LE-1994-2814
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-09 |
| Publisert: | LE-1994-02814 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02814 M. Anket til Høyesterett - utfall ??? |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (Prosessfullmektig: Adv. Leidulf Digernes). |
| Forfatter: | Ola Melheim, rettens formann. Liv Ingunn Mikelsen. Arild Steudel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §436, §437 |
Tiltalte, A, bopel 32 - - -Street, Manchester, England, for tiden i varetekt i Oslo kretsfengsel, er født februar 1956. Han er etter det opplyste engelsk statsborger, men har bodd i Pakistan inntil 1972. Tiltalte oppgir sin stilling til fabrikkarbeider, og opplyser at han i første halvår 1993 fikk utbetalt ca 225-230 netto pr. uke. Tiltalte har et hus og noe jord i Pakistan, men sier seg ellers uformuende. Tiltalte er gift og har 6 barn i Pakistan.
Tiltalte er tidligere ikke straffedømt her i landet og så vidt vites ikke i England.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 12. desember 1994 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:
Straffeloven §162, første og tredje ledd For ulovlig å ha innført stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum.
Grunnlag er følgende forhold: Lørdag 25. juni 1994 kl. 1900 innførte han til Norge over Oslo lufthavn, Fornebu i Bærum fra Paktistan ca 2,3 kilo heroin.
Tiltalen er tatt ut etter Riksadvokatens ordre.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen forelagt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål som begge er besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn.
Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf første ledd.
Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om en straff av fengsel i 10 år. Det er vist til bl.a. Rt-1989-689 og Rt-1993-33.
Forsvareren har bedt tiltalte ansett på mildeste måte.
Lagmannsretten finner at straffen passende bør settes til fengsel i 10 år.
Til fradrag i straffen går 230 dager for utholdt varetektsfengsel.
Ved straffutmålingen er følgende forhold lagt til grunn:
Tiltalte er født i Pakistan hvor han bodde til han var ca 14 år gammel. Da flyttet han til England, hvor han har bodd siden 1972. Han er senere blitt engelsk statsborger. Tiltaltes kone og seks barn bor imidlertid i Pakistan.
Ifølge tiltalte har han hele tiden i England arbeidet i en fabrikk hvor det var en god del andre utlendninger, bl.a. fra Pakistan. Han har bodd i en bydel i Manchester hvor det bor mange pakistanere. Av den grunn er det anført at hans engelsk-kunnskaper er dårlige. I retten har han imidlertid på forespørsel gitt uttrykk for at han om nødvendig greier seg ganske bra. Ifølge tiltaltes forklaring kan han imidlertid verken skrive eller lese. Dette skal også gjelde hans morsmål, punjabi. I steden for å be om hjelp til å skrive hjem, bruker han som oftest lydbrev (kassetter).
I løpet av årene i England, har tiltalte ofte oppholdt seg hos familien i Pakistan. Oppholdene har noen ganger vart i mange måneder. Han har da levet av oppsparte midler, noe som også har gjort det mulig å bygge eget hus. Da han ble pågrepet den 25. juni 1994, hadde han vært i Pakistan i nesten ett år.
Under det siste oppholdet sommeren 1993 ble tiltalte kjent med en busseier som er omtalt som B i saken. Han presenterte tiltalte for to andre personer, som ifølge tiltalte sto i ledetog med B. Tiltalte har forklart at han fra forskjellig hold fikk høre at B og hans medarbeidere drev kriminell viksomhet, herunder smugling av narkotika, bl.a. til England. Tiltalte har forklart at det var B som ga ordrer. Han er av tiltalte beskrevet som den antatte hovedmann i det området hvor han opererte i nærheten av tiltaltes bopel.
Tiltalte har videre forklart at han ble trukket inn i Bs opplegg i forbindelse med søknad om forlenget oppholdstillatelse. B tilbød seg å bistå og fikk i den anledning utlånt tiltaltes pass. I steden for å yte den hjelp som var lovet, ble tiltalte på forskjellige måter truet til å ta med seg et ikke nærmere angitt stoff til England. Ifølge tiltalte ble et av hans barn bortført som ledd i trusselopplegget, noe som resulterte i at han ga etter.
Som det fremgår av lagrettens kjennelse, har man ikke festet lit til denne del av forklaringen hva angår skyldspørsmålet. Retten kan heller ikke se at det i relasjon til straffutmålingen, kan legges til grunn at tiltalte har vært utsatt for tvang av annen art.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte ble informert om at det skulle pakkes heroin i to kofferter. Dette ble gjort ved bruk av doble bunner m.v. Ombyggingen av koffertene er beskrevet som meget profesjonelt utført. Det var således ikke mulig å observere noe ved vanlig besiktigelse. Tiltalte fikk overlevert koffertene kvelden før avreisen. Han pakket da sine personlige effekter i koffertene sammen med en del tilfeldige gjenstander.
