LE-2001-666

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-05
Publisert:	LE-2001-00666
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nes herredsrett TNES-2001-00051 - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00666.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Jørn Sigurd Maurud, Statsadvokat Olav Helge Thue) mot A (Forsvarer: Advokat Cato Schiøtz, Advokat Harald Stabell), B (Forsvarer: Advokat Frode Sulland, Advokat Heidi Ysen), C (Forsvarer: Advokat Tor Kjærvik, Advokat Johnny Veum), D (Forsvarer: Advokat Steinar Wiik Sørvik, Advokat Morten Kjensli).
Forfatter:	Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Sverre Nyhus. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §227, §239, §58, §59, §62, §64, Våpenloven (1961), Arveloven (1972) §73, Odelsloven (1974) §49, §56, Straffeprosessloven (1981) §3

1. Sakens bakgrunn.

Ved 1100 tiden den 23. mai 1999 reiste H til X gård i Z. Han hadde tidligere denne søndagen flere ganger forgjeves forsøkt å få kontakt med sin bror, E, på telefonen. E bodde i kårboligen på X gård sammen med sin hustru, F. Denne pinsehelgen var deres datter, G, på besøk hos sine foreldre. Hun hadde kommet på ettermiddagen/kvelden fredag den 21. mai. Hennes mann, J, var død 6. mai 1999. Det var meningen at G den 22. mai skulle ta med seg foreldrene til Risør for å besøke ektefellens grav.

G hadde tidligere vært utsatt for to attentatforsøk. Den 15. juli 1998 ble det oppdaget sprengstoff under bilens hennes. Bilen sto da parkert ved Forsvarsdepartementet, hvor hun arbeidet som personlig sekretær for forsvarsministeren. Den 12. august 1998 ble hun og ektefellen utsatt for et gassattentat mens de sov i leiligheten sin i Gabelsgate i Oslo. Ekteparet H/J fikk etter dette politibeskyttelse og flyttet noe senere til New York. De kom hjem fra utlandet i april 1999.

Da H kom til kårboligen om formiddagen den 22. mai 1999, fant han ytterdøren låst. Han hadde nøkkel og låste seg inn, men kom ikke lenger enn inn i yttergangen. Han gikk rundt huset og opp på terrassen, og fikk da se E, F og G liggende drept inne i kårboligen.

Politiets etterforskning har vist at gjerningspersonen eller gjerningspersonene kom seg inn i kårboligen gjennom terrassedøren på baksiden av huset ved å knuse glasset i døren. Innenfor døren var det avsatt et fotavtrykk på et glasskår som sannsynligvis stammer fra en damestøvlett i størrelse 39 til 41. De kriminaltekniske funn på åstedet, herunder funnet og de rettsmedisinske undersøkelser av de tre drepte, tyder på at E og F ble skutt mens de lå i dobbeltsengen sin. F ble bl.a truffet av et skudd fra et 38-kaliber våpen. Dette skuddet traff under venstre bryst og gikk gjennom kroppen. E ble også skutt med et 38 kaliber våpen. Skuddet gikk gjennom hjertet og var dødelig. Han ble i tillegg skutt i nakken med et kontaktskudd fra et 22-kaliber våpen. G har på et tidspunkt tatt seg opp fra soverommet sitt i underetasjen. Da hun nådde døren inn til foreldrenes soverom, ble hun sannsynligvis skutt etter, men uten å bli truffet. Hun ble funnet ved verandadøren på kjøkkenet. G ble skutt fire eller fem ganger med et 22-kaliber våpen, deriblant et skudd fra nært hold mot nakken. Hun ble i tillegg skutt med et 38-kaliber våpen. Etter å ha blitt skutt i sengen, klarte F å ta seg ut av soverommet og inn i TV-stuen. Her ble hun skutt i halsen på kort avstand med et 22-kaliber våpen.

E og F hadde datteren G, født i 1952, og sønnen A, født i 1954. G hadde flyttet hjemmefra som 20-åring. A gjorde ferdig sin landbruksutdannelse i 1977 og arbeidet på gården. Ved siden av arbeidet på gården tok han også juridisk embetseksamen. Etter hvert sviktet farens helse, og sønnen overtok mer og mer av driften, men i farens navn. I 1984 ble As forhold til gårdsdriften formalisert i en forpaktningsavtale som også inneholdt kårforpliktelser. Foreldrene flyttet i 1990 inn i en nyoppført kårbolig, «- - -borg», som ligger ca 300 meter fra våningshuset der A fortsatte å bo alene. I 1993 kom B, som da het - - -, som praktikant til X gård. Hun var da 21 år og skulle ha praksis på gården i forbindelse med sin veterinærutdannelse. Etter noen uker flyttet hun inn i våningshuset hos A. De giftet seg sommeren 1994.

C er Bs ett år yngre halvsøster. Hun ble kjent med A 1994. C traff D i desember 1997 og ble samboer med ham noe senere. D møtte A og B første gang sensommeren/høsten 1998.

