LF-1993-475
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-16 |
| Publisert: | LF-1993-00475 |
| Stikkord: | Arbeidsmiljøloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett 92-0419 A - Frostating lagmannsrett LF-1993-00475 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Gerd-Eva Mikkelsen, Tiller. 2. Anne Reitan, Buvika. Prosessfullmektig: Advokat Geir Høin, Oslo. Motpart: Trøndelag Renhold AS, Trondheim. Prosessfullmektig: Advokat Kirsti Stokland, Oslo. |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Kolberg, lagdommer Mats Stensrud - Mindretall: Lagdommer Ivar Oftedahl |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §64, Domstolloven (1915) §146, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §179, §180, §403, Arbeidervernloven (1956) §44, §62 |
Kjæremålet gjelder om søksmålsfrist er oversittet i sak om erstatning etter oppsigelse.
Gerd-Eva Mikkelsen (Mikkelsen) og Anne Reitan (Reitan) ble 13. februar 1991 oppsagt fra sine stillinger som h.h.v. konsulent/ inspektør og inspektør ved Trøndelag Renhold AS (bedriften). De hadde vært sykemeldt fra h.h.v. 13. og 17. desember 1990. Oppsigelsene var av bedriften begrunnet i driftsinnskrenkninger/rasjonalisering som følge av dårlig årsresultat.
Ved stevning 13. mars 1992 reiste Mikkelsen og Reitan søksmål for Trondheim byrett med krav om lønn/erstatning for usaklig oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §62, begrenset oppad til kr 600000,-. Bedriften tok til gjenmæle og påsto avvisning av saken med henvisning til at søksmålsfristen etter arbeidsmiljøloven §61 nr 3 var oversittet.
Trondheim byrett avsa 18. august 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. A92-00419 avvises.
2. Gerd-Eva Mikkelsen og Anne Reitan dømmes til å betale saksomkostninger til Trøndelag Renhold AS ved advokat Erik C. Aagaard kr 10000,- - kronertitusen - innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse."
Mikkelsen og Reitan påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Kjæremålet gjaldt byrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelsen og saksbehandlingen.
Mikkelsen og Reitan anførte for lagmannsretten at byretten hadde beregnet søksmålsfristen feil. Det dreiet seg om oppsigelse på grunn av sykdom som skyldtes forhold i bedriften. I et slikt tilfelle begynner søksmålsfristen etter arbeidsmiljøloven §61 nr 3 først å løpe fra opphør av oppsigelsesforbudet i §64 nr 1 jf nr 4.
Prinsipalt viste de til at oppsigelsesforbudet gjelder de første 12 måneder etter at arbeidsuførheten inntrådte. For Mikkelsen innebar det at søksmålsfristen på 6 måneder først begynte å løpe fra 13. desember 1991 og utløp 13. juni 1992, og for Reitan startet fristen tilsvarende fra 17. desember 1991 og utløp 17. juni 1992.
Subsidiært gjorde de gjeldende at søksmålsfristen på 6 måneder først begynte å løpe fra det tidspunkt Mikkelsen og Reitan ble friskmeldt, h.h.v. fra 12. september og 14. oktober 1991. Det innebar at søksmålsfristen for Mikkelsen utløp 12. mars 1992 og for Reitan 14. april 1992. Stevningen ble skrevet og innlevert ved hovedpostkontoret i Trondheim om kvelden 12. mars 1991, selv om den var datert og mottatt dagen etter. Søksmålet var derfor for begge to reist innen fristen.
Mikkelsen og Reitan anførte at byrettens saksbehandling var mangelfull, fordi avvisningsspørsmålet ikke ble behandlet i særskilt rettsmøte slik de hadde begjært. Premissene i byrettens kjennelse var også mangelfulle. Mikkelsen og Reitan pretenderte at oppsigelsene hadde grunnlag i sykefravær. Bedriften hadde da etter arbeidsmiljøloven §64 nr 2 bevisbyrden for at oppsigelsene skyldtes annet. Disse bevisspørsmålene var lite egnet for skriftlig behandling. Byretten skulle innkalt til særskilt rettsmøte og prejudisielt tatt standpunkt til om oppsigelsene hadde sitt grunnlag i sykefraværet. Anførselen ble ikke drøftet og fremgikk heller ikke av kjennelsesgrunnene.
Ifølge Mikkelsen og Reitan forelå det etter dette saksbehandlingsfeil som måtte lede til opphevelse av byrettens kjennelse. Lagmannsretten kunne alternativt velge å fremme saken, siden bedriften ikke kunne anses å ha oppfylt de strenge krav til bevis for at oppsigelsen skyldtes annet enn sykefraværet. Om nødvendig kunne lagmannsretten beramme rettsmøte til muntlig forhandling om avvisningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §403 tredje ledd.
