LE-1994-2837

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-04-18
Publisert:	LE-1994-02837
Stikkord:	Militærnektelse
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 94-2118 A/73 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02837 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Solberg). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Trond Sanfelt v/advokat Stein Hegdal).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Melheim, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, §5, §9

Saken gjelder spørsmål om fritagelse fra militærtjeneste i henhold til lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner (militærnekterloven) av 19. mars 1965 nr. 3 §1.

A møtte til sesjon i januar 1991. Han ga da ikke uttrykk for noe ønske om fritagelse, men fremsatte ønske om militært tjenestested. Ved brev av 9. januar 1992 søkte han utsettelse av tjenesten begrunnet med påbegynt læretid. Ved brev av 15. januar 1992 ble han gitt utsettelse til juni 1993. Ved brev av 1. september 1992 søkte han om å få begynne førstegangstjenesten snarest mulig fordi han var blitt arbeidsledig. Han ble etter det innkalt og møtte til tjeneste i januar 1993. Kort etter fremmøtet søkte han om fritagelse av overbevisningsgrunner og ble dimittert etter 4 dager.

Etter politiavhør 27. juli 1993 ble hans søknad avslått av Justisdepartementet ved vedtak av 5. oktober 1993. A fastholdt sin uvilje mot å avtjene militærtjenesten, og ved stevning til Oslo byrett av 9. mars 1994 reiste staten v/Justisdepartementet sak mot ham. Oslo byrett avsa 7. september 1994 dom med slik domsslutning:

Vilkårene for å frita A, født xx.xx.72 - - for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.

A har i rett tid påanket byrettens dom. Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 23. mars 1995. Etter begjæring fra A var retten satt med fire meddommere fra de alminnelige utvalg. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne, som var nytt for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Vilkårene for å frita A, født xx.xx.72 - - for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 er til stede.

Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Oslo Byretts dom av 07. september 94 stadfestes.

Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

A har en alvorlig overbevisning av et slikt innhold og med en slik fasthet og styrke at vilkårene for fritagelse av overbevisningsgrunner i militærnekterloven §1 er tilfredsstilt.

A har store lese- og skrivevanskeligheter. Hans kunnskapsnivå ligger således noe under det normale, og hans utgangspunkt for vurderinger er helt anderledes enn rettens. De brevene han i sakens anledning har sendt til Forsvaret og til Justisdepartementet har han ikke skrevet selv. De er utformet av andre i samråd med A. Man må derfor være forsiktig med å tolke dem strengt etter ordlyden.

Lagmannsretten skal ikke overprøve As standpunkt med hensyn til om det er "riktig", "galt" eller "uhensiktsmessig". Det er nok at det er i strid med hans overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art. Retten skal vurdere hva overbevisningen innebærer. Går den inn under lovens kriterier, skal det føre til fritagelse.

Byretten har tatt feil når den i sin dom har trukket frem en del momenter som kunne tyde på at søknaden om fritagelse hadde annen motivasjon enn den som kvalifiserer etter militærnekterloven §1. Ordlyden i de brevene han sendte inn, kan ikke være avgjørende, jf ovenfor. A søkte ikke fritagelse for enhver tjenesteplikt; han søkte bare om et alternativ til den militære tjeneste hvor bruk av våpen inngår. Det at muligheten for fast jobb også nevnes i ett av brevene, skyldes en misforståelse, og det kunne fortone seg som fornuftig å nevne As status på arbeidsmarkedet i øyeblikket. Det kan ikke trekkes den slutning at jobbmuligheten er årsak til fritagelsessøknaden. Det samme gjelder med hensyn til den legeerklæring A la ved sin fritagelsessøknad.

Det avgjørende for saken er hvilken overbevisning A har på det tidspunkt saken avgjøres ved dom, ikke hva han mente på et tidligere tidspunkt.

Med hensyn til hva retten skal basere sin avgjørelse på, bemerkes at i utgangspunktet må man legge til grunn det den vernepliktige forklarer i retten, hvis det ikke foreligger helt klare holdepunkter for noe annet. I saken her foreligger ingen indikasjon på at A ikke har en tilstrekkelig alvorlig overbevisning.

