LE-1998-694
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-22 |
| Publisert: | LE-1998-00694 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett Nr: 98-00510 A -Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00694 A |
| Parter: | Ankende part: A, B (Prosessfullmektig: Advokat Mette Møller). Ankemotpart: C, D (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Ole Jan Halvorsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, lagdommer Bernt Krohg, ekstraordinær lagdommer Ole Sjetne |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Arveloven (1972) §65, Tvistemålsloven (1915) §180, §57, §66, §8 |
Saken gjelder spørsmålet om to ektefellers felles testament er gyldig endret gjennom et senere testament fra lengstlevende.
E og F giftet seg i 1980. De hadde på forhånd opprettet ektepakt om fullstendig særeie. Her var det blant annet bestemt at partenes leilighet i - - veien skulle være hustruens særeie, mens eiendommen - - - gaten 15 - som mannen hadde overtatt vederlagsfritt fra sin mor - skulle være hans særeie.
Senere ble leiligheten i - - - veien solgt, og ektefellene flyttet sammen til - - - gaten 15 som ble pusset opp og påbygd.
Ved ektepakt av 15 april 1985 endret ektefellene sin formuesordning, slik at de heretter skulle ha vanlig felleseie. Samme dag opprettet de felles testament. Testamentet hadde blant annet bestemmelse om at Es særkullsbarn skulle arve 2/3 av Fs boslodd. Det ble også tatt inn i testamentet at F kunne sitte i uskiftet bo på visse vilkår. Es særkullsbarn samtykket i Fs uskifterett ved påtegning på testamentet. Av en særskilt klausul i testamentet gikk det fram at hver av partene kunne endre testamentet, men bare for så vidt gjaldt disponeringen av egen boslodd.
I 1988 skrev F et nytt testament - betegnet "Endring/tilføyelse til testamentet" - hvor han under henvisning til endringsklausulen i testamentet fra 1985 bestemte at hele hans boslodd skulle tilfalle hans søster eller hennes livsarvinger.
E døde 18 august 1997. Kort før dette søkte hun om separasjon, men søknaden falt bort fordi hun døde før den var avgjort. F overtok boet uskiftet under henvisning til særkullsbarnas samtykke på testamentet fra 1985.
F døde 16 november 1997. Etter hans død oppsto det tvist mellom Es særkullsbarn, B og A, som hevdet at de skulle arve 2/3 av Fs boslodd i henhold til testamentet fra 1985, og barna til Fs søster, C og D, som var arvinger til hele Fs boslodd i henhold til testamentet fra 1988.
B og A reiste sak for Nedre Romerike herredsrett ved stevning av 2 april 1998 og krevde testamentet av 1988 kjent ugyldig. C og D tok til motmæle. Nedre Romerike herredsrett avsa dom 29 juni 1998 med slik domsslutning:
1. C og D frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler A og B in solidum til C og D kr 35.200 - trettifemtusentohundre 0/100 - innen 2 - to - uker.
Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens dom.
B og A har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandlingen ble holdt i Lillestrøm 8 og 9 april 1999. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert.
B og A har i hovedsak anført:
En subjektiv fortolkning av testamentet fra 1985 må medføre at det anses som et gjensidig testament. Det er ikke avgjørende om ordet "gjensidig" er brukt. Testamentet inneholder disposisjoner til fordel for begge testatorer eller deres arvinger. Også sekundærarv innebærer gjensidighet, jf Rt-1979-922. Es livsarvinger får arverett etter F, og F får rett til å sitte i uskifte med særkullsbarn. E regnet med å dø først, og et hovedformål med dokumentet var å sikre F uskifterett, selv om dette også forutsatte at Es livsarvinger samtykket. Vitneforklaring fra Es søster viser at E oppfattet testamentet som gjensidig.
Dersom den ene testator vil endre et gjensidig testament, må den annen varsles, jf arveloven §57 tredje ledd. Slikt varsel ble ikke gitt i dette tilfellet, og testamentet fra 1988 er derfor ugyldig. Endringsklausulen i testamentet fra 1985 kan ikke sees som noe varsel. Klausulen er tatt inn for å vise at det gjensidige testamentet ikke er ugjenkallelig, at det ikke er tale om en arvepakt.
Testamentet fra 1988 er også ugyldig ut fra avtalerettslige prinsipper. B og A ga sitt samtykke til at F skulle sitte i uskiftet bo, ut fra forutsetningene på samtykketidspunktet, nemlig at de skulle arve 2/3 av Fs boslodd. De ville ikke gitt ham noen uskifterett uten motytelse. Endringsklausulen og samtykkeerklæringen må leses i sammenheng. Ved å endre testamentet fra 1985 ble balansen mellom F og Es særkullsbarn forrykket. Kravet til lojalitet mellom kontraktsparter tilsa at det ble gitt varsel. Det var altså brudd på kontrakt da F endret forutsetningene for samtykkeerklæringen uten å varsle B og A.
