LE-1994-704

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-04-18
Publisert:	LE-1994-00704
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Halden byrett Nr. 454-93A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00704 A. - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Fougner, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Loennecken Wang, Halden).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Melheim, formann 2. Lagdommer Petter A Lossius 3. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §44

Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar m.v.

Halden byrett avsa dom den 15. desember 1993 med slik domsslutning:

1. B gis foreldreansvaret og den daglige omsorgen for C født xx.xx.89 og D født xx.xx.91.

2. A gis følgende samværsrett:

1. Hver helg når B etter skiftplanen arbeider på søndag.

2. Hver uke når B etter skiftplanen arbeider nattskift. Samværet skal da være fra søndag ettermiddag til neste mandag ettermiddag.

3. 2 uker sammenhengende i sommerferien.

4. Barna skal være hos B hver jul, hver 17. mai og alle fødselsdager.

5. Partene kan selv avtale avvik fra denne ordning.

6. Hver av partene bærer sine omkostninger.

Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Som det fremgår av byrettens dom, ble det samtidig avsagt kjennelse hvoretter domsslutningens punkt 1 og 2 skal gjelde som foreløpig avgjørelse inntil det foreligger rettskraftig dom i saken. Kjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som stadfestet kjennelsen den 10. mars 1994.

A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Hun har lagt ned slik endelig påstand:

1. Det fastsettes felles foreldreansvar for C, født xx.xx.89 og D født xx.xx.91.

2. A gis den daglige omsorg for barna.

3. B gis samværsrett med barna etter rettens nærmere bestemmelse.

4. B tilpliktes å betale sakens omkostninger til 'det offentlige for byretten, og til A for lagmannsretten.

B har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:

1. Halden byretts dom av 15. desember 1993 pkt. 1 og 2 (pkt. 1-5) stadfestes, dog således at slutningens pkt. 2 litra 1 og 2 skal lyde:

1. De helger B etter skiftplanen arbeider søndag.

2. De uker B etter skiftplanen arbeider nattskift.

3. A tilpliktes å erstatte B hans saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

For det tilfelle at barna skal bo fast hos A, har ankemotparten anført at det bør gis felles foreldreansvar. I så fall er det hva angår Bs samværsrett fremlagt eget påstandsskrift som lyder:

B skal ha vanlig samvær med fellesbarna, dog tilpasset hans skiftplan.

I tillegg tilkjennes B samværsrett:

a: hver jul fra 23. des til 26. des

b: hver nyttårsaften til 1. nyttårsdag

c: hver påske fra onsdag før skjærtorsdag til 2. påskedag, eller tilsvarende periode i pinsen

d: Hver 1. mai, 17. mai St.Hansaften og farsdag

e: På hans fødselsdag og barnas fødselsdager og fødselsdagen til barnas farfar.

Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad tinghus den 28., 29. og 30. mars 1995. Partene møtte og avgav forklaring. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav 3 fremsto som sakkyndige vitner. Som nytt for lagmannsretten var det oppnevnt 2 sakkyndige, som har avgitt erklæring den 30. oktober 1994. Den ene av de to sakkyndige, Norma Mooney meldte forfall til 1. dag under ankeforhandlingen. I samråd med partene ble det bestemt at man for redegjørelsen i retten kunne henholde seg til den andre sakkyndige, psykolog Knut Rønbeck. Dokumentasjonen fremgår for øvrig av rettsboken.

Den ankende part, A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Retten har korrekt lagt til grunn at det er hensynet til barnas beste som skal være avgjørende, jf barneloven §34 og §44. Ved den nærmere vurdering av bevisene i saken er det oppstått en dreining som er preget av byrettens syn på betydningen av morens forhold til Jehovas vitner.

Etter bevisførselen for lagmannsretten er det uansett ikke grunnlag for en slik innfallsvinkel. Dette følger allerede av det forhold at man nå har en sakkyndig vurdering av hva som antas å være til barnas beste. Den går i morens favør. Dertil kommer at det nå er gjort klarere hvilken rettsanvendelse det skal bygges på. Byrettens dom bygger på feil lovanvendelse. Det er her særlig vist til Rt-1993-998 og Rt-1994-992.