Tiltalte reiste til Oslo via København. Før han ble pågrepet, forklarte tiltalte at han skulle besøke slektninger i Oslo. Da politiet senere kom til stedet, benektet han først enhver kjennskap til narkotika i koffertene. Han forklarte da bl.a. at han skulle videre til England. Senere endret han forklaring, og tilsto at han hadde fraktet narkotika. Det er noe uklart om han da erkjente at det gjaldt heroin. I retten har han forklart at han ikke visste hva slags narkotika han hadde med. Denne del av forklaringen er som det fremgår av lagrettens kjennelse, ikke funnet troverdig. Ved straffutmålingen bygger man på at tiltaltes forsett omfatter hele det beslaglagte parti på ca 2,3 kg heroin.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte har hatt en rolle som går ut over det som tradisjonelt tilligger en kurer. Det er riktignok ikke kommet frem noe som kaster lys over tiltaltes delaktighet på planleggingsstadiet. Retten finner det imidlertid usannsynlig at man ville ha sendt et så stort parti heroin med en perifer person uten organisasjonens fortrolighet. Dette fremgår også av den relativt frie stilling tiltalte hadde ved ankomsten til Oslo. Det siktes her til at han hadde åpen billett videre til England, samt at han der synes å ha fått god tid til å områ seg. Ifølge tiltalte skulle han først overnatte privat i Manchester, så finne en leilighet og deretter ta telefonisk kontakt med oppdragsgiverne i Pakistan.
Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at dersom det ikke foreligger indikasjoner på en mindre aktiv rolle, kan det ikke generelt sies at en kurer skal ha en lavere straff enn andre deltakere. Dette gjelder særlig når saken angår store mengder av et så farlig stoff som heroin, jf Rt-1985-1393.
Lagmannsretten finner at det av generalpreventive grunner må reageres strengt på forbrytelser av denne art. Tiltaltes individuelle forhold må da komme mer i bakgrunnen.
I skjerpende retning er det lagt vekt på at det her gjelder et stort kvantum av et meget farlig narkotisk stoff. Spredningsfaren var meget stor.
Det er riktignok opplyst at vektprosenten av heroinen var relativt lav. Det ene partiet på ca 888 gram inneholdt ca 14 % heroin og ca 80 % diazepam, samt noe sovemiddel. På grunn av den innblandede diazepam, som har en forsterkende rusvirkning, er det ifølge uttalelser fra kriminalpolitisentralen, mulig at man kan sammenligne dette partiet med et parti på noe over 1000 gram heroin med en tradisjonell vektmengde på ca 40 %. Det andre partiet på ca 1464 gram inneholdt ca 20 % heroin. Dette partiet kan på tilsvarende måte sammenlignes med et parti på noe over 700 gram med 40 % heroin. Til sammen utgjør de to partiene etter en slik omregning anslagsvis 1700 - 1800 gram heroin med en tradisjonell styrke på 40 %. Det samlede antall rusdoser (intravenøst) er anslått til ca 70000 av en meget betydelig verdi.
Lagmannsretten antar at de spørsmål som er knyttet til vektprosenten av heroinen, ikke er avgjørende for straffutmålingen slik forholdene her ligger an. Det må foretas en totalvurdering ved straffutmålingen av det innførte kvantum, stoffets art og spredningsfaren på samme måte som ved vurderingen av om det totalt sett er rimelig å anvende tredje ledd i §162 på forholdet, jf Rt-1988-314.
I formildende retning vites intet spesielt å anføre. Det er ved straffutmålingen tatt hensyn til at det vil føles hardere å sone i et fremmed land. Forsvareren har fremhevet at tiltalte vil føle dette ekstra sterkt på grunn av sine begrensede ressurser og store språkproblemer. Lagmannsretten er enig i at forholdene kan ligge noe vanskeligere an for tiltalte enn andre utlendinger, men ikke i særlig grad. Det vises bl.a. til det som er uttalt foran om hans muligheter for å bruke lydbrev, samt at han i noen grad synes å kunne gjøre seg forståelig på engelsk.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd, og det som er uttalt i forarbeidende i forbindelse med siste endring av straffeprosessloven §436.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, jf første ledd til en straff av fengsel i 10 -ti- år. Til fradrag i straffen går 230 -tohundreogtretti- dager for utholdt varetektsfengsel.
Dommen ble lest opp for tiltalte.
Domfelte fikk opplysning om fristen og framgangsmåten for anke.
Domfelte tok betenkningstid og fikk et eksemplar av Rettledning for domfelte.