Da F overtok boet etter E uskiftet, benyttet han seg dessuten av testamentet fra 1985, og kunne da ikke endre det, jf Rt-1955-299. F har holdt sin endring skjult og har i realiteten fått det beste ut av to testamenter.
B og A har nedlagt slik påstand:
"1. Arild Fs testament av 1988 er ugyldig.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tillagt 12 % forsinkelsesrente p.a. fra oppfyllelsesfristenes utløp og til betaling finner sted etter henholdsvis herredsrettens dom og lagmannsrettens dom."
C og D har i hovedsak anført:
Testamentet fra 1988 er gyldig. Testamentet fra 1985 er ikke et gjensidig testament. Regelen om varsel i arveloven §57 tredje ledd gjelder derfor ikke.
Testamentet fra 1985 er ikke kalt et gjensidig testament til tross for at det er satt opp av advokat. Testatorene har heller ikke disponert til fordel for hverandre. Det er bare E/hennes særkullsbarn som er tilgodesett. Uskifteretten er ikke en fordel som E kan gi F, den er avhengig av samtykke fra hennes livsarvinger. Uskifteretten er dessuten begrenset, både med hensyn til salg av - - - gaten 15 og belåning.
Endringsklausulen viser også at det ikke er tale om et gjensidig testament. Testamentet kan endres ensidig uten varsel. Klausulen ble godtatt av Es livsarvinger som samtykket i uskifte etter at testamentet, inklusive endringsklausulen, var lest opp for dem. Samtykket var ikke knyttet til at de skulle få arve 2/3 av Fs boslodd, men var en rimelig motytelse til at F oppga særeie i - - - gaten 15 og gjorde eiendommen om til felleseie. Dersom samtykket til uskifte skulle vært betinget av 2/3 arv, burde dette vært sagt uttrykkelig. Det ville heller ikke vært nødvendig med noen endringsklausul.
Selv om testamentet fra 1985 skulle anses som et gjensidig testament, er testamentet fra 1988 gyldig. Det har formodningen for seg at E hadde fått varsel eller var kjent med testamentet fra 1988. E døde først i 1997, og testamentet har ikke vært noen hemmelighet. F snakket åpent om testamentet med sin søster og hennes barn. Han leverte også inn testamentet til skifteretten som allerede hadde testamentet fra 1985 til oppbevaring. E søkte separasjon i 1997. Dette er også en indikasjon på at hun kjente til at testamentet ikke ga større rett enn en separasjon ville gi, nemlig en 50/50 løsning. Man kan også se separasjonssøknaden som en bristende forutsetning for å la de testamentariske disposisjonene fra 1985 bli stående, jf arveloven §66 nr 3 jf §8.
E og F avtalte en generell rett til å endre testamentet forsåvidt gjaldt egen boslodd. Da F skrev nytt testament i 1988, benyttet han seg av denne retten og opptrådte altså i henhold til avtalen. Det var ikke nødvendig med noe ytterligere varsel. Testamentet fra 1985 gir en eksplisitt endringsadgang. §57 tredje ledd er deklaratorisk. Dersom man mente at det skulle gis ytterligere varsel, burde dette vært tatt inn i testamentet fra 1985. F kunne under enhver omstendighet foretatt endringer etter Es død. Dette er et argument for at han også kunne endret testamentet før hun døde.
Når det for øvrig gjelder varslingsplikten, tilsier formålsbetraktninger at det ikke var nødvendig med ytterligere varsel i dette tilfellet. Varsel skal gis for at den annen ektefelle skal kunne endre sin disposisjon. Det var imidlertid ikke mulig for E å foreta mottiltak som ville stille henne eller hennes barn bedre enn en 50/50 løsning. Det var ikke mer å hente.
Reelle hensyn tilsier også at testamentet fra 1988 anses gyldig. Saksforholdet tyder på at F har bidratt mest i boet, og at han også har hatt størst belastning med de løpende utgiftene.
C og D har nedlagt slik påstand:
"1. Testamentet av 1988 er gyldig.
2. A og B Sund betaler til C og D saksomkostninger for herredsretten og algamnnsretten med tillegg av 12 % renter fra oppfyllelsesfristens utløp."
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men har utformet ny slutning, slik at det går klart fram at endringstestamentet fra 1988 er gyldig og blir en del av grunnlaget for skiftet.