Bedriften anførte for lagmannsretten at arbeidsmiljøloven §64 ikke kom til anvendelse i saken. Bestemmelsen gjaldt kun dersom en person ble oppsagt på grunn av sykdom. Mikkelsen og Reitan ble oppsagt på grunn av rasjonalisering/driftsinnskrenkninger som følge av omsetningssvikt som kom til uttrykk i resultatregnskapet. Også alle de øvrige inspektørene ble oppsagt av samme grunn. Fristen for å gå til søksmål på grunnlag av de alminnelige reglene i arbeidsmiljøloven §61, var utløpt lenge før stevningen.
Selv om det hadde vært grunnlag for å hevde at Mikkelsen og Reitan ble oppsagt på grunnlag av sykdom, ble det bestridt at sykdommene skyldtes forhold i bedriften. For ingen av dem dreiet det seg om en yrkesskade. Begge hadde vært ansatt i kun to år, og det var urimelig om bedriften skulle ha ansvar for manglende tilpasning til arbeidsmiljøet. 12-månedersvernet etter §64 nr 1, kunne derfor ikke anvendes her.
Frostating lagmannsrett avsa 13. mai 1993 under dissens, kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i byretten.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Trøndelag Renhold AS til GerdEva Mikkelsen og Anne Reitan v/advokat Geir Høin, Oslo kr 10000,- - kronertitusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Mikkelsen og Reitan erklærte videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De anførte at saken i samsvar med den lovforståelse lagmannsrettens mindretall hadde lagt til grunn, måtte fremmes i henhold til den faktiske pretensjon som var gjort gjeldende. Det ble også vist til at reelle hensyn talte for en slik konklusjon, fordi det var uhensiktsmessig å knytte det prosessuelle spørsmål om søksmålsbetingelsene så nært til det materielle spørsmål.
Bedriften erklærte også videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt angikk pkt 2 i lagmannsrettens kjennelse (omkostningsavgjørelsen). Det ble anført at omkostningsspørsmålet var avgjort i strid med loven. Bedriften kunne ikke sies å ha tapt saken fullstendig, både fordi selve saken ikke ble avgjort og fordi det prosessuelle avvisningsspørsmål ble avgjort i tråd med Mikkelsen og Reitans subsidiære påstand. I dette tilfellet ville det vært riktig å utsette omkostningsavgjørelsen.
I tilsvar til Mikkelsen og Reitans videre kjæremål, fastholdt bedriften at de ikke ble sagt opp på grunn av sykefravær og at det ikke for noen av dem forelå sykdom pådratt i tjeneste. Det ble anført at søksmålet under alle omstendigheter var for sent fremsatt for Mikkelsens del, fordi oppsigelsesvernet ved sykefravær etter arbeidsmiljøloven §64 nr 1 åpenbart ikke varer etter at arbeidstakeren blir friskmeldt. Den opprinnelige stevning var datert 13. mars 1992, som var en dag for sent. Det ble ikke reparert ved at den senere ble renskrevet og datert 12. mars 1992.
For så vidt angår det prosessuelle spørsmål, anførte bedriften at Høyesterett vanskelig kunne avsi kjennelse for at saken ble fremmet uten derved å ta stilling til spørsmålene om sykefraværet faktisk var oppsigelsesgrunn og om sykefraværet dessuten skyldtes sykdom som var pådratt i arbeidsgivers tjeneste, og endelig om stevningen under alle omstendigheter var tatt ut tidsnok for Mikkelsen. Disse vesentlige materielle spørsmål kunne ikke avgjøres utelukkede basert på Mikkelsen og Reitans pretensjoner.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 16. september 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til videre behandling.
2. Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til endelig avgjørelse av saken."
I prosesskrift til Frostating lagmannsrett 6. oktober 1993, har Mikkelsen og Reitan understreket at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen har lagt til grunn at deres pretensjoner må være tilstrekkelig for det prosessuelle spørsmål, da det gjelder pretensjoner om søksmålsbetingelsene rent faktisk er oppfylt og ikke om søksmålsbetingelsenes innhold. På grunnlag av Mikkelsen og Reitans pretensjoner, vil en riktig lovforståelse medføre at det gjelder en søksmålsfrist på 12 måneder pluss 6 måneder fra arbeidsuførheten inntrådte. Mikkelsen og Reitan har nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. I saksomkostninger for alle retter betaler Trøndelag Renhold AS til Gerd-Eva Mikkelsen og Anne Reitan v/advokat Geir Høin, Oslo, kr 13000,- - kronertrettentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
I prosesskrift 2. november 1993 aksepterer bedriften at saken hjemvises til byretten til full hovedforhandling, hvor retten også skal ta stilling til om fristene for adgang til å gå til søksmål er oversittet. Det fastholdes at oppsigelsene skyldes driftsinnskrenkninger. Bedriften har nedlagt slik påstand:
"Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Lagmannsretten vil bemerke:
Ved avgjørelsen er lagmannsretten bundet av den rettsoppfatning Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn i kjennelsen 16. september 1993.
