LE-1994-494
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-04 |
| Publisert: | LE-1994-00494 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Toten herredsrett Nr. 93-00425 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00494 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Hans Tomas Gefle, Gjøvik). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Egil Berglund, Hamar). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga 3. Lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §5 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A er født xx.xx.1970. Han gjennomførte rekruttskolen i perioden 10. juli til 8. oktober 1990, og ble deretter overført til Brigaden i Nord-Norge. Kort tid etter at han ble overført, søkte han om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner og ble dimittert den 19. oktober 1990. Den 31. mars 1993 ble han avhørt ved Vestoppland politikammer og redegjorde her nærmere for sitt standpunkt. Ved ekspedisjon av 4. mai 1993 til politimesteren i Vestoppland meddelte Justisdepartementet at As søknad om fritakelse for militærtjeneste var avslått.
Da A fortsatt var uvillig til å gjøre militærtjeneste, reiste staten v/Justisdepartementet sak for Toten herredsrett i henhold til militærnekterloven §5. Herredsretten avsa dom den 7. desember 1993 med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.70 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.
A har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Gjøvik den 1. november 1994 der A møtte og ga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Sakens øvrige omstendigheter fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen i det følgende.
A har særlig anført:
Det er galt å ta liv og skade andre, også som ledd i et militært forsvar av landet. Denne pasifistiske grunnholdning har han hatt hele tiden.
Det avgjørende må være at han selv finner det uriktig å delta i et militært forsvar. En pasifistisk grunninnstilling må ikke nødvendigvis også omfatte andres våpenbruk. Loven peker på det individuelle, nemlig på ens egen deltagelse i militærtjenesten.
Hans oppfatning i dag er at han er mot enhver form for militært forsvar - i Norge og i andre land, og han mener at verken han eller andre bør delta i denne form for virksomhet. Han er motstander av enhver form for bruk av våpen. Dette er i dag hans alvorlige overbevisning. Kjernen i denne overbevisning - at han selv ikke vil bære våpen - har han holdt fast ved hele tiden.
Politiforklaringen kan virke uklar, men han har etter hvert modnet og kan nå i større grad se konsekvensene av sitt syn. Imidlertid er han lite trenet i å gi uttrykk for sine meninger, og det kan derfor ikke kreves for mye av ham. Det må tas hensyn til at han uttrykker seg på en enkel og iblant unøyaktig måte.
Det er staten som har bevisbyrden i saken, og tvil skal i tilfelle komme ham til gode.
A har nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.70, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.
Staten v/Justisdepartementet har særlig anført:
A fyller ikke vilkårene for fritak i militærnekterloven §1. Etter denne bestemmelsen stilles det krav til innholdet av den vernepliktiges overbevisning. Overbevisningen må dessuten ha fasthet og styrke.
Det som kreves, er en pasifistisk grunnholdning. Dette innebærer at man på basis av en generell norm tar avstand fra all bruk av våpen, i alle fall i utgangspunktet, og ikke bare reserverer seg for eget vedkommende.
As standpunkt idag fremtrer som pasifistisk og fyller for så vidt lovens vilkår, i motsetning til hans politiforklaring og forklaring for herredsretten. Av politiforklaringen fremgår det at han kun reserverte seg for eget vedkommende, og han hadde ikke prinsipielle motforestillinger mot at andre forsvarte landet med våpen. Det samme standpunktet inntok han i herredsretten.
Det kan reises spørsmål om A nå har tilpasset sin forklaring. I alle fall har det skjedd en glidning i hans standpunkt som tyder på at han ikke har noen fast og klar oppfatning - en overbevisning i lovens forstand. Han har dessuten vist til sidehensyn som ikke er relevante.
Det stilles strenge krav til overbevisningens fasthet og styrke. Dette følger av Singsaas-dommen, Rt-1979-1544. Den som søker fritak for militærtjeneste, må selv reelt ha prøvet sin overbevisning og gjort seg opp en mening om konsekvensene. Slik A har forklart seg, kan det ikke legges til grunn at han har et gjennomtenkt og personlig standpunkt.
