Hopp til innhold

LF-1993-359

Fra Rettspraksis


Instans: Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1993-11-10
Publisert: LF-1993-00359
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Trondheim skifterett 110-93 B. - Frostating lagmannsrett LF-1993-00359 K. Rettskraftig.
Parter: Kjærende part: Erling Solheim, 7349 Soknedal. (Prosessfullmektig: Advokat Jan Terje Bårseth v/adv.fullm. Bjørn Hovstad, 7090 Støren). Motparter: 1. Jorunn Stavik, 6400 Molde. 2. Gunhild Linge, 7045 Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Terje Herrem, 7011 Trondheim).
Forfatter: Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Aage Rundberget, kst.lagdommer Willy Nesset
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, Skifteloven (1930) §125, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §54a


Saken gjelder kjæremål over skifterettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet ved en skifteovertakst.

Eiendommen "Solheim Vestre", gnr 138 bnr 4 i Midtre Gauldal, tilhører Bjarne Solheim og tidligere avdød ektefelle Kristofa Augusta Solheims dødsbo. Boet er undergitt offentlig skiftebehandling ved Trondheim skifterett. Erling Solheim fremsatte krav om å få utlagt den faste eiendom til seg etter åsetestakst, noe medarvingene Jorunn Stavik og Gunhild Linge motsatte seg. Trondheim skifterett avsa dom i denne tvisten den 29. oktober 1992, hvorved Erling Solheims krav ble tatt til følge.

Trondheim skifterett avhjemlet den 6. november 1992 skiftetakst over eiendommen, og verdsatte denne til kr 275000,-. Erling Solheim fremsatte den 7. januar 1993 begjæring om skifteovertakst. I begjæringen ble nedlagt slik påstand:

"1. Skifteovertakst fremmes så langt det er begjært.

2. De saksøkte pålegges å erstatte utgiftene i anledning overtaksten."

Jorunn Stavik og Gunhild Linge innga tilsvar til begjæringen om skifteovertakst den 16. februar 1993. I tilsvaret ble ikke nedlagt formell påstand. Til slutt i tilsvaret ble imidlertid følgende uttalt:

"Påstand om at vi skal betale utgiftene i anledning overtaksten fraskriver vi oss, fordi det er Erling Solheim som har begjært overtakst. Dette gjelder også advokatutgifter."

Trondheim skifterett avhjemlet skifteovertakst den 16. juni 1993. Ved overtaksten ble eiendommen verdsatt til kr 200000,-. Videre ble bestemt at partene skulle bære sine egne omkostninger ved overtaksten.

Erling Solheim har påkjært skifterettens omkostningavgjørelse ved overtaksten til Frostating lagmannsrett. Jorunn Stavik og Gunhild Linge har tatt til gjenmæle mot kjæremålet.

Erling Solheim har i det vesentlige gjort gjeldende:

Skifteretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Solheim ikke har vunnet saken fullstendig. Tvistemålsloven §174 første ledd er feilaktig blitt anvendt, i stedet for §172, som skulle ha vært anvendt. Overtaksten medførte en reduksjon av verdiansettelsen fra kr 275000,- til kr 200000,-, noe som utgjør mer enn 27 %. Erling Solheim hadde ikke fremsatt påstand om at eiendommen skulle verdsettes til et bestemt beløp. Det er uten betydning at han ga uttrykk for at verdien burde settes til et lavere beløp enn skifteretten kom frem til.

Til støtte for dette syn er vist til Tore Schei: "Tvistemålsloven med kommentarer", bind I side 352-353, Jo Hov: "Rettergang i sivile saker" side 633-635 og kjennelse i RG-1986-479. Avgjørende er i slike tilfeller resultatet i saken totalt sett, derimot ikke utfallet for enkelte punkter i takseringen. Det er vist til avgjørelse i Rt-1991-354. Skifteretten har ved omkostningsavgjørelsen uriktig lagt vekt på at Solheims oppfatning mht enkelte deler av takstobjektet ikke ble gitt medhold.

