LE-1996-691
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-12 |
| Publisert: | LE-1996-00691 |
| Stikkord: | Uaktsomt drap, Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vinger og Odal herredsrett Nr: 9600280 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00691 M. |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Statsadv. Arne Ingv. Dymbe) mot A (Forsvarer: Advokat Hans Heier). |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker. Sorenskriver Ståle Hovden. Meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §4, §6, §7, §52, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §321 |
Vinger og Odal herredsrett avsa 2. oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.67, frifinnes for samtlige poster i tiltalebeslutningen av 20.05.1996."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom. I lagmannsretten har A oppgitt sin brutto månedlige inntekt til ca.kr 13000.-
Statsadvokatene i Hedmark og Oppland har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken gjelder prinsipalt bevisbedømmelsen, subsidiært lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten har 27. november 1996 henvist anken til ankebehandling i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd, jf. fjerde ledd.
Statsadvokatene i Hedmark og Oppland har 20. mai 1996 tatt ut slik tiltalebeslutning mot A:
"I Straffeloven §239, 1. straffalternativ
For ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag er følgende forhold
Søndag 3. desember 1995 ca kl. 1140 på fylkesvei - - -, - - -veien, i X i Y, førte han Peugot personbil med kjennetegn - - -. Han holdt en etter forholdene for stor hastighet på den snøbelagte vegen i nedoverbakken mot krysset med fylkesvei - - -, - - -veien. Dette førte til at han mistet herredømme over bilen og herunder støtte han sammen med en personbil som kom fra høyre, fra - - -veien, og som han hadde vikeplikt for. Føreren av den andre bilen B, født xx.xx.14, ble drept av skadene han da ble påført.
II Vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr. §3,
Bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under post I forholdt han seg som der nærmere beskrevet.
III Vegtrafikkloven §31, jfr. §6 første ledd,
Bestemmelsen om at fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under post I forholdt han seg som der nærmere beskrevet.
IV Vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr, §4, jfr. trafikkreglenes §7 nr. 2, jfr. nr. 1
Bestemmelsen om at kjørende har vikeplikt for kjøretøy som kommer fra høyre. Trafikant det skal vikes for, må ikke hindres eller forstyrres. Den som har vikeplikt, skal tydelig vise dette ved i god tid å sette ned farten eller stanse.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under post I forholdt han seg som der nærmere beskrevet.
Straffeloven §62, første ledd og §63 annet ledd kommer til anvendelse."
Ankeforhandling ble holdt på Lillestrøm 11. og 12. mars 1997. Tiltalte avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Dessuten foretok lagmannsretten befaring av åstedet sammen med aktor og tiltalte og hans forsvarer. Vitnene C og E møtte på åstedet og supplerte sine rettslige forklaringer.
Statsadvokaten har nedlagt slik påstand:
"Tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 90 dager, hvorav 60 dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 år."
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
"Tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte."
Lagmannsretten legger følgende faktiske forhold til grunn:
Samtlige forhold i tiltalebeslutningen knytter seg til en trafikkulykke som inntraff i krysset mellom - - -veien og - - -veien i Y den 3 desember 1995 ca kl. 1140.
På denne tiden kom tiltalte kjørende i - - -veien i retning fra Z mot Æ. - - -veien, som er fylkesvei nr. - - -, har fast veidekke og er av god standard. Tiltalte har i lagmannsretten opplyst at det var snøføre med delvis isdekke. Temperaturen har han angitt til ned mot minus 10 grader Celsius. Han hadde ikke inntrykk av at det var særlig glatt eller at føret var spesielt vanskelig.
A kjørte en Peugot personbil med kjennetegn - - -. Bilen var registrert i 1991 og hadde gått 168 580 km. Tiltalte hadde hatt bilen siden 20 juli 1995. Bilen var utstyrt med piggdekk. Det manglet en del pigger i forhjulene, men mønsterdybden var forskriftsmessig på alle hjul. For øvrig var bilen i forskriftsmessig stand. Dekkutrustningen antas ikke å ha spilt noen rolle for hendelsesforløpet.
- - -veien går mellom Z og Æ. Ca 2 km fra Æ munner fylkesvei - - - - - -veien ut i - - -veien og danner et tilnærmet T-kryss med denne. - - -veien går mellom riksvei - - og - - -veien. Den er noe smalere og har grusdekke og er av noe enklere standard enn - - -veien. Den antas også å ha adskillig mindre trafikkbelastning. Standarden på disse veiene har heller ikke hatt noen betydning for ulykken.
Tiltalte har med støtte av flere vitner forklart at de fleste lokale trafikkanter pleide å forholde seg som om - - -veien har forkjørsrett, det vil si at de vanligvis ikke stopper for trafikk som kommer i - - -veien fra høyre.
Ca. 170 meter før krysset med - - -veien er det i - - -veien satt opp et fareskilt nr. 124 " Farlig kryss " som angir at det gjelder vanlig vikeplikt for trafikk fra høyre i krysset. Dette er heller ikke bestridt.
Samtidig som tiltalte nærmet seg krysset med - - -veien, kom B kjørende denne veien fra høyre. B var født xx.xx.1914 og var således vel 81 år gammel. Han led av relativt langtkommen Bechtrews sykdom og av den grunn var han stiv i nakke- og ryggvirvelsøylen. B kjørte en 1981 modell Mazda personbil me kjennetegn - - -. Han hadde hatt bilen siden 1994. Ved den etterfølgende tekniske kontroll av kjøretøyet ble det ikke funnet feil eller mangler som kan ha vært en medvirkende årsak til ulykken.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at B reduserte farten inn mot krysset og stanset opp før han nådde frem til dette. Umiddelbart etterpå fortsatte han ut i krysst uten å angi hvilken retning han skulle kjøre.