Når det gjelder As forklaring til politiet etterat han hadde søkt om fritagelse, gjøres det gjeldende at han ikke er blitt riktig gjengitt i polititjenestemannens rapport. Rapporten ble ikke opplest for ham til vedtagelse, men overlatt ham til egen gjennomlesning. På grunn av hans lesevanskeligheter fikk han ikke lest mer enn n side før tjenestemannen kom tilbake, og da følte A at han måtte skrive under resten av den ulest.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle være i tvil om hvilket faktum som skal legges til grunn, gjøres det gjeldende at det i militærnektersaker gjelder en like streng bevisbyrderegel som i straffesaker, jf Sandberg-dommen i Rt-1982-684 (686).

Ankemotparten har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Det kreves alvorlig overbevisning hvis fritagelse skal kunne innvilges. Det må foreligge noe mer enn et alminnelig standpunkt mot militærtjeneste. Overbevisningen må være resultat av en grundig personlig gjennomtenkning. Lovgiveren har ment å kreve at søkeren har gjennomført en tankeprosess som har adresse til verdier på det åndelige plan. Ordet "alvorlig" i tilknytning til dette viser at det tilsiktes å beskytte verdier som må være av fundamental og vesentlig betydning for et menneske. Det må således stilles strenge krav til dybden og alvoret i den overbevisning som skal kvalifisere til fritagelse. Kravet om atdet skal foreligge en alvorlig overbevisning, er et meget strengt krav, jf Michelsen i TfR 1971 513 flg.

Den alvorlige overbevisningen både loven og rettspraksis krever, må gi seg utslag i vedkommendes adferd og handlemåte.

As overbevisning idag har muligens et slikt innhold at den kunne føre til fritagelse etter militærnekterloven §1, men overbevisningen har ikke den nødvendige fasthet og styrke.

For As vedkommende er det tre forhold som viser at hans overbevisning ikke er alvorlig nok. Det vises til at A hverken ved sesjonen eller i den rekke av brev han sendte til Forsvaret etterpå, ga noe uttrykk for at han ikke ønsket å gjøre militærtjeneste av overbevisningsgrunner. A gjorde gjeldende så sent som i september 1993 at det ikke passet ham å gjøre militærtjeneste på den tid han var innkalt. Han har gitt forskjellige forklaringer på bakgrunnen for hans fritagelsessøknad av 2. november 1993. Hvis hans overbevisning hadde vært alvorlig, ville han ikke ha brukt slike støtteargumenter. Da han møtte frem etter innkalling, forsøkte han først å få fritagelse ved hjelp av legeerklæring om ryggskade etter trafikkulykke. Det var først da dt ikke førte frem, han påberopte seg den søknad om overføring til siviltjeneste som han hadde sendt inn en måneds tid tidligere, men ikke fått svar på ennå da fremmøtedagen inntraff.

Hans tidligere standpunkter underbygger heller ikke at han har en alvorlig overbevisning. Ved brev av 1. september 1992 ba han om fremskyndet fremmøte til militærtjeneste. Søknaden om raskinnkalling i september 1992 harmonerer ikke med alvoret i overbevisningen.

Dertil kommer at overbevisningen ikke er tilstrekkelig reflektert. Den er ikke resultat av en tankeprosess. Det er ikke nok å ta avstand fra krig på følelsesmessig grunnlag. Det må foreligge en alvorlig samvittighetskonflikt. A tar avstand fra drap, men det er vanlig, og han har ikke tenkt særlig på alternativer til væpnet forsvar. Han avviste således spørsmålet om hva Norge burde ha gjort ved det tyske angrep på landet i 1940. Hans svar på spørsmål om hva han ville gjøre i forskjellige tenkte truende situasjoner, viste heller ikke noen klar pasifistisk holdning.

Det vises videre til at han ikke har diskutert sin angivelige overbevisning med noen i familien eller blant hans venner. Han har heller ikke lest noe om pasifisme eller på annen måte satt seg inn i problematikken.

De svar han ga til politiet den 27. juli 1993 under det avhør som han rutinemessig ble innkalt til, viste ikke noen klar og fast pasifistisk grunnholdning. Det bestrides at polititjenestemannens rapport fra avhøret ikke inneholder en i hovedtrekkene korrekt gjengivelse av de svar som A ga på de spørsmål han ble stilt i avhøret. Videre gjøres gjeldende at det forhold at han ikke leste igjennom hele avhøret, men undertegnet etter bare å ha lest n side, tyder heller ikke på noe sterkt pasifistisk engasjement.

