LE-1994-2742
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-10 |
| Publisert: | LE-1994-02742 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Fredrikstad byrett Nr. 608/1994 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02742 A. |
| Parter: | Ankende part: Stephan Groth (Prosessfullmektig: Advokat Olav Rød, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann, Moss). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Øystein Hermansen, formann 2. Kst.lagdommer Karin Stang 3. Eks.ord.lagdommer Sigurd Müller |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, §5 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Stephan Groth, nedenfor kalt Groth, er født xx.xx.1971 i Odense. Han bodde i Danmark til han var 16 år, da familien flyttet til Fredrikstad. Da han i 1991 ble innkalt til sesjon, trodde han det forelå en feil fordi han var dansk statsborger og ikke mente han var vernepliktig i Norge. Det har senere vist seg at Groth er både dansk og norsk statsborger.
Den 14. januar 1992 sendte han inn søknad om fritak for militærtjeneste. Det fremgår av denne søknad at han var innkalt til militærtjeneste med fremmøte den 6. januar 1992. Hans søknad om fritak begrunnes dels med at han er dansk statsborger og dels med at han på grunn av sin kristne overbevisning mener det er feil å bli lært opp til å drepe. Han ble 11. september 1992 avhørt ved Fredrikstad politikammer og redegjorde her nærmere for sitt standpunkt. Den 3. november 1993 ble han igjen innkalt til politiavhør ved Fredrikstad politikammer. Ved påtegning av 17. desember 1993 meddelte Justisdepartementet at søknad om fritak for militærtjeneste var avslått. Fredrikstad politikammer innkalte Groth til nytt avhør den 19. januar 1994 og rapportskriveren bemerket følgende:
Jeg har gjennomgått sakens dokumenter med søkeren. Han gir meg inntrykk av nå å ha et mer modent pasifistisk syn enn da han først ble avhørt om dette for mer enn et år siden.
Jeg har det bestemte inntrykk av søkeren at han ikke kan gjøre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin ekte, pasifistiske overbevisning.
Utfra dette må rapportskriveren anta at søkeren bør vurderes på nytt.
Saken ble sendt Justisdepartementet på nytt, og ved påtegning av 18. mars 1994 meddelte Justisdepartementet at Groths søknad om fritak for militærtjeneste på nytt var avslått.
Staten v/Justisdepartementet reiste sak mot Groth etter militærnekterloven §5 ved stevning av 24. juni 1994 til Fredrikstad byrett. Advokat Dennis R. Brorstrøm ga tilsvar på vegne av Groth. Han nedla påstand om at vilkårene, for å frita ham for militærtjeneste av overbevisningsgrunner var til stede.
Den 10. november 1994 avsa Fredrikstad byrett dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita Stephan Leonard Groth, født xx.xx.1971 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 65 nr. 3 §1 er ikke tilstede.
Dommen er av Groth rettidig påanket til Eidsivating lagmannsrett. Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad den 7. mars 1995. Groth møtte med sin prosessfullmektig, advokat Olav Rød, og avga partsforklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Carl August Heilmann. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Groth nedla slik påstand:
Vilkårene for fritak av Stephan Leonard Groth for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 er tilstede.
Staten v/ Justisdepartementet nedla slik påstand:
Fredrikstad byretts dom stadfestes.
Den ankende part, Stehan Leonard Groth, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Gjennom Høyesteretts rettspraksis er det gitt retningslinjer for de to kriterier som loven setter som vilkår for fritak for militærtjeneste. Kriteriene er knyttet til overbevisningens innhold og styrke.
Retten må gjennom Groths forklaring danne seg et personlig inntrykk av den vernepliktiges overbevisning. Det må vurderes om Groths standpunkt berettiger til fritak etter militærnekterloven §1 og om han virkelig har den overbevisning han gir uttrykk for. De momenter som blir tillagt betydning i forbindelse med vurdering av om der foreligger grunn for fritak, kan være forskjellige fra sak til sak. Retten skal foreta en individuell vurdering basert på den enkelte søkers personlige forutsetninger.