Ved den nærmere vurdering av hva som antas å være til barnas beste, må det tas utgangspunkt i forholdene slik de fremstår i den nåværende situasjon. Samtidig må man trekke inn en sannsynlighetsvurdering av situasjonen slik den forventes å utvikle seg i den nærmerste fremtid. Det kan da konstateres flere forhold som går i morens favør.

Barna er mest knyttet til moren, som har vært hjemmeværende nesten hele tiden frem til bruddet. Barna har av flere grunner utviklet en sterkere følelsesmessig tilknytning til moren enn til faren.

Bevisførselen viser at guttene fungerer godt. Dette tyder på at moren, som har hatt hovedansvaret for den daglige oppdragelse, har lykkes i sin gjerning. Langt viktigere er det imidlertid at det ikke er noe som tyder på at hennes forhold til Jehovas vitner har hatt skadelig innvirkning på barna. De sakkyndige har vært særlig oppmerksomme på dette punkt. De har ikke funnet tegn som tyder på at moren er en ekstrem eller ortodoks troende. Hennes livsførsel og organisering av dagliglivet avviker ikke på vesentlige punkter fra det som er vanlig blant småbarnsmødre.

Moren har bedre personlige forutsetninger enn faren når det gjelder den daglige omsorg. Hun har gjennom nærkontakt fra barna ble født bedre forutsetninger for å forstå deres behov og følelser. Moren er en avbalansert kvinne, som ikke har vist unormale følelsesmessige svingninger eller reaksjoner. Hun har under samtalene med de sakkyndige vist evner til forståelse, også i forhold til barnas far. I motsetning til han har hun således ikke fremkommet med negativ omtale av den annen part i barnas nærvær. Dette taler for at hun vil ha bedre mulighet for å tilpasse seg etter at bruddet er en realitet. Det er vist til de sakkyndiges erklæring.

Når det gjelder de praktiske forutsetninger for den daglige omsorg, er morens situasjon bedre enn farens. Hun har etablert seg i en leiebolig, hvor hun også kan utøve sitt yrke som frisør. Dette kan skje under meget fleksible forhold. Den eldste gutten skal begynne i førskole til høsten. Det kan ordnes med tilsyn for den yngste mens moren er i arbeid.

Ved å gi moren den daglige omsorg, kombinert med delt foreldreansvar, vil barna samlet få større foreldrekontakt. Det er her redegjort for mors og fars sosiale nettverk, som er noe forskjellig.

At foreldrene har forskjellig livssyn, kan være til berikelse for barna og ikke bare en negativ faktor som anført av motparten. Selv om moren ikke feirer de tradisjonelle høytidsdager m.v., legger hun ingen hindringer i veien for barnas utøvelse hos faren. Moren er for øvrig innstilt på at barna selv må velge livssyn når de blir store nok til dette.

Farens evner og muligheter som omsorgsperson er klart dårligere enn morens. Faren har hele tiden vist mest interesse for egne sysler, som f.eks. biler og mekanikk. Han har flere ganger snakket nedsettende om moren i barnas påhør. Dette indikerer en holdning som går faren imot som omsorgsperson. Han har gitt de sakkyndige inntrykk av å være temperamentsfull og mindre lyttende og reflekterende enn moren. Hans arbeidssituasjon med en stor grad av skiftarbeid, har også negative sider sammenlignet med morens fleksible situasjon.

Status-quo prinsippet får liten betydning i nærværende sak. Barna har hatt mest tilknytning til moren inntil for ett år siden. Selv om barna nå har vært en tid hos faren, har de sakkyndige ikke sett noen betenkeligheter ved å foreslå overflytting til moren.

Den ankende part bør etter dette tilkjennes den daglige omsorg. Moren innser imidlertid at det er til barnas beste at det skjer et samspill mellom foreldrene. Av den grunn bør det fastsettes felles foreldreansvar. Faren bør gis en utvidet besøksordning.