Sammenfatningsvis må det konkluderes med at A ikke fyller vilkårene for fritagelse. Det bestrides at det gjelder like streng bevisbyrderegel i militærnektersaker som i straffesaker. Som i andre sivile saker skal retten legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. En regel om strengere bevisbyrde enn vanlig krever særskilt holdepunkt og begrunnelse, hvilket ikke foreligger her. Det vises til at lovteksten bruker formuleringen "når det grunn til å gå ut fra", og det gir intet holdepunkt for å fravike fra den alminnelige regel. Uttalelsen i Sandberg-dommen, Rt-1982-684, må ses som en enkeltstående uttalelse som ikke har fått tilslutning. Dommene i Rt-1976-1177 og i Rt-1979-1544 er eksempler på at Høyesterett ikke praktiserer noen streng bevisbyrderegel, jf også straffesaken i Rt-1983-657. Hvis en strafferettslig bevisbyrderegel skulle gjelde, ville konsekvensen være at alle ville få fritagelse, men det har ikke vært meningen at loven skulle forstås slik.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og skal bemerke:

Etter militærnekterloven §1 skal en vernepliktig fritas for militærtjeneste hvis det er grunn til å anta at han ikke kan utføre slik tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Hva som danner grunnlaget for overbevisningen, er ikke avgjørende, bare overbevisningens styrke og innhold viser at den er alvorlig. Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige føler seg overbevist om at det er berettiget å nekte militærtjeneste. Lovens vilkår er bare oppfylt hvis overbevisningen er av en slik art at han ikke kan utføre noen form for militærtjeneste uten å komme i en samvittighetskonflikt, jf Rt-1982-684.

Når avgjørelse treffes, skal det skje etter en samlet vurdering av den vernepliktiges forhold. Det styrkemessige og innholdsmessige aspekt ved hans overbevisning vil mer eller mindre gå sammen i en helhetsvurdering. Den vernepliktiges standpunkt på tidspunktet for avgjørelsen skal legges til grunn, men allikevel slik at varierende standpunkter tatt under sakens gang, kan ha betydning for vurderingen av om han virkelig har den overbevisning som han hevder å ha, og om den har slik dybde som er vilkåret for fritagelse (l.c. side 686).

Lagmannsretten viser videre til St.meld.nr.27 (1988-89) side 18 hvor det blant annet heter at

"det forventes at søkeren har tenkt igjennom sentrale spørsmål når det gjelder grunnlaget for overbevisningen. Har han ikke det, eller er han ikke villig til det, kan det vanskelig sies å foreligge en alvorlig overbevisning. Det er imidlertid viktig at søkerne ikke får ulik behandling. Man må være på vakt mot å la det komme en søker til skade at han kanskje ikke har kunnskaper og evner til i samme grad som andre, å tenke igjennom hypotetiske spørsmål.

I utgangspunktet er det staten som har bevisbyrden for at vilkårene for fritagelse for militærtjeneste ikke er tilstede, men lagmannsretten kan ikke se - uansett uttalelsen i Sandberg-dommen - at det er tilstrekkelig holdepunkt for å kreve mer enn en alminnelig overvekt av sannsynlighet slik som i vanlige sivile saker. Lagmannsretten viser forøvrig til statens anførsler på dette punkt.

Når det gjelder det faktiske hendelsesforløp, legges følgende forhold til grunn:

A ble adoptert til Norge fra Korea som treåring, og han har store lese- og skrivevanskeligheter. Han har ikke lest mer enn 1 - 2 bøker i hele sitt liv. A har gjennomført den niårige grunnskole, men har ingen skoleutdannelse utover det. De søknader og brev han har sendt inn i sakens anledning, har han fått hjelp til å skrive av andre, dels morens samboer og dels en venninne. Han har sagt hva dokumentene skulle inneholde, men mye av teksten er utformet av dem som skrev. Han har hatt noen kortvarige jobber i restaurantbransjen og påbegynt læretid som kokk i kommunalt storkjøkken. Denne ble avbrutt som følge av budsjettnedskjæringer. Han har også arbeidet i barnehage, og går nå i snekkerlære.

Da han ble innkalt til sesjon i januar 1991, hadde han ikke spesielle tanker om militærtjeneste og våpenbruk. I det spørreskjema som utdeles på sesjonen, krysset han av forskjellige ønskede tjenestesteder i Forsvaret og anga januar 1992 som ønsket tidspunkt for innkalling. Han krysset ikke av for ønske om fritagelse.

I januar 1992 søkte han om utsettelse på grunn av påbegynt lærlingetid, og i september 1992 om fremskutt innkalling på grunn av at opplæringen var blitt avbrutt. I ingen av tilfellene ga han uttrykk for noe ønske om fritagelse.

