LE-2001-838

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-12-20
Publisert:	LE-2001-00838
Stikkord:	Sivilprosess, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr 01-00163 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00838 K.
Parter:	Kjærende part: Arild Haugen (Prosessfullmektig: Advokat Bjørnar Lilleby). Kjæremotpart: Runar Thomte (Prosessfullmektig: Advokat Harald Gjølme).
Forfatter:	Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Vegard Sunde
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, Arbeidsmiljøloven (1977), §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Arbeidsmiljøloven (1977) §62

Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.

Arild Haugen var fra vinteren 1999 ansatt som fast sjåfør på en av drosjebilene tilhørende Runar Thomte. I et møte mellom partene den 30. november 2000 ga Thomte uttrykk for at det ikke lenger var mulig å ha Haugen i arbeid, og at han i stedet skulle kjøre alt selv. Dette som følge av en nedgang i trafikkutviklingen og sviktende økonomiske resultater. Haugen mottok ingen oppsigelse, men ba ved møtets avslutning om en attest. Attesten som var datert 30. november 2000, mottok Haugen noen dager senere.

Fra 1. desember 2000 brukte Thomte en ny sjåfør på den bilen Haugen tidligere hadde kjørt. Vedkommende kjørte for Thomte i desember og videre ut over vinteren.

Haugen fikk oppdrag for andre drosjeeiere både i desember og utover i 2001. Han kjørte bl a 33 skift i desember. Den 31. januar 2001 inngikk han skriftlig avtale om å være sjåfør for en annen drosjeeier, betegnet som et sykevikariat på ubestemt tid og med 14 dagers gjensidig oppsigelsestid. Han sa opp kontrakten den 25. april 2000.

I juni 2001 fikk Haugen tilbud om fast ansettelse som sjåfør for Oppland fylkesbibliotek og begynte der 1. august 2001.

Haugen mottok formriktig oppsigelse datert 13. desember 2000. Det ble avholdt forhandlingsmøte mellom partene og disses prosessfullmektiger den 4. januar 2001.

Ved stevning av 29. mars 2001 til Sør-Gudbrandsdal herredsrett har Haugen påstått oppsigelsen kjent ugyldig og krevet erstatning fra arbeidsgiveren for usaklig oppsigelse. Han nedla i stevningen slik påstand:

1. Runar Thomtes oppsigelse av Arild Haugen er ugyldig.

2. Runar Thomte dømmes til å betale til Arild Haugen erstatning, etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 200.000,-.

3. Runar Thomte dømmes til å betale Arild Haugen hans saksomkostninger.

Thomte nedla i tilsvaret påstand om at oppsigelsen var gyldig og frifinnelse for erstatningskravet samt å bli tilkjent saksomkostninger.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom den 24. setember 2001 med slik domsslutning:

1. Oppsigelsen av Arild Haugen kjennes ugyldig.

2. I erstatning betaler Runar Thomte 15.000,- - femtentusen - kroner til Arild Haugen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 2 er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse. Ved forsinket betaling påløper lovens rente.

Herredsretten kom «etter en konkret helhetsvurdering» til at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet. Haugen hadde ikke tapt inntekt som følge av oppsigelsen og ville ikke lide fremtidig inntektstap. «Etter en helhetsvurdering» ble han av herredsretten tilkjent erstatning for ikke-økonomisk tap med kr 15.000.

Om saksomkostningene uttaler retten:

Haugen har vunnet frem i spørsmålet om oppsigelsens gyldighet.

Det er omfattende rettspraksis som bekrefter utgangspunktet om at en part kun kan sies å ha vunnet saken fullstendig hvis vedkommende får medhold i alle krav som er fremsatt og i samsvar med påstanden fremsatt i stevningen. Reduseres kravene før saken tas opp til doms, er saken heller ikke fullstendig vunnet for den som har redusert sitt krav, selv om han fullt ut får medhold i sin påstand slik den var da saken ble tatt opp til doms. Det vises her til Rt-1998-374, Rt-1984-408 og Rt-1969-1462.

Retten finner den betydelige reduksjon i erstatningsbeløpet som retten har idømt - både i forhold til kravet i stevningen, men også i forhold til den endelige påstanden som først ble fremmet i proseskrift av 15. august - innebærer at Haugen ikke kan sies å ha vunnet saken fullstendig. Saken er i dette tilfelle dels vunnet, dels tapt. Hovedregelen er da at hver av partene bærer sine egne saksomkostninger, jfr tvistemålsloven §174 første ledd. Haugen bør derfor ikke tilkjennes saksomkostninger. Retten finner heller ikke at unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd kommer til anvnendelse.

