LE-1994-2871

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-23
Publisert:	LE-1994-02871
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Vestoppland jordskifteretts Nr. 90-14 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02871 A
Parter:	Ankende part: Samdriftslaget for Nordsinni Østre Sameie (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Sveen). Ankemotpart: Tom Brede Anzjøn, Marie Asak-Christiansen, Einar Asak-Christiansen, Anne Aune, Anne Marie Baggerud Vik, Tom Bakken, Arvid Bardalen, Bjarne Bjørkebakke, Alma Mathilde Bjørnslien, Bjørn Edvard Bjørnslien, Nils Kristian Blom, Per Søren Blom, Hans Olav Brager, Grethe Braskerud, Arne Bratrud, Søren Theodor Christensen, Nils Olav Dalen, Helga Damms dødsbo v/bostyrer, Anton Dyvesveen, Hans Chr. Endrerud, Synnøve Evenstuen, Syver Fønhus' dødsbo v/Dagfinn Fønhus, Egil Gjefle, Hans E. Gjefle, Marit Gjefle Hasvold, Ola Gjefle, Ole Henrik Gjefle, Borghild Gladbakke, Lars Gladbakke, Oddbjørn H. Gladbakke, John Michal Hammerstad, Hans Gudbrand Hasvold, Ola Andreas Hasvold, Astrid Herud, Karen M. og Arvid Hofsmarken, Tom Horvei, Magnus Hullet, Nordsinni Husbruksskoglag v/Nils Øiom, Gudrun Håvelsrud, Nils Jordet, Hans Juve, Hans Chr. Kjennset, Magnhild Kleven, Nils Bjørn Kleven, Ole M. Kolbjørnshus, Ninni Kompelien, Ole Ivar Kompelien, Torbjørn Kompen, Anne Merete Kruge, Ruth Kruge, Kjell Arvid Lien, Magda Loeng, Hans Lund, Anne Marie Røste Lundon, Håkon Norolf Lundon, Marion Lundstein, Bernhard Kr. Lybeck, Anton Madsstuen, Eva Madsstuen, Magne Madsstuen, Margot Madsstuen, Ella Synnøve Midtbøen, Knut Midthaug, Harald Monsebakken, Merete Mørk Helganger, Kari Mørk Tvete, Kåre Neraker, Nordre Land kommune v/ordføreren, Odd Nordeng, Anders O. Nørstebøen, Sven Arnold Nørstebøen, Agnethe Ridderhaugens dødsbo v/Sonja Pedersen, Inger W. Rognerud Klaseie, Margit Rognerud, Edin Rosenberg, Endre Rudstaden, Hans G. Rudstaden, Johannes Rundhaug, Håkon Rustebakke, Kåre Mikkel Rustebakke, Arne M. Rønningen, Hans B. Rønningen, Ingrid Geline Rønningen, Nils Rønningen, Ove Martin Rønningen, Svein Rønningen, Torgeir Rønningen, Svein Røste, Signe Saglien, Tom Sandberg, Morten Sandberg, Rolf Arvid Sandberg, Roy Sandberg, Annie Målfrid Sandlie, Aage Olav Sandlie, Audun M. Sirirud, Bjarne Sirirud, Anne Skiaker Haug, Klara Skredderstuen, Kjell Gunnar Smedstuen, Egil Ivar Snilsberg, Knut Halvor Snilsberg, Rolf Solberg, Margot Solum, Inger Lise Solum Mathiesen, Nanna Soochak, Liv Sonja Stensli, Bjørn Stensrud, Gjermund Stensrud, Hans Tomas Stensrud, Sonja Stensrud, Thomas Stensrud, Eva Stomlien, Bjørn Strand, Haakon Strand Flaagan, Per Støen, Eli Torild Sund, Gerda Lovise Sveen, Ole Sørbønsveen, Magne K. Thomle, Aud Thomlevold, Laurits Tomter, Hege Trogstad Foss, Kåre Ulimoen, Magnus Vangsjordet, Turid Vik, Hans Gudbrand Vinjar, Anine Helene With, Sigrun og Arne Wold, Arne Woxen, Thorborg Woxen, Inga Øiom, Kari Øiom Bakstad, Nils Øiom, Tore Øiom, Jane Øverby, Edin Øversveen, Olav Øversveen, Bertha Øybakken, Ruth Helene Øyhus, Martha Braskerud, Hans Chr. Kjennset, Ingrid Geline Rønningen. For ankemotpartene: Helmers arvinger, som er: Per Martin Berg-Jensen, Gøril Berg-Jensen Wiman, Jan Groos Helmer, Mojo Helmer Thorkildsen, Rikke Helmer, Siri Helmer, samt for Kistefos Træsliberi AS og Anne Lise Lorentzen Sæter (Prosessfullmektig: Advokat Finn Grøstad).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Bull, lagdommer Fritz Borgenholt, tilkalt dommer sorenskriver Anne Marie Stoltz med meddommere
Lovhenvisninger:	Hevdslova (1966) §8, Viltloven (1981) §27, Jaktloven (1899), Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Lov om forbud mot å fraskille skog mv (1915), Jaktloven (1951) §14, Jaktloven (1951), Viltloven (1981)

Saken gjelder hvorvidt retten til jakt ble delt eller fortsatte å ligge i sameie etter en utskifting i 1864 av det gamle Nordsinni østre sameie. Det er videre spørsmål om de opprinnelige sameiende gårder og deres rettsetterfølgere, eller bygdefolket i Nordsinni for øvrig, har rett til jakt i dette området på særskilt rettsgrunnlag til fortrengsel for eller ved siden av dagens grunneiere.

Det gamle Nordsinni østre sameie ble utskiftet i tiden fra 1861 til 1864 og er et skog- og utmarksområde på ca 33.000 dekar, beliggende på Nordsinni østås i Nordre Land kommune.

Den ankende part, "Samdriftslaget for Nordsinni Østre Sameie", har i dag 29 deltakere. Disse har eiendommer som før utskiftningen i 1864 var sameiere i Nordsinni østre sameie, eller som utleder rettigheter fra slike eiendommer.

Ankemotpartene utgjør tilsammen 151 andre som i dag eier grunn i eller har rettigheter i det gamle sameiet på Øståsen. Av disse har 8 engasjert seg aktivt i ankesaken og vært representert med advokat. De øvrige har i varierende grad forholdt seg passive til ankesaken.