Han ble deretter innkalt til tjeneste med fremmøte i januar 1993.

I desember 1992 søkte han om "overføring til siviltjeneste", idet han ga uttrykk for at det var uforenlig med hans grunnleggende menneskesyn å støtte eller delta i et militært system somer opprettet for å bruke våpen mot andre mennesker. I søknaden nevnte han blant annet at han var medlem av organisasjonen "Non Fighting Generation" (NFG) som arbeidet forebyggende mot vold, kriminalitet og narkotika blant ungdom. Han fremholdt at han på denne måten forsøkte å gi sitt bidrag til avvergelse av vold og at dette var begrunnelsen for at han ikke på noen måte kunne avtjene militærtjeneste uten å komme i alvorlig konflikt med sin overbevisning.

Som vedlegg til søknaden sendte han utskrift av en legejournal som viste at han hadde fått en ryggskade etter en bilulykke. Hensikten med vedlegget var å prøve å få slippe militærtjenesten også av medisinske grunner.

Før A kom med i NFG, var han mye i Oslo sentrum sammen med andre på samme alder, og det hendte undertiden at det oppsto bråk og slåsskamper. Det hendte han deltok i slåsskamper hvis han ble angrepet eller provosert. Nå er det to år siden han var med i noen slåsskamp.

A fikk ikke svar på søknaden om overføring til siviltjeneste før fastsatt fremmøtedag på rekruttskolen KNM Harald Hårfagre, Stavanger, og møtte frem der. Han fremla legeattesten for militærlegen og ble sykmeldt for 14 dager og med antydning om at han ville bli foreløbig dimittert og innkalt igjen ved neste rekruttinntak våren eller sommeren 1993. Han kontaktet deretter feltpresten, og sa han ville søke fritagelse av overbevisningsgrunner. Som følge av det ble han dimittert slik som foreskrevet i militærnekterloven §9 annet punktum.

Lagmannsretten har oppfattet A derhen at han møtte frem på det fastsatte innkallingstidspunkt etter sterkt press fra moren og morens samboer, som mente han ville ha godt av å gjøre militærtjeneste. For å slippe opprivende og langvarige diskusjoner hjemme, lot han seg overtale til å reise, idet han tenkte at han ville søke fritagelse etter fremmøte og bli dimittert.

A har videre forklart at hans oppfatninger om vold utviklet seg utover i 1992. Han deltok i den nevnte organisasjon Non Fighting Generation utover våren, men sluttet der i mai eller juni 1992 fordi han oppdaget at mange av medlemmene ikke gikk av veien for å bruke vold til tross for det gode formålet. Kort etter at han sluttet der, ble han utsatt for forskjellige hendelser, som dels skremte ham kraftig, dels overbeviste ham om at voldsbruk ikke burde skje. Den første hendelse var at han ble truet med en stor kniv av en som han som medlem av NFG tidligere hadde "tatt". Den neste var at en kamerat av ham helt umotivert tok livet av en person, og den tredje var en episode hvor han ble truet med pistol på et kjøpesenter. Disse tre episodene satte han i sammenheng med at i Forsvaret lærer man å bruke skytevåpen mot andre mennesker og å drepe. Han fikk en negativ oppfatning av Forsvaret, som et sted hvor det utvikles drapsmenn og oppviglere. Disse episodene var ifølge Algarrheim spiren for fritagelsesønsket.

Som ledd i den vanlige behandling av fritagelsessøknaden avga han politiforklaring i juli 1993. For lagmannsretten har han forklart at han ikke fikk politiforklaringen opplest for seg, men ble gitt anledning til å lese den igjennom. På grunn av sine lesevanskeligheter fikk han imidlertid ikke lest mer enn n side før polititjenestemannen kom tilbake, og da undertegnet hanforklaringen uten å lese resten. Når han nå har fått den opplest, har han hevdet at protokollasjonen av mange av hans svar ikke er dekkende for hva han sa, og heller ikke for hva han mente da og mener nå.

Ifølge polititjenestemannens rapport om forklaringen skal A ha sagt blant annet:

Han definerer seg ikke som pasifist. Han definerer "pasifisme" som det å nekte å ta i våpen, ta avstand fra bruk av vold. Dersom Norge hadde kommet i krig, så hadde han nok deltatt i striden innenfor Forsvaret ... .