Subsidiært er det gjort gjeldende at dersom faren får den daglige omsorg, bør foreldreansvaret likevel være delt. Moren bør da få en utvidet besøksordning i forhold til den som er fastsatt av byretten.

Når det gjelder lovanvendelsen i saken, er ett punkt utdypet i særlig grad. Dette gjelder morens forhold til Jehovas vitner. I tillegg til det som fremgår av det foran anførte, er det særlig fremhevet:

Det foreligger nå fire sentrale Høyesterettsdommer på området. Disse viser at byrettens lovanvendelse er feil.

I Rt-1973-1113 hadde en av de sakkyndige gitt uttrykk for at det ville være uheldig for barna å vokse opp i et sterkt avvikende religiøst miljø. Man siktet her til moren og en ny ektefelle som begge var Jehovas vitner. En av de sakkyndige mente barna ville bli utsatt for økt religiøst press med mulige uheldige følger. Høyesterett uttalte at når det ikke kunne påvises at morens avvikende religiøse syn hadde ført til skadevirkninger for barna, kunne forholdet ikke tillegges vekt.

I Rt-1982-1200 inntok Høyesterett under dissens et noe endret syn. Flertallets syn antas imidlertid ikke lenger å være uttrykk for gjeldende rett.

I Rt-1993-998 gikk man i realiteten tilbake til det prinsippielle standpunkt fra 1973 samtidig som man utvidet vurderingstemaet. Det ble nå uttalt at det må være helt klart at det forhold at den ene av foreldrene har tilhørighet til en bestemt trosretning eller en bestemt organisasjon, ikke i seg selv kan diskvalifisere vedkommende når det gjelder omsorgen for barna. I tillegg ble det uttalt at det som vil kunne få betydning, er påviste skadevirkninger for barna, eller fare for fremtidige skadevirkninger. Dette er momenter som i tilfelle må gå inn i den totalvurdering som skal foretas ut fra hensynet til barnas beste. Spørsmålet om skadevirkninger eller fare for skadevirkninger må vurderes konkret i forhold til det barn og den far eller mor det gjelder. Det avgjørende vil ikke være organisasjonens ideologi, men hvordan den far eller mor det gjelder, opptrer i forhold til barna.

I Rt-1994-992 henholder man seg til avgjørelsen fra 1993.

På bakgrunn av bevisførselen i nærværende sak, herunder de sakkyndiges erklæring, kan det ikke anses bevist at det er inntrådt skade eller at det er fare for fremtidige skader på grunn av morens livssyn.

Ankemotparten, B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig både hva angår bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Det er ikke grunnlag for å hevde at byretten har foretatt en bevisvurdering ut fra en alminnelig beskrivelse av den ideologi som Jehovas vitner bygger på. Det er foretatt en konkret vurdering av de tradisjonelle momenter som er akseptert som relevante ved avveiningen av hva som vil være til barnas beste. Den usikkerhet som hefter ved moren som omsorgsperson på grunn av hennes forhold til Jehovas vitner, må kunne tillegges vekt i den totalvurdering som skal foretas.

Saken står noe annerledes for lagmannsretten enn for byretten. Den ankende part har latt seg døpe i mellomtiden. Dette betyr at hun er blitt et vitne med de forpliktelser dette fører med seg. Hun vil således bli pålagt å delta oftere i møter og drive oppsøkende virksomhet på kveldstid. Nytt for lagmannsretten er også den sakkyndige erklæring som moren påberoper i sitt favør. Erklæringen lider imidlertid av den svakhet at man ikke har foretatt noen egentlig vurdering av morens forhold til Jehovas vitner, særlig gjelder dette i den nye situasjon som er oppstått etter at hun er døpt. Man har således ikke uttalt seg om faren for fremtidige skadevirkninger. Det kan se ut som de sakkyndige har trodd at Jehovas vitner er et av flere vanlige trossamfunn, hvilket ikke er tilfelle. Denne ufullstendighet i erklæringen avspeiles i siste setning i erklæringen. Det fremgår herav at de sakkyndige er enige med faren i at det vil bli uheldig dersom barna til tross for morens forsikringer om det motssatte, blir trukket inn i et sekterisk miljø og gis misjonerende oppgaver.