Opprinnelsen til Nordsinni østre sameie er ikke dokumentert under saken. Men det er på det rene at gårder i grendene Dæli, Tomle og Skolmen i Nordsinni var sameiere. I 1857 ble fiskevannene innen sameiet delt mellom sameierne. Utskiftningen av skogen, som ble startet i 1861, med bakgrunn i utskiftningsloven av 12. oktober 1857, ble avsluttet den 23. august 1864. En avskrift av denne utskiftningsforretning er framlagt under ankesaken.

Under utskiftningen ble all grunn i sameiet delt. Delingen omfattet således ikke bare de skogbevokste områdene, men også myr og impediment. Beite ble på den annen side uttrykkelig holdt utenfor delingen og skulle også etter 1864 ligge i sameie.

Jakt var ikke særskilt nevnt noe sted i utskiftningsforretningen.

Ved utskiftningen fikk setrene i området 19 forloddsteiger. Det resterende ble delt i 68 teiger, hvis størrelse varierte etter de eiende gårders matrikkelskyld. Disse teigene hadde en bredde fra 30-40 meter og opp til 200 meter. Teigene går i retning nord/syd, og var stort sett sammenhengende gjennom hele det gamle sameiet.

I tiden fra 1865 til 1909 ble mange av teigene solgt. Mange av overdragelsene skjedde til utenbygdsboende. Bare få av teigene tilhører i dag de opprinnelige gårdene. Ved lov av 20. august 1915 nr. 11 ble det forbudt å skille nødvendig skog- og fjellstrekninger fra gårdene.

De tre største utenbygdsboende teigeiere er i dag Kistefoss Træsliberi AS (12 teiger), Helmers arvinger (12 teiger) og Anne Lise Lorentzen Sæter (9 teiger). Til sammen eier disse tre ca 53 % av det gamle sameieområdet. Det er også disse tre som har vært aktive i ankesaken, representert ved adv. Finn Grøstad.

På den tid utskiftningen skjedde, i tiden 1861 til 1864, var småviltjakt uten hund etter Christian V's Norske Lov 5-10-2 en allemannsrett. Etter samme lov var stort sett all jakt med hund, samt jakt på elg, hjort og bever en grunneierrett. Disse reglene var en videreføring av tilsvarende regler om jakt i Magnus Lagabøters landslov fra 1274, som igjen avspeilet tilsvarende regler fra de gamle lagtingslovene.

I 1899 kom en ny jaktlov som gjorde all jakt, også småviltjakt uten hund, til en grunneierrett. Dette ble opprettholdt i jaktloven fra 1951, samt også i den nye viltloven fra 1981 §27.

Det er under saken framlagt jaktstatistikk for Nordre Land kommune som viser at det før 1900 ble felt ca 5 elg pr. år i hele kommunen. I 1977 ble det felt 41 elg, mens det i 1993 ble felt til sammen 268 elg i hele Nordre Land kommune.

For øvrig er det mye som tyder på at fangst av småvilt på 1860-tallet var vel så viktig som jakta.

Omkring 1970 ble "Samdriftslaget for Nordsinni Østre Sameie" stiftet. Det er ikke framlagt noen stiftelsesdokumenter. Men av udaterte vedtekter for samdriftslaget framgår av §2 at lagets formål er "å arbeide for de opprinnelige sameieres og rettighetshaveres interesser vedrørende beite, jakt og andre rettigheter i sameiet". Og i §3 heter det at medlemskap i samdriftslaget var forbeholdt de som kunne "dokumentere rettigheter i området". Vider framgår av disse vedtektene at lagets styre skal fungere som jaktstyre. Det er ellers uklart om dette var de opprinnelige vedtektene.

I første halvdel av 1970-årene forsøkte Per Bretteville Jensen fra Kistefoss Træsliberi AS å delta på et møte i Samdriftslaget, men ble avvist. Anne Lise Lorentzen Sæter prøvet å oppnå medlemskap i Samdriftslaget, men også hun ble avvist.

I 1968 leide Helmers arvinger ut jakta til det den gang nystiftede Domlia grunneierforening. I 1972 gikk "Samdriftslaget for Nordsinni Østre Sameie" til sak mot Helmers arvinger i denne sammenheng. Hadeland og Land herredsrett avsa dom i saken den 27. september 1973 med slik slutning:

"1. De saksøkte frifinnes for såvidt angår spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i Nordsinni Østås.

2. Retten til jakt og beite i Nordsinni Østås anses å ligge i uutskiftet sameie, og de saksøkte kjennes i forhold til saksøkerne uberettiget til utleie av jaktretten i sine teiger.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen sa intet om hvem som var sameiere. Det viste seg også snart at man tolket herredsrettens dom nokså forskjellig.

Den 16. juni 1974 skrev Domlia grunneierlag brev til Nordre Land viltnemd, hvor de protesterte mot at Samdriftslaget leiet ut jakta i det tidligere sameiet. Man viste til at det i ovennevnte dom var fastslått at "skogeieren var grunneier og dermed også har jaktrett".

Den 29. juni 1974 skrev Kistefoss Træsliberi AS til Samdriftslaget og protesterte på at disse hadde utlyst elgjakten i området. Det ble henvist til at man i egenskap av grunneier hadde jaktrett. Samdriftslaget svarte på dette den 3. juli 1974 og ga uttrykk for at de var rette vedkommende til å utlyse jakten.

Jaktforholdene i det gamle sameiet ble av viltnemda i Nordre Land tatt opp med Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske i Trondheim i et brev av 24. juli 1974. Viltnemda ønsket direktoratets uttalelse på om styret i Samdriftslaget kunne ansees som lovlig valgt jaktstyre i henhold til daværende jaktlovs §14. Det ble vist til protestene fra Domlia grunneierlag og Kistefoss Træsliberi AS.

Den 15. august 1974 svarte direktoratet og uttalte blant annet at styret for Samdriftslaget ikke kunne ansees som lovlig valgt jaktstyre. Direktoratet ga i brevet videre, under henvisning til herredsrettens dom fra 1973, også uttrykk for at skogeierne var jaktberettiget. I brevet het det ytterligere:

"En har merket seg at Domlia grunneierlag og Kistefos Træsliberi har protestert mot at Nordsinni Østås samdriftslag får disponere elgjakten. Siden det således er uenighet og det ikke er valgt styre og fastsatt jaktregler etter jaktloven §14 må v.n. kunne nekte å skrive ut fellingstillatelser ...

Viltnemda bør derfor søke utvist at det blir innkalt til valg av jaktstyre, i samsvar med jaktloven §14.