Ved rettens vurdering av den innholdsmessige side, er det uten betydning hvilket grunnlag som den vernepliktige bygger sitt standpunkt på. Det spiller ingen rolle om den er politisk, religiøs eller etisk forankret.
Det er den overbevisning som Groth har gitt uttrykk for i retten i dag som skal være grunnlaget for rettens vurdering av om vilkårene for fritak er oppfylt. Domstolene har akseptert at den vernepliktige har en utvikling i sitt syn fra innkallelsen og frem til det tidspunkt da dom treffes. Man har med unge mennesker å gjøre hvor det er naturlig at det skjer en modning og en utvikling av standpunkt og tankegang.
Bevisbyrdereglene er den samme som i straffesaker. Det vises til Rt-1982-684, Sandbergdommen. Det fremgår videre av lovforarbeidet at det fra lovgivers side ikke er ment at det skal så mye til for å gi fritak. En rimelig tvil skal komme den vernepliktige til gode. Av NOU 1979: 51 fremgår det at staten har tvilsrisikoen.
Groth har en klar pasifistisk holdning. Han er imot vold generelt og våpenbruk spesielt. Det er ikke tvil om at Groth oppfyller lovens vilkår med hensyn til overbevisningsinnhold. Han kan ikke ta noen form for liv og vil ikke delta i organisert motstand. Lovens vilkår er oppfylt selv om Groth skulle være istand til å utøve personlig nødverge, jf NOU 1979:35, samt Rt-1971-769 (Saaheimdommen).
I tillegg til at overbevisningens innhold må være av pasifistisk art, krever loven at overbevisning er alvorlig, det vil si at den har en fasthet og styrke. Her får bevisbyrderegelene betydning. En rimelig tvil skal som nevnt komme Groth til gode. Det er ikke alle som er like reflekterte og har en intellektuell legning. Dette må retten ta hensyn til og vurdere Groths forklaring ut fra hans bakgrunn og de forhold han er vokst opp i.
Groth er en troverdig mann og hans forklaring i retten viser at han ser de forskjellige dilemma han kan komme opp i. Han har imidlertid hele tiden fastholdt at det er umulig for ham å ta noen form for liv. Motparten hevder han har vikarierendemotiver. Selv om han kan ha hatt dette tidligere, behøver ikke dette å være i motstrid med hans dype overbevisning. Under alle omstendigheter er dette ikke tilfelle i dag. Lovens vilkår med hensyn til fasthet og styrke er til stede.
Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:
Partene er enige om at det er situasjonen i dag som er avgjørende for bedømmelsen av om Groth fyller lovens krav til fritak for militærtjeneste. Lagmannsretten må i denne forbindelse ta hensyn til sakens forhistorie, og det vises til de forskjellige forhold som må lede til tvil i denne sak.
Militærnekterloven §1 oppstiller to skjønnsmessige kriterier som må være oppfylt for at det kan gis fritak for militærtjeneste. Det ene kriteriet omfatter overbevisningens innhold, og det andre overbevisningens styrke og fasthet.
Lagmannsretten må foreta en avveining av disse kriterier i lys av grunnloven §109 hvor den alminnelige verneplikt er forankret. Det er viktig å være oppmerksom på at man her står over for en konservativ lovtolkning, idet man har å gjøre med en grunnlovsbestemmelse. Det fremgår av rettspraksis at Høyesterett stort sett har befattet seg med det første kriteriet, nemlig overbevisningens innhold. Hva som ligger i kravet til at overbevisningen må ha en viss styrke og fasthet, er sjeldent kommet til uttrykk i Høyesteretts domspremisser, men det er ofte vurderingstemaet for lagmannsretten. Dette skyldes antagelig bevisumiddelbarhetsprinsippet.