Også et eventuelt krav om at resultatet må være vesentlig bedre enn i første instans er oppfylt. Det antas imidlertid ikke å gjelde noe vesentlighetskrav for å bli tilkjent saksomkostninger. Det er vist til reglene om saksomkostninger ved overskjønn, jf skjønnsloven §54a, samt til Dragsten/Vislie: "Skjønnsloven" side 337.

Erling Solheim har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt: Erling Solheim tilkjennes saksomkostninger i skifteovertakst. Trondheim skifteretts sak nr. 110/1993, kr 11000.- + rettsgebyr og utgifter til skjønnsmenn, kr 11250.-, tilsammen kr 22250,-.

Subsidiært: Trondheim skifteretts omkostningsavgjørelse i sak nr. 110/1993 oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålsbehandlingen inkludert gebyr til retten, med kr 1750,-."

Jorunn Stavik og Gunhild Linge har i hovedtrekk anført:

Skifterettens avgjørelse og begrunnelse er riktig i rettslig og faktisk henseende. Skifterettens omkostningsavgjørelse må derfor stadfestes.

Skifteovertaksten har vurdert to elementer, huset og jordveien. I overtakstbegjæringen er det uttalt: "Etter saksøkers mening er bygningens tekniske verdi tilnærmet lik null." Med hensyn til jorda gjorde Solheim gjeldende at denne var leid bort vederlagsfritt, men at den likevel hadde en "viss kapitalisert utleieverdi". Dersom disse anførsler fra Solheim hadde blitt fulgt ved skifteovertaksten, ville huset ha blitt verdsatt til null og jordveien til maksimum kr 10.-20000,-.

Når Solheim har begjært overtakst og fremsatt verdianførsler som er så vidtgående som referert foran, må han akseptere konsekvensene av at han ikke nådde frem. Solheim fikk heller ikke medhold i påstanden om åsetesfradrag.

Jorunn Stavik og Gunhild Linge har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Jorunn Stavik og Gunhild Linge tilkjennes sakens omkostninger med kr 1000,-."

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved særskilt kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse som er truffet i tilknytning til avgjørelsen av en materiell tvist er lagmannsrettens kompetanse begrenset i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan da bare prøve om saksomkostningsspørsmålet er avgjort "i strid med loven". Dette innebærer at lagmannsretten kan overprøve den underordnede domstols anvendelse av saksomkostningsreglene, men ikke den konkrete avgjørelse av spørsmålet om å tilkjenne saksomkostninger. Som ledd i kjæremålsbehandlingen kan lagmannsretten også prøve den underordnede domstols saksbehandling i forbindelse med omkostningsavgjørelsen, herunder om begrunnelsen er tilstrekkelig til å vise om loven er riktig anvendt.

Det fremgår av skifteloven §125 fjerde ledd femte setning at spørsmålet om saksomkostninger ved skifteovertaksten skal avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §180. Av tvistemålsloven §180 annet ledd som skifteretten har anvendt følger at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter de regler som gjelder for første instans. Dette innebærer at omkostningsavgjørelsen i første rekke vil bære bestemt av utfallet av saken.

Ved skifteovertaksten ble eiendommens verdi fastsatt til kr 200000,-, mens den ved skiftetaksten var blitt fastsatt til kr 275000,-. Skifteovertaksten var begjært av Erling Solheim, som skulle overta eiendommen, og som derved oppnådde at det beløp han skulle betale for eiendommen ble redusert med kr 75000,-. Skifterettens begrunnelse for likevel ikke å anvende tvistemålsloven §172 er at Solheim ikke oppnådde en så vesentlig verdireduksjon som han selv mente var rimelig, og som han også hadde gitt uttrykk for. Begrunnelsen lyder slik:

"Begjæringen om overtakst har bare delvis ført fram ettersom Solheim ikke har opnådd en så vesentlig reduksjon ved overtaksten som han selv har gitt uttrykk for var rimelig. Det vises her til at han mente taksten var satt "minst 100000 kr for høgt".