Utenbygds rettighetshavere må varsles skriftlig, ellers ansees annonse i lokalpressen som tilstrekkelig kunngjøring. ... "

Det kom likevel ikke til noen avklaring om jakten i årene som fulgte.

Den 23. mai 1990 ble det krevet jordskifte for Vestoppland jordskifterett i det gamle Nordsinni østre sameie. Det ble dels krevet bruksordning og dels rettsutgreiing. Jordskifteretten delte saken i tre: en delsak om eiendomsretten til skoggrunn benevnt sak 1 a, en delsak særskilt om jaktretten benevnt sak 1 b, samt en delsak om eiendomsretten til myrgrunn og impediment benevnt sak 2.

Den 24. august 1994 avsa jordskifteretten dom i sak 1 a, om eiendomsrett til skoggrunnen, med slik slutning:

"1. Grunneiendomsretten til skogarealene i Nordsinni Østre Sameie er utskiftet og følger eiendomsretten til skogen i den enkelte lodd.

2. Medlemmene i Samdriftslaget for Nordsinni Østre Sameie dømmes in solidum til å betale Kistefoss Træsliberi A/S, Helmers arvinger og Anne Lise Lorentzen Sæter v/advokat Finn Grøstad saksomkostninger med kr 13.196 - trettentusenetthundreognittiseks kroner - innen 2 - to - uker fra dato i tilsendt forkynning.

3. Setereierne Ole Sørbønsveen, Endre Rudstaden, Arne Bratrud, Kari Øiom Bakstad, Finn Gjeilhaug, Ola Hasvold, Hans Vinjar og Magnus Vangsjordet dømmes in solidum til å betale Kistefoss Træsliberi A/S, Helmers arvinger og Anne Lise Lorentzen Sæter v/advokat Finn Grøstad saksomkostninger med kr 13.196 - trettentusenetthundreognittiseks kroner - innen 2 - to - uker fra dato i tilsendt forkynning.

4. ............

5. ............"

Samme dag avsa jordskifteretten også dom i delsak nr. 2 om eiendomsretten til myrgrunn og impediment. Denne dommen hadde tilsvarende slutning.

Samme dag, den 24. august 1994, avsa dessuten jordskifteretten dom i delsak 1 b om jaktretten. Denne dommen hadde slik slutning:

"1. Jaktrettighetene i Nordsinni Østre sameie er utskiftet og følger grunneiendomsretten i den enkelte lodd - med det unntak som framgår av domsslutningens pkt. 2.

2. Innenfor de teiger i Nordsinni Østre Sameie hvor Helmers arvinger var grunneiere født xx.xx.1973, ligger jaktrettighetene i sameie mellom grunneier og de eiendommer hvis eiere var medlemmer i Samdriftslaget for Nordsinni Østås Sameie født xx.xx.1973.

3. Partene i tvist 1b bærer selv sine saksomkostninger.

4. ....................

5. .................... "

Samdriftslaget for Østre Nordsinni Sameie har i rett tid påanket dommen i delsak 1b forsåvidt angår rettsanvendelse og bevisbedømmelse. De to dommene angående eiendomsretten til grunn er ikke påanket og er således nå rettskraftige.

Det har vært vanlig saksforberedelse av ankesaken. Også en del av de parter som ikke har vært representert med prosessfullmektig har uttalt seg under saksforberedelsen.

Den ankende part har krevet lagmannsretten satt med 2 sakkyndige meddommere. Ankemotpart nr. 75, Kåre Neraker, har krevet retten satt med 4 meddommere. De ankemotparter som advokat Finn Grøstad representerer har ikke krevet meddommere.

Den 13. august 1996 ble først to meddommere med særlig kyndighet oppnevnt. Den 16. august 1996 ble ytterligere to oppnevnt.

Hovedforhandling ble holdt på Dokka den 20. til 22. august 1996. Det framgår av rettsboken hvem som møtte og avga forklaring, samt de bevis som ble ført for lagmannsretten. Lagmannsretten var herunder på befaring.

Det har tatt en del tid å få avsagt dommen på grunn av andre mellomkommende og uoppsettelige forretninger ved lagmannsretten.

Sakens bakgrunn framgår for øvrig av jordskifterettens dom.

Den ankende part har i det vesentlige anført det samme som for jordskifteretten og det vises til jordskifterettens gjengivelse av disse anførsler.

Det ble særlig pekt på at lovens ordning, om grunneierne som eneberettiget til jakt, må vike dersom det påvises andre ordninger. I nærværende sak finnes en annen ordning av jakta.

Utskiftningen fra 1864 må tolkes på bakgrunn av ordlyd, formål og lokale forhold. Og hensikten med utskiftningen den gang var å dele selve skogen, noe som også ble gjort. Jakten er overhode ikke nevnt i utskiftningsprotokollen.

Det var ellers ikke uvanlig at beite og jakt ble liggende udelt på den tiden, selv om skogen ble delt.

De skogteigene som sameiet ble delt i ved utskiftningen var også så smale at det i praksis var umulig å jakte på egen teig. Dette taler for at jakt ikke var omfattet av utskiftningen.

Det gamle sameiet var ellers et godt jaktterreng og bygdefolket hadde i 1860-årene behov for det tilskudd i husholdningen som jakta fra sameiet ga. Og slik man jaktet den gang var det ikke behov for å skifte ut jakta. Også dette tyder på at jakta ikke ble skiftet, men ble liggende i fellesskap etter utskiftningen i 1864.

Bygdefolket har også hele tiden betraktet jakten i det gamle sameiet som udelt og også forholdt seg som om dette var tilfellet.

Bygdefolket har for øvrig også hele tiden jaktet i sameiet uten at det har kommet innvendinger mot dette fra de som etter utskiftningen og ved senere salg ble eiere av de forskjellige skogteigene.

Med jaktloven av 1951 kom også de kommunale viltnemdene. Viltnemnda krevet arealoppgaver underskrevet av skogeierne for det område det skulle jaktes i. Men skogeierne selv gjorde intet for å organisere jakta.

Det er flere skogeiere som ikke har protestert mot at Samdriftslaget tok hånd om jakta, blant annet "Husbruksskogen".