Haugen har påkjært saksomkostningsavgjørelsen til lagmannsretten, og Thomte har tatt til motmæle.

Haugen har i det vesentlige anført:

Herredsretten har tolket tvistemålsloven §174 første ledd feil. Saksomkostningsspørsmålet skulle vært avgjort etter hovedregelen i tvistemålsloven §172.

Hovedtvistepunktet var hvorvidt oppsigelsen var saklig begrunnet. I dette fikk den kjærende part fullt medhold.

Det ble lagt ned påstand om et langt høyere erstatningsbeløp i stevningen enn det som ble formulert i prosesskrift kort før hovedforhandlingen og som ble opprettholdt under denne. Bakgrunnen var at på tidpunktet for uttak av stevningen hadde prosessfullmektigen ikke fullstendig kunnskap om arbeidstakeren ville få et økonomisk tap eller ikke. Først på sommeren 2001 var det klart at han hadde fått seg nytt arbeid og derfor ikke kom til å lide økonomisk tap.

Det er uriktig når retten på bakgrunn av den påstand som ble nedlagt, kommer til at saken er dels vunnet dels tapt.

Påstanden er så vidt formulert at det var fullstendig overlatt til rettens skjønn å avgjøre oppreisningsbeløpets størrelse. At den kjærende parts prosessfullmektig i sin prosedyre for herredsretten anga et sannsynlig oppreisningsbeløp i størrelsesorden mellom kr 50.000 og kr 80.000 er uten betydning. Den etterfølgende anførselen fra kjæremotparten for lagmannsretten om at et «sluttvederlag» på kr 15.000 ville ha blitt imøtekommet er uten relevans.

Saksomkostningsavgjørelsen skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §172 første ledd. Det må være riktig å anse saken fullstendig tapt for kjæremotparten.

Det vises til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (1990) side 351 samt avgjørelse inntatt i Rt-1985-505.

Haugen har lagt ned slik påstand:

Sør-Gudbrandsdal herrdsretts dom, domslutningen punkt 3, oppheves og henvises til ny behandling.

Thomte har i det vesentlige anført:

Herredsretten har lagt korrekte vurderinger til grunn for den saksomkostningsavgjørelse som fremkommer i domsslutningens pkt. 3.

Det må ha vært åpenbart for den kjærende part på et meget tidlig tidspunkt at det ikke var grunnlag for å kreve erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Dette forutsetter under enhver omstendighet at han måtte ha gjort det han kunne for å redusere tapet. Det viste seg allerede i desember 2000 at Haugen oppnådde mer kjøring hos andre drosjeeiere enn hos Thomte.

Pr. 1. februar 2001 fikk Haugen ansettelse som drosjesjåfør hos en annen drosjeeier. Riktig nok var dette betegnet som et sykevikariat. Drosjeeieren var imidlertid sterkt kreftsyk på dette tidspunktet. Det var åpenbart at stillingen ville bli varig dersom Haugen hadde vært interessert.

Dette viser at den kjærende part i god tid visste/burde ha visst at han ikke ville kunne få medhold i krav om tapt arbeidsfortjeneste. Dette utgjorde innholdet i det opprinnelig kravet på inntil kr 200.000.

Det som da ville gjenstå var oppreisningskrav. Dette ble ikke avklart fra advokat Lilleby før ved prosesskrift fra ham av 27. august 2001. Helt frem til dagen før hovedforhandlingen fremsto således kjærende parts krav som et krav om tapt arbeidsfortjeneste.

Klienten må identifiseres med sin prosesfullmektig, når det gjelder hvilken kunnskap den kjærende part hadde ved uttak av stevning.

Haugens urealistiske krav medførte at det var fullstendig uaktuelt å ta opp noen diskusjon om et eventuelt forlik. Et krav på kr 15.000 som «sluttvederlag» ville imidlertid blitt imøtekommet. Saken ble vesentlig fordyret, idet påstanden om tapt arbeidsfortjeneste måtte imøtegås.

Thomte har lagt ned slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Arild Haugen erstatter Runar Thomte hans omkostninger i forbindelse med behandlingen av kjæremålet, pr. tilsvar kr 2000.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke fastsatt særlige regler om saksomkostninger i saker om oppsigelse etter arbeidsmiljøloven. Det er de vanlige reglene i tvistemålsloven som kommer til anvendelse.

