LE-1996-578
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-06 |
| Publisert: | LE-1996-00578 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vinger og Odal herredsrett NR: 96-00117 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00578 K |
| Parter: | Kjærende part: Mo Vel v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Thorer Ytterbøl) Kjæremotpart: Nord-Odal kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Vegard Sunde) |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Bull, Lagdommer Reidar Vigen, Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Skattebetalingsloven (1952) §48, Eigedomsskattelova (1975) §23, Tvistemålsloven (1915), Skattebetalingsloven (1952), §10, §14, §15, §1, §2, §3, Eigedomsskattelova (1975), Ligningsloven (1980) §11-1, Ligningsloven (1980) |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder spørsmålet om en velforening kan reise sak mot kommunen for prøving av lovligheten av et vedtak om innføring av eiendomsskatt og med krav om tilbakebetaling til den enkelte skattyter av eventuelt ulovlig innkrevet slik skatt.
Bakgrunnen for saken er Nord-Odal kommunestyres vedtak av 11. desember 1993 om fra og med 1994 å utskrive eiendomsskatt i deler av kommunen, herunder Moområdet, nærmere avgrenset i saksfremstillingen til kommunestyret. Vedtaket ble fattet med hjemmel i §3 i eiendomsskatteloven.
Mo Vel v/advokat Thorer Ytterbøl tok den 28. februar 1996 ut stevning til Vinger og Odal herredsrett og nedla slik påstand:
1. Nord-Odal kommunes vedtak om utskrivning av eiendomsskatt for Moområdet kjennes ugyldig.
2. Nord-Odal kommune tilpliktes å tilbakebetale tidligere innbetalt eiendomsskatt for området.
3. Nord-Odal kommune tilpliktes å erstatte Mo Vel sakens omkostninger.
Kommunen krevet saken avvist, og herredsretten avsa den 9. september 1996 kjennelse med slik slutning:
1. Søksmålet fra Mo vel mot Nord-Odal kommune i sak 9600117 A blir å avvise.
2. Mo vel betaler Nord-Odal kommune kr 39275.- i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse.
Mo Vel har påkjært kjennelsen. Kommunen har tatt til gjenmæle.
Mo Vel gjør i hovedsak gjeldende at herredsretten har tatt feil når det er lagt til grunn at tvistemålsloven §54 om rettslig interesse ikke får anvendelse i saken, og at sak om eiendomsskattens lovlighet bare kan reises av de enkelte skattyter som rammes av vedtaket. Henvisningen i eiendomsskatteloven §23 til reglene i skattebetalingsloven §48 nr. 5 gjelder den årlige utskrivning av eiendomsskatten på den enkelte eiendom. Henvisningen til skattebetalingsloven kan ikke være uttømmende med hensyn til hvem som kan anlegge søksmål for å få prøvet gyldigheten av det prinsippvedtak kommunestyret fatter etter eiendomsskatteloven §3. Det vises forsåvidt til avgjørelsen i Rt-1985-1339 flg der et aksjonsutvalg for grunneierne gikk til sak mot kommunen. Henvisningen i §23 er inntatt i lovens kapittel 6 som omhandler administrativ og rettslig prøving, og som utelukkende knytter seg til den utskrevne skatt på den enkelte eiendom for det enkelte år. Det vises til at det ikke er adgang til å angripe eiendomsskattetaksten etter bestemmelsene i kapitlet, og til at det ikke er angitt noen mulighet for administrativ klage over selve prinsippvedtaket som kommunestyret fatter etter §3, jf §2. Det saken her gjelder, er ikke den beregnede eiendomsskatt for de enkelte eiendommer, men selve det rettslige grunnlaget for at eiendomsskatt er innført i området. Saken gjelder således andre spørsmål enn det som er omhandlet i Rt-1996-596 flg. som kommunen henviser til.
Når det gjelder velforeningen som rettssubjekt i forhold til dem som saken direkte gjelder, anføres at foreningen ikke har noe egenformål, men at den utelukkende arbeider for å ivareta fellesinteressene for beboerne i området. Foreningens virksomhet ligger i perioder nede, og dens aktivitet nå er en konsekvens av at beboerne enkeltvis har reist spørsmål om gyldigheten av kommunens vedtak. Velforeningen har fattet vedtak om å gå til prøvelse av lovligheten av kommunestyrets vedtak og opptrer på nøyaktig samme måte som aksjonsutvalget i saken fra 1985. Beboerne innenfor velforeningens område har likeartede interesser. Fordi det årlige eiendomsskattebeløp ikke er betydelig, ville omkostningsrisikoen for den enkelte bli svært høy, og den måten beboerne har valgt å gå til aksjon på, er både rasjonell og formålstjenlig. Den er i realiteten den eneste mulighet privatpersoner som eiere av boligeiendommer har til å få prøvet gyldigheten av denne type vedtak.
