LE-1999-122
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-18 |
| Publisert: | LE-1999-00122 |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Avskjed |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Romerike herredsrett Nr: 98-01680 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00122 K |
| Parter: | Kjærende part: Temp Team AS (Prosessfullmektig: Advokat Finn Leonthin). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Bernt A. Nakken). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnar Askheim, lagdommer Bernt Krohg, lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Den 30 september 1998 ble A meddelt avskjed fra sin stilling som avdelingsleder i Temp Team AS. Ved stevning av 2 desember 1998 gikk hun til sak med påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig. Samtidig fremmet hun krav etter arbeidsmiljøloven §66 nr 3 om rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvisten.
Nedre Romerike herredsrett tok kravet om rett til å bli i stillingen til følge ved kjennelse 19 januar 1999. Kjennelsen har slik slutning:
1. A har rett til å bli i sin stilling hos Temp Team AS, under behandling av den verserende tvist ved Nedre Romerike herredsrett.
2. Avgjørelse om saksomkostninger utstår.
Temp Team AS har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, idet det anføres at herredsretten har tatt feil både når det gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. For så vidt gjelder rettsanvendelsen gjør den kjærende part i det vesentlige gjeldende at usikkerhet om avskjedsgrunnlaget ikke i seg selv fører til at arbeidstakeren kan gis rett til å bli stående i stillingen fram til tvisten er avgjort. Det er her vist til Rt-1989-1249, Rt-1991-1533 og Rt-1992-1023.
Videre gjør arbeidsgiveren blant annet gjeldende at det er feil å trekke inn i vurderingen av om avskjeden er rettmessig, at arbeidstakeren tidligere har gjort en god jobb og oppnådd gode resultater.
Temp Team AS har lagt ned slik påstand:
1. As krav om å gjeninntre i Temp Team AS tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger utstår.
A har i sitt kjæremålstilsvar anført at arbeidsgiveren ikke har sannsynliggjort noen avskjedsgrunn, og at avskjeden er en kraftig overreaksjon på forhold som tidligere har vært godtatt. De forholdene som opprinnelig ble anført som grunnlag for avskjeden (løgn i form av uriktig rapportering av bedriftsbesøk, fravær uten varsel til medarbeidere eller til hovedkontoret, fravær som ikke er legitimert gjennom egenmelding eller sykemelding osv), er tilbakevist. Fraværet har sammenheng med hennes sykdom, som er av psykisk karakter. Dette har arbeidsgiveren vært kjent med og vist forståelse for tidligere. De øvrige bebreidelsene som rettes mot henne, gjelder forhold som har vært et generelt problem både ved hennes og andre avdelinger i selskapet. Arbeidsgiveren ga henne heller aldri noen advarsel, men reagerte med avskjed direkte.
A har lagt ned slik påstand:
1. Nedre Romerike herredsretts kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Temp Team AS dømmes til å betale sakens omkostninger vedrørende begjæringen for herredsretten og lagmannsretten, som for tiden beløper seg til kr 9000,-.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
En arbeidstager som er meddelt avskjed, plikter i utgangspunktet å fratre sin stilling umiddelbart. Dette gjelder selv om han eller hun reiser søksmål og krever avskjeden kjent ugyldig. Etter arbeidsmiljøloven §66 nr 3 kan imidlertid retten, dersom arbeidstageren ber om det, bestemme at arbeidstageren likevel skal ha rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvisten. Bestemmelsen selv gir ingen nærmere retningslinjer for når domstolene bør gjøre bruk av denne muligheten til å fravike lovens hovedregel. Av forarbeidene går det fram at dette kan være aktuelt "hvor grunnlaget for avskjedigelsen synes tvilsomt, og det samtidig antas å være til vesentlig ulempe for arbeidstageren at han må fratre stillingen under rettens behandling". Lagmannsretten legger dette til grunn. For øvrig er det klart at avgjørelsen må treffes ut fra en totalvurdering av hele saksforholdet, hvor også hensynet til arbeidsgiveren og de øvrige ansatte er relevante momenter å ta i betrakting.
Herredsretten synes i hovedsak å ha begrunnet sin avgjørelse med at A her har gitt forklaringer på de rapporteringene som framstår som uriktige, og at det bare er to tilfeller av uriktig rapportering som hun erkjenner. Disse skal imidlertid også ha sammenheng med hennes sykdom, og herredsretten bemerker i den forbindelse at "de nærmere omstendigheter omkring dette og konsekvensene av slik rapportering må belyses ytterligere før retten kan ta standpunkt til om forholdet kan begrunne avskjed".
Lagmannsretten har ikke noe å innvende mot herredsrettens vurdering for så vidt. Imidlertid er det lagmannsrettens syn at dette i seg selv ikke er tilstrekkelig til at retten bør avvike fra det som er lovens utgangspunkt når det gjelder plikt til å fratre stillingen etter avskjed. Tvert om mener lagmannsretten at dette nettopp vil være normalsituasjonen når en avskjediget arbeidstager reiser sak: Gyldigheten av avskjeden kan retten ikke ta standpunkt til før de nærmere omstendigheter er grundig belyst under en hovedforhandling.
Herredsretten har også, i arbeidstagerens favør, lagt vekt på at hun tidligere har oppnådd gode resultater i sitt arbeid som leder av avdelingskontoret på Lillestrøm. Dette er lagmannsretten ikke enig i. Avskjeden er ikke begrunnet i at hun gjør en dårlig jobb, men - blant annet - i konkrete tilfeller av angivelig uriktig rapportering (overrapportering) av eget arbeid. Hvis dette stemmer, kan det gi grunnlag for avskjed selv om kjæremotparten ellers utfører sitt arbeid fullt ut tilfredsstillende. Når det gjelder denne type tillitsbrudd, er det for øvrig heller ikke på sin plass, slik herredsretten synes å åpne for, å kreve at arbeidsgiveren først skal gi advarsel før det kan bli tale om avskjed.
Slik lagmannsretten ser det, er det man her har å gjøre med en ordinær avskjedssak. På bakgrunn av det som hittil er anført fra arbeidstagerens side, kan man ikke se bort fra at avskjeden vil bli kjent ugyldig. På den annen side er det ikke framkommet noe som tilsier at grunnlaget for avskjeden fortoner seg spesielt usikkert. Dette momentet tilsier derfor ikke at man gjør unntak fra hovedregelen om at den avskjedigete arbeidstageren skal fratre under sakens behandling.
Lagmannsretten kan heller ikke se at andre momenter med noen særlig styrke taler for en slik løsning. Ut fra en totalvurdering er retten derfor kommet til at arbeidstagerens begjæring om å bli stående i stillingen mens saken behandles, ikke bør tas til følge.
Den kjærende part har i påstanden bedt om at saksomkostningsavgjørelsen for denne delen av saken utsettes. Selv om lagmannsretten ikke kan se hva det er som i tilfelle skulle gjøre det umulig å avgjøre omkostningsspørsmålet separat for den midlertidige avgjørelsens del, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum, tas begjæringen til følge. Retten har i denne forbindelse lagt vekt på at det ser ut til å være en viss tradisjon for dette i denne type saker, jf Rt-1989-1249.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. As begjæring om rett til å bli stående i stillingen under behandlingen av tvisten, tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.