LE-1995-261
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-08 |
| Publisert: | LE-1995-00261 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 8667/1993 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00261 K. |
| Parter: | Kjærende part: Nordstedts Förlag AB (Prosessfullmektig: Advokat Bernt Krohg). Kjæremotpart: Gudmund Skogvik, Karl Magnus Pettersen, Astrup Jensen, Reidar Olsen, Harald Pedersen, Bjørne Kvernmo, Guttorm Bjørkan, Ronny Warberg, Nikolai Hemmingsen, Arve Hemmingsen, Bjarne Guttormsen, Erling Paulsen, Agnes Nikolaisen, Jan Erik Pettersen, Arvid Jakobsen, Terje Bakken, Siv Heidi Bakketun, Lena Kersti, Bakketun (Prosessfullmektig: Advokatflm. Sven Å Ribe). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Jørgen Fr Moen. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §246, §247, Tvistemålsloven (1915) §279, §29, §36, §91, §92, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Domstolloven (1915) §39, §175, §180, Tvistemålsloven (1915), §36, Luganoloven (1993) |
Kjæremålssaken gjelder tvist om verneting.
Etter forgjeves forliksmegling ved Oslo forliksråd reiste Gudmund Skogvik med flere ved stevning 26 oktober 1993 søksmål mot Nordstedts Frlag AB, Stockholm, med krav om at hver av saksøkerne skulle tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) begrenset opp til 50.000 kroner. Bakgrunnen for søksmålet var at forlaget i 1989 hadde utgitt Odd F. Lindbergs bok "På sälfångst i Vesterisen". Saksøkerne var mannskap ombord på selfangstskuta "Harmoni", og mener at deler av boka er ærekrenkende overfor dem.
Saksøkte påsto prinsipalt søksmålet avvist fordi det ikke hører under norsk jurisdiksjon. Verken Luganokonvensjonen eller andre regler kunne gi hjemmel for saksanlegg i Norge.
Etter at Oslo byrett hadde holdt saksforberedende rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet, avsa byretten 12 desember 1994 beslutning med slik slutning:
1. Saken fremmes for Oslo byrett forsåvidt gjelder spørsmålet om oppreisning for den eventuelle skade som er oppstått i Norge.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utestår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Nordstedts Förlag AB har påkjært byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett, og gjør i hovedtrekk gjeldende:
Tvistemålsloven §29 gir ikke grunnlag for å behandle saken ved norske domstoler. Subsidiært må saken avvises fra Oslo byrett, ettersom denne domstolen under enhver omstendighet er feil verneting.
Det anføres at det sentrale spørsmålet i saken er om tvistemålsloven §29, anvendt på internasjonale forhold, må forstås slik at det kreves at søksmålet har en viss nærmere tilknytning til Norge for at norske domstoler skal ha domskompetanse mot en utenlandsk saksøkt. Et slikt krav om nærmere tilknytning er fastslått i avgjørelse i Rt-1994-675, som gjaldt de samme saksøkernes søksmål mot Sveriges Television AB med flere. Det er derfor uriktig når Oslo byrett i sin beslutning om å fremme søksmålet har lagt til grunn at det ikke er grunnlag for å operere med et slikt tilleggsvilkår. Lovens kriterium "umiddelbar virkning" er ikke direkte anvendelig i saker om ikke økonomisk skade som følge av angivelige ærekrenkende utsagn. Det er derfor behov for å tilpasse dette kriteriet til situasjonen. Avgjørelsen i Rt-1994-675 viser at dette kan skje gjennom et krav om nærmere tilknytning. Bare dersom slik nærmere tilknytning foreligger, kan man anse at den umiddelbare virkningen er inntrådt her, slik at saken for så vidt hører under norske domstoler. Hvis ikke kriteriet "umiddelbar virkning" skal forstås på denne måten, vil det i praksis innebære at søksmål om oppreisningserstatning for ærekrenkelser alltid kan anlegges av fornærmede i hans bostedsland, fordi det alltid vil kunne pretenderes at virkningen er inntruffet der. Dette er imidlertid helt i strid med alminnelige internasjonale prosessrettslige prinsipper. Forholdet illustrerer derfor klart behov for å operere med et tilknytningskrav som nevnt. Den kjærende part har vist til Generaladvokatens uttalelse til EU-domstolen i sak C-68/93 som gjelder tolkningen av Brüsselkonvensjonens artikkel 5 (3), som tilsvarer Luganokonvensjonens artikkel 5 (3).