Mo Vel har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Nord-Odal kommune tilpliktes å erstatte Mo Vel sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Nord-Odal kommune hevder at det foreligger to selvstendige avvisningsgrunnlag: Velforeningen har ikke søksmålskompetanse og fristen for å reise søksmål er oversittet.
Det er den enkelte skattepliktige innenfor eiendomsskatteområdet som i tilfelle kan fremme sak om prøving av lovligheten av eiendomsskattevedtaket og spørsmålet om hvorvidt vedtaket eventuelt ikke er bindende for vedkommende saksøker. Det vises til eiendomsskatteloven §23. Dom i saken vil være bindende for sakens parter og det kan ikke erverves dom for at vedtaket er ugyldig i sin alminnelighet.
Det anføres videre at det heller ikke foreligger søksmålskompetanse etter tvistemålsloven regler om rettslig interesse. Det fremgår av avgjørelse inntatt i Rt-1996-596 flg. at spesiallovgivningen i skattesaker i denne sammenheng er uttømmende og ikke kan suppleres med bestemmelsen i tvistemålsloven §54. Det vises også til at velforeningen ikke har fremlagt opplysninger om hvor representativ den er i forhold til de skattytere som saken direkte gjelder.
Under enhver omstendighet har ikke foreningen rettslig interesse i forhold til kravet om tilbakebetaling av allerede innbetalt eiendomsskatt.
M.h.t. avgjørelsen i Rt-1985-1339 flg. peker kommunen på at det omtalte aksjonsutvalg ikke var part i saken, men representerte grunneierne - og de var oppført som parter i saken.
Når det gjelder avvisningsgrunnlag nr. 2 - oversittelse av søksmålsfristen, vises til seksmånedersfristen i skattebetalingsloven §48 nr. 5, som også gjelder for eiendomsskatt, jf eiendomsskatteloven §23. Søksmål til prøving av eiendomsskattevedtaket av 11. desember 1993 måtte vært reist innen seks måneder etter at eiendomsskattelistene for 1994 ble lagt ut til gjennomsyn etter eiendomsskatteloven §15. Listene ble lagt ut den 14. juni 1994.
M.h.t. kravet om tilbakebetaling, må det sees i sammenheng med søksmålsfristen. På søksmålstidspunktet 28. februar 1996 var det innbetalt eiendomsskatt for 1994 og -95. Skattelistene for disse to årene ble lagt ut henholdsvis 14. juni 1994 og 1. mars 1995 - d.v.s. mer enn seks måneder før stevningen. Vilkårene for å gi oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen er ikke tilstede.
Kommunen nedlegger slik påstand:
1. Herredsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Mo vel og Torleiv Trøftemoen dømmes til in solidum å erstatte Nord-Odal kommune sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med kr 45275.- med tillegg av 12 % morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et noe annet grunnlag.
Lagmannsretten ser det slik at skattebetalingsloven §48 nr 5 i forhold til eiendomsskatteloven bare kan få anvendelse for selve beregningen og utskrivningen av eiendomsskatt på den enkelte eiendom, slik dette er foretatt av eiendomsskattekontoret i kommunen, jf eiendomsskatteloven §14, jf §1 tredje ledd og eventuelt i forhold til det årlige eiendomsskattevedtaket som kommunestyret fatter etter eiendomsskatteloven §10. Det er etter lagmannsrettens syn ikke riktig, som herredsretten legger til grunn, at bestemmelsen i eiendomsskatteloven §23 må forstås slik at den også gjelder for prøving av prinsippvedtaket om innføring av eiendomsskatt.
I den sammenheng understreker lagmannsretten at Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i sak inntatt i Rt-1996-596 flg gjelder forståelsen av ligningsloven §11-1 i spørsmålet om søksmålskompetanse i forhold til konkrete ligningsvedtak. I avgjørelsen heter det riktignok: Utvalget antar at ligningsloven §11-1 er uttømmende når det gjelder hvem som kan opptre som part i skattesaker, og at den ikke suppleres av tvistemålsloven §54 som en selvstendig hjemmel.
Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at denne uttalelsen gjelder ordinære skattesaker om skatt av inntekt og formue som behandles etter reglene i ligningsloven. Eiendomsskatt er en særskilt kommunal skatt, og eiendomsskattesaker behandles ikke etter ligningsloven regler, men etter et eget regelverk, og antas ikke å omfattes av begrepet skattesaker slik dette er benyttet i ovennevnte kjennelse av kjæremålsutvalget.