Den 1. juni 1999 ble C pågrepet i forbindelse med et hytteinnbrudd. Politiet visste fra etterforskningen i attentatsakene at hun var halvsøster til B, og at hun var samboer med D. Etter pågripelsen oppga hun både hans adresse i - - -veien 38 og sin mors adresse i - - -veien 3, begge i Oslo, som sin bopel. Etter avhør av C foretok politiet ransaking i Ds leilighet. Her fant de blant annet ammunisjon og et magasin til en kaliber 22 pistol. Den 9. juni 1999 fastslo politiets våpentekniske eksperter at hylser som var funnet på drapsstedet, hadde sittet i magasinet som ble beslaglagt i leiligheten til D.

C ble løslatt etter å ha avgitt forklaring 2. juni 1999, men ble pågrepet igjen 11. juni. I avhør den 12. juni 1999 forklarte hun at D hadde en 38-kaliber revolver. D ble også pågrepet 11. juni siktet for overtredelse av våpenloven. I avhør 12. juni fortalte han at han hadde en kaliber 22 pistol skjult i veggen i leiligheten sin. Ved ny ransaking i leiligheten fant politiet pistolen. Etter prøveskyting konstaterte politiet at dette ikke var ett av drapsvåpnene. Under avhøret ble D foreholdt Cs forklaring om revolveren. Dagen etter fortalte D at C den 22. desember 1998 hadde vært i Molde og kjøpt to kaliber 22 pistoler og ammunisjon. Hun hadde overlevert ammunisjonen og pistolene til A og B på X gård etter juleselskapet den 23. desember 1998. Han bekreftet også Cs forklaring om at han eide en kaliber 38 revolver. D forklarte at han hadde overlevert revolveren til A og B på X gård natt til den 3. april 1999, og at han hadde fått en Ruger kaliber 22 pistol med seg tilbake til leiligheten sin i - - -veien. Han forklarte også til politiet at han hadde skutt med revolveren blant annet ved Vestengbroen i Ski. Etter påvisning av D fant politiet et prosjektil i en trestubbe som politiets våpentekniske eksperter sammenliknet med prosjektilene fra åstedet. Konklusjonen var at prosjektilet som ble funnet i trestubben, etter all sannsynlighet var skutt ut fra drapsrevolveren. Dette var den revolveren D hadde forklart at han hadde levert til A og B på X gård.

I avhør den 17. juni 1999 ble C foreholdt at D hadde fortalt om våpenoverlevering den 23. desember 1998. Da bekreftet hun Moldeturen og overlevering av våpen på X gård lille julaften. C forklarte også at det om natten hadde foregått planlegging av drap i kårboligen der E og F, G og J skulle tas av dage.

A og B ble pågrepet den 13. juni 1999. De har hele tiden benektet ethvert kjennskap til drapsplanlegging, våpenoverlevering den 23. desember 1998 og til våpenbytte den 3. april 1999. De reiste på hundeutstilling i Nesbyen i Hallingdal om morgenen lørdag 22. mai 1999 - morgenen etter at drapene hadde funnet sted i kårboligen.

A inngikk som nevnt, i 1984 avtale med sin far om forpaktning av X gård. I 1995 ville A, som hadde best odel, ha skjøte på gården. Faren var blitt 77 år, og hadde vært uføretrygdet siden 1980. A var blitt 41 år, og mente at han hadde lagt ned så mye arbeid i gården at han burde få denne vederlagsfritt. Faren var ikke enig i dette. Han ville ikke gi sønnen skjøte før det var enighet om hva datteren G skulle ha. Det var også et kompliserende moment at det var kommet frem planer om å regulere en del av gårdens areal til tomter og industriformål, noe som kunne ha stor betydning for verdien av gården.

E tok i juni 1997 kontakt med advokat. Bakgrunnen var at han hadde oppdaget at han i følge sin selvangivelse, som A hadde fylt ut for ham, ikke lenger sto oppført som eier av X gård. For å hindre eventuelle rettslige disposisjoner over eiendommen, lot E, som hadde grunnbokshjemmelen, tinglyse en urådighetserklæring på gården. Det førte til at da A kom på sorenskriverkontoret for å tinglyse skjøte på gården, ble han avvist.

A tok ut stevning mot faren ved Nes herredsrett den 25. september 1997. Han gjorde gjeldende at han var eier av gården, og viste til at dette fremgikk av kjøpekontrakt av 15. desember 1995, og at det ble bekreftet av skjøtet datert 2. juli 1996. Faren tok til motmæle, og bestred gyldigheten av kjøpekontrakten. Faren anførte at sønnen hadde vært i kårboligen før jul i 1995 med et utkast til avtale om overdragelse, men at han ikke ville godta betingelsene. Nes herredsrett kom i dom av 9. september 1998, under sterk tvil, til at kjøpekontrakten var gyldig.