Det er ikke tilstrekkelig for å oppfylle lovens vilkår at denvernepliktige gir uttrykk for at han ikke vil ta liv. Den vernepliktige må ha tenkt igjennom sitt standpunkt og konsekvensene av det standpunkt han har tatt. Byretten har lagt til grunn at Groth har nektet militærtjeneste av makelighetshensyn. Staten er ikke av den oppfatning at Groth nekter militærtjeneste på grunn av makelighet, men at hans overbevisning mangler nødvendig styrke og fasthet.
Grensen for når man kan si at lovens vilkår er oppfylt, kan være vanskelig å trekke. Den vernepliktige kan tilpasse sine forklaringer slik at de passer med grunnlaget for en pasifistisk holdning. Groth har forklart seg ved flere forskjellige anledninger. Han har avgitt to politiforklaringer, og han har forklart seg for byretten. Den første som foretok politiavhøret, fant at lovens vilkår ikke var oppfylt. Det samme gjorde byretten, mens den som foretok siste politiavhør, fant at lovens vilkår var oppfylt.
Staten er av den oppfatning at byrettens standpunkt er riktig, og at Groth ikke har gjennomtenkt sin overbevisning tilstrekkelig. Overbevisningen har ikke den styrke som loven krever.
Det fremgår av de fleste dommer avsagt av Høyesterett at det oppstilles strenge krav til at den vernepliktige skal ha gjennomtenkt sine holdninger og konsekvensene av sitt standpunkt. Groth har ikke vist tilstrekkelig engasjement i denne forbindelse, selv om han har en alminnelig uvilje mot å ta liv. Det er også mulig han tidligere har hatt vikarierende motiver, men staten vil ikke hevde at dette er tilfelle i dag.
Med hensyn til vurdering av om Groths overbevisning har tilstrekkelig styrke vises det til Eidsivating lagmannsretts dom av 11. november 1992, samt Hologaland lagmannsretts dom av 11. september 1992. Det fremgår klart av disse dommer at den vernepliktige må ha gjennomtenkt sitt standpunkt og konsekvensene av de oppfatninger han hevder. Det vises også til St.meld.nr.27 (1988-89) hvor det fremgår at retten skal ta hensyn til de kunnskaper og evner som den vernepliktige har ved vurdering av de svar som han gir på de hypotetiske spørsmål som blir stilt.
Staten er ikke enig i at man i disse saker har samme bevisbyrde som i straffesaker. Høyesteretts uttalelser i Rt-1982-684 (Sandbergdommen) er ikke fulgt opp av den senere rettspraksis. Lagmannsretten bør merke seg at det er mindretallet som har avgitt dette votum og staten antar det skyldes at disse saker tidligere gikk etter straffeprosessloven regler. Flertallet i Sandbergdommen har ikke tatt stilling til bevisbyrdereglen. Det er den alminnelige bevisbyrderegel som skal legges til grunn i militærnektersaker. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Etter §1 i loven om fritak for militærtjeneste av 19. mars 1965 kreves det for fritak at militærtjeneste av enhver art vil komme i konflikt med vedkommendes alvorlige overbevisning. Den militære tjenesteplikt er som utgangspunkt en byrde som påhviler alle. Loven stiller - ut fra et likhetsprinsipp - strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til fritak. Overbevisningen må bygge på en pasifistisk grunnholdning, det pasifistiske standpunkt må være absolutt og reservasjonsløst, se f.eks. avgjørelsen i Rt-1979-1545. Loven begrenser den pasifistiske grunnholdning til å gjelde"...militærtjeneste av noen art." I denne begrensningen ligger det at militærnekteren innen visse grenser kan forbeholde seg å ville forsvare seg og sine med våpen, også i en krigssituasjon.
Partene er enige om at utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering er det standpunkt Groth har i dag.
Avgjørende for om den alvorlige overbevisning kan gi fritak for militærtjeneste i medhold av militærnekterloven §1, er at den har styrke og fasthet. Det er uten betydning om overbevisningen er religiøst, moralsk, ideologisk eller politisk forankret.
