LE-2001-706

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-10
Publisert:	LE-2001-00706
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Vinger og Odal herredsrett Nr 99-00190 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00706 A. (Tidligere behandlet i Høyesterett der Lagmannsrettens dom forrige dom ( LE-2000-00370) - domsslutningens punkt 3 - ble opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten, se: Rt-2001-665)
Parter:	Ankende part: Terje Høiby (Prosessfullmektig: Advokat Tom S. B. Plünnecke). Ankemotpart: Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Mageli).
Forfatter:	Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Sverre Nyhus. Tilkalt dommer, sorenskriver Ragnar Thoresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §177, §172, §174, §176, §179, §250, Ligningsloven (1980) §4-1, §4-2

Saken gjelder fastsettelse av saksomkostninger etter at Høyesterett har opphevet saksomkostningsavgjørelsen i Eidsivating lagmannsretts dom av 22. desember 2000.

Lagmannsrettens dom hadde slik slutning ( LE-2000-00370)1 :

1. Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor frifinnes for så vidt gjelder ligningen av Terje Høiby for inntektsåret 1993.

2. Overligningsnemndas vedtak om ligning av Terje Høiby for inntektsårene 1994 og 1995 oppheves.

3. Partene bærer sine egne omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.

Terje Høiby påkjærte saksomkostningsavgjørelsen i dommen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som den 15. mai 2001 avsa kjennelse med slik slutning ( Rt-2001-665):

1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 3 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålslovens §179 første ledd 3. punktum.

Lagmannsretten hadde avgjort saksomkostningene i henhold til hovedregelen i tvistemålslovens §174. Høyesteretts kjæremålsutvalg viste til lagmannsrettens drøftelse av §174 og uttalte:

Etter det domsresultat som lagmannsretten kom til, kan kjæremålsutvalget ikke se at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven. Lagmannsretten har gitt en begrunnelse for avgjørelsen, som lest i sammenheng med dommens øvrige premisser, viser hvorfor unntaksregelen i tvistemålslovens §174 annet ledd ikke ble funnet anvendelig. Utvalget finner denne begrunnelsen tilstrekkelig. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.

Den kjærende part har også gjort gjeldende at kjæremotparten - uten hensyn til sakens utfall - må være ansvarlig for en vesentlig del av den kjærende (parts) saksomkostninger. Begrunnelsen for denne anførsel er at dersom fylkesskattekontoret hadde opplyst om «den aktuelle tilbakeholdte informasjon og dokumentasjon», ville den kjærende parts saksomkostninger for domstolene blitt vesentlig redusert. Det antas å være tvistemålslovens §177 som er grunnlaget for dette kravet. Etter denne bestemmelsen kan den part som «ved rettsstridig adfærd under saken eller ved forsømmelse» har forvoldt den annen part utgifter, pålegges å erstatte disse uten hensyn til sakens utfall.

De faktiske forhold som den kjærende part påberoper, ble for lagmannsretten gjort gjeldende i et tilsvar til innvendinger mot salæroppgaven. Selv om den kjærende part ikke anførte for lagmannsretten at regelen i tvistemålsloven §177 kom til anvendelse, er kjæremålsutvalget - under noen tvil - kommet til at lagmannsretten av eget tiltak burde ha vurdert dette.

Høyesteretts kjæremålsutvalg fant ikke å kunne se bort fra at den manglende behandling av dette spørsmålet kunne ha hatt betydning for resultatet, og opphevet på dette grunnlag saksomkostningsavgjørelsen.

Lagmannsretten har gitt partene anledning til å komme med nye bemerkninger før saken avgjøres. Begge parter har innsendt to prosesskriv og prosesskrivene er gjort kjent for motparten.