Da innbyggerne i Nordsinni ble kjent med at Helmers arvinger hadde leiet ut elgjakta i 1969, ble det også reagert. Etter bygdefolks rettsoppfatning disponerte ikke skogeierne jakta. Samdriftslaget ble derfor organisert for å ivareta bygdefolkets rettigheter. Og i saken som deretter fulgte mot Helmers arvinger ble det slått fast at jakta ikke var blitt skiftet i 1864. Samdriftslaget har også vært i forliksrådet med Domlia grunneierlag. Også grunneierlaget bøyet unna for den lokale rettsoppfatningen om at jakta ikke var blitt utskiftet.

Således gjelder det her en annen rettstilstand enn den som følger av jaktloven. Jakta ble ikke skiftet i 1864 og innenfor det gamle sameiet ligger jakta fortsatt i sameie.

Den "lårrett" som har vært praktisert i forbindelse med elgjakta, kan ikke tillegges noen betydning.

Her dreier det seg heller ikke om tålt bruk. Og om det hadde vært det, så er bruken tålt i over 130 år og må da uansett fortsatt tåles som en innarbeidet rettighet for bygdefolket.

Subsidiært ble det anført at retten til jakt i alle fall var hevdet eller ervervet ved alders tids bruk. Alle hevdsvilkårene er oppfylt og retten til jakt har vært utøvet i usedvanlig lang tid.

Atter subsidiært ble det hevdet at jaktretten var akseptert av skogeierne ved konkludent atferd, i det disse har latt tingenes tilstand festne seg over lang tid. Særlig Kistefoss Træsliberi A/S må ansees for å ha akseptert Samdriftslagets oppfatning etter sitt brev av 3. juli 1974. Kistefoss har i den senere tid ikke protestert mot at Samdriftslaget leide ut jakta i det gamle sameiet. Kistefoss Træsliberi A/S har ikke selv disponert over jakta.

Også Domlia grunneierlag har ved konkludent atferd akseptert tingenes tilstand.

Det har for øvrig vært alminnelig kjent at Samdriftslaget disponerte jakta i området, blant annet igjennom annonser i avisene. Men ingen har stoppet dette.

De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Jaktretten i Nordsinni Østre sameie er ikke utskiftet og ligger i sameie.

2. Ankemotparten dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger til den ankende part for jordskifterett og lagmannsrett.

Ankemotparten har i det vesentlige anført det samme som for jordskifteretten og det vises forsåvidt til jordskifterettens gjengivelse av disse.

Ankemotparten har særlig pekt på at den ankende parts påstand er uklar og upresis i forhold til anførslene. Skulle den ankende part få medhold i den nedlagte påstand, vil man også få helt uoversiktlige rettighetsforhold. Samdriftslaget representerer heller ikke alle de som vil få rettigheter om deres påstand fører fram.

Dommen fra 1973 mot Helmers arvinger løste ikke mange spørsmål, da dommen ikke tok stilling til hvem sameiet besto av. Da dommen fra 1973 ikke ble anket, har de uoversiktlige forholdene forblitt uoversiktlig.

Når jordskifteretten nå har fastslått at teigeierne ved utskiftingen i 1864 ble grunneiere, så er i utgangspunktet også retten til jakt plassert hos grunneierne.

Det finnes her ikke grunnlag for å fravike lovens plassering av jaktretten hos grunneier.

Av det som har kommet fram under saken, framstår det som lite sannsynlig at jaktretten ble skilt fra grunneiendomsretten ved utskiftingen i 1864. Også den gang var jakt en lovbestemt grunneierrett. Således må skogeierne i det minste selv ha jaktrett på egen teig.

Det kan være et spørsmål om de gamle sameierne etter oppdelingen av sameiet i 1864 beholdt noen jaktrett på de øvrige teigene, i tillegg til jaktretten på sin egen teig. Det kan også være et spørsmål om noen andre enn de opprinnelige sameierne hadde jaktrett i det gamle sameiet. Det er imidlertid ikke framkommet noe som kan støtte slike syn.

Det minst sannsynlige er at teigeierne, etter at de i 1864 ble grunneiere, ikke skulle ha noen jaktrett i det hele tatt, slik Samdriftslaget hevder. Det er heller intet som støtter et slikt syn.

På den tid utskiftningen skjedde var småviltjakt uten hund en allemannsrett. Da denne allemannsrett ble opphevet ved jaktloven av 1899, gjaldt dette hele landet, ikke bare i Nordsinni. Likevel ble ofte bygdefolks småviltjakt tålt av grunneiere rundt om i landet når denne ikke var til fortrengsel for dem selv. Tilsvarende må det ha vært i Nordsinni.

Storviltjakta hadde videre lite å si i Nordsinni på den tid utskiftningen skjedde. Det var nesten ikke elg. Men ettersom storviltbestanden økte og offentlig regulering kom,

Eierne av "Husbruksskogen" var ikke med i det opprinnelige sameiet, men har senere kjøpte teig nr 16. Og de har leiet bort sin jaktrett mot vederlag.

I tiden fra 1955 til 1973 leiet også andre grunneiere bort elgjakta, stort sett til Magnus Bratteruds jaktlag. Dette skjedde mot vederlag. Grunneierlistene viser også at jakta har vært oppfattet som en grunneierrett.

Da Samdriftslaget kom "på banen", så var det som jaktforvalter. De har aldri selv som organisasjon hatt noen materiell jaktrett i det gamle sameiet.

Etter hvert ble imidlertid Samdriftslaget en "eksklusiv klubb" hvor utenbygds grunneiere ble utelukket, tross klare uttalelser fra Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske.

De annonsene som Samdriftslaget rykket inn i lokalavisen gjaldt bare jaktreglene. Disse jaktreglene var ikke kontroversielle. Problemene oppsto da Samdriftslaget ikke ville akseptere grunneiernes rett til jakt.

I vår sak finnes det ikke holdepunkter for å tro at andre enn grunneierne har rett til jakt, verken ved siden av disse eller istedenfor dem.

Det er for øvrig ikke holdepunkter for å anta at noen, enten de er medlem av Samdriftslaget eller ikke, har fått jaktrett ved hevd eller alders tids bruk. Vilkårene for dette er ikke til stede.

Ei heller har grunneierne ved passivitet eller konkludent atferd oppgitt sin lovbestemte rett til jakt, eller akseptert at Samdriftslaget som sådan, dets medlemmer eller andre er berettiget til jakt ved siden av eller isteden for dem selv.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Jordskifterettens domsslutning nr. 1 og 2 i tvist 1b stadfestes.