Det vises også til Kragerødommen, inntatt i Rt-1974-723 flg. Saken gjaldt rettmessigheten av Kragerø kommunes vedtak i 1965 om innføring av eiendomsskatt i hele kommunen samt krav om tilbakebetaling av det saksøkerne hevdet var uhjemlet innkreving av slik skatt. Høyesterett måtte ta standpunkt til om søksmålsfristen var overskredet. Saken ble anlagt i 1971, og Høyesterett fant at plikten til å tilbakebetale utskrevet skatt begrenset seg til tiden de siste 6 måneder før saksanlegget og senere år. Adgangen til å reise sak om kommunens prinsippvedtak hadde saksøkerne i behold. I den forbindelse uttalte førstvoterende: Anvendt i den foreliggende sak må bestemmelsen (skattebetalingsloven §48 nr 5 - lagmannsrettens anm.) lede til at det løper en 6-måneders frist fra utskrivning av byeiendomsskatten det enkelte år. Kommunen har ikke hevdet at bestemmelsen må lede til at selve vedtaket om innføring av byeiendomsskatt ikke kan prøves når 6 måneder er gått, og et slikt resultat ville da også være uantakelig.
Lagmannsretten antar at dette standpunkt - som innebærer at søksmålsfristen i skattebetalingsloven §48 nr. 5 ikke gjelder i forhold til kommunestyrets prinsippvedtak etter eiendomsskatteloven §2 - også må innebære at henvisningen i eiendomsskatteloven §23 til skattebetalingsloven §48 ikke medfører at det bare er den enkelte skattyter som kan prøve dette prinsippvedtaket for domstolene.
Lagmannsretten er således kommet til at eiendomsskatteloven §23, jf skattebetalingsloven §48 nr 5 ikke regulerer hvem som har søksmålskompetanse når det gjelder prøving av kommunestyrets vedtak etter eiendomsskatteloven §2. Eiendomsskatteloven har ingen annen bestemmelse om søksmålskompetanse enn §23, jf skattebetalingsloven §48 nr 5, og man må da falle tilbake på den generelle bestemmelse i tvistemålsloven §54.
Det er klart at en dom om gyldigheten av kommunestyrets vedtak ikke vil ha betydning for foreningen som sådan så lenge foreningen ikke selv er grunneier. Vedtaket vil bare ha betydning for de av medlemmene som er eiere av fast eiendom innenfor eiendomsskatteområdet. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å konstatere manglende rettslig interesse, idet det etter rettspraksis ikke er tvilsomt at også organisasjoner og foreninger har vært ansett for å ha hatt søksmålskompetanse i en sak som ikke gjelder organisasjonen eller foreningen selv, men deres medlemmer.
Det er etter lagmannsrettens syn uten videre klart at Mo Vel mangler slik kompetanse i relasjon til påstandens pkt. 2 i stevningen. Lagmannsretten har enn videre funnet at foreningen mangler rettslig interesse også i forhold til påstandens pkt. 1.
Hvorvidt foreningen må sies å ha rettslig interesse i forhold til en eventuell prøving av kommunestyrets vedtak om innføring av eiendomsskatt, beror på en helhetsvurdering der flere faktorer må tillegges vekt. Foreningen var ihvertfall etablert i 1958, og det er opplyst at den har 98 medlemmer. Formålet er i foreningens lover angitt slik: Vellets formål er ved sammenslutning av interesserte og fremme interesser til felles beste på forskjellige områder. Til oppnåelse av dette avholdes møter til drøftelse av disse formål.
Medlem kan enhver bli som bor i området, er over 15 år og som vil arbeide for foreningens formål. Medlemskap er ikke betinget av at man er grunneier.
Det er ikke fremlagt dokumentasjon for jevn virksomhet i foreningen, men det er fremlagt protokoll fra årsmøtet 22. september 1994 der det var 22 medlemmer tilstede inklusiv styret. Foruten å behandle saker vedrørende parkeringsproblemer, kveldsbråk ved Mosenteret, spørsmålet om gjenåpning av Nord-Odal Folkebad, rasteplass ved båtbryggene, oppsetting av forslagskasse og fastsettelse av medlemskontingent, vedtok man å kontakte skattejurist i forbindelse med eiendomsskattesaken. Det ble etter det som fremgår av protokollen, ikke fattet formelt vedtak om å gå til sak eller gitt styret fullmakt til å beslutte saksanlegg.