Lagmannsretten finner det ikke naturlig å kalle testamentet fra 1985 et gjensidig testament. E og F har satt opp et felles testament, men det er bare Es livsarvinger, og på visse betingelser E selv, som det testamenteres til fordel for. Saksforholdet i Rt-1979-922, hvor det ble antatt at sekundærarv kanskje måtte likestilles med arv til medtestator, var et annet enn i saken her, hvor det overhodet ikke skjer noen testasjon fra Es side til fordel for F eller hans sekundærarvinger. F får riktignok en betinget uskifterett, men dette er ikke i kraft av testamentet, men i kraft av samtykket fra Es livsarvinger.
F står da i utgangspunktet fritt til å tilbakekalle eller endre de disposisjoner han har gjort når det gjelder egen boslodd. Dette er også uttrykkelig sagt i endringsklausulen i testamentet fra 1985. I 1988 benytter han sin frie testasjonsadgang og testamenterer hele sin boslodd til sine egne slektsarvinger.
Når det ikke foreligger et gjensidig testament, gjelder ikke regelen om varsel i arveloven §57 tredje ledd. Lagmannsretten antar at det kan tenkes situasjoner hvor det foreligger en ulovfestet varslingsplikt også ved felles testamenter som ikke er gjensidige, jf Rt-1979-922. En slik situasjon forligger imidlertid ikke i dette tilfellet, hvor det også synes tvilsomt om E ville hatt muligheter for å sette i verk tiltak som ville sette henne eller hennes livsarvinger i en bedre arvemessig stilling.
Neste spørsmål blir da om sammenhengen mellom testamentet av 1985 og samtykkeerklæringen fra Es livsarvinger innebærer avtalemessige begrensninger i Fs testasjonsfrihet. Her må man også se de kontraktsmessige forhold i lys av avtaleloven §36.
Før B og A ga sitt samtykke til uskifte 16 april 1985, fikk de lest opp for seg testamentet av 15 april. I den grad de har fått med seg innholdet i testamentet, er det naturlig at de primært har festet seg ved at de skulle arve 2/3 av Fs boslodd. Dette synes også å ha vært et tema som ble diskutert mellom E og hennes barn i ettertid. De fikk imidlertid også lest opp for seg endringsklausulen hvor det fremgikk at testatorene kunne foreta endringer forsåvidt gjaldt egen boslodd.
Lagmannsretten kan ikke se at F i forhold til Es livsarvinger var uberettiget til å foreta endringer dersom han ville benytte seg av retten til å sitte i uskiftet bo. Han ga ikke noe løfte om å opprettholde bestemmelsen om 2/3 arv. Det kan ikke være avgjørende at opplesning av testasjonene, slik de lød i 1985, skapte forventninger hos Es særkullsbarn om å ta arv etter F. Særkullsbarna kan heller ikke ha krav på noe varsel i tillegg til endringsklausulen. Et varsel ville riktignok fratatt dem forventningene, men ikke gitt rettslig grunnlag for å trekke samtykket tilbake.
Lagmannsretten kan heller ikke se at den løsningen som følger av endringstestamentet fra 1988, nemlig at Es livsarvinger bare arver hennes boslodd, er urimelig i forhold til livsarvingene. Når hele saksforholdet sees under ett, har E og hennes særkullsbarn allerede blitt tilgodesett i betydelig grad gjennom ektepakten fra 1985 om felleseie. Samtykke til uskifte kan sees som en naturlig kompensasjon for at F gikk med på å endre formuesordningen mellom ektefellene, slik at - - - gaten 15 ble felleseie. Testamentet fra 1988 fører heller ikke til noe dårligere arvemessig resultat for Es livsarvinger enn de ville fått om Es separasjonssøknad fra 1997 var blitt avgjort før hun døde.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at F - selv om han ville benytte seg av uskifteretten - var berettiget til uten varsel å disponere fritt over sin egen boslodd, og at testamentet fra 1988 må kjennes gyldig.
Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten er kommet til at B og A bør dekke ankemotpartenes omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokatfullmektig Ole Jan Halvorsen har på vegne av ankemotpartene fremsatt krav om dekning av kr 45.500 som i sin helhet er honorar. De ankende parter har ikke hatt merknader til omkostningskravet, og omkostningsoppgaven legges til grunn. Det tilkjennes 12 % rente fra oppfyllelsesfristens utløp, slik ankemotpartene har påstått.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse som stadfestes. Det ble ikke reist noe krav om renter for herredsretten. Krav om dom for renter av omkostningsbeløpet for herredsretten kan derfor ikke tas til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Fs testament fra 1988 kjennes gyldig.
2. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B og A en for begge og begge for en til C og D 45.500 - førtifemtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p a fra oppfyllelsesfristens utløp.