Tiltalte hadde på dette tidspunkt oppdaget Bs bil. Han visste ikke hvem som eide denne og kjente heller ikke føreren. Tiltalte hadde selv bremset ned mot krysset. Da han så at den andre bilen stoppet, regnet han med at føreren "oppga sin forkjørsrett" som han selv har uttrykt det. Han fortsatte derfor inn i krysset og klarte ikke å stanse for B da han kjørte frem. Tiltalte traff Bs bil ved venstre forhjul med den følge at Mazdaen dreiet 2 ganger rundt og ble stående nærmere 40 meter nede i - - -veien. Tiltaltes bil støtte mot skiltstativer på venstre side av veien og ble stående med fronten tilnærmet mot kjøreretningen. Det oppsto betydelige matrielle skader på begge bilene som av den grunn ble avskiltet.
B avgikk ved døden kort tid ettter ulykken. Ifølge obduksjonserklæring av 21. februar 1996 antas døden å skyldes nakkebrudd. Den tredje nakkevirvel var brukket og det var brudd av tredje til syvende ribbe på venstre side og tredje og fjerde ribbe på høyre side. I hjernen var det ferske, traumatiske blødninger i de tynne hinner i bakre skallegrop. På undersiden av hjernen var det blodansamlinger under den bøte hjernehinne. Det var særlig mye blod langs den høyre, midtre hjernepulsåren og over lillehjernen. Ved undersøkelsen av hjertet ble det konstatert at kranspulsårene viste normalt forløp. Det var betydelig åreforkalkning, men ingen steder var årene helt tette.
Forsvareren har gjort gjeldende at dødsårsaken er usikker og at B kan ha avgått ved døden på grunn av hjertesvikt umiddelbart før eller under kollisjonen. Når opplysningene i obduksjonserklæringen ses i sammenheng, finner lagmannsretten det utvilsomt at B brakk nakken som følge av kollisjonen og at det var dette som førte til døden.
Lagmannsretten behandler først spørsmålet om tiltalte har overholdt vikeplikten, jf. tiltalebeslutningens post IV.
Det legges til grunn at stoppeplikten overfor trafikk fra høyre i utgangspunktet er absolutt og at det bare er under helt særegne omstendigheter, " f. eks. hvis den annen bil stanser og føreren gir tegn til at den stoppepliktige kan kjøre, at denne er berettiget til å gjøre det", jf. Rt-1963-890. Avgjørelsen bygger på de tidligere trafikkreglene, men de nye gjelder tilsvarende. Det vises også til avgjørelser i Rt-1980-side 679 og Rt-1986-1155.
Lagmannsretten finner ikke at A var berettiget til å oppfatte Bs meget kortvarige stans som noe tegn på at tiltalte kunne kjøre. Når han gjorde dette, tok han sjansen på at B ikke ville kjøre frem . Etter omstendighetene var dette klart uaktsomt og forholdet rammes av bestemmelsene om vikeplikt i trafikkreglene §7 nr. 2 jf. nr. 1.
Ved å forholde seg som beskrevet ovenfor, finner lagmannsretten at tiltalte også har overtrådt vegtrafikkloven §3, idet han ikke var så aktpågivende og varsom som denne bestemmelsen pålegger ham. Han burde ha forstått at han ved å kjøre som han gjorde, kunne volde fare eller skade og at annen trafikk unødig ble hindret eller forstyrret.
Videre finner lagmannsretten at tiltalte ikke avpasset farten etter trafikkforholdene ved å kjøre inn i krysset slik retten har beskrevet ovenfor. Han voldte derved fare eller ulempe for andre og han har dermed overtrådt vegtrafikkloven §6.
Lagmannsretten har også kommet til at den uaktsomhet tiltalte utviste, kunne føre til en ulykke der dødsfølgen inngikk som en mulighet. Opplysningene om tiltaltes hastighet før kollisjonen er usikre, men skadene på kjøretøyene viser at tiltaltes kjøring har utløst et betydelig farepotensiale. Følgene av kollisjonen var påregnelige. Forholdet rammes derfor også av straffeloven §239 første straffalternativ.
Overtredelsen av vikepliktsbestemmelsen og vegtrafikkloven §6 ville isolert sett ikke medført fengselsstraff. Lagmannsretten betrakter derfor disse forseelsene som skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven §63 annet ledd. Forøvrig får straffeloven §62 første ledd anvendelse.
Ved straffutmålingen legger retten til grunn at den uaktsomhet tiltalte har utvist ikke er særlig grov og at forholdet samlet sett befinner seg i nedre del av anvendelsesområdet for straffeloven §239. Ulykken har hatt betydelige mentale og yrkesmessige følger for tiltalte. Han har sluttet som trailersjåfør og har gjennomgått omskolering. Dette har også ført til betydelig inntektstap for ham.
Etter omstendighetene er lagmannsretten blitt stående ved å fastsette straffen til fengsel i 60 dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Det er ikke grunn til å idømme saksomkostninger. Tiltalte ble frifunnet i herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §6 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §4, jf trafikkreglene §7 nr. 2, jf nr. 1, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av straffeloven §52 flg med en prøvetid på 2 - to - år.