Terje Høibys anførsler i sammendrag:

I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg anførte Terje Høiby at lagmannsretten hadde tillagt det uforholdsmessig liten vekt at fylkesskattekontoret, helt frem til etter avhøret av politivitnet Per Olav Nordli, tilbakeholdt informasjon om å ha mottatt vesentlig informasjon og dokumentasjon som tilsa at ligningene for 1994 og 1995 måtte bli å oppheve. Dette skjedde til tross for at fylkesskattekontoret allerede ved Høibys prosesskriv av 11. juli 2000 ble provosert til å dokumentere og redegjøre for den aktuelle dokumentasjon og informasjon uten at provokasjonen ble besvart på adekvat måte. Dette må tillegges særlig stor betydning, idet besvarelse av provokasjonene ville ha avdekket at ligningene for både 1994 og 1995 var bygget på et vesentlig ukorrekt faktum og at ligningsmyndighetene hadde fått relevant kunnskap og dokumentasjon før overligningsnemnda fattet sitt vedtak. Dersom fylkesskattekontoret hadde opplyst om den tilbakeholdte informasjon og dokumentasjon, ville den kjærende parts saksomkostninger for domstolene ha blitt vesentlig redusert.

I senere prosesskriv understreker Høiby at anførslene om at saken har fått et unødig omfang på grunn av tilbakeholdt informasjon, ikke beror på at det forelå klanderverdige forhold hos skatterevisoren. Høiby har ikke tilstrekkelig informasjon om saksbehandlingen til å avklare hvilke personer som måtte være å klandre, men mener at disse uansett må identifiseres med staten og dennes adferd under saken.

Fylkesskattekontoret har verken gitt ligningsnemnd eller overligningsnemnd noen informasjon om den dokumentasjon som forelå fra politiet, til tross for at kontoret var klar over den betydning politiet tilla denne i straffesaken mot Høiby. Heller ikke etter Høibys provokasjon i prosesskriftet av 11. juli 2000 reagerte fylkesskattekontoret. Ut fra provokasjonene må det legges til grunn at tilbakeholdelsen av informasjon var bevisst.

Motpartens anførsel om at provokasjonene i prosesskriftet av 11. juli teknisk sett ikke kan anses som provokasjoner, er forunderlig. I fall de ble oppfattet som uklare eller upresise kunne det vært bedt om presiseringer. Det må legges til grunn at provokasjonene ble gjennomgått og sakens risiki nøye vurdert i forhold til sakens fulle informasjon og dokumentasjon.

Dersom provokasjonene ikke er gjennomgått, anføres det at dette er grovt klanderverdig og ansvarsbetingende i forhold til tvistemålslovens §177.

Motpartens fremstilling av skatterevisorens mulighet for å finne frem sakens dokumenter, fremstår som overraskende og lite troverdig. Uansett hevdes at fylkesskattekontoret hadde plikt til å sørge for full oversikt. Rot og manglende oversikt i eget arkivmateriale fritar ikke for uaktsomhetsansvar.

Når fylkesskattekontoret i sine anførsler nå hevder at det kun mottok dokumentene som en postekspedisjon fra politiet uten noen nærmere redegjørelse for bakgrunnen, er ikke dette riktig. Det fremkom under ankeforhandlingen at skatterevisoren hadde hatt to telefonsamtaler med politietterforsker Nordli i anledning postekspedisjonen. Nordli redegjorde da for dokumentene og betydningen de hadde. Skatterevisoren hadde for øvrig hatt tilhold på Kongsvinger politikammer i ukevis og hatt tilgang til samtlige politidokumenter.

Det er ikke holdepunkt for at Fylkesskattekontoret anså de fremlagte dokumenter som mulige forfalskninger, slik som det nå hevdes. Det er heller ikke riktig at Høiby ikke har gitt noen forklaring på hvordan han hadde skaffet seg dokumentene. Det vises til at Høiby i lagmannsretten forklarte at han hadde fått dokumentene av Crister Sääv, som hadde ervervet dem fra en av aksjonærene i Elektro Holland Norge AS.

