Rt-1988-599
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-02 |
| Publisert: | Rt-1988-599 (178-88) |
| Stikkord: | Drap, Straffutmåling, Arverett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 74/1988, snr 70/1988. |
| Parter: | Aktor førstestatsadvokat Anstein Gjengedal mot A (forsvarer: advokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Backer, Langvand, Holmøy, Halvorsen, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §55, §56, Arveloven (1972) §73, Arveloven (1854) §69, Fengselsloven (1958) §12, Arveloven (1972), Straffeprosessloven (1981) §434 |
Dommer Backer: Agder lagmannsrett avsa 5. februar 1988 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1969, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd til fengsel i 5 - fem - år med fradrag av 220 - to hundre og tyve - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A født xx.xx.1969 kjennes i medhold av arveloven av 3. mars 1972 §73 uberettiget til å ta arv etter sin far B ut over kr. 100.000 - etthundre tusen kroner.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Hun mener at straffen bør nedsettes. I forbindelse med anken har domfelte også angrepet avgjørelsen etter arveloven §73. Hun mener at hennes rett til å ta arv etter faren ikke bør begrenses så sterkt som lagmannsretten har gjort. Påtalemyndigheten har, uten å motanke, gjort gjeldende at domfeltes rett til å ta arv etter faren bør avskjæres i sin helhet.
Jeg behandler først anken over straffutmålingen. Jeg er kommet til at denne ikke kan føre frem.
Domfelte er funnet skyldig i forsettlig å ha voldt sin fars død ved å stikke en kniv i halsen på ham, slik at han døde av forblødning. Faren ble stukket i halsen mens han sov. Lagretten har svart nei på et tilleggsspørsmål om det var handlet med overlegg. Domfelte, som da var 17 1/2 år gammel, bodde på gjerningstidspunktet sammen med sin 63 år gamle far. Foreldrene var separert. Domfelte hadde bodd alene sammen med faren siden moren flyttet ut i 1981, bortsett fra to år da hun bodde sammen med moren og dennes samboer i en annen by, og to semestre da hun gikk på folkehøyskole. Drapet skjedde 1 1/2 måned etter at hun kom tilbake fra folkehøyskolen. Det er på det rene at det var et dårlig forhold mellom far og datter, og dette er bakgrunnen for handlingen.
Fra domfeltes side har det vært anført at hun handlet i berettiget harme, jfr. straffeloven §56 nr 1 b. Hun gjør i denne forbindelse gjeldende at bestemmelsen kan brukes også når harmen har bygget seg opp over tid, jfr. Rt-1980-927. Faren var en meget dominerende person. Han stilte urimelige krav til sin datter, bl.a. som husmor, ga henne lite lommepenger og viste generelt liten forståelse for henne. Deres forhold var preget av hyppige og voldsomme tretter, hvorunder faren ofte gikk til håndgripeligheter. Også på det psykiske plan var domfelte ofte gjenstand for en nedverdigende og ydmykende behandling.
Jeg nevner at lagmannsretten i medhold av straffeloven §55 har gått under minstestraffen etter straffeloven §233. Den førstnevnte bestemmelse kommer til anvendelse fordi domfelte på handlingstiden var under 18 år. Det var således ikke nødvendig å ta standpunkt til om retten også kunne gått under minstestraffen i medhold av straffeloven §56 nr 1 b. Lagmannsretten har likevel i domsgrunnene uttalt at den ikke kan se at det er dekkende å karakterisere drapet som begått i berettiget harme. Jeg nevner i denne forbindelse at man generelt bør være forsiktig med å bruke §56 nr 1 b utenom de situasjonsbetingede tilfelle, selv om det er adgang til det, jfr. Rt-1985-437.
For min del finner jeg det ikke nødvendig å ta noe endelig standpunkt til spørsmålet om §56 nr 1 b kommer til anvendelse. De momenter som inngår i en vurdering etter denne bestemmelse, vil under enhver omstendighet kunne tillegges tilstrekkelig vekt ved straffutmålingen i denne sak.