Den ankende parts angrep på byrettens lovanvendelse, er forfeilet. Det er riktig at man ikke kan nøye seg med å trekke slutninger fra bevegelsens ideologi. Motparten er således enig i det vurderingstema som fremgår av Rt-1993-998. Slik forholdene ligger an i nærværende sak, er det imidlertid ført bevis for at barna allerede har lidt skade som følge av uttalelser fra moren, som bygger på ekstreme religiøse synspunkter som er en del av Jehovas vitners lære. Det er her vist til observasjoner og uttalelser fra en av guttene som godtgjør at han har vært redd for at faren skal dø fordi han ikke tilhører bevegelsen. Denne hendelse synes ikke å være kjent for de sakkyndige. Enn mer er det sannsynliggjort at barna vil bli utsatt for fremtidige skadevirkninger. Dette kan lettest skje ved å sammenholde de strenge og spesielle leveregler som moren nå er forpliktet til å følge, med det inntrykk hun har gitt som morsperson i retten. Det er ingen tvil om at hun vil gi barna innblikk i den lærre som etter hennes tro er den eneste vei til å overleve Dommedag.

Ankemotparten har til utdypning av disse forhold gitt en bred innføring i de læresetninger som er sentrale i bevegelsen. Dette er ytterligere fremhevet gjennom den redegjørelse som er gitt av et av de sakkyndige vitnene, amanuensis Reidar Hvalvik. Det er herunder redegjort for de problemer som oppstår for barna når bare en av foreldrene er med i bevegelsen, mens den andre står utenfor. Dette gjelder særlig i forhold til læren om Harmageddon (Dommedag). Redegjørelsen er utdypet ved avhør av et annet sakkyndig vitne, psykolog Tue Toft.

Ved vurderingen av disse spørsmål er det av meget stor betydning at barnas mor nå er døpt. Morens naturlige trang til å innføre barna i det livssyn hun tror på, vil øke som følge av dette. Å se bort fra at den nye situasjonen vil prege henne som omsorgsperson, er helt urealistisk. Det er henvist til at moren har svart unnvikende på de mest kontroversielle spørsmål om praktiseringen av bevegelsens læresetninger. Det samme gjelder de fleste av den ankende parts vitner.

Den usikkerhet som hefter ved moren som omsorgsperson på grunn av hennes tilknytning til Jehovas vitner, er i seg selv tilstrekkelig til å stadfeste byrettens dom. Selv om man ser bort fra dette forhold, er det flere momenter i saken som tilsier at faren er best skikket som omsorgsperson. Dette er utdypet ved en imøtegåelse av den ankende parts anførsler. Til fordel for faren, er det særlig fremhevet:

Prinsippet om status quo taler klart i farens favør. Dette gjelder ikke bare den situasjonen som er etablert etter byrettens dom. Barna bor nå i det tidligere felles foreldrehjem hvor de har bodd fra fødselen av.

Omsorgen gjelder to gutter som ikke bør skilles, og som ut fra naturlige interesser vil få det bedre hos faren.

Farens arbeidsordning gir ham mest tid til samvær med barna. Dette forhold må ses i sammenheng med den etablerte ordning med tilsyn når faren er på arbeid om dagen. Moren er på sin side henvist til å arbeide hver dag, noen ganger også på lørdager. Hun vil i fremtiden også bli bundet opp med møter i bevegelsen 3 ganger pr. uke. I tillegg kommer husbesøk.

Når det gjelder partenes materielle stilling, er faren utvilsomt best skikket. Dette er utdypet ved nærmere redegjørelse av bo- og inntektsforhold.

Den tid som er gått siden bruddet, har vist at faren greier å takle situasjonen som eneansvarlig. Guttene er nå veltilpasset i tilvant miljø. De bør ikke brytes opp fra dette for å flytte til mindre bra forhold.