Etter en samlet vurdering av de relevante omstendigheter er retten kommet til at lovens vilkår for fritak er oppfylt. Lagmannsretten finner etter å ha hørt Groths personlige forklaring, at han har en pasifistisk grunninnstilling som er gjennomtenkt og av et slikt alvor som kreves.
Stephan Groth har for lagmannsretten forklart at han anser seg som pasifist og at dette antagelig har bakgrunn i at han i oppveksten bodde i et kristent bokollektiv i Odense, Danmark. Her hadde man religiøse møter hvor predikanter fra hele verden kom og talte.
Groth er ikke medlem av noen organisasjoner, men har drøftet sin overbevisning og sin holdning til det militære med sin far. Etter at han fikk avslag på sin søknad om fritak for militærtjeneste, kontaktet han Folkereisning Mot Krig og fikk tilsendt informasjon derfra, men han har ikke hatt annen kontakt med denne organisasjon. Groth ga i retten uttrykk for at han mente at det var viktig å beholde freden. Å ta menneskeliv, er ikke den rette vei til fred. Han setter kjærligheten i høysetet, og det å ta liv strider mot alt Groth har lært og er i sterk motsetning til hans kristne livssyn. Han forklarte videre at han hadde tenkt på de forskjellige typer forsvar og om det ville være mulig for Norge å ha et forsvar uten våpen. Groth kan ikke delta i et forsvar som benytter våpen.
På spørsmål om hvordan han ville forholde seg om hans nærmeste ble angrepet av en voldsmann, forklarte Groth at han ville prøvd å hjelpe dem uten volds- eller våpenbruk. Groth opplyste dog at han ikke visste hvordan han ville reagere dersom han kom i en slik presset situasjon.
Lagmannsretten finner at Groth har gitt en tillitsvekkende forklaring, og at det vil stride mot hans overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art.
Det neste spørsmål er om Groths pasifistiske overbevisning har den styrke og den fasthet at den kan betegnes som "en alvorlig overbevisning".
Groth forklarte at hans standpunkt har vært gjennom en utvikling de siste årene, men at kjernen om at det er galt å drepe - å ta liv - har ligget i ham fra han var liten.
Dersom Norge ble angrepet, ville Groth gjøre motstand ved sivil ulydighet f.eks. ved å dele ut flyveblader. Under krigen ville han også hjulpet til med å smugle jøder ut av landet selv om han derved risikerte sitt eget liv, men han kunne på ingen måte benyttet våpen for å hindre at jødene ble tatt. Hankunne heller ikke deltatt ved å lage mat til soldater eller transportert dem, for da ville han gjøre det mulig for andre å ta liv. Groth forklarte at han kunne vært med på sabotasje-aksjoner under krigen, under den forutsetning at han var sikker på at det ikke gikk liv tapt. Det ville derfor vært umulig for ham og vært med på å senke fergen på Tinnsjøen.
På et hypotetisk spørsmål om hva Groth ville gjøre, dersom geriljasoldater hindret at nødvendige matforsyninger kom frem til kvinner og barn i Uganda eller Zaire, svarte Groth at det ikke var mulig for ham å ta til våpen. Han ville istedet skaffet mere mat. Groth ble også foreholdt flere hypotetiske spørsmålsstillinger, og lagmannsretten finner at han gjennom sine forklaringer viste at han hadde reflektert og gjennomtenkt konsekvensene av sitt standpunkt ut fra sin erfaringsbakgrunn. Selv om det ikke var mulig for ham å gi svar på alle spørsmål, besvarte han disse på en måte som viste at han har en fast og sterk overbevisning. Dersom han må tjenestegjøre i det militære, vil han komme i en alvorlig samvittighetskonflikt.
Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at vilkårene for fritak i militærnekterloven §1 er oppfylt.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Vilkårene for å frita Stephan Groth, født xx.xx.1971, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1 er til stede.