2. Tiltalebeslutningen

Statsadvokatene i Oslo tok den 5. januar 2001 ut følgende tiltale mot A, B, C og D:

I Straffeloven §233 første og annet ledd

for med overlegg å ha forvoldt en annens død eller medvirket til dette.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Høsten 1998 henvendte B og A seg til C og D med forespørsel om de kunne skaffe skytevåpen. A gav deretter D penger til våpenanskaffelsen. Den 22. desember 1998 benyttet C deler av dette beløpet til å kjøpe to pistoler cal. 22 og ammunisjon av en person i Molde. Under et besøk på X gård den 23. desember s.å. overleverte hun pistolene med ammunisjon til B og A. Samme kveld og/eller påfølgende natt planla B og A, C og D nærmere hvordan drapene på E, F og G skulle gjennomføres. B og A fikk herunder opplæring i bruk av våpnene. Natt til 3. april 1999 på X gård mottok A en revolver cal. 38 med ammunisjon fra D i bytte med en av pistolene som C hadde skaffet. Våpenbyttet skjedde etter initiativ fra A. Etter forutgående overveielser ble drapene begått slik:

a) Natt til lørdag 22. mai 1999 i kårboligen på X gård i Z ble E skutt i brystet og nakken med en revolver cal. 38 og en pistol cal. 22 slik at han døde.

b) Natt til lørdag 22. mai 1999 i kårboligen på X gård i Z ble F skutt i brystet, halsen og buken med en revolver cal. 38 og en pistol cal. 22 slik at hun døde.

c) Natt til lørdag 22. mai 1999 i kårboligen på X gård i Z ble G skutt i halsen, nakken, brystet og ryggen med en revolver cal. 38 og en pistol cal. 22 slik at hun døde.

II Straffeloven §227 første straffalternativ.

for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff en seks måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eller medvirket til dette.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Nr. 3 C og nr. 4 D.

Natt til onsdag 15. juli 1998 i Oslo, festet han/hun ca 0,5 kg. Sollex sprengstoff under bilen til G, hvilket etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

Tiltalebeslutningens post I er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten. Det er i påtegning på tiltalebeslutningen tatt forbehold om å påstå fradømmelse av arverett for A etter hans foreldre og søster, jf arveloven §73 og straffeprosessloven §3 nr. 5.

3. Nes herredsretts dom

Ved Nes herredsretts dom av 22. juni 2001 ble A og B og C dømt for overlagt medvirkning til drapene. D ble dømt for uaktsomt drap. Herredsretten la til grunn at C brakte med seg to 22 kaliber pistoler og ammunisjon til X gård lille julaften 1998, og at disse var finansiert av A og B ved at de hadde gitt D 20 000 kroner. C reiste til Molde 22. desember 1998 og kjøpte to pistoler for penger hun hadde fått av D. Dette var penger som D tidligere hadde fått av A for å kjøpe våpen. C overleverte våpnene og ammunisjonen til A og B. Videre la herredsretten til grunn at D natten til den 3. april 1999 kjørte til X gård og overleverte sin 38 kaliber revolver til A.

Herredsretten la videre til grunn at det ikke var tvilsomt at det hadde foregått drapsplanlegging med sikte på å drepe E og F og G mens de befant seg i kårboligen. Herredsretten fant det ikke tilstrekkelig bevist at de fire tiltalte konkret planla utførelsen av drapene etter juleskapet lille julaften 1998. Det ble lagt til grunn at slik planlegging hadde foregått på et senere tidspunkt, og at ektefellene og C hadde deltatt. For D kom herredsretten til at han ikke hadde deltatt i noen drapsplanlegging. Retten la til grunn at det ikke var tilstrekkelig bevist at D på noe tidspunkt så det som en faktisk mulighet at våpnene skulle benyttes til drap. Herredsretten fant imidlertid at D var sterkt å klandre for å ha overlatt et kraftig, uregistrert skytevåpen til A, og at han burde ha forstått at drap var et motiv bak ønsket om våpen. Han ble derfor dømt for uaktsomt drap etter straffeloven §239.

A ble fradømt arveretten etter sine foreldre og søster.

Når det gjaldt dynamittattentatet, ble D frifunnet, mens C ble domfelt.

Herredsrettens dom har denne domsslutning:

1. A, født *.*. 1954, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf. straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 21 - tjueen - år. Til fradrag i straffen går 169 - etthundreogsekstini - dager for utholdt varetekt. Han fradømmes arveretten etter E, F og G, jf. arveloven §73.

2. B, født *.*. 1972, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf. straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 21 - tjueen - år. Til fradrag i straffen går 169 - etthundreogsekstini - dager for utholdt varetekt.

3. C, født *.*. 1973, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd og §227 første straffalternativ, jf. straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 21 - tjueen - år . Til fradrag i straffen går 172 - etthundreogsyttito - dager for utholdt varetekt.

4. D, født *.*. 1958, frifinnes for tiltalens post II. Han dømmes for forbrytelser mot straffeloven §239 første straffalternativ, jf. straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 173 - etthundreogsyttitre - dager for utholdt varetekt.

4. Ankene

A, B og C påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ankene gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Riksadvokaten anket dommen når det gjaldt D. Påtalemyndigheten mente at også han skulle vært domfelt for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd. Ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 29. august 2001 ble samtlige anker henvist til ankeforhandling.

5. Ankeforhandlingene

Ankeforhandlingene fant sted på Åråsen konferansesenter på Lillestrøm i tiden 14. januar til 22. mars 2002 med til sammen 38 rettsdager. Det ble avhørt 98 vitner, hvorav to vitner ved telefonavhør. Tre av vitnene var sakkyndige vitner. For lagmannsretten møtte også to rettsoppnevnte sakkyndige. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon, og truffet slike beslutninger som fremgår av rettsboken. Ankeforhandlingen ble i sin helhet tatt opp på videobånd. Retten foretok befaring andre rettsdag.