Før jeg går nærmere inn på de straffutmålingsmomenter som domfelte har påberopt seg, finner jeg grunn til å peke på at det er flere skjerpende forhold ved selve drapshandlingen. Bestemmelsen om å drepe faren var modnet hos domfelte over noen tid. Lagmannsretten uttaler at det er tale om et vedvarende forsett som grenser opp mot overlegg. Etter det som er kommet frem i saken, er jeg enig i denne karakteristikk. Forsvareren har som en formildende omstendighet anført at domfelte flere ganger ombestemte seg da hun skulle iverksette drapet. Dette kan jeg imidlertid bare se som en naturlig vakling foran foretakelsen av en slik ugjenkallelig handling. Som tidligere nevnt ble faren stukket i halsen mens han sov. Han døde imidlertid ikke med en gang, men sto opp, ytret noen ord til domfelte og kom seg inn på badet, der han segnet om på gulvet. Domfelte fulgte etter ham og hindret ham i å komme seg opp da han prøvde på dette. Hun slo ham i denne forbindelse slik med en malingskrape at han fikk sår i hodet.
Når det gjelder skylden for det dårlige forhold mellom far og datter, foreligger det noe motstridende opplysninger. Men jeg bygger på at faren åpenbart ikke maktet den vanskelige oppgave som enslig far for en halvvoksen datter, og at han i denne forbindelse gjorde seg skyldig i både psykiske og fysiske overgrep.
Lagmannsretten har summert opp resultatet av sin bevisvurdering på dette felt slik:
"Retten legger til grunn at tiltalte, helt fra moren flyttet hjemmefra i september 1981, ble dårlig behandlet av faren og ved enkelte anledninger utsatt for direkte mishandling. Det kan være noe tvil til stede både om graden av mishandlingen og om tiltalte selv kan bebreides i denne forbindelse, men denne tvil må etter de alminnelige prinsipper komme tiltalte til gode. Det synes under enhver omstendighet klart at faren i den første tiden etter at de to ble alene i hjemmet, da tiltalte bare var 12-13 år gammel, har stillet helt urimelige krav blant annet til hennes innsats som husmor. Det er i denne perioden det motsetningsforholdet som senere ledet til drapshandlingen har begynt å bygge seg opp. Selv om det naturligvis ikke på noen måte kan rettferdiggjøre den løsning av problemet som tiltalte til slutt valgte, må de forhold hun levde under i hjemmet og hennes subjektive oppfatning av sin livssituasjon som håpløs og uutholdelig anses som en klart formildende omstendighet ved straffutmålingen."
Jeg finner ikke på grunnlag av det som er fremkommet for Høyesterett å kunne fravike denne bevisvurdering, hverken i positiv eller negativ retning for domfelte. I denne forbindelse peker jeg på at lagmannsretten har hatt fordelen av direkte bevisførsel, og at den har latt tvilen komme domfelte til gode.
Selv om det foreligger meget betydelige formildende omstendigheter i saken, finner jeg at lagmannsretten i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til disse.
Jeg går deretter over til spørsmålet om hel eller delvis frakjennelse av domfeltes rett til å ta arv etter sin far, jfr. arveloven §73. Jeg er her kommet til at domfelte bør få anledning til å ta arv inntil kr 300.000. Innledningsvis peker jeg på at Høyesterett i den foreliggende sak har full kompetanse til i enhver henseende å prøve spørsmålet om frakjennelse av retten til å ta arv, jfr. straffeprosessloven §434 annet ledds annet punktum. Jeg peker også på at domfelte har erklært seg innforstått med at hun ikke får full arv.