Og dersom Forsvaret innkaller han, og landet virkelig er truet, så vil han stille opp. Dersom situasjonen tilsa det, og at man dermed sto overfor en virkelig spent, reell krigssituasjon, så ville han være villig til å stille opp i hvilken som helst mil.avdeling. Han ville da heller ikke nekte å bære våpen.

I dagens situasjon vil han imidlertid nekte slik tjeneste, og da også tjeneste som innebærer at han slipper å bruke våpen. Han motiverer dette med at situasjonen i Norge ikke tilsier at han behøver dette. Militærtjeneste fører jo bare til "bråk" nå. Men de som ønsker slik tjeneste nå, de får jo bare ta en slik tjeneste om de vil, mener han.

Han er for en frivillig mil.tjeneste.

Han er ikke totalnekter, og tar siv.tjeneste om han må det. ...

A har for lagmannsretten uttalt at han nå har en samvittighetskonflikt med hensyn til et militært forsvar.

Etterat A i oktober 1993 mottok avslag på sin søknad, sendte han et brev til departementet datert 2. november 1993. Brevet var skrevet av morens samboer. A håpet medbrevet å få departementet til å omgjøre sitt vedtak, men brevforfatteren tok også med et punkt om at A hadde tro på å få fast arbeide snart etter, fordi han trodde at Forsvaret så med velvilje på og unnlot å innkalle ungdom som hadde greid å få seg jobb. Som vedlegg sendte han inn sin søknad om fritagelse av 1. desember 1992, og i brevet het det blant annet: ... Jeg presiserer at jeg ikke søker om fritak for militærtjeneste, men overføring til siviltjeneste. Jeg har gått arbeidsledig den senere tiden, men har nå stor tro på fast ansettelse fra desember 1993. En militærtjeneste nå vil forringe mine sjanser betydelig. ....

A har forklart at han med brevet mente å gi uttrykk for at han fortsatt ønsket å få fritagelse fra militærtjeneste med påfølgende overføring til siviltjeneste, vel vitende om at denne tjeneste varer lengre enn vanlig militærtjeneste.

A har på spørsmål sagt at han har lite kjennskap til hva som skjedde med Norge og ellers under den annen verdenskrig. Hvis Norge skulle bli angrepet påny, ville han forsøkt å komme seg unna, og iallfall ikke deltatt i noe militært forsvar. En okkupant mener han kunne bekjempes uten bruk av våpen, ved å motarbeide okkupasjonsmakten og vise den at man mislikte den. Han har ikke noe fasitsvar på hva som bør skje.

Brevet han sendte til Forsvaret i september 1992 hvor han søkte om fremskutt innkalling, sendte han etter lengre diskusjoner hjemme. Han tenkte han kunne komme ut av tjenesten ved ikke å delta i militære disipliner og ikke ta i skytevåpen. Han søkte ikke om fritagelse den gang, fordi han regnet med at når han ble innkalt, ville moren og hennes samboer bli fornøyd, og så kunne han bli dimittert såsnart han hadde møtt frem. A mener at Forsvaret ikke har noen betydning for å avverge krig eller hindre andre i å angripe Norge. Større land vil uansett kunne erobre landet. Norge bør følgelig gradvis nedlegge Forsvaret.

Han mener at det for bosniere i det tidligere i Jugoslavia ikke vil være riktig å gjøre væpnet motstand når de blir angrepet. De burde overgi seg selvom de derved skulle sette sine egne liv i fare.

A vet ikke sikkert hva han vil mene om voldsbruk fem eller ti år frem i tiden, men det er en sterk overvekt av sannsynlighet for at han ikke vil skifte mening.

Han tror Norge vil fortsette å være selvstendig selvom Forsvaret skulle bli nedlagt. En eventuell angriper kan det være riktig å gjøre motstand mot med andre midler enn militære, samtidig som andre land kan boikotte det landet som angriper. Sivil ulydighet, annen motstand enn militær motstand og håndgripeligheter er akseptable sålenge liv ikke går tapt.