Tilknytningskravet er i dette tilfellet ikke oppfylt. Det er ikke noe ved forlagets handlemåte som gir saken slik tilknytning til Norge at norske domstoler har domskompetanse. Boka er utgitt i Sverige, på svensk, og beregnet på det svenske markedet. De rettslige sidene ved utgivelsene er vurdert ut fra svensk lov. Fra Nordstedts side har man passivt etterkommet bestillingen av i alt 30 eksemplarer til Norge, men man har ikke kjennskap til hvor mange av disse eksemplarer som faktisk er blitt solgt. Det forhold at boka omhandler norsk selfangst og norske selfangere, gir ikke i seg selv tilstrekkelig tilknytning, jf forutsetningsvis avgjørelsen om Sveriges Television.
Subsidiært anfører forlaget at Oslo byrett i alle tilfeller er uriktig verneting. Byrettens begrunnelse for å la saken gå for Oslo byrett synes basert på en forutsetning om at boka for det vesentlige er solgt i Oslo, og at dette gir grunnlag for å anta at de umiddelbare skadevirkningene er oppstått her. For det første er dette ren spekulasjon når det gjelder hvor boka er solgt, og for det andre overser byretten at de skadevirkningene det er snakk om, i tilfelle vanskelig kan anses å ha rammet andre enn saksøkerne. Siden det er tale om skadevirkninger av ikke-økonomisk art, virker det unaturlig å lokalisere disse til Oslo, hvor ingen av de skadelidte har bopel. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt:
Søksmålet avvises.
Subsidiært:
Søksmålet avvises fra Oslo byrett.
2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Saksøkerne anfører at byrettens beslutning er korrekt.
Prinsipalt anføres det at påstanden om at saken skal avvises, er satt fram for sent. Lovens vernetingsregler gjelder for behandling i første instans, jf Hov: "Rettergang i sivile saker" (1991) side 143. Saken ble behandlet i Oslo forliksråd, som må regnes som førsteinstans. Forlaget møtte frivillig og forhandlet i Oslo forliksråd, og må da også anses for å ha vedtatt Oslo som verneting, jf tvistemålsloven §36 første ledd. Det er ikke formkrav for vernetingsvedtakelse etter bestemmelsens første ledd. Dette har til konsekvens at når kjærende part ikke bestrider vernetinget for Oslo forliksråd, har han også mistet retten til å gjøre dette overfor Oslo byrett, jf tvistemålsloven §92.
Subsidiært gjør saksøkerne gjeldende at det er riktig når Oslo byrett har funnet at "det ikke synes å være holdepunkter for at tvistemålsloven §29 anvendt på internasjonale forhold skal tolkes innskrenkende, ut fra det synspunkt at det ikke er tilstrekkelig at den eventuelle skadevoldende handling har hatt "umiddelbar virkning" i Norge". For at søksmålet skal kunne reises i Norge, må det være tilstrekkelig at umiddelbar virkning av den skadegjørene handling er inntrådt her, jf Rt-1994-675 og Rt-1990-382. Den "umiddelbare virkning" av skaden er i denne sak at saksøkernes æresfølelse er blitt krenket og/eller at deres gode navn og rykte er blitt skadet og/eller at de er blitt utsatt for hat, ringeakt eller tap av den for deres stilling eller næring fornødne tillit, jf straffeloven §246 og §247.
Spørsmålet som da må stilles, er hvor slik virkning eventuelt har inntrådt, i Norge, i Sverige eller i begge land. Bare i forhold til dette spørsmålet kan sakens tilknytning til det enkelte land ha noen relevans. Det vises til lagmannsrettens premisser i saken i Rt-1994-675, der det blant annet heter at "saksøkerne bor fast her, og Norge er ett av de få land som fortsatt tillater selfangst." Sakene er direkte parallelle, og søksmålet mot Sveriges Television ble fremmet.