2. Medlemmene i Samdriftslaget for Nordsinni østre sameie dømmes in solidum til å betale AS Kistefoss Træsliberi, Helmers arvinger og Anne Lise Lorentzen Sæter sakens omkostninger for jordskifteretten og lagmannsrett.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av dommerne Bull, Borgenholt, Stoltz, Ile, Bye og Struksnæs, har kommet til det samme resultat som jordskifteretten. Flertallet viser forsåvidt til jordskifterettens begrunnelse, som også er dekkende for flertallets syn på saken.

Flertallet bemerker særskilt at Samdriftslaget som organisasjon ikke selv kan ha noen jaktrett. Samdriftslaget ble stiftet først tidlig på 1970-tallet. Og det kan ikke ellers sees at noen har overdratt noen jaktrett til Samdriftslaget som sådan.

Det må da bli spørsmål om hvorvidt Samdriftslagets medlemmer eller andre har noen jaktrett i det gamle sameiet.

Den ankende part har nedlagt påstand om at utskiftningen i 1864 ikke omfattet jaktretten. Flertallet oppfatter dette slik at det kreves jaktrett i det gamle Nordsinni østre sameie for alle de opprinnelig sameiende gårder, samt også for de som utleder sine rettigheter fra slike gårder.

Det bemerkes videre at en dom overensstemmende med den ankende parts påstand også synes å måtte få betydning for andre enn Samdriftslagets medlemmer, da Samdriftslaget så vidt skjønnes på langt nær organiserer alle de som i dag utleder sine rettigheter fra de opprinnelig sameiende gårder. Disse har ikke engasjert seg i saken på den ankende parts side. Derimot synes noen av disse være oppført som ankemotparter.

Konsekvensen av den ankende parts påstand synes også å måtte bli at andre enn de som utleder sine rettigheter fra de opprinnelige sameiende gårder ikke kan ha rett til jakt i det gamle sameiet. Når den ankende part likevel argumenterer med at bygdefolket som sådan har jaktrett, er det noe uklart hvordan dette bygger opp under den ankende parts påstand.

Lagmannsrettens flertall finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse spørsmål, da anken uansett ikke kan føre fram.

Med hensyn til sakens realitet, er det nå rettskraftig fastslått at utskiftningen i 1864 førte til at skogeierne også ble grunneiere. Og om grunneieres rett til jakt heter det i §27 i viltloven av 29. mai 1981:

"Med de innskrenkninger som er fastsatt i denne lov og forskrifter gitt i medhold av loven, har grunneieren enerett til jakt og fangst."

Av loven følger således at grunneiere i det gamle Nordsinni østre sameie har enerett til jakt på egen grunn. Det er imidlertid også på det rene at særlige rettsgrunnlag likevel kan føre til en annen ordning av jakta enn lovens. Om dette heter det i en høyesterettsdom inntatt i Rt-1990-476 følgende, særlig side 482, blant annet: " ... utgangspunktet (må) være at retten til jakt og fiske tilkommer grunneieren i samsvar med vanlige regler, med mindre man har klare holdepunkter for en annen ordning. Dette er overensstemmende med de synspunkter som er lagt til grunn i Rt-1924-693 og 1981 s. 228."

Spørsmålet blir da om det i denne sak finnes klare holdepunkter for en annen ordning enn den som følger av loven.

Den ankende part har anført at en tolking av selve utskiftningsforretningen gir en annen ordning enn lovens. Lagmannsrettens flertall er imidlertid ikke enig i dette.

I 1864 fulgte det av Christian V's Norske Lov 5-10-2 at jakt i hovedsak var en grunneierrett. Skulle således jakta etter utskiftningen forblitt i sameie, så måtte dette ha vært sagt uttrykkelig i utskiftningsforretningen. Motsatt var det ikke nødvendig å si noe spesielt i utskiftningsforretningen dersom man ikke ønsket noen annen ordning av jakta enn lovens. Når da utskiftningsforretningen i dette tilfelle er helt taus med hensyn til jakt, så er dette derfor en sterk indikasjon på at jaktretten også fulgte med grunneiendomsretten ved utskiftningen.

Det bemerkes også at det i selve utskiftningsforretningen fra 1864, på side 87 i den avskrift som arkivar Tore Kummen gjorde i 1954, heter at en hver loddeier etter utskiftningen kun måtte ta virke på egen teig og: " ... saaledes bliver fra nu af Utskifningen for saa vidt at ansee som endelig og Enhver forbunden til kun at holde seg til det anviste Stykke."

Da det tidligere i utskiftningsforretningen er spesielt angitt at beitet fortsatt skulle ligge i sameie, synes ikke denne formulering å bygge opp under at jakta fortsatt skulle ligge i sameie. Det bemerkes også at fiskevannene innen det gamle sameiet allerede var delt mellom sameierne i 1857.

Det er for øvrig ikke framlagt noe annen dokumentasjon som direkte eller indirekte tyder på at man den gang ønsket å skille jaktretten fra grunneiendomsretten, eller for øvrig indikerer at det under utskiftningen ble fremmet ønske om å beholde jakta i sameie.

Det er heller ikke framlagt dokumenter fra tiden etter utskiftningen, som skjøter eller skylddelingsforretninger, som omtaler noen felles jaktrett i det gamle Nordsinni østre sameie, eller som på annen måte indikerer en felles rett til jakt i dette området for de opprinnelig sameiende gårder.

Det finnes således ikke dokumenter som kan støtte opp under den ankende parts påstand om at jakta i det gamle sameiet forble uskiftet.

Den ankende part har imidlertid også anført at teigenes bredde tyder på at jakta ikke var omfattet av utskiftningen; teigene var så smale at den enkelte grunneier ikke kunne jakte på en hensiktsmessig måte på sin egen teig. Men på 1860-tallet og utover skjedde det mange utskiftninger av skog over hele landet. Og det var vanlig med lange og smale teiger. Lange og smale teiger var således ikke spesielt for Nordsinni. Og etter datidens lovgivning fulgte jakta med grunnen. De smale teigene kan da ikke i seg selv være noe avgjørende argument for at jakta forble uskiftet. Det vises igjen til Høyesteretts dom i Rt-1990-476, nå særlig side 483.

I denne forbindelse bemerkes også at det på 1860-tallet nesten ikke fantes elg i Nordre Land. Småviltjakt var således det eneste som i praksis kan ha hatt betydning. Og uten hund var denne jakta fri for alle. Hvorvidt man i Nordsinni hadde, samt også brukte jakthunder på småviltjakt den gang, eventuelt i hvilket omfang, er ikke kjent. Men siden jakt overhode ikke er nevnt i utskiftningen eller andre gamle dokumenter, kan dette tyde på at den jakta som i praksis forekom var den frie jakta. Og i så fall spilte det liten rolle at teigene var smale; eiendomsgrensene var ingen begrensning for slik jakt.