De sakkyndiges erklæring kan ikke bli mer enn et moment i totalvurderingen. Noen av de momenter som går faren imot, kan skyldes en annen vektlegging enn den som etter rettspraksis bør veie tyngst ut fra lovens system. Noen av momentene er også bestridt under henvisning til at faren er feiltolket i en vanskelig situasjon. Der er bl.a. vist til vitnet Nilsen, som nå er fast dagmamma og som var til stede under intervjuet.

På grunn av morens spesielle livssyn bør faren alene ha foreldreansvaret.

Subsidiært er det anført felles foreldreansvar.

Atter subsidiært er det anført at faren må få en utvidet besøksordning dersom moren får den daglige omsorgen. Det er her fremlagt et subsidiært påstandsskrift.

Lagmannsretten er med unntak av spørsmålet om foreldreansvaret, kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Som det fremgår av partenes påstander, har begge bl.a. krevet seg tilkjent hva man kaller den daglige omsorg for barna. Uttrykket refererer seg til barneloven §34 fjerde ledd, som gir en viss bestemmelsesrett til den som barna bor fast sammen med. Denne bestemmelse forutsetter at foreldrene har felles foreldreansvar. Dersom den ene får foreldreansvaret alene (slik faren krever i nærværende sak), forutsetter dette at vedkommende også har omsorgen, noe som igjen innebærer at barna bor fast hos vedkommende.

Når retten skal ta standpunkt til hvem som skal ha foreldreansvaret, eventuelt hvem barna skal bo fast hos i tilfelle av delt ansvar, skal man velge det alternativ som vil være best for barna, jf barneloven §34 tredje ledd in fine. Slik nærværende sak er lagt opp, er drøftelsene i stor utstrekning blitt et spørsmål om hvor barna skal bo, idet dette av partene er oppfattet som ensbetydende med hvem som får den daglige omsorg.

Som det fremgår av anførslene, er det etter byrettens dom fremlagt en sakkyndig erklæring av 30. oktober 1994. Av de sakkyndiges erklæring fremgår det at moren bør ha den daglige omsorg i den betydning at barna bør bo fast hos henne mens foreldreansvaret bør være delt. Det er i den anledning uttalt:

Denne vurderingen bygger ikke på ulikhet hos foreldrene hva gjelder å gi barna gode fysiske og materielle omsorgsbetingelser. Den baserer seg derimot på foreldrenes antatte ulikhet med hensyn til å gi barna mulighet for uttrykke og utvikle egne følelser selv om disse kommer i opposisjon med foreldrenes. Sagt med andre ord mener vi at moren har et fortrinn fremfor faren når det gjelder å tolerere motsetningsfulle følelser og aggresjon. Dette gir henne også en styrke fremfor faren når det gjelder foreldresamarbeid nå og i fremtiden. De sakkyndige er også av den oppfatning at faren har betydd og vil bety meget for barna i fremtiden. Vi vil derfor anbefale at han gis rik anledning til samvær med barna. De sakkyndige vil også anbefale at foreldreansvaret blir delt slik at faren kan delta aktivt i viktige beslutninger vedrørende barnas fremtidige liv som skolegang, menighetstilknytning og så videre. De sakkyndige er forsåvidt enige med faren at det vil bli uheldig at barna til tross for morenns forsikringer om det motsatte blir trukket inn i et sekteristisk miljø og gis misjonerende oppgaver. Felles foreldreansvar vil være en motvekt mot en slik utvikling.