6. Lagrettens kjennelse

Lagretten ble for hver av de tiltalte, A, B, C og D, forelagt tre hovedspørsmål etter straffeloven §233 første ledd om medvirkning til forsettlig drap på henholdsvis E, F og G i kårboligen på X gård natt til lørdag 22. mai 1999. I tillegg ble lagretten for hver av de fire tiltalte stilt tilleggsspørsmål etter straffeloven §233 annet ledd om deres medvirkning var utført ved overlegg. Samtlige spørsmål ble av lagretten besvart med ja med flere enn seks stemmer.

For C ble lagretten også forelagt et hovedspørsmål etter straffeloven §227 første straffalternativ om trussel, ved at hun plasserte sprengstoff under Gs bil. Spørsmålet ble av lagretten besvart med nei.

Retten la lagrettens kjennelse til grunn.

Etter dette skal lagmannsretten utmåle straff for de fire som av lagretten er kjent skyldige i overlagt medvirkning til drap på E, F og G. C skal frifinnes for forbrytelse mot straffeloven §227, jf tiltalebeslutningens pkt II.

7. Straffutmålingen

7.1. Partenes anførsler og påstander

Statsadvokatene i Oslo ved statsadvokat Jørn Sigurd Maurud, har anført at drapene er et resultat av langvarig og grundig planlegging som de domfelte deltok i. Det finnes ingen saker i rettspraksis med et faktum som kan sammenliknes med denne sak, men i en avgjørelse av Høyesterett inntatt i Rt-1991-219 fikk en mann 21 års fengsel etter å ha blitt kjent skyldig i overlagt drap på tre venner som han bodde sammen med i et bofellesskap.

Ektefellene, A og B, har hatt en pådriverrolle i forhold til de øvrige. Det er ektefellene som initierte drapene, og det er de som ville ha sittet igjen med profitten. Det er ikke holdepunkter i bevisførselen for at A har vært under sterk påvirkning av sin ektefelle. Det er han som har finansiert anskaffelsen av pistolen, det er han som har mast om våpen, og det er han som har hatt det direkte motiv. B har deltatt i planleggingen og gjennomføringen av medvirkningshandlingene uten at det kan legges til grunn at hun har spilt en mindre rolle. For A og B må lovens strengeste straff, fengsel i 21 år, få anvendelse.

A bør i medhold av arveloven §73 sammenholdt med straffeprosessloven §3 nr 5, fradømmes retten til å ta arv etter sine foreldre og søster. Det vises til en avgjørelse av Høyesterett inntatt i Rt-1988-599 der en 18 år gammel kvinne, som hadde drept sin far, ble kjent uberettiget til å ta arv etter ham ut over kr 300.000.

Et fellestrekk for alle de dømte er at de har unndratt seg bevisføring om sin rolle. Det gjelder særlig A og B som har avvist et hvert kjennskap til våpenoverlevering og drapsplanlegging. Men det gjelder også C og D som har minimalisert sine roller slik at de har kunnet nekte straffeskyld.

Det må legges til grunn at C og D har hatt en mer passiv medvirkerrolle enn de to andre. De har vært et redskap for ekteparet. Slik de har forklart seg, gir ikke deres medvirkning grunnlag for lavere straff enn lovens maksimumsstraff. Dette gjelder selv om de begge har gitt opplysninger av stor betydning for oppklaring av saken. At det må være slik, er en konsekvens av at 21 års fengsel er lovens maksimumsstraff. Når handlingene isolert sett kvalifiserer til lovens strengeste straff, kan det ikke utmåles en lavere straff fordi om medskyldige har hatt en enda mer belastende rolle.

Statsadvokatene har nedlagt slik påstand:

1. A, født *.*. 1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd, til fengsel i 21 - tjueen - år.

I straffen fragår 443 - firehundreogførtitre - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. A, født *.*. 1954, kjennes i medhold av arveloven §73, jf straffeprosessloven §3 nr 5, uberettiget til å ta arv etter sin far E, sin mor F og sin søster G.

3. B, født *.*. 1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd til fengsel i 21 -tjueen - år.

I straffen fragår 443 - firehundreogførtitre - dager for utholdt varetektsfengsel.

4. C født *.*. 1973, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd og §227 første straffalternativ til fengsel i 21 - tjueen - år.

I straffen fragår 446 - firehundreogførtiseks - dager for utholdt varetektsfengsel.

5. C født *.*. 1973, frifinnes for overtredelse av straffeloven §227 første ledd.

6. D, født *.*. 1958, dømmes overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd, og som fellesstraff med Oslo byretts dom av 30. august 200, jf straffeloven §64, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - år.

I straffen fragår 225 -tohundreogtjuefemdager- for utholdt varetektsfengsel.