Fra premissene i kjennelsen hitsettes:
"Kjæremålet gjelder spørsmålet om byretten ved prøving av om saken er anlagt i rett tid, skal ta standpunkt til holdbarheten av saksøkernes pretensjoner om at oppsigelsen var begrunnet i sykdom og om sykdommen hadde sammenheng med tjenesten, eller om byretten skal ta standpunkt til disse spørsmål ved en eventuell realitetsavgjørelse. Utvalget er enig med lagmannsrettens mindretall i at den sistnevnte løsning må være den riktige, og kan i det vesentligste slutte seg til mindretallets begrunnelse for dette. Det avgjørende for spørsmålet om fremme av saken må derfor - for det søksmål som her er reist - være om saksøkerne har overholdt den søksmålsfrist som gjelder for det tilfelle at sykefraværet har sammenheng med tjenesten. Det er i denne forbindelse ikke grunn til å sondre mellom pretensjoner som knytter seg til oppsigelsesgrunnlaget og de pretensjoner som gjelder sykdommens sammenheng med tjenesten. Utvalget finner støtte for dette syn i kjennelsen i Rt-1990-1179. Det vil høre under avvisningsspørsmålet å ta standpunkt til de lovtolkningsspørsmål som gjelder fristberegningen, og om saken må avvises som for sent anlagt selv om saksøkernes pretensjoner legges til grunn."
På bakgrunn av den rettsoppfatning som her kommer til uttrykk, må lagmannsretten ta stilling til de lovtolkningsspørsmål som for Høyesteretts kjæremålsutvalg og lagmannsretten av begge parter er anført om fristberegningen med utgangspunkt i Mikkelsen og Reitans pretensjoner i stevningen.
Den ordinære søksmålsfrist er 6 måneder regnet fra oppsigelsen, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 3. Fristen forlenges etter loven §64 når arbeidstakeren er syk. Den forlengede søksmålsfrist er begrunnet med at den syke ikke skal risikere å lide rettstap fordi han ikke er i stand til å ivareta sine rettigheter under sykdommen, jf Ot.prp.nr.41 (1975-76) 26 og Innst.O.nr.90 (1976-77) 3.
Således forbyr arbeidsmiljøloven §64 nr 1 oppsigelse av syk arbeidstaker på grunnlag av sykdommen de første 6 måneder etter arbeidsuførheten inntrådte. Skyldtes arbeidsuførheten sykdom pådratt i arbeidsgiverens tjeneste, forlenges oppsigelsesforbudet til 12 måneder. Etter loven §64 nr 4 begynner søksmålsfristen ved tvist om en oppsigelses rettmessighet først å løpe fra det tidspunkt oppsigelsesforbudet opphører. Søksmålsfristen er 6 måneder ved søksmål om erstatning på grunn av usaklig oppsigelse, jf henvisningen i §64 nr 4 til §61 og §62.
Det er på det rene at Mikkelsen og Reitan var sykemeldt fra h.h.v. 13 og 17. desember 1990. De var begge sykemeldt da de ble oppsagt 13. februar 1991. Mikkelsen og Reitan har i stevningen pkt I pretendert at de var syke på grunn av arbeidsmiljøet i bedriften, og at oppsigelsen skyldtes sykefraværene. Etter arbeidsmiljøloven §64 nr 1 og §64 nr 4 jf §61 nr 3, har de påberopt seg en søksmålsfrist på 12 måneder pluss 6 måneder fra arbeidsuførheten inntrådte. Med utgangspunkt i sykemeldingene, mener de at søksmålsfristen for Mikkelsen blir 13. juni 1992 og for Reitan 17. juni 1992. Siden stevning til Trondheim byrett var fremsatt 13. mars 1992 hevder følgelig Mikkelsen og Reitan at de har anlagt søksmål før søksmålsfristen utløp.
Det er fra bedriftens side anført at oppsigelsesforbudet etter arbeidsmiljøloven §64 nr 1 opphører - og at søksmålsfristen på 6 måneder etter arbeidsmiljøloven §64 nr 4 jf §61 nr 3 begynner å løpe - fra det tidspunkt arbeidstakeren blir friskmeldt. Mikkelsen ble friskmeldt 12. september 1992. Søksmålsfristen for hennes del utløp følgelig 12. mars 1993, d.v.s. en dag før stevningen ble fremsatt.