I tillegg kommer at bokens forfatter, Odd F. Lindberg, er norsk, selv om han for tiden bor i Sverige. Han er for øvrig en meget kjent person i Norge, nettopp på grunn av sine mange offentlige utspill om den norske selfangsten.
Den umiddelbare virkning av tap av selvaktelse kan vanskelig tenkes å ha inntrådt andre steder enn der saksøkerne lever, det vil si i Norge. Det samme må gjelde tap av omdømmet, fordi det av naturlige grunner er særlig i sitt hjemland at saksøkerne fra før har opparbeidet sitt renommé og den tillit som de trenger i sin næring. Hva folk eventuelt måtte mene og tro i Sverige, er i denne sammenheng av underordnet betydning.
Selv om saken har tilknytningsmomenter til Sverige, må norske domstoler i hvert fall være kompetent til å behandle saken når denne uttrykkelig er avgrenset til bare å gjelde skade oppstått i Norge. At det kan foretas en slik oppstykking av den internasjonale domskompetanse har også støtte i litteraturen, jf Rognlien "Luganokonvensjonen" (1993) side 151.
Det gjøres videre gjeldende at Oslo byrett har rett i at det må antas at bøkene ble lagt ut for salg, og solgt, hovedsaklig i Oslo. Dette må anses som mest sannsynlig. Når det bor flest mennesker og er flest bokutsalg i Oslo, er det også grunn til å tro at flest bøker selges her.
Poenget er ikke at det er saksøkernes ære som skades, men hvor ærestapet inntrer. Tap av den for stillingen eller næringen nødvendige tillit har nettopp skjedd i Oslo, fordi myndighetene som regulerer selfangsten befinner seg her. For øvrig anfører saksøkerne at tvistemålsloven §29 må gi dem adgang til å velge det verneting som er mest hensiktsmessig. Eventuelt må vernetingsspørsmålet avgjøres i medhold av domstolloven §39, og da i favør av saksøkerne. Det vil også være svært uhensiktsmessig om søksmålene måtte anlegges ved den enkelte saksøkers hjemting. Man ville da få en oppdeling av saken som ikke tjener noe fornuftig formål.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts beslutning av 12. desember 1994 stadfestes.
2. Kjærende part tilpliktes å betale kjæremotpartenes saksomkostninger for kjæremålsinstansen.
Lagmannsretten bemerker:
Saksøkerne har prinsipalt anført at vernetingsinnsigelsen er satt fram for sent, ettersom den ikke er gjort gjeldende for forliksrådet, men først i tilsvar til byretten.
Anførselen kan ikke føre fram. Det går fram av tvistemålsloven §91 første ledd at innsigelse mot fremme av saken må settes fram av partene så snart det under saksbehandlingen er anledning til det. Det følger imidlertid av bestemmelsens tredje ledd at så lenge hovedforhandling ikke er berammet, kan en part som "ikke har møtt ved advokat", sette fram innsigelse mot fremme av hele saken, selv om innsigelsen ikke er gjort gjeldende under saksforberedelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg sier i avgjørelse i Rt-1986-729 (side 731):
Det fremgår av tvistemålsloven §91 tredje ledd at en avvisningsinnsigelse ikke kan prekluderes for forliksrådet. Etter denne bestemmelse kan en part som ikke har møtt ved advokat, fremsette innsigelse mot fremme av "hele saken" helt inntil det tidspunkt da hovedforhandling er berammet. At man ikke har "møtt" ved advokat innebærer at man ikke har hatt advokat som har opptrådt som prosessfullmektig etter tvistemålsloven fjerde kapittel. Etter tvistemålsloven §279 annet ledd nr. 1 kan advokater ikke møte som forliksfullmektig i forliksrådet.
Det følger av avgjørelsen at en avvisningsinnsigelse kan settes fram i tilsvar til stevning så lenge saksøkte ikke har hatt advokat som prosessfullmektig for forliksrådet. Om innklagede ellers har hatt bistand av advokat i forbindelse med forliksklagen, er uten betydning. Reglene om mekling i forliksrådet er nå endret slik at partene har anledning til å møte med advokat som forliksfullmektig, jf tvistemålsloven §279. Det går imidlertid fram av forliksrådets påtegning på forliksklagen, som ikke var vedlagt stevningen, men som lagmannsretten har fått oversendt fra saksøkerne, at innklagede ikke møtte med advokat som forliksfullmektig. Etter dette er avvisningsinnsigelsen ikke satt fram for sent. Anførselen om at saksøkte har vedtatt Oslo byrett som verneting etter tvistemålsloven §36 første ledd, kan ikke føre fram. Formkravene i bestemmelsens tredje ledd gjelder også første ledd.