As forsvarere, advokat Cato Schiøtz og advokat Harald Stabell, har anført at straffen skal utmåles individuelt for de medvirkende ut fra den rolle som legges til grunn for den enkelte. Det er D som er den dominerende person blant de fire. Han eide revolveren. Etter drapene befant revolveren seg i hans kjellerbod. Lagmannsretten må legge til grunn at det ikke fant sted noe våpenbytte den 3. april 1999. Når det gjelder pistolen, er det C som har hatt den dominerende rolle. Etter drapene kom pistolmagasinet til Ds leilighet i Frognerveien. A har heller ikke gitt råd eller opplysninger av betydning for gjennomføringen av drapene. De kom fra C og D. Opplysningen om sikringsboksen var i beste fall av perifer betydning for gjennomføringen av drapene.

Ved fastsettelsen av straffen må det tas hensyn til forsettsgraden. For A er det tale om den mildeste form. Han har ansett drapene som en mulighet, og akseptert følgen.

Det ville være en overforenkling å legge til grunn at gårdstvisten var eneste motiv bak drapene. A har under bevisføringen villet ta hensyn til sin ektefelle. Hans bakgrunn og oppvekst hjemme hos foreldrene til han var 36 år, og Bs inntreden, har spilt inn. Konflikten med faren oppsto etter at hun kom til X gård og fikk et vanskelig og etter hvert problemfylt forhold til svigerforeldrene. Og ettersom gårdskonflikten utviklet seg, fremstod ektemannen som vag, nølende og ubesluttsom, mens hun var målrettet med et ønske om å ha kontroll og økonomisk sikkerhet. Lagmannsretten må se hen til denne rollefordeling når den skal fastsette en hensiktsmessig og rettferdig straff for A.

Forsvarerne har nedlagt slik påstand:

1. A behandles på mildeste måte

2. Begjæringen om at A kjennes uberettiget til å motta arv fra E, F og G, tas ikke til følge.

Bs forsvarer, advokat Frode Sulland, har anført at straffutmålingen ikke har vært noe tema for B. Hun har siden pågripelsen intenst hevdet sin uskyld. Hennes tilværelse er falt i grus, og hun fastholder sin uskyld på det mest intense.

Når det likevel skal foretas en straffutmåling, må det foretas en individuell bedømmelse med hensyn til hvilken medvirkning hver enkelt skal belastes, og hvilken grad av skyld han eller hun har utvist. Det mest sentrale er da at det ikke er grunnlag for å plassere B i noen mer belastende rolle enn den ektemannen har hatt. Et eventuelt motiv for henne vil måtte være forankret i ektemannens konflikt om overdragelsen av gården. Hun har delt ektemannens ønske om å bli eier av gården. Det var kjøpet av Z som tilleggsjord til X gård som var den utløsende faktor, ikke at B kom til gården. Det er ektemannen som la sin kraft inn for å få ordnet overdragelsen, som stod for kontraktsutformingen og kontakten med advokatene og regnskapskontoret. Hun har derfor eventuelt bare vært en deltaker i prosessen, men ikke den kraft som førte frem til det tragiske resultat.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

B ansees på mildeste måte.

Cs forsvarer, advokat Tor Kjærvik, har anført at det i denne saken må utmåles differensierte straffer. Det må tas hensyn til hvilke av medvirkningshandlingene som kan belastes C og graden av det forsett hun har utvist.

For C kan det kun være tale om mulighetsforsett fordi hun ikke tok med seg pistolene hun hadde vært i Molde og kjøpt, etter å ha overhørt drapsplanleggingen etter selskapet lille julaften 1998.

C ble lurt og manipulert av sin nærmeste familie. Hun var sårbar og et lett bytte for ekteparet. De har brukt hennes sønn som hun elsket over alt. Gården ble et fristed hvor hun kunne være sammen med ham. Dette utnyttet ekteparet og brukte henne som et redskap, jf straffeloven §58. C har ikke selv tatt noe initiativ i retning drap. Planene har vært lagt av A og B.

C har bidratt til oppklaring av saken. De andre er dømt på hennes forklaring. Hun har forklart det hun vet om saken, uten å minimalisere sin egen rolle. Hvis hun dømmes for ikke å ha tatt med seg pistolene, har hun i faktisk henseende avlagt en tilståelse, jf straffeloven §59 annet ledd. Hennes forklaring om drapsplanleggingen er av aktoratet benyttet som hovedbevis.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

C ansees på mildeste måte.

Ds forsvarer, advokat Steinar Wiik Sørvik, har anført at trippeldrap er en alvorlig forbrytelse. For en medvirker til trippeldrap må graden av medvirkning og graden av skyld være bestemmende for straffen. Det må legges til grunn at D er skyldig etter det laveste krav til forsett.

D stod i et avhengighetsforhold til C og ble av den grunn dratt inn i drapsplanleggingen. Han var et redskap uten egen vilje.

Ds medvirkning besto i å fremskaffe våpen som ekteparet trengte, samt å gi dem opplæring i våpenbruk. De kunne ikke skaffe seg våpen på legalt vis, men måtte ty til det illegale markedet der D hadde kontakter. Da forespørselen kom, tok han sjansen og bidro med å skaffe våpen. Det kan ikke legges til grunn at drapsplanleggingen var avsluttet lille julaften. Planleggingen fortsatte. Etter 3. april var det ikke mer kontakt mellom D og ekteparet.