Den ankende part har også anført at jakta hadde stor betydning for husholdningen på 1860-tallet og at det derfor er lite sannsynlig at utskiftningen omfattet retten til jakt. Men som nevnt var det i praksis bare småviltjakt som betydde noe den gang. Denne jaktas betydning for husholdningene, ved siden av fiske og gårdenes egen produksjon, er det ikke opplyst noe om. Det er heller ikke ellers lagt fram beretninger eller annet som kan belyse hvordan husholdningene i området den gang fungerte. Og det er påfallende at en felles jaktrett i det gamle sameiet på Øståsen, dersom denne hadde stor betydning for gårdenes husholdning, ikke avspeiles i noe tinglyst dokument fra tiden etter utskiftningen.

Da småviltjakt uten hund for øvrig var fri for alle, framstår det etter dette som lite trolig at de sameiende gårders husholdning ble særlig berørt av at retten til jakt var omfattet av utskiftningen.

Lagmannsrettens flertall må etter dette legge til grunn at utskiftningsforretningen fra 1864 må tolkes slik at retten til jakt fulgte med skogen og grunnen.

Den ankende part har videre anført at det eksisterer en lokal rettsoppfatning om jakt i det gamle sameiet på Øståsen. Denne skal dels gå ut på at retten til jakt ikke er skiftet og derfor fortsatt ligger i sameie. Og dels skal det være en lokal rettsoppfatning som i tillegg gir bygdefolket rett til å jakte i det gamle sameiet.

Lagmannsretten drøfter først om det finnes en lokal rettsoppfatning som likevel gir de opprinnelig sameiende gårder og deres rettsetterfølgere jaktrett i det gamle sameiet. Så vidt skjønnes skal dette følge av at man lokalt har ment at jakta ikke ble skiftet i 1864.

Det er uklart for lagmannsrettens flertall om den ankende part mener at denne rett eksisterer ved siden av grunneiernes, eller om det også hevdes at grunneiernes jakt helt utelukkes av den lokale rettsoppfatning.

Lagmannsrettens flertall går imidlertid ikke nærmere inn på dette spørsmålet, da en slik lokal rettsoppfatning etter flertallets syn ikke er sannsynliggjort. Hos en del har det riktignok eksistert en vilfarelse om omfanget av utskiftningen i 1864. At man også har meddelt andre i lokalmiljøet denne vilfarelse, gjør ikke vilfarelsen til noen lokal rettsoppfatning. Det er nå fastslått ved rettskraftig jordskiftedom at grunnen i det gamle sameiet ble skiftet ut i 1864. Og som videre fastslått ovenfor fulgte da også retten til jakt med.

Det kan ikke endre dette at noen fra de opprinnelig sameiende gårder, eller andre som utledet sin rett fra disse, på grunn av villfarelsen har jaktet i det gamle sameiet. Gårder som i sin tid solgte sine skogteiger får ikke tilbake rettigheter som faktisk fulgte med ved salget, selv om man var i villfarelse om hvilke rettigheter som den gang fulgte med. Det bemerkes at utskiftningsforretningen fra 1864 har vært tinglyst. Det legges også til grunn at de tidligere sameiende gårders salg av sine skogteiger ble tinglyst.

Det kan heller ikke begrunne noen slik lokal rettsoppfatning at dagens skogeiere ikke selv har jaktet i det gamle sameiet. Manglende bruk av en lovbestemt grunneierrett fører ikke til at denne går tilbake til selgeren av skogteigen eller at kjøperen på annen måte mister denne retten.

Etter dette legger lagmannsrettens flertall til grunn at det ikke finnes noen lokal rettsoppfatning eller annet rettsgrunnlag som gir de opprinnelig sameiende gårder og deres rettsetterfølgere en særskilt rett til jakt i det gamle Nordsinni østre sameie, verken ved siden av eller til fortrengsel for grunneierne.

Lagmannsrettens flertall skal så behandle anførslene om det finnes en egen rett for bygdefolket som sådan til jakt i det gamle Nordsinni østre sameie.

Først drøftes anførselen om at det også i denne sammenheng finnes en lokal rettsoppfatning. Og så vidt skjønnes hevdes at denne har karakter av en lokal sedvanerett som fortrenger viltloven §27 om grunneiers enerett til jakt.

Også her er det for lagmannsrettens flertall uklart hvor langt en slik lokal sedvanerett påstås å gå; om bygdefolket bare har en rett ved siden av grunneierne, eller om bygdefolkets rett også utelukker grunneiernes egen rett til jakt. Det er heller ikke klart om en slik sedvanerett bare skulle gjelde det gamle sameiet på Øståsen, eller om også andre og liknende områder i Nordsinni skulle omfattes av en slik lokal sedvanerett. Videre er det også uklart for lagmannsrettens flertall hvordan denne anførsel bygger opp under den ankende parts påstand.

Lagmannsrettens flertallet finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmål, da man ikke under noen omstendighet finner bevist en slik lokal sedvanerett om jakt for bygdefolket.

For at en lokal sedvanerett skal kunne frata noen en ellers lovbestemt rettighet i fast eiendom, må den ha en ikke ubetydelig notoritet, styrke og konsistens. Videre må den ha en publisitet som gjør den tydelig for omgivelsene, slik at den lokale sedvanerett ikke blir en rettslig "felle" for folk som ikke tilhører lokalmiljøet.

En lokal sedvanerett kan heller ikke være upåvirket av ny rikslovgivning. I likhet med annen lov og rettsdannelse, kan også lokal sedvanerett falle bort eller endres som følge av ny lovgivning. Lokale områder er ikke uten videre unntatt Stortingets lovgivningsmyndighet. I denne forbindelse bemerkes at det kom en ny jaktlov i 1899, en i 1951 og til slutt kom viltloven i 1981.

En mulig lokal sedvanerett kan for øvrig ikke grunne seg på den jakt som de sameiende gårder utøvet i sameiet i tiden før utskiftningen i 1864. Den gang hadde disse som grunneiere i sameiet en rett til å jakte som følge av lovbestemmelse.