Skatterevisor Pettersen var sterkt implisert i saksforberedelsen for herredsretten. Bl. a. ble det krevd dekket omkostninger med kr 69.818 i denne forbindelse. Det må legges til grunn at Fylkesskattekontoret senest ved inngivelsen av tilsvaret for herredsretten hadde full kunnskap om sin egen saksbehandling og måtte være klar over at ligningsvedtakene for 1994 og 1995 måtte bli å oppheve. I stedet for å rydde opp, nedla Fylkesskattekontoret påstand om full frifinnelse, og holdt den faktisk mottatte dokumentasjon og informasjon tilbake. Mangel på kunnskap hos Fylkesskattekontoret må i så fall ha berodd på grov uaktsomhet.

Fylkesskattekontoret har ved sin saksbehandling gjentatte ganger krenket sine forpliktelser i forhold til bokettersynsforskriften.

Fylkesskattekontorets adferd i saken synes høyst kritikkverdig i forhold til grunnleggende krav om sannferdighet og etterrettelighet i offentlig forvaltning. Forholdet medførte at Høiby måtte føre sin sak i to rettssinstanser. Saken har medført store økonomiske belastninger for Høiby. Bevistvilen i saken medførte at Høibys nåværende prosessfullmektig hadde meget store problemer med å gi bistand til Høiby. Det beror nærmest på tilfeldigheter at Høiby til slutt vant sin rett.

Terje Høiby har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ fylkesskattekontoret tilpliktes å erstatte Høibys fulle saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

2. Terje Høiby tilkjennes fulle saksomkostninger i anledning Høyesteretts og lagmannsrettens behandling av saksomkostningsspørsmålet.

Staten v/ Hedmark fylkesskattekontors anførsler i sammendrag:

Høiby har i forbindelse med den nye behandling av saksomkostningsspørsmålet formulert seg på en måte som gir et feilaktig bilde av skattesaken og av forhold som har betydning for saksomkostningsavgjørelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har opphevet saksomkostningsavgjørelsen fordi vilkårene etter tvistemålslovens §177 ikke var vurdert. Dette har betydning for de begrensede utgifter som er knyttet til papirer som Høiby selv hadde overlatt til politiet.

Høiby formulerer seg nå som om lagmannsrettens dom innebærer en full «renvaskelse» av Høiby. Dette beror på en misforståelse av dommens rettskraft. Lagmannsretten har gitt klart uttrykk for at det var grunnlag for å skjønnsligne Høiby og har for enkelte av underpostene for 1994 og 1995 heller ikke hatt noen innvending mot de beløp som var blitt lagt til grunn. For de øvrige postene fant retten at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at de beløp ligningen bygget på var tilflytt Høiby. Lagmannsrettens dom innebærer at ligningsmyndighetene må behandle ligningssaken påny og vurdere om det ut fra de opplysninger som nå foreligger, er grunnlag for å skjønnsligne Høiby for hele eller deler av det beløp som er omtalt i det nå opphevede overligningsvedtaket.

Lagmannsretten har i sin begrunnelse for hvorfor partene må bære egne omkostninger etter §174 uttalt at Høiby selv må ta en betydelig del av ansvaret for at det kom til rettssak av det omfang saken fikk. Trolig kunne dette gitt staten grunnlag for å kreve delvise saksomkostninger etter tvistemålslovens §177. Når Høiby påberoper seg §177, fremstår det som feilslått og bygger på feil faktiske omstendigheter.

Høiby har i forbindelse med kjæremålet gitt uriktig inntrykk av at ligningsmyndighetenes revisor satt med informasjon som han bevisst unnlot å opplyse ligningsnemnda om. I forbindelse med bokettersynet i selskapet Norsk Innemiljø AS ble det tatt hånd om omfattende regnskapsmateriale, og det ble innhentet kontrollerende opplysninger fra ulikt hold. Den samlede dokumentmengden ble betydelig og utgjorde adskillige tusen sider.

Høiby ble bedt om å kommentere bokettersynsrapportene. Han gjorde ikke dette, og saken ble oversendt ligningsnemnda.