Hertil kommer at retten nærmest oppfattet hans forklaring slik at våningshuset ikke var av verdi overhodet fordi han ville rive det, samt at jordveien burde takseres til maksimalt 1500 kr pr. da. Dette syn har ikke retten ikke vært enig i.

Stavik/Linge har således ikke tapt saken fullstendig, men er delvis vunnet delvis tapt. Tvistemålsloven §174, første ledd, jfr. §180, annet ledd kommer da til anvendelse således at partene må dekke sine egne omkostninger."

Lagmannsretten antar at partenes anførsler ikke er avgjørende for spørsmålet om tvistemålsloven §172 kommer til anvendelse. Første ledd i denne bestemmelse retter seg mot det resultat som oppnås i forhold til den påstand som er nedlagt. Under rettsmøtet for skifteovertaksten nedla Erling Solheim påstand om at overtaksten ble fremmet, mens Jorunn Stavik og Gunhild Linge påsto skiftetaksten stadfestet. Spørsmålet om tvistemålsloven §172 første ledd kommer til anvendelse må da bero på om Solheim oppnådde et klart bedre resultat ved skifteovertaksten enn det som forelå ved den første taksten. Når skifteovertaksten medførte en såvidt betydelig reduksjon i verdsettelsen av den faste eiendommen som her, samtidig som Jorunn Stavik og Gunhild Linge hadde påstått skiftetaksten stadfestet, må de to sistnevnte sies å ha tapt saken fullstendig, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger skulle derfor ha vært avgjort i henhold til denne bestemmelse.

Lagmannsretten viser om disse spørsmål til Tore Schei: "Tvistemålsloven med kommentarer", bind I, side 352-353, og Jo Hov: "Rettergang i sivile saker" side 634. I tillegg vises til avgjørelser i Rt-1971-414 flg og RG-1986-479 flg. Av den litteratur og rettspraksis som her er nevnt følger at tvistemålsloven §172 kommer til anvendelse, dersom en part har oppnådd et bedre resultat enn i en tidligere instans. Det er da uten betydning om parten har argumentert for et enda bedre resultat, dersom dette ikke har kommet til uttrykk i en påstand.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at skifterettens omkostningsavgjørelse ved skifteovertaksten er truffet i strid med tvistemålsloven §172 flg. Omkostningsavgjørelsen må derfor oppheves og hjemvises til ny behandling ved skifteretten. Det bemerkes at lagmannsretten ikke selv kan avgjøre saksomkostningsspørsmålet, jf avgjørelser i Rt-1988-454 flg. og Rt-1991-486 flg. I tillegg vises til Tore Schei: "Tvistemålsloven med kommentarer", bind I, side 390.

Erling Solheim vil etter dette bli gitt medhold i den subsidiære påstand som er nedlagt i kjæremålserklæringen. Lagmannsretten finner at han ikke har fått medhold fullt ut i kjæremålet, fordi han ikke har oppnådd å bli tilkjent saksomkostninger for skifteovertaksten, slik han prinsipalt har påstått. Tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 kommer derfor til anvendelse. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å anvende tvistemålsloven §174 annet ledd, fordi kjæremålssaken og utgiftene ved den helt ut har angått spørsmålet om opphevelse. Erling Solheim tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1750,-, som er i samsvar med hans påstand. Av dette beløp er kr 800,- salær til prosessfullmektigen og kr 950,- erstatning for påløpt kjæremålsgebyr.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Skifteovertakstens punkt 2 - omkostningsavgjørelsen - oppheves og hjemvises til ny behandling ved skifteretten.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jorunn Stavik og Gunhild Linge én for begge og begge for én kr 1750,- - kronerettusensjuhundreogfemti 00/100 - til Erling Solheim v/advokat Jan Terje Bårseth innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.