Også bevisbyrdereglene er behandlet i Singsaas-dommen. Det vises for øvrig til Ofstad-dommen ( Rt-1974-674) og Sandberg-dommen ( Rt-1982-685) og til St.meld.nr.27 (1988-89) side 17.
Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
Toten herredsretts dom av 7. desember 1993 stadfestes.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten.
Etter militærnekterloven §1 kan en vernepliktig fritas for verneplikt hvis han "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning". Overbevisningen må etter rettspraksis ha et klart pasifistisk grunnlag. Det pasifistiske standpunkt må være absolutt og reservasjonsløst. Videre må overbevisningen være av en slik fasthet og styrke at det å bruke våpen mot andre mennesker vil innebære en samvittighetskonflikt for den vernepliktige som er så alvorlig, at hensynet til denne konflikten må gå foran også i den situasjon da verneplikten for alle andre blir en realitet, jfr. Singsaas-dommen ( Rt-1979-1544).
Da A i oktober 1990 søkte seg fritatt for militærtjeneste, oppga han som begrunnelse for at han ikke ville bære våpen, at det stred mot hans religion og personlige tro. A har for lagmannsretten opplyst at han ikke var eller er religiøst engasjert og at søknaden ble skrevet på grunnlag av en mal han fikk utlevert fra en av sine militære foresatte. Søknaden ble skrevet fordi han følte at han var med på noe galt når han deltok i feltøvelser.
I sin forklaring til politiet to og et halvt år senere opplyste A blant annet at han for sitt eget vedkommende mente at det var galt å ta liv, uansett situasjon. Men samtidig mente han at det måtte eksistere et militært forsvar, og han hadde ikke prinsipielle motforestillinger mot at andre forsvarte landet med våpen. Han så ikke noe galt i at andre tok liv for å forsvare landet.
At A mente at det var galt å ta liv uansett situasjon, men likevel aksepterte at andre tok liv som et ledd i et militært forsvar av landet, er inkonsekvent. Det er heller ikke forenlig med et pasifistisk standpunkt at han mente at det burde eksistere et militært forsvar. Hans søknad ble derfor avslått.
For herredsretten opplyste A at han ikke ville utføre militærtjeneste, da det etter hans oppfatning var moralsk uforsvarlig å være en del av et system der han ble lært opp til å ta andres liv. Han opplyste imidlertid også at han ikke var motstander av at Norge hadde et forsvar som med våpen beskyttet landet mot overgrep. Etter dette fant heller ikke herredsretten at A hadde en pasifistisk grunninnstilling som kunne medføre fritak for militærtjeneste.
A har i lagmannsretten fastholdt at han ønsker seg fritatt for militærtjeneste fordi han mener at det er galt å ta liv og skade andre. Han er nå motstander av et militært forsvar og mener dette bør nedlegges i Norge og i andre land. A har med dette inntatt et pasifistisk standpunkt som etter sitt innhold faller inn under militærnekterloven §1.
Spørsmålet er om As standpunkt er uttrykk for en slik alvorlig overbevisning som loven krever.
A har først for lagmannsretten inntatt et konsekvent og pasifistisk standpunkt. Han har under veis endret sitt uttrykte standpunkt for så vidt angår synet på Forsvaret, og det skaper tvil om hans overbevisning idag er tilstrekkelig grunnfestet. Noen nærmere forklaring på hvorfor han har endret syn på Forsvaret, har lagmannsretten ikke fått.
I sin forklaring for lagmannsretten opplyste A at han nesten ikke hadde diskutert spørsmål om pasifisme med andre, og han hadde heller ikke lest noe om emnet. Han var uten kjennskap til passiv motstand og hadde ingen kunnskaper om Gandhis livssyn ut over filmen om ham. A kunne heller ikke redegjøre for sitt syn på en så reflektert og nyansert måte som man må kunne kreve av en som hevder å ha en alvorlig overbevisning.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke foreligger rimelig grad av sikkerhet for at A har en så alvorlig overbevisning som loven krever for at han skal kunne fritas for militærtjeneste. Herredsrettens dom blir derfor å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens dom stadfestes.