Mo Vel fremtrer etter lagmannsrettens syn som en relativt løst etablert forening med noe vagt formål sett i forhold til saken her. Man kan vanskelig si at søksmålet har direkte sammenheng med de formål og interesser velforeningen skal ivareta. Foreningens rent faktiske arbeidsfelt synes å ligge i en annen gate enn det som eventuelt fremmes gjennom et søksmål om eiendomsskatten. Det er også uklart hvor representativ Mo Vel er som forening i forhold til de grunneiere som rammes av kommunens vedtak om eiendomsskatt.
Lagmannsretten kan ikke se at de påberopte rettsavgjørelser støtter påstanden om at Mo Vel må anses for å ha rettslig interesse i saken. I den sak som ble avgjort ved Halden byretts dom av 14. oktober 1995 aksepterte kommunen at de to velforeninger som hadde gått til sak, hadde søksmåls kompetanse. Spørsmålet om hvorvidt de hadde rettslig interesse ble således ikke avgjort av domstolen. I den påberopte sak, referert i Rt-1985-1339 der et aksjonsutvalg sto som saksøker i en sak om eiendomsskatt, fremgår det at det konkret var 200 parter, og at aksjonsutvalget var dannet utelukkende i anledning den konkrete saken som en slags representant for partene. I de saker som forøvrig er fremlagt, er partene oppregnet ved navn.
Lagmannsretten har etter dette funnet at Mo Vel ikke har rettslig interesse i tvistemålsloven forstand i forhold til den sak som er reist.
Herredsrettens avvisningskjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal da avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet retten ikke finner at det foreligger slike særlige grunner at den kjærende part bør fritas for omkostningsansvaret. Lagmannsretten er også enig med herredsretten i dens prinsipielle avgjørelse av at saksøker må erstatte kommunen dens omkostninger. Saksøkte påsto saken avvist allerede i tilsvaret, mens saksøker har fastholdt at det ikke er grunnlag for avvisning.
Kommunen har imidlertid allerede i tilsvaret til stevningen fremsatt krav om at velforeningens formann må gjøres solidarisk ansvarlig for saksomkostningene. Det vises til at det i stevningen ikke foreligger opplysninger som tilsier at Mo Vel - dersom foreningen blir dømt til å erstatte kommunens saksomkostninger - har midler til å gjøre dette. Senere fremlagt regnskap for de fem første måneder av 1996 viser en balanse på kr 28828,39. Medlemsavgiften for 1996 var kr 50.-, og dette kan ikke gi mer enn kr 5000.- i årlig inntekt fra kontingenten med det nåværende medlemstallet. Samtidig er kontingenten foreningens viktigste inntektskilde. Disse tallene må forutsettes kjent av styrets formann.
Saksforberedelsen har vært relativt omfattende fordi den også har dreiet seg om sakens realitet, og kommunens prosessfullmektig fremla en omkostningsoppgave for herredsretten på kr 39275.-. Herredsretten la denne oppgaven til grunn, men fant ikke grunn til å pålegge Mo Vels styreformann personlig ansvar for saksomkostningene. Lagmannsretten tiltrer herredsrettens vurdering på dette punkt.
Spørsmålet stiller seg imidlertid annerledes i kjæremålsomgangen. Det foreligger da allerede en rettsavgjørelse og omkostningsnivået så langt er kjent. For velforeningen forelå da også regnskapet for de fem første måneder av 1996 - eller ihvertfall de sentrale regnskapstall for denne perioden. På bakgrunn av rettspraksis omkring ileggelse av ansvar for saksomkostninger, finner lagmannsretten at det er best i samsvar med denne praksis å ilegge foreningens styreformann ansvar for saksomkostningene for den del av disse som er påløpt som følge av kjæremålet. Det vises til Rt-1980-s 1666, Rt-1984-s 406 og Rt-1985-s 1192.
For lagmannsretten har adv. Sunde fremmet et salærkrav, stort kr 6000.-. Det har ikke innkommet bemerkninger fra den kjærende part til dette. I betraktning av sakens omfang finner retten å kunne legge salærkravet til grunn.
For herredsretten var det fra kommunens side krevet saksomkostninger med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer. Dette er ikke tatt til følge i herredsrettens slutning, og kommunen har påstått herredsrettens kjennelse endret på dette punkt. Dette kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Mo Vel betaler til Nord-Odal kommune 12% morarente p.a. av kr 39275.- fra oppfyllelsesfristen fastsatt i herredsrettens kjennelse til betaling skjer.
3. Mo Vel og Torleif Trøftemoen betaler i saksomkostninger for lagmannsretten, en for begge og begge for en, til Nord-Odal kommune kr 6000.- - sekstusen 0/100 kroner - med tillegg av 12 % morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.