De sakkyndige har lagt til grunn for sin vurdering at foreldrenes tilknytning til ulike kirkesamfunn i seg selv ikke er et sakkyndig vurderingstema med relevans for spørsmålet om barnefordeling (erklæringen side 4). Som det fremgår av erklæringen samme sted, har de sakkyndige tatt inn i vurderingen spørsmålet om foreldrenes livssyn i praksis på vesentlige måter kan stå i veien for ivaretagelsen av barnas behov for trygghet, stimulering og sosial deltagelse. Av erklæringen side 9 fremgår det at de sakkyndige grundig har drøftet med moren hvorledes hennes religiøse tro får innvirkning på hennes daglige liv, og da særlig hennes liv sammen med barna. Det er i denne forbindelse uttalt: .. De sakkyndige må for sin vurdering ta som utgangspunkt hva moren forteller oss og det vi ved egne observasjoner har kunnet registrere vedrørende hennes livsførsel og omsorg for barna. På bakgrunn av det vi på denne måten har kunnet bringe til erfaring, avviker ikke morens livsførsel og organisering av dagliglivet på vesentlige måter fra det som er vanlig blant småbarnsmødre. Hennes religiøse tilknytning kommer lite til uttrykk i hennes generelle væremåte og omgang med barna. De sakkyndige kan som nevnt innledningsvis ikke spekulere på generelt grunnlag om hvorvidt medlemskap i Jehovas vitner bør tillegges positiv eller negativ vekt i forbindelse med barneomsorg. Dette er etter vår oppfatning ikke et sakkyndig tema.

De sakkyndige har også i en annen sammenheng kommet noe inn på de problemer som refererer seg til religiøs tilknytning. Det vises her til erklæringen side 10 hvor de sakkyndige har kommet inn på et spørsmål som byretten har lagt vesentlig vekt på, nemlig hvem av foreldrene som best kan formidle generell kunnskap og gi innsikt i vanlige samfunnsforhold, samt gi barna adekvat stimulering og en normforståelse som er i overensstemmelse med det man vanligvis finner i det norske samfunn. I den anledning er det uttalt i erklæringen: ...De sakkyndige har heller ikke funnet belegg for påstanden om at barna under morens omsorg ikke mottar vanlige impulser i form av lesning fra barnebøker, informasjon gjennom radio og fjernsyn og sosial kontakt med andre voksne og barn. Hvorvidt moren ved å stimulere barna på vanlig måte, slik det er vår vurdering at hun gjør handler i strid med påbud med ledelsen i Jehovas vitner er et vurderingstema vi finner irrelevant.

Når lagmannsretten har funnet å burde fremheve disse deler av de sakkyndiges erklæring, har det sammenheng med ankemotpartens prinsipale anførsel om fremtidige skadevirkninger på grunn av morens spesielle religiøse tilknytning. Retten tok på denne bakgrunn opp med den sakkyndige under ankeforhandlingen om han kunne gi en uttalelse om mulige fremtidige skadevirkninger dersom man la til grunn at moren i hovedsak ville henholde seg til det budskap som antas å være representativt for Jehovas vitner og gjøre dette kjent for barna etter hvert. Det ble her vist til den redegjørelse som da var avgitt i retten av amanuensis Hvalvik, og som lagmannsretten i hovedsak legger til grunn. Den sakkyndige fant imidlertid ikke at det var riktig å avgi en slik betinget uttalelse.

Lagmannsretten ser det etter dette slik at når det gjelder spørsmålet om faren for fremtidige skadevirkninger, har de sakkyndiges erklæring begrenset verdi.

Hva for øvrig angår dette vurderingstema, er lagmannsretten enig med ankemotparten i at det slik bevisene ligger an, er relevant å trekke inn i vurderingen spørsmålet om barna kan bli utsatt for fremtidige skader som følge av morens religiøse livsutfoldelse. Man har forstått den ankende part derhen at det ikke skulle være adgang til dette, idet bevisførselen - særlig de sakkyndiges erklæring - ikke har sannsynliggjort fremtidige skadevirkninger.

Lagmannsretten er uenig i den ankende parts anførsel, idet spørsmålet om fremtidige skadevirkninger ikke kan løses ved en isolert vurdering av nåtidssituasjonen. Som foran nevnt, har man heller ingen sakkyndig vurdering av situasjonen dersom moren som omsorgsperson gir barna innføring i sektens liv og lære. Lagmannsretten finner det godtgjort at moren i tiden fremover vil gi barna slik innføring, særlig etter at hun nå har latt seg døpe. Dette antas å omfatte også de sider av bevegelsens lære som gjelder Dommedag m.v., slik dette fremstilles i dens egen publikasjon (Våkttårnet) og på andre måter. Det vises her også til redegjørelsene fra de sakkyndige vitnene Toft og Hvalvik om bevegelsens forhold til omverdenen m.v.