Ds bidrag til å oppklare saken er av helt sentral betydning ved straffutmålingen. Aktor bygger 95 prosent av saken på Ds forklaringer til politiet. Da han fortalte om prøveskytingen ved Vestengbroen, kom han med det bidrag som førte til at politiet fikk gjennomslag i saken.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

D behandles på mildeste måte.

7.2. Lagmannsrettens bemerkninger.

Natten til den 22. mai 1999 ble tre mennesker drept i kårboligen på X gård. Lagmannsretten har ovenfor beskrevet nærmere hvorledes gjerningspersonen eller gjerningspersonene har brutt seg inn i kårboligen og skutt E, F og G. Det er tale om målbevisste handlinger etter lang og nøye planlegging. Drapene har preg av direkte henrettelse av totalt forsvarsløse personer. At noen kan medvirke til slike handlinger, er ufattelig.

I denne saken skal det utmåles straff for overlagt medvirkning til tre drap. Straffen skal fastsettes individuelt for de tiltalte, ut fra den enkeltes medvirkning til drapene. Det må vurderes hvilken medvirkning den enkelte kan belastes, og hvor sterkt vedkommendes fullbyrdelsesforsett var. Alle fire er dessuten funnet skyldig i overlagt medvirkning. De har alle hatt god tid til å veie for og i mot, men bestemte seg likevel for å medvirke til trippeldrap. Overlegget vil måtte veie tungt ved straffutmålingen for alle fire.

Lagmannsretten legger til grunn at drapene har sitt utspring i gårdstvisten. A var i 1995 blitt 41 år og mente at han, på grunn av alt det arbeidet han hadde lagt ned på gården, burde få denne vederlagsfritt. Faren ville ikke gå med på dette, fordi han ville sikre datteren det han mente var en rimelig arv for henne. Utsiktene til tomtegevinster førte til at faren, for bedre å sikre datteren, økte prisen på gården i forhold til det beløp A mente å ha en avtale med faren om. Dette førte til enorm skuffelse og forbitrelse hos sønnen. Skuffelsen og forbitrelsen har utløst irrasjonelle krefter hos A og ført til at han forfalsket kjøpekontrakten av 15. desember 1995. Senere anla A sak mot faren. Hensikten med saksanlegget var å få hjemmel til gården, men resultatet av herredsrettens behandling var en dom på at kjøpekontrakten var gyldig. Gyldigheten av kjøpekontrakten ville også være det spørsmålet lagmannsretten skulle behandle etter at E hadde anket herredsrettens dom. B var også klar over at kjøpekontrakten var forfalsket. For ektefellene må det ha fremstått som nærliggende at forfalskningen ville blitt avslørt i forbindelse med lagmannsrettens behandling. Dette ville i så fall innebære at de tapte saken, at det ville bli innledet straffeforfølgning mot dem og at de ville lide fullstendig tap av sosial anseelse. Retten legger til grunn at disse forhold etter hvert førte til drapsplanlegging og anskaffelse av våpen og ammunisjon. Drapsplanleggingen ble avsluttet ved at A og B fikk andre til å gjennomføre drapene med de våpen C og D hadde brakt til X gård.

A har initiert drapene. Høsten 1998 forespurte han C og D om de kunne skaffe våpen. Han ga også 20.000 kroner til D for at han skulle kjøpe våpen på det illegale marked. Disse pengene, eller en del av disse, leverte D til C, som hun kjøpte to pistoler for i Molde. Etter selskapet lille julaften ble våpnene tatt inn i stuen på X gård. D viste hvordan våpnene skulle lades, og forklarte hvordan de skulle brukes. Under demonstrasjonen av våpnene hadde A og B og D på seg engangshansker. Mens de holdt på med dette, begynte de tre å diskutere hvordan man kunne ta livet av As foreldre og søster, samt søsterens ektemann. Det ble sagt at man burde fingere et innbruddstyveri, og bruke en glasshammer for å bråke minst mulig når man skulle ta seg inn gjennom terrassedøren. Fordi A og B var usikre på om hans foreldre hadde installert sikkerhetsalarm, snakket de om at man derfor måtte sørge for å få brutt strømmen. A forklarte hvor sikringsskapet i kårboligen befant seg. B tegnet en skisse over kårboligen, hvor blant annet soverommet til As foreldre og soverommet til søsteren og hennes mann var tegnet inn. På denne skissen var også plasseringen av sikringsskapet markert. Under diskusjonen om hvordan drapene skulle gjennomføres, ble det sagt at man måtte ta dem som var lettest til bens først, og at man kunne bruke engangsdresser og sokker utenpå skoene for ikke å legge igjen spor. C bemerket til dette at man ikke kunne drepe mennesker bare på grunn av en gårdstvist. A svarte da at hun måtte skjønne alvoret i dette, mens B uttalte at det dreide seg om et spørsmål om liv eller død.

Ut over vinteren 1999 tok A gjentatte ganger kontakt med D og spurte om han kunne skaffe kraftigere våpen. Natt til 3. april reiste D til X gård for å overlevere revolveren sin til A og B. Før D overleverte revolveren, demonterte han den, oljet den og fjernet alle fingeravtrykk. Ekteparet fikk revolveren mens D fikk 4.000 kroner, en 22 kaliber pistol og en del esker ammunisjon som vederlag. Pistolen var ett av de to våpnene C hadde kjøpt i Molde.

