LE-1995-1245
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-25 |
| Publisert: | LE-1995-01245 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01245 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Fridjof Feydt). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Steinar Mageli). |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Bull. Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179 |
Saken gjelder adgangen til rettslig overprøving av forvaltningsvedtak.
A ble ved Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsretts dom av 30. september 1993 idømt 12 års fengsel. Under soning ved Ullersmo landsfengsel ble A innsatt i sikkerhetsavdelingen etter fengselsdirektørens vedtak av 29. april 1994. Vedtaket ble påklaget, men opprettholdt av Fengselsstyret.
Den 9. august besluttet fengselsdirektøren soning i sikkerhetsavdelingen i inntil 4 måneder til, regnet fra 29. august 1994. A stevnet Staten v/Ullersmo landsfengsel for Eidsvoll herredsrett med slik påstand:
1. Vedtak om innsettelse på sikkerhetsavdeling overfor A kjennes ugyldig.
2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger.
Vedtaket var imidlertid også påklaget administrativt. Etter at vedtaket var blitt opprettholdt av Fengselsstyret, ble stevningen forkynt for Staten v/Justisdepartementet som påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
A slapp ut av sikkerhetsavdelingen noen tid før firemånedersfristen utløp. Hovedforhandling var da ikke avholdt. Den 9. januar 1995 ble han overført til Sem kretsfengsel. Han ble senere overført til Ila landsfengsel, og soner nå i landsfengselet i Bergen.
Etter at As soning i sikkerhetsavdelingen var over, og han var overført til annen anstalt, hevdet Staten v/Justisdepartementet i prosesskrift 20. februar 1995 at tvistegjenstanden var falt bort, og nedla slik påstand:
"1. Saken heves.
2. Hver av partene dekker sine omkostninger."
Eidsvoll herredsrett avsa kjennelse den 27. mars 1995 med slik slutning:
"Sak nr. 587/94 A ved Eidsvoll herredsrett heves.
Saksomkostninger ilegges ikke."
Herredsretten viste i premissene til at As opphold i sikkerhetsavdelingen var avsluttet og uttalte bl.a.: "Den rettslige interesse i saken er etter dette slik endret og redusert at mulige sidespørsmål alene ikke begrunner et søksmål. Det synes dekkende at tvistegjenstanden er bortfalt."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Han hevder å ha rettslig interesse i at vedtaket prøves for retten og har gjennom flere prosesskrift særlig gjort gjeldende:
Det vil som regel være vanskelig å få berammet hovedforhandling i denne slags saker i løpet av en innsatts opphold i sikkerhetsavdelingen. Dersom herredsrettens standpunkt er riktig, innebærer det at den aktuelle type forvaltningsvedtak unndras rettslig overprøving.
A har mange år igjen å sone, og en disiplinæravgjørelse om innsettelse i sikkerhetsavdelingen i i alt åtte måneder vil kunne få utslagsgivende betydning ved fremtidige avgjørelser fra fengselsmyndighetenes side og påvirke As soningsforhold, hans muligheter for å få innvilget permisjonssøknader o.l. Han har allerede erfart at så er tilfelle og viser i den forbindelse til uttalelse av 12. oktober 1995 fra Bergen landsfengsel til ham (bilag 1 til dok. 18 i saken her). Innsetting i sikkerhetsavdelingen har sin bakgrunn i et påstått vesentlig brudd på disiplinærreglene i fengselet, og forholdet føres inn i fangejournalen for A. Denne fangejournalen følger den innsatte dersom han overføres til annen anstalt.
A har nedlagt slik påstand:
"Saken fremmes for Eidsvoll herredsrett.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger vedrørende behandling av kjæremål."
Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og har gjort gjeldende at det er et vilkår for å fremme søksmålet til realitetsbehandling at det foreligger en aktuell rettslig interesse - et klart behov for en rettslig avklaring. Staten viser til at hovedregelen er at tvist om fortidige rettsforhold må avvises med mindre en rettsavgjørelse har betydning for saksøkers rettsstilling, jf Rt-1991-1468. Den kjærende part må således påvise at en eventuell ugyldighetsdom vil medføre materiellrettslige virkninger for ham, og dette er ikke påvist. Fengselsmyndighetenes adgang til å innvilge fremstilling, permisjon o.l. vil være uavhengig av hvilket standpunkt domstolene inntar til gyldigheten av innsettingsvedtaket. A får ikke adgang til å søke permisjon før i juni 1996, og det vil da være andre ting som vil være avgjørende for fengselsmyndighetene når eventuelle søknader fra A skal vurderes, herunder As egen adferd i tiden mellom oppholdet i sikkerhetsavdelingen og tidspunktet for permisjonssøknaden. Betydningen av tidligere hendelser vil svekkes etter hvert som tiden går. Oppholdet i sikkerhetsavdelingen har heller ikke hatt betydning for soningsforholdene til A. Når det gjelder den fremlagte uttalelse fra Bergen landsfengsel, viser Staten til at opphold i fengselets avdeling A er det vanlige ved overføring til anstalten og at oppholdet i sikkerhetsavdelingen ved Ullersmo ikke kan ha vært tillagt avgjørende betydning.
Staten antar at det i et tilfelle som det foreliggende, var riktig av herredsretten å heve saken fremfor å avvise den, og viser til Rt-1982-1499.
Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes og kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Spørsmålet i hovedsaken - tvistegjenstanden - gjelder gyldigheten av fengselsdirektørens vedtak om å innsette A i sikkerhetsavdelingen på Ullersmo, opprettholdt av Fengselsstyret, sist 29. september 1994.
Det faktum at As opphold i avdelingen ble avsluttet før hovedforhandling var avholdt, kan etter lagmannsrettens syn ikke innebære at tvistegjenstanden anses bortfalt. Spørsmålet må være om A fortsatt har rettslig interesse av at det blir avsagt dom i saken, jf lovens §54. På bakgrunn av dens premisser skulle herredsretten, slik lagmannsretten ser det, ha avvist saken - ikke hevet den.
Den parallell som Staten har trukket til avgjørelsen i Rt-1982-1499, og som herredsretten må antas å ha sett hen til da saken ble hevet, fremtrer ikke som treffende. I saken fra 1982, som gjaldt rettslig prøving av barnevernsmyndighetenes vedtak om omsorgsovertakelse, hadde barnevernet selv omgjort sitt tidligere vedtak før det første vedtaket var behandlet av retten, men etter at sak var reist. I saken her er det aktuelle forvaltningsvedtak blitt stående. Selv om vedtaket etter sin art var tidsbegrenset, kan ikke en sak om vedtakets rettslige holdbarhet så å si automatisk betegnes som gjenstandsløs når tiden er utløpt. Det samme må gjelde dersom den umiddelbare virkning av vedtaket opphører før denne tiden, som her, da A slapp ut av sikkerhetsavdelingen før de siste fire månedene var gått.
Selv om tvistemålsloven §54 ikke trekker opp noen skarp grense for adgangen til å gå til fastsettelsessøksmål, er det likevel klart at saksøker etter bestemmelsen må ha en aktuell rettslig interesse i å få medhold i sin påstand. For As del blir det da avgjørende om vedtaket om innsettelse i sikkerhetsavdeling fortsatt medfører, eller i fremtiden kan medføre, rettsvirkninger for ham - d.v.s. om vedtaket har eller kan få betydning for hans rettslige stilling.
Lagmannsretten har kommet til at A har rettslig interesse i å få overprøvd fengselsmyndighetenes vedtak. I den gjenstående del av soningstiden vil han få behov for å søke om fremstilling, permisjon o.l., og det er vanskelig å se at ikke hans opphold ved sikkerhetsavdelingen i en gitt situasjon vil kunne tillegges vekt ved vurderingen av en slik søknad.
Det kan hevdes at det ikke er innsettelsen i sikkerhetsavdelingen som i seg selv vil tale mot innvilgelse, men selve den adferd som ligger bak innsettelsen. Den adferd som i sin tid dannet grunnlaget for innsettelsen, vil A fortsatt ha hatt selv om man f.eks. av formelle grunner skulle finne at innsettelsesvedtaket var ugyldig. En dom for ugyldighet ville i såfall neppe ha noen rettslig betydning dersom As adferd under enhver omstendighet ville fremgå av hendelsesjournalen.
Lagmannsretten viser imidlertid til at A i stevningen, foruten å påberope seg saksbehandlingsfeil og feil i skjønnsutøvelsen, også hevder at fengselsmyndighetene savnet et faktisk grunnlag for å fatte sitt vedtak. As hendelsesjournal, som er fremlagt i saken, viser også at innsettelsesgrunnlaget ikke fremgår av journalen. Etter det som er opplyst, vil det faktiske grunnlaget for beslutningen om innsettelse i sikkerhetsavdelingen bare fremgå av As saksmappe i
Ullersmo landsfengsel, en mappe som ikke følger ham ved eventuell overføring til andre anstalter.
Innsettelse i sikkerhetsavdeling ved Ullersmo landsfengsel kan etter reglementet bare besluttes for innsatt som anses for å a) være særlig rømningsfarlig eller b) være involvert i alvorlig narkotikavirksomhet etter innsettelsen eller c) ha en særlig negativ virkning på andre innsatte eller deres soningsforhold. Dersom det av hendelsesjournalen fremgår at en innsatt har sittet i sikkerhetsavdelingen på Ullersmo, vil det normalt også sluttes at vedkommende har gjort seg skyldig i et så alvorlig forhold eller har slike personlige egenskaper som kreves for innsettelse i sikkerhetsavdeling. Dette kan trekke i negativ retning dersom han søker om å få et velferdsgode - det være seg fremstilling, permisjon eller annet.
Som anført av Staten, har fengselsmyndighetene en vid adgang til å innvilge slike søknader, og de kan innvilges uten at vedtaket om innsetting i sikkerhetsavdelingen er kjent ugyldig. Men selv om søknader om velferdsgoder kan innvilges til tross for at søkeren har sittet i sikkerhetsavdelingen, vil As opphold i denne avdelingen kunne tillegges vekt og påvirke vurderingen. Betydningen av oppholdet i sikkerhetsavdelingen vil riktignok svekkes over tid, dersom As opptreden i fengselet den etterfølgende tid har vært god. Retten finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette ved vurderingen av spørsmålet om A i dag har rettslig interesse i å få saken prøvet.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at den saken A reiste gjennom stevningen av 2. september 1994, må fremmes.
Saksomkostningsavgjørelsen utsettes etter tvistemålsloven §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Saken fremmes for Eidsvoll herredsrett
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.