Etter at saken var avsluttet fra revisorens side, mottok han en postekspedisjon fra politiet, som viste seg å inneholde kontrakter for salg av støvsugere. Dette var ett av flere sentrale spørsmål under ankeforhandlingen for lagmannsretten. Dokumentene var levert fra Høiby til politiet. Det var ikke gitt noen forklaring på hvordan Høiby hadde fremskaffet dokumentene eller hva de var ment å skulle vise. De var oversendt revisoren uten noen nærmere redegjørelse for bakgrunnen. Høiby har fortsatt ikke gitt noen nærmere forklaring på hvordan dokumentene dukket opp.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten tok Høiby i en generell form opp spørsmålet om hva revisoren hadde mottatt fra politiet. I prosesskrivet provoseres fylkesskattekontoret til å bekrefte eller avkrefte om det har vært et samarbeid mellom skattemyndighetene og politiet. Det het videre:

I fall slikt samarbeid har funnet sted, provoseres staten til å redegjøre nærmere om arten og omfanget av samarbeidet.

- Om hvilke funksjoner skattemyndighetene ivaretok i anledning samarbeidet.

- I hvilken utstrekning representanter fra skattemyndighetene har fått tilgang til informasjon fra politiets side.

Dersom skattemyndighetene skulle å fått informasjon fra politiets side, provoseres denne dokumentert, herunder bes særskilt opplyst om representanter for ligningsmyndigheten på noe tidspunkt fikk muntlige eller skriftlige signaler om at anmeldelsene av Terje Høiby for underslag trolig ville bli henlagt. Videre bes særskilt opplyst om representanter for ligningsmyndighetene har fått meddelt hele eller deler av innholdet i politirapporter eller politiforklaringer, som i så fall bes dokumentert. Dersom representanter for ligningsmyndighetene på annen måte måtte ha fått utlånt eller overgitt politidokumenter, på formelt eller uformelt grunnlag, bes disse dokumentert.

Med den dokumentmengden som foreligger i saken, ville en besvarelse av henvendelsen kreve en full gjennomgang av samtlige dokumenter som var arkivert i tilknytning til bokettersynet. Motparten ba i realiteten om en redegjørelse for spørsmål som skulle være gjenstand for bevisføring. Henvendelsen falt utenfor hva som er å betrakte som en provokasjon i tvistemålslovens forstand, og falt følgelig utenfor hva som kunne kreves i medhold av tvistemålslovens §250 flg. Det var først etter at Høiby under ankeforhandlingen gav de nødvendige referanser, bl. a med hjelp av vitneprovet fra politietterforsker Nordli, at revisoren klarte å finne fram til de aktuelle dokumentene.

Lagmannsretten har i dommen ikke vurdert de aktuelle dokumentenes ekthet eller betydning for saken, men kun uttalt at de skulle vært oversendt nemnda slik at denne selv kunne ha vurdert dem. Dokumentene var kopier, og Høiby hadde heller ikke sagt noe overfor politiet om hvordan de var fremskaffet. Dokumentene sa i seg selv ikke noe om det var grunnlag for å tilordne Høiby inntekter under posten «svikt støvsugersalg». Dokumentene ble først levert politiet over ett år etter at revisorrapporten var utarbeidet og uten at det ble opplyst noe om bakgrunnen for at de plutselig hadde dukket opp. Skatterevisoren vurderte dokumentene som bevismessig uinteressante. Revisoren kan ikke være forpliktet til å oversende alt materiale som innkommer etter at bokettersynsrapporten var ferdig. Det er skatteyteren som er å bebreide fordi han hele tiden har søkt å holde kortene så tett til brystet som mulig.

Tvistemålslovens §177 opererer med strenge vilkår. Det må dreie seg om enten rettsstridig adferd eller en forsømmelse. Det er åpenbart at skatterevisorens opptreden ikke tilfredsstiller disse strenge vilkårene. For det første er det fortsatt kun skatteyterens påstand som tilsier at papirene har bevismessig verdi. For det andre må skatterevisoren være å bebreide for at §177 skal komme til anvendelse. Han må enten ha forstått eller han burde ha forstått at dokumentasjonen var oppklarende i forhold til skattesaken. For det tredje må forsømmelsen ha skjedd etter at saken kom for retten. Her gjelder motpartens påstand forsømmelse som skal ha skjedd under den ligningsmessige behandlingen. Selv om det skulle foreligge forsømmelse, beror anvendelse av §177 på et skjønn. Eventuell forsømmelse må her sees i sammenheng med at Terje Høiby unnlot å gi opplysninger og unnlot å reagere da han hadde mulighet til å uttale seg under behandlingen hos ligningsmyndighetene, jf. lagmannsrettens uttalelse om dette i dommen. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne Høiby dekning for deler av saksomkostningene etter §177.

Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:

1. Partene bærer sine egne omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.

2. Terje Høiby dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/ Hedmark Fylkesskattekontor i forbindelse med omkostningsspørsmålets behandling for Høyesteretts kjæremålsutvalg og for lagmannsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Dommen er avsagt etter at saken, med domsutkast, har vært sendt på sirkulasjon.

Saksomkostningsavgjørelsen i lagmannsrettens dom er opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved den nye behandlingen er lagmannsrettens prøvelse begrenset til de forhold som førte til opphevelsen. Grunnen til opphevelsen var at lagmannsretten ikke hadde vurdert om det var grunnlag for å tilkjenne Terje Høiby saksomkostninger etter tvistemålslovens §177. Kjæremålsutvalget har ikke hatt noe å bemerke til at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse for øvrig bygget på at hver av partene skal bære sine egne omkostninger så vel for herredsretten som for lagmannsretten i medhold av tvistemålslovens §174. Dette legges også til grunn ved lagmannsrettens nye behandling uten noen ny vurdering.

Det lagmannsretten nå skal behandle, er således om Terje Høiby har krav på å få dekket saksomkostningene, helt eller delvis, av staten v/ Fylkesskattekontoret i Hedmark etter reglene i tvistemålslovens §177. Tvistemålslovens §177 får anvendelse uavhengig av sakens utfall og uavhengig av den fordeling av saksomkostningene som ellers fastsettes etter de øvrige regler i tvistemålslovens kapittel 13.

Etter ordlyden kan §177 første ledd anvendes overfor «retsstridig adfærd under saken eller ved forsømmelse». Dette skal forstås slik at det er disposisjoner etter at rettssak er reist som kommer i betraktning. Det vises her til avgjørelse inntatt i Rt-1981-1198, jf også Schei: Tvistemålsloven s. 591. Rent språklig er betingelsen «under saken» i lovteksten bare knyttet til alternativet «retsstridig adfærd» og ikke til «forsømmelse». Lagmannsretten antar at det ikke har vært meningen å gjøre noe skille her. De to alternativer betegner to former for klanderverdig adferd og må vurderes likt når det gjelder hvilke følger det kan få for omkostningsspørsmålet.

Ved §177 annet ledd, som angår tilfelle hvor en av partene har gjort saken unødig «vidløftig» eller forårsaket unødige forsinkelser, tilsier ordlyden enda klarere at det kun er forhold etter at saken er kommet for retten som kommer i betraktning.

Når et forvaltningsvedtak blir helt eller delvis opphevet ved dom, skyldes det regelmessig at det er begått feil i forvaltningen. At det er begått feil ved den forvaltningsmessige behandlingen og at feilen fører til opphevelse, innebærer ikke at §177 kan anvendes ved fastsettelse av saksomkostningene i domstolen. Dette må også antas å gjelde om det ved domstolsbehandlingen påvises feil ved den forvaltningsmessige behandling som har slike dimensjoner at de fortjener karakteristikken forsømmelse eller rettsstridig adferd.

Sammenfatningsvis går lagmannsrettens dom ut på at det var grunnlag for å skjønnsligne Terje Høiby. Det var imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å tillegge Høiby flere av de beløpsposter i skatterevisorens rapport fra gjennomgangen av firmaet Norsk Innemiljø AS som var blitt tillagt ham som inntekt. I tillegg mente lagmannsretten at en totalvurdering burde medført at ligningsmyndighetene hadde innsett at de totale beløp som var plusset på Høibys inntekt, var for høye.