Lagmannsretten legger til grunn at A har medvirket over lang tid med et fast fullbyrdelsesforsett, og at han etter overlegg har overlatt fullbyrdelsen av planene til andre. A blir etter dette å straffe for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd til fengsel i 21 år. Til fradrag i straffen går 457 dager for utholdt varetekt.

Det står klart for lagmannsretten at ved slike forbrytelser som A er kjent skyldig i, bør arveretten etter drapsofrene falle bort, jf arveloven §73.

A har også best odels- og åsetesrett til X gård. Åsetesretten gir livsarvingen rett til på skifte etter arvelateren å overta gården til en rimelig pris etter odelsloven §56. Den som er fradømt arveretten slik at gården ikke går i arv til ham, vil ikke kunne gjøre åsetesretten gjeldende. Odelsretten vil derimot A ha i behold. Det gir ham rett til å løse gården til full pris etter odelsloven §49. Riktignok har Høyesterett i Rt-1982-1256 anvendt arveloven §73 analogisk slik at en mann som hadde drept sin hustru og sine barn, ble fradømt retten til å sitte i uskiftet bo etter henne. Men ved å sitte i uskifte ville han uten vederlag fått en eiers rådighet over de midler han var fradømt arveretten til. Dette vil ikke være tilfelle for en som må gå til odelsløsningssak og betale full pris etter odelsloven §49 for å få hånd om gården.

B kom til X gård og giftet seg med A før gårdsstriden tok til. Lagmannsretten kan ved straffutmålingen ikke legge til grunn at hun har vært noen drivende kraft som har utnyttet en ekstrem lojalitet hos ektemannen, og som har fått ham med på noe han egentlig ikke ville. Hennes motiv var forankret i ektemannens egen konflikt med sine foreldre. Hun har vært fullt ut informert om konflikten og tok aktivt del i denne.

B var klar over finansieringen av våpen, og hun deltok i drapsplanleggingen etter at gjestene hadde forlatt juleselskapet den 23. desember 1998. Hun har også deltatt i bestrebelsene på å få et kraftigere våpen enn de pistolene hun og ektemannen fikk av C. B har således, på samme måte som ektemannen, medvirket over lang tid med et fast fullbyrdelsesforsett, og hun har etter overlegg overlatt fullbyrdelsen av drapene til andre.

B blir etter dette å straffe for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd til fengsel i 21 år. Til fradrag i straffen går 457 dager for utholdt varetekt.

C har hatt en klart mer begrenset rolle enn ekteparet. Hun reiste til Molde med penger som hun visste A hadde gitt D for å kjøpe våpen på det illegale marked. Etter å ha kjøpt to pistoler, reiste hun til X gård fast bestemt på å overlevere pistolene til A og B.

Det kan være noe usikkert om C før hun kom til X gård lille julaften, hadde forsett med hensyn til drapsfullbyrdelse. Men hun visste at ekteparet var ute etter å kjøpe illegale våpen, og at de hadde spurt om hun kunne skaffe en «torpedo». Lagmannsretten legger til grunn at hun på dette tidspunkt i alle fall regnet med som en realistisk mulighet at pistolene skulle benyttes til drap. Til tross for dette hentet hun våpnene som hun hadde gjemt på låven, og brakte dem inn i stuen etter at de andre gjestene var gått etter juleselskapet. Hun fikk som følge av denne involvering en klar plikt til å motvirke at pistolene ble brukt til drapshandlinger.

Etter at hun hadde brakt pistolene inn i stua, ble hun vitne til en detaljert drapsplanlegging rettet mot As foreldre og søster og ektemann. Lagmannsretten legger til grunn at hun deretter regnet med som overveiende sannsynlig at planene var alvorlig ment, og at de ville bli gjennomført med de pistoler hun hadde overlevert. Når hun likevel med denne kunnskap, og etter overlegg, ikke gjorde noe for å ta tilbake pistolene eller på annen måte motvirke at de ble benyttet, har hun ved sin unnlatelse gjort seg skyldig i overlagt medvirkning til forsettlig drap.

Ut fra de bevis som er ført, kan ikke lagmannsretten legge til grunn at C hadde noen rolle i våpenbyttet. Hun ble imidlertid informert om at ekteparet hadde fått en 38 kaliber revolver i stedet for en av pistolene hun hadde overlevert på lille julaften. Denne kunnskap befestet hennes fullbyrdelsesforsett, og aktualiserte hennes handleplikt.

C skal etter dette svare for overlagt medvirkning til drap på tre mennesker ved å overlevere en pistol som ble benyttet til drapene. En slik handling kvalifiserer i utgangspunktet til lovens strengeste straff. Men også ved slike forbrytelser kan det være rom for å utmåle en straff på under 21 års fengsel. Lagmannsretten viser til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1948-957. I den saken ble en mann som fungerte som aktor for en særdomstol under siste verdenskrig, dømt til 12 års tvangsarbeid for overlagt medvirkning til drap. Han hadde etter ordre nedlagt påstand om dødsstraff for 6 norske patrioter som straks etter ble henrettet.