Lagmannsretten er kommet til at innholdet i As overbevisning er av en slik art at det tilfredsstiller vilkåret for fritagelse etter militærnekterloven §1, hvilket staten forsåvidt heller ikke har bestridt.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at hans overbevisning har en slik fasthet og styrke som etter Høyesteretts praksis er nødvendig for fritagelse. Det legges særlig vekt på at det ikke fremkom noe ønske om fritagelse da han var på sesjon, eller ved den senere brevveksling, først om utsettelse og dernest om fremskyting av møtetiden. Videre viser de uttalelser han avga under politiforklaringen, at han på den tid ikke tok avstand fra militære kampmidler på et prinsipielt, pasifistisk grunnlag. Lagmannsretten legger til grunn at polititjenestemannen i hovedsak har gjengitt As uttalelser korrekt, selvom det vel neppe kan utelukkes at enkeltformuleringer kan ha blitt noe avvikende fra hva A kan ha ment å gi uttrykk for. Det at A skrev under uten å lese igjennom hele dokumentet, kan tas som et indisium på at han ikke var sterkt opptatt av utfallet av fritagelsessøknaden.

Hans forskjellige brev til Forsvaret gir heller ikke inntrykk av noen fast og sterk overbevisning. Han skrev flere brev som tilsynelatende kunne tas som tegn på at han var innstilt på vanlig tjeneste såsnart det passet. Det som skjedde da han møtte i henhold til innkallingen og forsøkte å bruke legejournalutskriften som grunnlag for dimittering, tyder heller ikke på noen fast og sterk overbevisning.

As syn synes å bygge på relativt enkle forestillinger uten at det ligger en mer reflektert livsanskuelse bak, hverken av religiøs, etisk, politisk eller annen art. Han tar ikke generelt avstand fra et militært forsvar og våpenbruk. Det vises også til at hans standpunkt til militærtjeneste kom relativt sent frem. Han tenkte ikke over om han kunne gjøre våpentjeneste da han ble innkalt og møtte til sesjon. Han har ikke i nevneverdig grad drøftet sitt syn med andre eller deltatt i organisert virksomhet i tråd med sin holdning. Dette er omstendigheter som ikke underbygger hans syn utover hans forklaring, men tvert om tyder på at det ikke foreligger en tilstrekkelig alvorlig overbevisning hos ham. Momenter som nevnt ligger noetilbake i tid, og det må vurderes om hans overbevisning i den etterfølgende tid har gjennomgått en slik ettermodning at den nå fyller lovens krav. Ved den vurdering som ligger til grunn for lagmannsrettens resultat, er det også tatt hensyn til dette forhold.

Motstanden mot å ta liv er A ikke alene om, idet den ganske sikkert deles av den store majoritet av befolkningen, og også av et flertall av dem som avtjener verneplikten. Om det i så måte er noe som skiller A fra andre med tilsvarende synspunkter, står helt uklart for lagmannsretten. Retten kan ikke finne holdepunkter for en nærmere forståelse av det som eventuelt måtte være særeget for As standpunkt, hverken i hans livssituasjon, interesser, aktiviteter eller uttalelser, såvel i fortid som i nåtid.

Til en viss grad kan dette skyldes As begrensede utdannelse og manglende intellektuelle legning og interesser, noe som igjen kan medføre at han har vanskelig for å formulere og utdype sine synspunkter. Selv om retten tar hensyn til disse forhold og bedømmer ham ut fra hans egne forutsetninger, kan retten ikke se at det er grunn til å gå ut fra at han vil komme i alvorlig samvittighetskonflikt hvis han må avtjene militærtjeneste.

Lagmannsretten tilføyer at i tiden januar 1991 til januar 1993 hadde A kontakt med Forsvaret ved flere anledninger. Først ved den siste innkallingen, da A hadde grunn til å anta at han ikke ville bli fritatt på annet grunnlag, søkte han om fritagelse av overbevisningsgrunner. At han først viste til sin overbevisning da militærtjenesten var en nærliggende realitet, er ikke egnet til å bygge opp under alvoret i hans standpunkt. På spørsmål under ankeforhandlingen om hvordan han ville forholde seg i forskjellige situasjoner hvor det kunne være naturlig å gripe til våpen, begrenset han seg - utover å presisere at han selv ikke ville bruke våpen - stort sett til å svare at han ikke hadde tenkt så nøye gjennom dette.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at As standpunkt i ikke liten grad skyldes alminnelig ulyst overfor de byrder som han tror en militærtjeneste vil medføre. Dette standpunkt er i hvert fall ikke uttrykk for en alvorlig overbevisning av slik fasthet og styrke som kreves i militærnekterloven §1. Lagmannsretten er således enig med byretten i at vilkårene for å frita ham for militærtjeneste ikke er tilstede.

Anken har etter dette vært forgjeves. Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Oslo Byretts dom stadfestes.