LE-1998-808
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-03 |
| Publisert: | LE-1998-00808 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Østerdal herredsrett Nr:98-00209 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00808 M |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Politiinspektør Odd Henning Svalheim) mot A, B og C (Forsvarer: Advokat Gunnar K. Hagen) |
| Forfatter: | Lagmann Torolv Groseth, ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker, ekstraordinær lagdommer Ole Sjetne |
| Lovhenvisninger: | Lotteriloven (1995) §17, §6, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Nord-Østerdal herredsrett avsa 9. oktober 1998 dom med slik domsslutning: I sak 98-209 M:
1. A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av lotteriloven §17 første ledd jf §6 første ledd, til en bot på kr 1000.- -ettusen -, subsidiært fengsel i 4 fire dager.
2. Saksomkostninger til det offentlige blir ikke idømt.
I sak 98-210 M:
1. B, født xx.xx.1947, dømmes for overtredelse av lotteriloven §17 første ledd jf 6 første ledd, til en bot på kr 2000.- -totusen-, subsidiært fengsel i 4 fire dager.
2. Saksomkostninger til det offentlige blir ikke idømt.
I sak 98-211 M:
1. C, født xx.xx.1926, dømmes for overtredelse av lotteriloven §17 første ledd jf §6 første ledd, til en bot på kr 2000.- -totusen-, subsidiært fengsel i 4 fire dager.
2. Saksomkostninger til det offentlige blir ikke idømt.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
De domfelte har i rett tid anket over herredsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet. Eidsivating lagmannsrett har henvist ankene til ankeforhandling ved beslutning av 12. november 1998. Ankeforhandling ble holdt i lagmannsrettens lokaler på Hamar 19. februar 1999. Som likelydende begrunnelse for ankene har de domfelte særlig anført:
Herredsrettens rettslige problemstilling er riktig. De domfelte har ikke direkte avholdt lotteri i den forstand dette begrepet er brukt i lotteriloven §17. Spørsmålet er om det forhold de er dømt for, er straffbar medvirkning til å drive lotteri.
Som innehavere av lokalene hvor utbetalingsautomatene var plassert, forholdt de domfelte seg passive etter at politiets tillatelse til lotteriet gikk ut 19. september 1995. Dette er ikke straffbar medvirkning. Så langt strekker ikke medvirkningsansvaret seg etter norsk rett. Å unnlate å ta avstand fra en straffbar handling er i seg selv ikke straffbart, jf Rt-1987-699. Både etter juridisk teori og rettspraksis er det et vilkår for å kunne straffes for medvirkning ved passivitet at det foreligger en handlingsplikt, jf Andenæs: Alminnelig strafferett s 291, Henry John Mæland: Innføring i alminnelig strafferett s 72 flg og høyesterettsavgjørelsen som det er vist til ovenfor. Dommen i Rt-1982-1315 representerer et grensetilfelle, men både fra flertallet og mindretallets side er det gitt uttrykk for som gjeldende rett at den som bare forholder seg passiv, ikke kan straffes for medvirkning. De objektive vilkår for straff foreligger således ikke. På dette punkt har herredsretten tatt feil. Subsidiært gjøres det ikke lenger gjeldende at de subjektive vilkår for straff ikke er oppfylt.
De domfelte må etter dette bli å frifinne. Skulle ankene bli forkastet, er det etter den betalingsevne de domfelte har, ikke grunnlag for å idømme saksomkostninger. Saken er dessuten prinsipiell. Noen rettsavgjørelse om rekkevidden av medvirkningsansvaret etter lotteriloven foreligger ikke.
Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig og har påstått ankene forkastet. De domfelte bør ilegges saksomkostninger for lagmannsretten etter rettens skjønn.
Lagmannsretten er kommet til at ankene må forkastes.
Faktum i saken fremgår av herredsrettens domsgrunner. Det er ikke bestridt at bruken av de betalingsautomater saken gjelder, er en form for lotteri som krever politiets tillatelse. Det er Norges Røde Kors som er den lotteriverdige forening, men automatene administreres og drives av Røde Kors Automater som er en avdeling av Norges Røde Kors. De samlede inntekter av automater på landsbasis er betydelig. Det er opplyst at bruttoinntekten i 1998 var ca 650 millioner. Av bruttobeløpet tilfalt ca 220-230 millioner Norges Røde Kors.
Betalingsautomater har vært satt opp i lokaler tilhørende de domfelte. De har hatt en beskjeden inntekt av dette. Spilletillatelsen for alle automatene som var satt opp hos de tiltalte, var utløpt til tider som er angitt i foreleggene, men automatene hadde vært i bruk frem til politiets kontroll den 6. mai 1987. Det er ikke bestridt at automatene var blitt tømt for penger en eller flere ganger etter at gyldighetstiden var utløpt og at de domfelte også i denne tiden fikk utbetalt den godtgjørelsen de skulle ha.
Politiets tillatelse innvilges etter søknad og gis for en bestemt periode. Det har vært Røde Kors Automater som har søkt om tillatelse, men for å få en søknad behandlet, må den være medunderskrevet av innehaveren av det lokalet hvor automaten skal settes opp. Det gjelder også søknad om forlengelse av tillatelse som allerede er gitt.
Oppsetting skjer etter avtale med innehaveren av lokalet og det er denne som sørger for strøm til apparatet. Det skal opprettes en avtale med innehaveren hvor det blant annet skal fremgå hvilken godtgjørelse han skal ha. Denne kan ikke overstige 20 % av spilleinntekten. Politiet gir innehaveren av lokalet et eksemplar av tillatelsen. Av denne fremgår det hvem som har fått tillatelsen og for hvilken tid den gjelder. Tillatelsen skal være slått opp på stedet.
Hvorvidt det foreligger medvirkning til å avholde lotteri i den form det er tale om i saken, beror på en samlet vurdering av de domfeltes befatning med driften av automatene. Lagmannsretten har lagt vekt på at de domfeltes medunderskrift på søknaden til politiet har vært nødvendig for i det hele tatt å få tillatelse til å ta automatene i bruk. De har videre etter avtale stillet plass til rådighet for apparatene. På denne måten har de allerede fra starten bistått Røde Kors Automater aktivt for å få lotteriet i gang. De har endelig sørget for strøm til driften av apparatene og har mottatt godtgjørelse for sin bistand til å få i stand og drive lotteriet i form av en prosentvis andel av spilleinntekten. Slik lagmannsretten ser det, tilsier dette at de domfelte har medvirket til å avholde lotteri.
Det straffbare er imidlertid å fortsette lotteriet etter at politiets tillatelse var utløpt. At så var skjedd, må de domfelte ut fra tidsfristen som er angitt i tillatelsen ha vært klar over. Under enhver omstendighet burde de ha vært klar over det, og det er tilstrekkelig til å konstatere straffeansvar. Når de til tross for dette tillot å ha automatene stående i lokalene sine, fremdeles sørget for strøm til driften og fortsatte å ta i mot godtgjørelse av den ulovlige spilleinntekten, har de også medvirket til å avholde lotteri etter at tillatelsen til det var utløpt. På denne måten har de medvirket til ulovlig lotterivirksomhet. Herredsrettens lovanvendelse er således riktig og ankene blir å forkaste. Lagmannsretten tilføyer at den er enig med herredsretten i at det er nødvendig å anvende loven strengt hvis formålet med den skal bli oppnådd.
Etter de opplysninger som foreligger om de domfeltes betalingsevne, vil saksomkostninger for lagmannsretten ikke bli idømt, jf straffeprosessloven §437 siste ledd i.f. Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Ankene forkastes.