I en avgjørelse inntatt i Rt-1991-219 som gjaldt overlagt drap på tre personer, uttalte Høyesterett at når det dreier seg om tre overlagte drap, «må [det] kreves formildende omstendigheter av stor tyngde for å gå under lovens maksimumsstraff». I Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1992-833 der en 19-årig gammel pike ble dømt for medvirkning til drap på sine foreldre og for forsøk på medvirkning til drap på sin mormor, uttalte Høyesterett at den var

enig med lagmannsretten i at hadde disse forbrytelsene vært begått av voksne mennesker uten at det hadde foreligget spesielt formildende omstendigheter, ville det utvilsomt vært aktuelt å anvende lovens strengeste straff. Ut fra forholdene i saken - særlig de domfeltes ungdom, og for piken hennes bakgrunn i hjemmet - må straffene settes lavere.

Cs rolle har vært begrenset. Det er ekteparet som har initiert drapene, og hun er blitt trukket med i planleggingen av de grufulle handlingene etter deres påtrykk. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at hun har stått i noe avhengighetsforhold til ekteparet, eller at hennes medvirkning har vært av liten betydning.

I tillegg til Cs begrensede rolle er det et formildende moment av betydning at hun tidlig i etterforskningen ga opplysninger til politiet som, sammen med de opplysningene D kom med, har vært helt avgjørende for domfellelsene i saken. Det vises særlig til at hun har forklart seg detaljert om det som skjedde under drapsplanleggingen lille julaften, og at hun også har reprodusert den skissen B tegnet over kårboligen. Lagmannsretten viser for øvrig til redegjørelsen ovenfor om etterforskningen. Cs bidrag bør føre til noe redusert straff i forhold til lovens maksimum.

Ut fra dette finner et flertall i lagmannsretten, bestående av de juridiske fagdommerne og meddommer - - - at fengsel i 16 år er en passende straff for det C er funnet skyldig i. Mindretallet, bestående av meddommerne - - -, - - - og - - - mener at straffen bør settes til fengsel i 12 år. Mindretallet vil særlig vise til at A og B har trukket C inn i drapsplanleggingen og bevisst benyttet henne for å nå sine mål.

C blir således å straffe for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd til fengsel i 16 år. Til fradrag i straffen går 460 dager for utholdt varetekt.

D har, på samme måte som C, hatt en begrenset rolle, og også han er blitt trukket inn i planleggingen av de grufulle drapene etter påtrykk fra ekteparet. Han har imidlertid gitt et mer omfattende bidrag enn henne ved at han etter forespørsel fra A allerede høsten 1998 mottok 20 000 kroner for å skaffe våpen. Etter at C hadde fått pengene og kjøpt pistolene i Molde, deltok han i drapsplanleggingen lille julaften. Han ga senere etter for maset fra ekteparet og overleverte dem revolveren sin, slik at ekteparet fikk hånd om et kraftigere våpen. Dette har D gjort, til tross for at han etter forutgående overveielser for og i mot, regnet det som overveiende sannsynlig at drapene kom til å bli utført.

Også for D er det et formildende moment at han tidlig i etterforskningen ga avgjørende bidrag til domfellelse i saken. Lagmannsretten viser til redegjørelsen ovenfor om etterforskningen, og vil fremheve hans opplysning om prøveskyting med revolveren og påvisning av hvor den hadde funnet sted. Ds bidrag har vært helt avgjørende for å fastslå at hans revolver var ett av drapsvåpnene.

D blir således å straffe for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd. Han soner for tiden en straff på ett års fengsel fastsatt av Oslo byrett den 30. august 2000. Lagmannsretten legger til grunn at det skal avsies en etterskuddsdom etter prinsippet i straffeloven §64.

Lagmannsrettens flertall, bestående av de juridiske fagdommerne og meddommer - - - finner at fengsel i 18 år er passende straff for D.

Mindretallet, bestående av meddommerne - - -, - - - og - - - mener at fengsel i 14 år er passende straff for D. Mindretallet vil særlig fremheve for D, som for C, at A og B har trukket ham inn i drapsplanleggingen og bevisst benyttet ham for å nå sine mål.

D har sittet 172 dager i varetekt i anledning denne saken, og 52 dager i anledning saken som er avgjort av byretten. Det blir til sammen 225 dager som skal gå til fradrag i straffen.

Dommen er avsagt under de to dissenser som fremgår ovenfor. For øvrig er dommen enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1954, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 21 - tjueen - år.

Til fradrag i straffen går 457 - firehundreogfemtisju - dager for utholdt varetekt.

A fradømmes arveretten etter E, F og G, jf arveloven §73.

1. B, født *.*. 1972, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 21 - tjueen - år.

Til fradrag i straffen går 457 - firehundreogfemtisju - dager for utholdt varetekt.

3. C, født *.*. 1973, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 16 - seksten - år.

Til fradrag i straffen går 460 - firehundreogseksti - dager for utholdt varetekt.

C frifinnes for overtredelse av straffeloven §227 første straffalternativ.

4. D, født *.*. 1958, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd, jf straffeloven §62 første ledd, og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 30. august 2000, jf straffeloven §64, til fengsel i 18 - atten - år.

Til fradrag i straffen går 225 - tohundreogtjuefem - dager for utholdt varetekt.