At det av ligningsmyndighetene er truffet uholdbare vedtak og at disse er søkt forsvart ved behandlingen for domstolene, gir i seg selv ikke grunnlag for anvendelse av tvistemålslovens §177. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at §177 kommer til anvendelse hvor det prosederes på krav som åpenbart ikke kan føre frem. Tvistemålslovens §176 har en særregel om sak som føres «mot bedre vitende». «Mot bedre vitende», må bety at et krav fremmes for retten til tross for at den som gjør det innser at det ikke kan føre fram. §177 antas å få anvendelse overfor tilsvarende forhold hvor det ikke er hele saken som åpenbart ikke kan føre fram, men hvor enkeltanførsler eller deler av kravet står i en slik stilling. Det innebærer da vidløftiggjøring eller uthaling av saken å gjøre det gjeldende. Ellers vil §177 også kunne få anvendelse hvor en part forsinker eller vanskeliggjør selve prosessen, ved f.eks. å holde tilbake bevismateriale, ikke etterkomme rimelige krav om å klargjøre forhold underveis i saksforberedelsen o.l.

Lagmannsretten finner ikke at det generelt er sider ved Fylkesskattekontorets sakførsel som kan medføre at det er aktuelt å pålegge saksomkostningsansvar etter §177. Det eneste punkt hvor anvendelse av §177 representerer en aktuell problemstilling, er for så vidt gjelder de fremlagte dokumentkopier angående salg av støvsugere fra firmaet Elektro Holland Norge AS. I forhold til forutsetningen om at forsømmelsen m.v. må ha skjedd «under saken», må eventuelt saksomkostningsansvar etter §177 være begrunnet i at det er kritikkverdig at ligningsmyndighetene ikke har erkjent feilen eller forøvrig kommet motparten i møte på dette punkt mens saken sto for retten.

Dokumentene angår underposten «svikt støvsugersalg», og lagmannsretten har funnet at denne posten må sees i sammenheng for 1994 og 1995. Beløpene som skjønnsmessig ble tillagt ved ligningen av Høiby under denne underposten, var kr 22.800 for 1994 og kr 722.000 for 1995 - altså en ganske betydelig del av det hele. Høiby hadde til politiet, før saken var endelig avgjort forvaltningsmessig, lagt fram dokumentkopier for 27 salg gjennom firmaet Elektro Holland Norge AS, mens det ved ankeforhandlingen forelå kopier for i alt 38 salg. Kjøpesummen ved det enkelte salg ligger i størrelsesorden ca kr 5.500 - kr 8000. 38 salg representer således en samlet verdi av ca kr 250.000.

Betydningen av dokumentasjonen er at den sannsynliggjør at støvsugerne, og den verdi de representerte, hadde tatt veien andre steder enn til Terje Høiby. Dette gjelder direkte for verdien på ca kr 250.000 som dokumentene viser, og indirekte ved at det også skaper tvil om hvor det kan være blitt av resten av de manglende støvsugere.

Det som er fremlagt fra salgene gjennom Holland Elektro Norge AS, er dokumentkopier uten noen form for ekthetsautorisasjon. De var fremskaffet av Terje Høiby og ble fremlagt i en situasjon hvor det av naturlige grunner heftet spørsmålstegn ved hans troverdighet i den aktuelle sammenheng. Kopiene alene har derfor en begrenset beviskraft. Etter en alminnelig bevisvurdering, hvor dokumentkopiene ble vurdert i sammenheng med Terje Høibys forklaring og de øvrige opplysninger i saken, la imidlertid lagmannsretten til grunn at dokumentkopiene sannsynliggjør reelle transaksjoner. Det fremkom for øvrig under forhandlingene i lagmannsretten at dokumentkopiene også var en sterkt medvirkende årsak til at politiet henla straffesak mot Høiby.