Videre kan en mulig sedvanerett heller ikke bygges på tidligere tiders småviltjakt uten bruk av jakthund. Dette var en lovbestemt allemannsrett fram til 1899.

Det er ellers ikke framlagt noen dokumenter eller beretninger av verken nyere eller eldre dato som positivt omtaler eller på annen måte bekrefter en lokal rettsoppfatning om jakt for bygdefolket, langt mindre noen sedvanerett, verken spesielt i sameiet på Øståsen eller generelt i Nordsinni.

Bortsett fra jaktstatistikken for elgjakta i Nordre Land kommune, som går tilbake til 1889, er det heller ikke framlagt noen beretninger eller annet som kan belyse omfanget av jakta i kommunen, i Nordsinni eller i det gamle sameiet på Øståsen.

Når det særskilt gjelder det gamle sameiet på Øståsen, er det ellers nærliggende å tro at det i gamle dager, før det ble skogsbilveier og motorisert ferdsel, ikke var så enkelt å jakte her for andre enn de som kom fra grendene Dæli, Tomle og Skolmen. Fra de øvrige grendene i Nordsinni må det til dels ha vært langt å gå opp og inn til sameiet på Øståsen. Det er også nærliggende å tro at disse andre i mange tilfeller hadde lettere tilgjengelig jaktterreng enn terrenget i det gamle sameiet på Øståsen. Det var ellers også bare de sameiende gårdene i grendene Dæli, Tomle og Skolmen som hadde husvære i det gamle sameiet på Øståsen. Andre jegere hadde således ikke overnattingsmuligheter her. Etter dette framstår det også som lite trolig at andre jegere enn de som kom fra Dæli, Tomle og Skolmen jaktet mye i sameiet på Øståsen i gamle dager.

Vitner har riktignok fortalt om noe "fri" småviltjakt i det gamle sameiet på Øståsen. Men de aktuelle vitnene har i det vesentlige fortalt om slik jakt i nyere tid. For øvrig synes ikke omfanget av denne jakta å underbygge noen lokal sedvanerett for bygdefolket som sådan.

Under bevisføringen framkom det også at noen hadde jaktet på grunnlag av samtykke fra opprinnelig sameiende gårder eller deres rettsetterfølgere. Denne jakta har således vært basert på en oppfatning om at retten til jakt fortsatt lå i sameie, og ikke på noen lokal sedvanerett for bygdefolket.

Ellers er elgjakta, etter hvert som den ble praktisk aktuell, i det alt vesentlige oppfattet som en grunneierrett også innen bygda. Etter bevisføringen må flertallet legge til grunn at det knapt har forekommet "fri" elgjakt i kjent fortid. Elgjakt har skjedd med grunneiers samtykke og med "lårretten" for grunneier. Jaktlag måtte etter hvert også ha underskrift fra teigeierne der det skulle jaktes, ikke fra de opprinnelige sameiende gårder eller deres rettsetterfølgere, eller fra noen på vegne av bygdefolket.

Videre framgår det av styreprotokoller fra Nordsinni husbruksskoglag at disse årevis og i alle fall fra 1956 leiet ut elgjakta på sin teig i det gamle sameiet på Øståsen. Dette utløste så vidt skjønnes ingen protester verken fra bygdefolket generelt, eller fra de opprinnelige sameierne eller deres rettsetterfølgere.

Etter bevisføringen må for øvrig lagmannsrettens flertall legge til grunn at også andre grunneiere til tider leiet ut sin elgjakt før Samdriftslagets etablering.

Det vises også til de reaksjoner som Domlia grunneierforening hadde. I et brev fra 15. august 1970 til h.r.adv. Nicolai Berg opplyser denne forening av innenbygdsboende grunneiere at de hadde leiet ut elgjakta i 1969 og også aktet å gjøre det i 1970. I et senere brev fra samme, men da til Samdriftslaget og datert 16. juni 1974, framgår videre at Domlia grunneierlag mente at grunneierne hadde jaktrett.

Heller ikke brevet fra Nordre Land viltnemnd til Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske av 24. juli 1974 inneholder noe som kan tyde på en lokal sedvanerett om jakt for bygdefolket i det gamle sameiet eller andre steder.

Og heller ikke Samdriftslagets egne vedtekter synes å avspeile noen lokal sedvanerett om rett for bygdefolket til jakt i det gamle sameiet.

Det har således ikke vært noen enhetlig lokal oppfatning om at bygdefolket som sådan hadde rett til å jakte i det gamle sameiet på Øståsen.

Lagmannsrettens flertall finner etter dette ikke bevist noen lokal rettsoppfatning, langt mindre noen lokal sedvanerett, om jakt for bygdefolket, verken i Nordsinni generelt eller i det gamle sameiet på Øståsen, i tillegg til eller til fortrengsel for den lovbestemte jaktrett for grunneiere.

Den ankende part har videre påberopt at jaktrett for bygdefolket uansett er hevdet i det gamle sameiet.

Etter hevdsloven §8 annet ledd kan bruksrett for "folket i ei bygd" hevdes over 50 år, forutsatt at bruken tilfredsstiller de vanlige hevdsvilkårene. Det må videre legges til grunn at hevd av ellers lovbestemte rettigheter forutsetter en bruk som er kvalifisert tydelig, samt konsistent i tid og omfang.

Etter bevisføringen må lagmannsrettens flertall legge til grunn at elgjakt, etter hvert som bestanden tok seg opp, har vært oppfattet og også praktisert som en grunneierrett. Noen "fri" elgjakt for bygdefolket har det ikke vært. Hevd av en rett for bygdefolket til å jakte elg er derfor utelukket.

Når det gjelder småviltjakt, har det under ankesaken blitt ført bevis for noe jakt i det gamle sameiet, for det meste i nyere tid. Denne har imidlertid ikke vært til fortrengsel for grunneierne og synes også å ha hatt karakter av tålt bruk. Under ankesaken uttalte blant annet en representant fra Kistefoss Træsliberi AS på Jevnaker at man var klar over denne småviltjakta. Men den hadde ikke så stort omfang og betydde heller ikke noe for dem som grunneier. For dem ville det bare vært bryderi, med forbruk av tid og penger å organisere småviltjakta på teigen.

Lagmannsrettens flertall finner således ikke bevist hevd av jaktrett som en kollektiv bruksrett for bygdefolket, verken ved siden av eller istedenfor den lovbestemte rett til jakt.