Lagmannsretten har begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Retten kan bare prøve om herredsrettens avgjørelse er «i strid med loven». Etter rettspraksis omfatter dette også kompetanse til å prøve saksbehandlingen i forbindelse med omkostningsavgjørelsen, herunder om domsgrunnene er tilstrekkelig klare og fyldestgjørende.

Kjæremålet gjelder herredsrettens lovanvendelse. Om det i denne sak var riktig av herredsretten å basere sin omkostningsavgjørelse på tvistemålsloven §174, eller om saken skulle vært ansett som fullstendig tapt for saksøkte, slik at avgjørelsen skulle vært truffet ut fra §172, er et spørsmål som faller inn under lagmannsrettens prøvelsesadgang. Lagmannsretten kan ikke prøve om saksomkostninger burde vært tilkjent ut fra en skjønnsmessig vurdering etter tvistemålsloven §174 annet ledd, med mindre skjønnsutøvelsen fremstår som vilkårlig eller klart urimelig. Ved vurderingen av om saksomkostningsavgjørelsen er i strid med loven, er lagmannsretten bundet av herredsrettens bevisbedømmelse.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er truffet i medhold av tvistemålsloven §174. Herredsretten har lagt til grunn at ingen av partene fullt ut har fått medhold i sine påstander og at saken må anses som delvis vunnet og delvis tapt. Det er ikke funnet tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om at hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.

Det avgjørende i saken vil være om saksøkeren har fått medhold fullt ut eller ikke.

Det er på det rene at Haugen har fått fullt medhold i at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet. Spørsmålet er om han har fått det også når det gjelder erstatningskravet.

Er oppsigelsen usaklig, kan arbeidstakstakeren kreve erstatning etter arbeidsmiljølovens §62 annet ledd. Erstatningen skal fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. Etter denne bestemmelsen vil det utover det økonomiske tap også kunne utmåles erstatning for skade av ikke-økonomisk art.

I påstanden i stevningen er det krevet erstatning fastsatt etter rettens skjønn med en angitt øvre grense på kr 200.000. I et slikt tilfelle vil saken som hovedregel være vunnet fullstendig, selv om det ikke tilkjennes en så høy erstatning som det er prosedert på.

En sak er imidlertid å anse som dels vunnet dels tapt i de tilfeller hvor et erstatningskrav består av flere poster, og ikke alle postene fører frem. Selv om det i et slikt tilfelle er nedlagt påstand om utmåling etter rettens skjønn, er saken ikke vunnet fullt ut dersom retten er kommet til at det ikke er grunnlag for en av postene, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (1998) side 561 og Skoghøy: Tvistemål (1998) side 986.

Det er de krav som gjøres gjeldende i stevningen og den påstanden som der nedlegges, som er avgjørende. I stevningen av 29. mars 2001 har Haugen bare krevet «erstatning for det inntektstap han lider som følge av den urettmessige oppsigelsen». Andre erstatningsposter er ikke anført.

Den påstandsendringen som saksøkeren foretok i sitt prosesskrift av 15. august 2001 ved at erstatningskravets ytre ramme ble redusert fra kr 200.000 til kr 80.000 er uten betydning for lagmannsrettens vurdering. Det samme gjelder for anførsler som måtte være gjort gjeldende om erstatningsnivået i prosedyren.

I saksøkerens prosesskrift av 27. august 2001 gjentas anførselen om erstatning for inntekstap. Dertil «gjøres for ordens skyld oppmerksom på at det herfra også anføres at det kreves erstatning for ikke-økonomisk skade.» Dette fremstår som en annen og ny erstatningspost i forhold til det opprinnelige kravet i stevningen.

Lagmannsretten legger til grunn at kravet om erstatning for inntektstapet ble frafalt under hovedforhandlingen. Det vises til herredsrettens dom side 5. Frafalles krav før saken opptas til doms, er saken ikke fullstendig vunnet for den som har frafalt et krav, selv om han måtte få fullt medhold i sine øvrige krav, slik disse gjensto da saken ble tatt opp til doms.

Etter lagmannsrettens oppfatning er saken dels vunnet og dels tapt fordi retten ikke har tilkjent erstatning for noe inntekstap som følge av den urettmessige oppsigelsen, som det ble krevet i stevningen. Saksomkostningene skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174. Herredsretten har således ikke avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven.

Kjæremålet har vært forgjeves. Den kjærende part ilegges omkostningene for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som finnes å burde frita for erstatningsplikten.

Kjæremotpartens omkostningspåstand, som det ikke er bemerkninger til, legges til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arild Haugen til Runar Thomte 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.