisbyrden. Bevisførsel gjennom de vitner som er avskåret er nødvendig, særlig fordi kjæremotparten nekter å imøtekomme fem provokasjoner som knytter seg til denne anførsel.
Advokatfirmet har brutt sin taushetsplikt. Dette bestrides av kjæremotparten og det vil derfor være avgjørende for utfallet av sakene hvem av partene retten finner mest troverdig. På denne bakgrunn må det tillates å føre de vitner som er påberopt.
Saken gjelder også spørsmål om B har utført sitt oppdrag for A i strid med god advokatskikk. Det er også her av betydning å påvise at advokatfirmaet generelt opptrer i strid med god advokatskikk, idet det generelle også virker på det spesielle og dermed har betydning for enkelttilfelle.
Det vises for øvrig til tvistemålsloven med kommentarer av Tore Schei side 20 flg, hvor det fremheves at det bør vises en liberal praksis i retning av å tillate bevisførsel, når det kan være tvilsomt om bevisene vedrører saken.
Den kjærende part har allerede fulgt byrettens anmodning og skåret ned på vitneførselen med flere vitner.
A har nedlagt slik påstand:
1. Vitneførsel av advokat C dy, advokat D, advokat E, advokat F og advokat G tillates.
2. A tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsinstansen med kr 2000,- samt gebyret for kjæremålsinstansen.
Advokatfirmaet B har ved sin prosessfullmektig advokat Johan Hjort tatt til motmæle og anfører at byrettens avgjørelse er riktig og bør stadfestes.
Saken er en erstatningssak hvor den kjærende part må påvise et erstatningsbetingende forhold fra advokatfirmaets side og at det er årsakssammenheng mellom dette forhold og et påvist tap. En bevisførsel om et påstått erstatningsbetingende forhold som ikke kan relateres til et tap, ligger derfor utenfor erstatningssakens rammer.
Det fremgår klart at søksmålet har til formål å sverte og sjikanere advokat B for andre forhold som ikke har noen sammenheng med As sak. Derfor bør bevisførselen avskjæres som utenforliggende, jf tvistemålsloven §189 særlig paragrafens nr 1 og nr 3, samt nr 6. Bevisførselen vil også være i strid med tvistemålsloven §193, som i utgangspunktet forbyr bevisførsel om en parts vandel. Slik bevisførsel kan bare tillates, når den må antas å ha vesentlig betydning.
Også de provokasjoner som den kjærende part har fremsatt vedrørende advokatfirmaets forhold til Advokatforeningen og Justisdepartementet, viser at formålet er sjikane. Intet av dette har noe med As sak å gjøre og langt mindre noen sammenheng med det påståtte tap.
Anførsler og bevis i saken må relateres til saksbehandlingen i As sak. Hvorvidt andre klienter klager over saksbehandlingen i sine saker, har åpenbart intet med As sak å gjøre.
Den bevisførsel den kjærende part krever å føre har en slik karakter at den kan rammes av domstolloven §200.
Saken gjelder ikke et spørsmål om partenes troverdighet, og vitneførsel som ikke har tilknytning til behandlingen av As sak, må derfor avskjæres. Taushetsplikten vil gjøre det umulig for advokat B å imøtegå en bevisføring om den generelle saksbehandling og saksbehandling for klienter som i denne forbindelse måtte bli trukket frem.
Advokatfirmaet B har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts beslutning stadfestes.
2. Advokat B tilkjennes saksomkostninger i anledning av kjæremålet med kr 5000.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
Vilkåret for at lagmannsretten etter tvistemålsloven §189 første ledd nr 1 og 3 kan avskjære bevisføringen er at opplysninger om den generelle saksbehandling ved advokat Bs kontor og eventuelle andre klagesaker behandlet i advokatforeningen, ikke kommer den foreliggende sak ved eller åpenbart ikke vil ha noen beviskraft. Lagmannsretten finner ikke å kunne fastslå at dette er tilfelle.
Det kan ikke avvises at andre klagesaker mot advokatfirmaet kan ha betydning for aktsomhetsvurderingen.
Lagmannsretten finner heller ikke at vitneførselen vil medføre et opphold som ikke står i rimelig forhold til bevisenes antagelige betydning, jf tvistemålsloven §189 første ledd nr 6.
Kjæremotparten har hevdet at det vil være i strid med tvistemålsloven §193 å føre vitnebevisene, fordi dette er bevisføring om advokat Bs vandel.
Lagmannsretten finner at den ønskede vitneførsel ikke tar sikte på å svekke advokat Bs vandel eller troverdighet i sin alminnelighet, men at vitneførslen knytter seg til troverdigheten i forhold til saksbehandlingen av As sak. Lagmannsretten viser for øvrig til Rt-1964-1423 og Rt-1977-1368.
Lagmannsretten er klar over advokatfirmaets muligheter for å imøtegå bevisførselen er begrenset som følge av taushetsplikten. Dette vil imidlertid også byretten måtte legge vekt på ved sin bevisvurdering.
Kjæremålet tas til følge.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd, siste punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Vitneførsel av advokat C d.y., advokat D, advokat E, advokat F og advokat G tillates.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.