Tilsvarende gjelder alders tids bruk. Vilkårene er åpenbart ikke oppfylt. Det vises til prof.dr.juris. Thor Falkangers bok "Tingsrett", Oslo 1993, side 258 og side 259. Det vises også til Gunnar K. Eriksens bok "Alders tids bruk", Oslo 1993.

Den ankende part har videre påstått at grunneierne ved konkludent atferd og passivitet har akseptert at Samdriftslaget, dets medlemmer eller bygdefolket har overtatt jaktretten i det gamle sameiet.

Lagmannsrettens flertall er heller ikke enig i dette. Grunneierne har nok i noen utstrekning akseptert Samdriftslaget som jaktstyre og jaktforvalter. Men det kan ikke sees at noen av de aktuelle grunneierne på noe tidspunkt ved passivitet, konkludent atferd eller på annen måte har oppgitt sin ellers lovbestemte rett til jakt, verken direkte til Samdriftslaget som organisasjon, til noen av lagets medlemmer eller til noen andre.

Etter dette stemmer lagmannsrettens flertall for at jordskifterettens dom stadfestes.

Lagmannsrettens mindretall, dommer Moshagen, er kommet til et annet resultat. Dels finner han at jaktretten ikke ble skiftet ut i 1864, dels at lokal sedvanerett gir bygdefolket en egen rett til jakt i det gamle sameiet, og dels at bygdefolket i alle fall har hevdet jaktretten.

Han legger vekt på, slik han ser det, at bygdefolket både før og etter utskiftingen i 1864 jaktet i området og at de har fortsatt med dette fram til 1996. Sterkere bevis for en jaktrett finnes ikke. Denne bruk tilfredstiller kravet til "klare holdepunkter for en annen ordning" som er angitt i Høyesteretts dom, Rt-1990-476 følgende, særlig side 482. Det er således etter mindretallets mening klare holdepunkter for en annen ordning enn lovens.

Mindretallet finner videre at det foreligger en lokale rettsoppfatingen hos bygdefolket i Nordre land om at skogeierene ikke disponerer jakta i Nordsinni Østre sameie.

Det var ellers på 1860-tallet vanlig at jakt og fiske forble udelt, selv om skogen ble skiftet. Fiskevannene i Nordsinni østre sameie ble delt mellom de bruksberettigete gårdene i Dæli, Tomle og Skolmen krets i 1857. De delte den gang åsvatna og tjerna seg i mellom. Disse ligger i dag til de aktuelle gårdene, ikke til de som eier grunnen i det gamle sameiet. Dette er også et bevis for hvordan forholdene var med hensyn til rettigheter på den tiden utskiftningen skjedde. Og utskiftningsforretningen bestred ikke den private delingen av fiskevatna.

Videre peker mindretallet på at det ved herresrettens dom i 1973 ble rettskraftig fastslått at jaktretten i 1864 ikke ble skiftet ut i den 1/3 av Nordsinni østre sameie som Helmers arvinger i dag eier. Man kan ikke tenke seg at det er ulike rettighetsforhold innenfor sameiet. Det vil da være kunstig å nå komme til noe annet for de resterende 2/3 av sameiet enn det herredsretten kom til for Helmers arvinger i 1973.

At enkelte utenbygds, som i dag eier parseller i Nordsinni østre sameie, ikke kjenner den lokale rettsoppfatning er etter mindretallets mening forsåvidt naturlig. Men selv om dette kan være vanskelig å akseptere, så har disse utenbygds parselleiere ikke rett til å ta fra bygdefolket de rettigheter disse har. Dette måtte i så fall skjedd ved ekspropriasjon og betaling av erstatning.

At det fra tid til annen ble gitt bort noen elglår til teigeiere kan ikke tillegges noen vekt.

Dommer Moshagen stemmer for denne slutning: Jaktretten i Nordsinni østre sameie er ikke delt og ligger i sameie mellom de gårder i Dæli, Tomle og Skolmen krets i Nordre land som fikk sameielodd ved utskifningen i 1861-64, pluss de bruk som senere er fraskilt disse gårder, der jakten er nevnt i vedkommende skjøter.

Dom blir etter dette å avsi overensstemmende med flertallets konklusjon og jordskifterettens dom i delsak 1 b stadfestes.

Anken har ikke ført fram og den ankende part må pålegges å erstatte ankemotpartens omkostninger, i det lagmannsretten ikke finner grunnlag for å anvende unntaksregelen, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

Advokat Grøstad har på vegne av sine klienter levert en omkostningsoppgave på kr 55450,-, hvorav kr 2450,- er utlegg. Det har ikke kommet innvendinger mot denne oppgaven. Retten finner de oppgitte omkostninger nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §176 første ledd, 1. punktum. Saksomkostninger tilkjennes således overensstemmende med omkostningsoppgaven med kr 55450,- .

Ankemotparten har nedlagt påstand om at Samdriftslagets medlemmer skal hefte solidarisk for saksomkostningene. Den ankende part har ikke framkommet med innvendinger mot dette. Lagmannsretten legge til grunn den medlemsliste for Samdriftslaget som er framlagt med dokument nr. 315, de ankende parters prosesskriv av 23. januar 1995.

Ankemotparten har også påstått seg tilkjent saksomkostninger for jordskifteretten. Lagmannsretten er imidlertid enig med jordskifteretten i dens omkostningsavgjørelse. Det vises til jordskifterettens begrunnelse, som også er dekkende for lagmannsrettens syn på dette spørsmål. Lagmannsretten stadfester således også pkt. 3 i jordskifterettens dom.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom i tvist nr. 1 b, domsslutningens punkt 1 til 3, stadfestes.

2. Samdriftslaget for Nordsinni Østre Sameie, som består av Harald Lindal, Arne Rønning, Alf Midtbøen, Astrid Bårdvik, Erik Bang, Hans O. Sogn, Helge Evenstuen, Finn Gjeilhaug, Gudbrand Tyndrum, Marta Braskerud, Kåre Tørhaug, Arne Jensvold, Ole Steinsrud, Arvid Geile, Arve Geile, Inga Loeng, Ingolf Merkesdal, Alf Sogn, Anne Lise Øiom, Lars Stensrud, brødrene Tomter, Iver Nordbye, in Ridderhaugen, Ivar Hansesveen, Ingrid Åseth Døl og Hans Kr. Kjenseth, dømmes en for alle og alle for en til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til AS Kistefos Træsliberi, Helmers arvinger og Anne Lise Lorentzen Sæter med kr 55.450,- - femtifemtusenfirehundreogfemti kroner - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.