Heller ikke får tvistemålsloven §92 selvstendig betydning, jf henvisningen til §91 siste ledd i bestemmelsens 2. punktum.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten med hensyn til om søksmålet kan fremmes for Oslo byrett.
Saken gjelder krav om oppreisning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven §3-6. Søksmålet gjelder bare påstått skade oppstått i Norge. Det følger av avgjørelse i Rt-1987-859 at søksmål i medhold av tvistemålsloven §29 kan anlegges i den rettskrets hvor den umiddelbare virkning av den påståtte skadegjørende handling er inntrådt, for eksempel ved den skadelidtes hjemting, også når den skadevoldende handlingen er en ærekrenkelse. Det følger videre av avgjørelse i Rt-1994-675 at §29 også kan komme til anvendelse ved ærekrenkelser i utlandet, dersom vilkårene etter bestemmelsen ellers er til stede.
Det er uenighet mellom partene om det i §29 må innfortolkes et krav om at saken skal ha en viss tilknytning til Norge i tillegg til vilkåret at den skadegjørende handling skal ha "umiddelbar virkning". Etter lagmannsrettens mening er det naturlig å ta utgangspunkt i spørsmålet om det nærmere innholdet av vilkåret "den umiddelbare virkning er inntrått".
Jon Skeie foreslo under arbeidet med tvistemålsloven av 1915 at "der bør være en almindelig adgang til at anlægge erstatningssøksmaal i den retskredts, hvor skaden er tilføiet, baade fordi saken som regel bedst kan oplyses der, og fordi det ofte vil være en ubillighet at henvise den skadelidende til at søke sin ret ved en fjerntliggende domstol; i særlig grad gjælder dette naar skadegjøreren ikke har noget værneting her i landet." Han foreslo derfor følgende regel:
Søksmaal til erstatning eller opreisning paa grund av skadegjørende handling kan anlægges i den retskredts hvor handlingen er foretatt eller virkningen er indtraadt. (Ot.prp.nr.1 /1910 107.)
Om dette sa den forsterkede justiskommite (indst O XV-1912):
Idet kommiteen henholder sig til, hvad der er anført av revisionskommiteens medlem Skeie (prp side 107), har man overensstemmende med hans forslag optat en almindelig regel om deligtsverneting istedenfor den mere begrænsede bestemmelse i propositionen. Da professor Skeies forslag, forsaavidt det ogsaa lar stedet for virkningens indtræden begrunde verneting, maaske kunde føre noget for vidt, har man dog i denne henseende søkt at faa en begrænsning ved at betegne virkningen som umiddelbar.
Forarbeidene viser etter lagmannsrettens syn at det må innfortolkes en begrensning med hensyn til hvilke virkningssteder som kan være verneting.
Byretten har i sin beslutning antatt at kravet om umiddelbarhet gjelder årsakssammenhengen mellom den skadegjørende handling og skadevirkningene. Byretten antar at det er nærliggende å tolke dette vilkåret slik at det er ment å utelukke verneting på steder hvor de skader som er oppstått er en mer indirekte følge av den skadegjørende handling. Etter lagmannsrettens mening må grensen her trekkes langs de linjene som er angitt av Schei: Tvistemålsloven med kommentar (I) side 65. Schei skriver at det kan tenkes at den skadevoldende handling har virkning over et større område mens den vesentlige skadevoldende virkning inntrer på ett bestemt sted, for eksempel skadelidtes hjemsted. Dette kan være praktisk for skadeforvoldelse gjennom injurier fremført i en landsdekkende avis. Schei skriver at det synes nærliggende i et slikt tilfelle å legge den begrensning i "umiddelbar virkning" at virkningsalternativer bare kan gjelde skadelidtes hjemsted og ikke et hvilket som helst sted i landet der vedkommende avis er solgt.