Arven etter domfeltes far består av en tomannsbolig med vel ett dekar tomt og noe løsøre, som ved registreringsforretningen i boet ble verdsatt til henholdsvis kr 600.000 og kr 1.6440, samt kr 384.323 som innestår i skifteretten. De midler som ikke arves av domfelte, vil gå til en bror av avdøde. Det er opplyst at det har vært liten kontakt mellom broren og avdøde.
Etter §69 i arveloven av 1854 skulle en arving alltid tape sin arverett når han enten forsettlig hadde drept arvelateren eller på straffbar måte latt være å hjelpe ham i livsfare slik at han omkom. Ved arveloven av 1972 §73 ble kretsen av de straffbare handlinger som kunne begrunne tap av arverett utvidet, samtidig som anvendelsen av bestemmelsen ble gjort fakulativ og det ble åpnet adgang til å bestemme at arveretten bare delvis skulle falle bort. I den komiteinnstilling som lå til grunn for loven, er på side 245 nevnt en del hensyn som bør tillegges vekt ved den skjønnsmessige avgjørelse etter §73. Den bærende betraktning bør være at arveretten skal være forbrutt dersom man finner det umoralsk eller urimelig om gjerningsmannen kan gjøre gjeldende arverett. Under høringsbehandlingen av lovforslaget ble det tatt opp forslag om at forbrytelse av arveretten skulle inntre automatisk i de tilfelle der arvingen var kjent skyldig i forsettlig drap på arvelateren. Departementet fant imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag til å ta opp dette forslag, jfr. Ot.prp. nr 36 (1968-69) side 199.
Etter min mening bør utgangspunktet ved forsettelig drap av arvelateren være at gjerningsmannen frakjennes retten til å ta arv i sin helhet. Noe annet ville føles som umoralsk eller urimelig. Men det følger av det som er sagt ovenfor, at det også i slike tilfelle må skje en individuell vurdering.
Det som i dette tilfelle kan tale for å la domfelte få ta noe av arven etter sin far, er først og fremst at det dreier seg om en ung person som i dag bare er 18 1/2 år gammel, og som er uten yrkesutdannelse. Hun vil ha behov for penger til utdannelse og til å etablere seg. Domfelte står alene i verden. Hennes mor er ikke i stand til å hjelpe henne. De nærmeste slektninger er ellers to halvsøsken, som hun imidlertid ikke har hatt noen forbindelse med. Behovet for penger vil iallfall være til stede når domfelte løslates fra soning. De sakkyndige har uttalt at hun har mange ressurser og klare utviklingsmuligheter. Jeg nevner at det er utarbeidet en plan for alternativ soning ved at domfelte tas inn i en voksenpsykiatrisk sykehusavdeling, og at hennes opphold der kombineres med skolegang. Blir det noe av disse planer - som er avhengige av Fengselsstyrets samtykke etter fengselsloven §12 - kan det bli behov for penger på et tidligere tidspunkt. Det som taler mot at domfelte får ta noen del av arven etter sin far, er at hun forsettlig har voldt hans død, og at det er en del skjerpende momenter ved selve drapshandlingen. På den annen side er det, som jeg tidligere har redegjort for, meget betydelige formildende omstendigheter når det gjelder bakgrunnen for handlingen. Jeg nevner også at arven i den utstrekning den ikke går til domfelte, vil tilfalle en utarving som etter det opplyste ikke sto avdøde nær.
Ut fra en avveining av de kryssende hensyn, er jeg - på samme måte som lagmannsretten - kommet til at domfelte delvis bør få ta arv etter sin far. Men når hun først får adgang til dette, mener jeg at andelen bør settes noe høyere. Jeg er kommet til at hun bør få ta arv for et beløp inntil kr 300.000.
Domfelte har siden lagmannsrettens dom vært ytterligere 118 dager i varetektsfengsel, og tilkommer fradrag for dette.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at A kjennes uberettiget til å ta arv etter sin far ut over 300.000 - trehundretusen - kroner.
I straffen fragår i alt 338 dager for varetektsfengsel.