Slik saken ligger an, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. Dette fordi man etter en totalvurdering av de øvrige forhold mener at barna bør bli boende hos faren, mens foreldreansvaret bør være delt.

Ved denne vurdering har lagmannsretten særlig lagt vekt på at barnas forhold til faren nå bærer preg av en stor grad av stabilitet og trygghet. Man viser her til at barna bor i foreldrenes tidligere felles hjem, hvor de har bodd siden fødselen. Boforholdene her er vesentlig bedre enn hos moren, også under hensyntagen til hva hun kan få i overskuelig fremtid. Det vises til den beskrivelse som er inntatt i anketilsvaret, som i hovedsak synes å være riktig, samt partenes forklaringer i retten.

Det er videre et vesentlig moment at faren har en mer fleksibel arbeidsordning enn den moren har og må forventes å få. Som skiftarbeider har faren relativt kort arbeidstid og ofte fri om dagen. Moren vil derimot være bundet til relativt lange dager, delvis om ettermiddagen og av og til på lørdager. Det må også antas at hun som Jehovas vitne forutsettes å delta i en god del aktiviteter.

Retten legger også vekt på at faren har etablert en meget god tilsynsordning for barna når han arbeider om dagen. Det vises her til opplysningene i anførslene. Hvordan moren skal ordne seg om hun får omsorgen, er noe uklart. Så vidt vites, vil hun i noen grad basere seg på hjelp fra familien.

Den ordning som nå har virket med faren som omsorgsperson, kan ikke sies å ha avstedkommet noen negative observasjoner. Det er imidlertid på det rene at de sakkyndige likevel har ment at et skifte er til barnas beste. Som det fremgår av deres konklusjon, har de imidlertid ikke bygget på en vurdering av den foreliggende ulikhet hva gjelder fysiske og materielle omsorgsbetingelser. De sakkyndige har som nevnt i stedet lagt avgjørende vekt på morens fortrinn fremfor faren når det gjelder å tolerere motsetningsfulle følelser og aggresjon.

Lagmannsretten vil ikke bestride at moren har et fortrinn på dette og enkelte andre punkter. Man finner likevel at de mer følelsesmessige forhold ikke kan være tilstrekkelige til å oppveie de fordeler av miljømessig og materiell art som går i farens favør. De fordeler som refererer seg til morens holdninger, kan for øvrig komme barna til gode gjennom en utstrakt besøksordning.

Retten finner at en totalvurdering av disse forhold tilsier at barna bør bo fast hos faren, men slik at foreldrene har felles foreldreansvar. Man har på sistnevnte punkt vært noe i tvil, idet man her ikke kan se bort fra de uoverensstemmelser som kan oppstå på grunn av forskjellig livssyn.

Hva angår morens rett til samvær, finner lagmannsretten at den ordning som byretten har fastsatt, gir moren en videre rett enn det som ligger i vanlig samværsrett. Man finner derfor at ordningen på det nåværende tidspunkt bør stadfestes.

Anken har etter dette delvis ført frem. Partene bør bære hver sine saksomkostninger for begge retter, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Man har vurdert om det bør gjøres unntak etter tvistemålsloven §174 annet ledd, idet faren har fått medhold på de fleste punkter. Under noe tvil har man ikke funnet å burde anvende bestemmelsen, idet saken er spesiell og avgjørelsen bygger på flere vanskelige skjønnsmessige vurderinger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Det fastsettes felles foreldreansvar for C, født xx.xx.1989 og D, født xx.xx.1991.

2. Barna skal bo fast hos B.

3. A gis følgende samværsrett:

a) De helger B etter skiftplan arbeider på søndag.

b) De uker B etter skiftplan arbeider nattskift. Samværet skal da vare fra søndag ettermiddag til neste mandag ettermiddag.

c) To uker sammenhengende i sommerferien.

d) Barna skal være hos B hver jul, hver 17. mai og alle fødselsdager.

4. Partene bærer hver sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.