Kravet til umiddelbar virkning reiser særlige spørsmål i forhold til ærekrenkelsessaker. Det kreves oppreisning etter skadeserstatningsloven §36 fordi forlaget ved uaktsomhet eller straffbart forhold hevdes å ha krenket saksøkernes ære. Etter straffeloven §246 og §247 foreligger det ærekrenkelse hvis saksøkernes æresfølelse er krenket, eller hvis utgivelsen av boken er egnet til å skade deres gode navn og rykte eller å utsette dem for hat, ringeakt eller tap av den for deres stilling eller næring fornødne tillit. Så vidt skjønnes gjør saksøkerne gjeldende at alle disse formene for ærekrenkelse foreligger.
For så vidt gjelder krenking av æresfølelsen, er dette en virkning som inntrer i den enkelte saksøkers bevissthet. Et verneting knyttet til dette alternativet må, i hvert fall som utgangspunkt, være saksøkernes hjemting. De øvrige ærekrenkelsesalternativene knytter seg til andres oppfatninger av den fornærmede, og virkningsstedet må i denne sammenheng være de steder der folk som følge av bokutgivelsen hevdes å få slike oppfatninger.
Når det gjelder de sistnevnte formene for ærekrenkelse, finner lagmannsretten det klart at det sentrale skadestedet er Sverige. Boka er utgitt i Sverige på svensk og beregnet på det svenske markedet. Eventuell skade i form av tap av navn og rykte osv som følge av utgivelsen er oppstått hos svenske lesere. Boka har etter det opplyste ikke vært markedsført i Norge eller med sikte på å selges i Norge, og det foreligger ikke noe distribusjonssystem som innebærer at utgivelsen automatisk også vil distribueres til Norge. Her skiller saken seg fra avgjørelsen i Rt-1994-675. Lagmannsretten finner at den spredningen av boka til Norge som faktisk er skjedd, ca 30 eksemplarer hvor det er usikkert hvor mange som er solgt, må anses ubetydelig. Den begrensning med hensyn til skadested som etter forarbeider, teori og rettspraksis må antas å ligge i kravet om "umiddelbar" virkning i §29 første ledd, må innebære at en eventuell skade som følge av en så ubetydelig spredning av boka i Norge, må falle utenfor vernetingsbestemmelsen.
Saksøkernes anførsel om at det kan konstateres en særlig nærliggende skade i Oslo fordi fiskerimyndighetene som regulerer selfangsten oppholder seg her, kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for. At skadelidte i forhold til enkelte personer eller i enkelte områder er "særlig sårbar" for ærekrenkelser, vil nok kunne ha betydning for vernetingsspørsmålet, men noen slik anførsel kan, slik denne saken ligger an, etter lagmannsrettens mening ikke gjøres gjeldende i forhold til offentlig forvaltningsutøvelse.
Som nevnt ovenfor må eventuell krenking av æresfølelsen nødvendigvis skje hos den enkelte saksøker. Stedet for denne umiddelbare virkningen av ærekrenkelsen vil dermed være gitt, noe annet virkningssted finnes i denne sammenheng ikke. Hvis dette skulle være tilstrekkelig til verneting etter §29, vil, som påpekt av forlaget, en nordmann som påstår seg ærekrenket på denne måten alltid kunne anlegge søksmål ved sitt eget hjemting i medhold av denne bestemmelsen selv om det gjelder et trykt skrift utgitt i utlandet, og uansett hvordan det er spredt. Lagmannsretten finner at virkningsstedet for denne typen ærekrenkelser må begrenses i tråd med de betraktninger som er gjort ovenfor. Også her må den ubetydelige spredningen av skriftet i Norge medføre at saken ikke kan anlegges ved norsk verneting etter §29.
Etter lagmannsrettens syn kan den forståelsen av kravet til umiddelbar skadevirkning i ærekrenkelsessaker som her er angitt, også kunne formuleres som et krav om at saken skal ha den nødvendige tilknytning til Norge.
Luganokonvensjonen kan etter lagmannsrettens syn ikke sette saken i noen annen stilling.
Etter dette må søksmålet avvises. Avvisningsspørsmålet har vært tvilsomt, og saksomkostninger tilkjennes verken for byretten eller lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 første ledd if.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Søksmålet avvises.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.