LE-1995-1695
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-07-26 |
| Publisert: | LE-1995-01695 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. A 736/1995 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01695 K. |
| Parter: | kjærende part: Den norske Bank AS (Prosessfullmektig: Advokat Trond A Lie). Kjæremotpart: Ann-Kristin Wærn Knutsen |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Mary-Ann Hedlund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §156 |
Kjæremålssaken gjelder oppreisning for oversittelse av ankefrist.
Ved Drammen forliksråds dom 2 februar 1995 ble Ann-Kristin Wærn Knutsen dømt til å betale vel 130 000 kroner med tillegg av renter til Den norske Bank AS. Dommen ble forkynt for henne 14 februar 1995 og ankefristen utløp 18 april 1995. Ved stevning 21 april 1995 anket Knutsen dommen til Drammen byrett. Hun begjærte samtidig oppreisning for oversittelse av ankefristen. Etter at hun etter anmodning fra byretten hadde begrunnet oppreisningsbegjæringen nærmere, avsa Drammen byrett 22 mai 1995 kjennelse med slik slutning:
Ann-Kristin Wærn Knutsen gis oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Den norske Bank AS har påkjært avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, og gjør gjeldende at byretten tar feil nær den legger til grunn at det i dette tilfellet foreligger slike særlige omstendigheter som omtalt i domstolloven §153. I oppreisningsbegjæringen gir Knutsen inntrykk av at hun i perioden fra forliksrådets dom ble forkynt for henne til ankefristen utløp har vært satt ut av spill som følge av sykdom. Dette er ikke riktig. I det samme tidsrommet var Knutsen saksøker i en annen sak mot DnB og UNI Storebrand. Som saksøker viste Knutsen at hun var både skrivefør, talefør, gangfør og innforstått med hva domstolsbehandling innebar. I sakens sluttfase overtok hun til dels funksjoner som normalt skulle tillegge hennes prosessfullmektig i saken. Under forliksforhandlinger i midten av mars 1995 sto hun i nærmest daglig telefonkontakt med både DnBs og UNI Storebrands prosessfullmektiger. Hun deltok også i et møte med UNIs prosessfullmektig. På denne bakgrunn må det etter bankens mening være helt på det rene at det er sterk overdrivelse når Knutsen i sin oppreisningsbegjæring gir inntrykk av å være satt ut av spill på grunn av sykdom.
Det gjøres videre gjeldende at det i dette tilfellet ikke er noen særlig omstendighet at ankefristen bare er oversittet med noen få dager, og heller ikke at saken har stor økonomisk betydning for Knutsen. Hennes stilling skiller seg her ikke fra stillingen for enhver annen personlig debitor eller kausjonist som har påtatt seg en økonomisk forpliktelse. Knutsen har tidligere vært ansatt i DnB. Hun må derfor antas å ha større innsikt enn de fleste i hva en økonomisk forpliktelse, i dette tilfelle en kausjonsforpliktelse, innebærer. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
1. Ann-Kristin Wærn Knutsens begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefristen for Drammen forliksråds dom av 2. februar 1995 tas ikke til følge.
2. Ann-Kristin Wærn Knutsen betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Den norske Bank AS, fastsatt etter rettens skjønn.
Ann-Kristin Wærn Knutsen gjør i tilsvar gjeldende at hun var nødt til å engasjere seg i sluttforhandlingene i forbindelse med erstatningssaken, siden den hadde vital betydning for hennes fremtid. Dette tok all hennes restenergi og hun ble helt nedkjørt etter påkjenningen av saken. Den hadde vart i over fem år. Hennes nevrolog anbefalte henne derfor ferie for å pleie helsen. Hun hadde ferie straks etter at byrettssaken ble forlikt, og ferien varte til påske. Hun var ikke representert ved advokat i nærværende sak, og fikk etter hjelp fra byretten, som hun henvendte seg til 18 april 1995, innsendt stevning datert 21 april 1995. Det gjelder noen få dagers oversittelse av ankefrist, og grunnen er at hun var helt sykmeldt og nedkjørt etter en svært tøff periode både psykisk og fysisk. Knutsen ber retten opprettholde avgjørelsen om oppreisning.
Lagmannsretten bemerker at når oppreisning er gitt, kan kjæremålsretten bare prøve byrettens lovanvendelse, jf domstolsloven §156 annet ledd. Kjæremålet gjelder i det vesentlige bevisbedømmelsen, som ikke kan prøves, jf Rt-1985-110. Kjæremålsretten kan videre prøve om de forholdene byretten har lagt vekt på ved avgjørelsen, er slike det kan tas hensyn til etter §153. Byretten har i dette tilfellet lagt vekt på Knutsens helsetilstand, det forhold at ankefristen bare er overtrådt med noen få dager, og at saken har vesentlig økonomisk betydning for henne. Dette er forhold det er adgang til å ta hensyn til etter §153. Den samlede skjønnsmessige vurdering av om oppreisning bør gis, faller utenfor hva kjæremålsretten kan prøve etter §156 annet ledd, jf f eks Rt-1983-1425 og Rt-1986-318.
Lagmannsretten tilføyer at den som byretten finner at fristoversittelsen ikke er forsettlig. Det er heller ikke anført fra bankens side at den skulle være det.
Etter dette må kjæremålet forkastes. Knutsen har ikke krevet seg tilkjent saksomkostninger. Det er ikke noe grunnlag for å tilkjenne banken saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.