Det var etter lagmannsrettens oppfatning feil at den nevnte dokumentasjon ikke ble tatt i betraktning da ligningsorganene traff sine vedtak om skjønnsligning. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å tillegge denne feil betydning for saksomkostningsavgjørelsen etter tvistemålslovens §177. Det er ikke holdepunkt for at noen enkeltpersoner hos de berørte skattemyndigheter har handlet mot bedre vitende verken når det gjelder vurderingen av betydningen av den nevnte dokumentasjon eller håndteringen av dette tema under sakens behandling for domstolene. Siden det var tale om kopier som ble fremlagt av en skatteyter på et sent stadium i den forvaltningsmessige prosessen, har materialet heller en slik åpenbar betydning for utfallet av saken at det kan kreves at Fylkesskattekontoret straks skulle ha tillagt det konsekvenser. Terje Høiby tok ikke direkte kontakt med ligningsmyndighetene om dokumentasjonen og ga ingen supplerende forklaring om opprinnelse m.v. så lenge saken ble behandlet i forvaltningen. I lagmannsretten ga Høiby en forklaring om hvordan han hadde fått hånd om dokumentkopiene og om sin kjennskap til firmaet Elektro Holland Norge AS som lagmannsretten i det store og hele fant troverdig. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne se det som klanderverdig oppførsel at motparten i saken - Fylkesskattekontoret - ikke uten videre vurderte betydningen av Høibys forklaring i retten på samme måte.

Lagmannsretten anser også at det ved en vurdering av mulige feil som kan tillegges betydning etter §177, må skje en avveining av hvorledes begge parter har opptrådt. Lagmannsretten vil her vise til at Terje Høiby generelt ikke overholdt sin opplysningsplikt etter ligningslovens §4-2, jf. §4-1. Han unnlot å kommentere de bokettersynsrapporter som han fikk seg forelagt. Når han fremla de omtalte dokumentkopier skjedde dette til politiet og de ble derfra fremsendt til ligningsmyndighetene. Høiby fremla ikke dokumentasjonen direkte for ligningsmyndighetene og tok i det hele ingen kontakt om dette temaet med ligningsmyndighetene.

Det er nærliggende å legge et minst like stort ansvar på Terje Høiby som på ligningsmyndighetene når det gjelder å klargjøre hvilken betydning den aktuelle dokumentasjon hadde for skattesaken. Høibys plikt i så måte følger også direkte av ligningslovens §4-1 første ledd siste setning. Av herredsrettens dom fremgår at spørsmålet knyttet til den nevnte dokumentasjon ikke kan ha hatt noen fremtredende plass i herredsretten. Lagmannsretten finner at Høibys egne forsømmelser har en så fremtredende rolle i årsaksbildet at eventuelle feil hos ligningsmyndighetene som måtte kunne komme i betraktning, likevel ikke bør føre til at Fylkesskattekontoret blir tillagt noe omkostningsansvar etter §177.

Resultatet innebærer at Terje Høyby har tapt fullstendig den del av saken som er gjenstand for avsigelse av ny dom. Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålslovens §172 første ledd og Høiby bør dekke Hedmark fylkesskattekontors saksomkostninger ved den nye behandlingen for lagmannsrett, samt for kjæremålet til Høyesterett hvor omkostningsfastsettelsen ble utsatt etter tvistemålslovens §179.

Når det gjelder omfanget av saksomkostningene, har partene hatt adgang til å uttale seg etter at saken kom tilbake fra Høyesterett. Dette har avstedkommet en svært omfattende skriftlig prosedyre fra begge parter. Prosedyren har gått betydelig ut over det som har vært nødvendig for å få belyst det aktuelle tema i saken. Det er særlig Terje Høibys sakførsel som har ledet til dette, men lagmannsretten har funnet det riktig å ta forholdet i betraktning også ved fastsettelsen av saksomkostningene til Hedmark fylkesskattekontoret. Retten fraviker derfor det krav som er fremsatt på kr 28.900 og fastsetter saksomkostningene for den nye behandling ved lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg til kr 15.000

Kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Terje Høiby tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten eller herredsretten i sak mot Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. desember 2000.

2. For behandlingen av kjæremål i Høyesteretts kjæremålsutvalg og den nye behandling i lagmannsretten betaler Terje Høiby i saksomkostninger kr 15.000 - femtentusen - til Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.