Lagmannsrettens flertall (lagdommer Inge Kolberg og lagdommer Mats Stensud) er kommet til at friskmelding ikke avbryter oppsigelsesvernet etter arbeidsmiljøloven §64 nr 1. Den praktiske situasjonen er at arbeidstaker blir sykmeldt på grunn av ulykke eller sykdom i tjenesten, og etter friskmelding igjen blir sykmeldt i flere perioder. Da kan det ikke være avgjørende for fristberegningen om oppsigelsen er fremsatt i periode med sykmelding eller periode da arbeidstaker er på jobb. I begge tilfeller må f eks 12-månedersfristen i §64 nr 1 starte "da arbeidsuførheten inntrådte", underforstått første gang. Og 12-månedersfristen er etter flertallets mening absolutt. Oppsigelsesvernet blir ikke dårligere ved at arbeidstaker blir frisk før det er gått tolv måneder, og vernet blir heller ikke bedre om arbeidstaker etter slik friskmelding igjen får tilbakefall og sykmeldes. En absolutt frist samsvarer best med lovens ordlyd, rettstekniske hensyn og følgende eksempel fra Ot.prp.nr.41 (1975-76) 77:
"Blir en arbeidstaker som har vært tilsatt i mer en fem år, oppsagt etter at han har vært fraværende på grunn av sykdom i 4 måneder, vil han således ha en søksmålsfrist på 8 måneder pluss 8 uker (eventuelt pluss 6 måneder)."
Altså vil en slik arbeidstaker som blir sykmeldt i januar på grunn av sykdom i tjenesten, og som blir friskmeldt pr 1. mai, ha en søksmålsfrist som utløper åtte måneder pluss åtte uker deretter med hensyn til søksmål om ugyldig oppsigelse. Er saken begrenset til erstatningskrav, utløper fristen åtte pluss seks måneder etter 1. mai. I begge tilfeller starter 12månedersfristen "da arbeidsuførheten inntrådte" dvs 1. januar det første år. I begge tilfeller utløper 12-månedersfristen 1. januar det andre året. Fristen må beregens slik, uavhengig av om arbeidstaker er syk eller frisk på oppsigelsestidspunktet eller senere.
Etter dette må lovens frister på 12 måneder pluss 6 måneder anses overholdt for både Mikkelsen og Reitan ut fra deres pretensjoner.
Mindretallet (lagdommer Ivar Oftedahl) er uenig med flertallet i at friskmelding er uten betydning for varigheten av oppsigelsesvernet.
Tolket etter sin ordlyd, gjelder oppsigelsesvernet i arbeidsmiljøloven §64 nr 1 i henholdsvis seks og tolv måneder etter at arbeidsuførheten inntrådte uten hensyn til at arbeidstakeren i mellomtiden er friskmeldt. Det er verken i loven eller forarbeidene klare utsagn om at friskmelding avbryter oppsigelsesvernet, og spørsmålet kan heller ikke ses berørt i rettspraksis eller i teorien. Det kan for så vidt gi en formodning for at bestemmelsen skal tolkes i samsvar med sin ordlyd.
Reelle hensyn og lovgivers hensikt taler imidlertid i motsatt retning. Ved siden av å legitimere sykdom som fraværsgrunn, er oppsigelsesvernet i arbeidsmiljøloven §64 nr 1 begrunnet med at den syke ikke skal risikere å lide rettstap fordi han på grunn av sykdommen er ute av stand til å ivareta sine interesser. Meningen er å frita ham for den ekstra belastning oppsigelse under sykdom vil innebære, og å frita ham for bekymring om sin stilling så lenge han er syk, slik det fremgår flere steder i Ot.prp.nr.41 (1975-76) og i Innst.O.nr.90 (1976-77).
De reelle hensyn og den erklærte hensikt med oppsigelsesvernet i arbeidsmiljøloven §64 nr 1, er ikke lenger til stede etter friskmelding. Med utgangspunkt i det legislative grunnlag, er det følgelig naturlig å forstå §64 nr 1 slik at friskmelding avbryter oppsigelsesvernet.
Selv om en slik innskrenkende fortolkning nok kan innebære muligheter for spekulasjon både fra arbeidsgiver og arbeidstakers side, er mindretallet kommet til at den synes å ha de beste reelle grunner for seg og også støttes av holdepunkter i forarbeidene. Den tidligere arbeidervernloven §44 som ble avløst av arbeidsmiljøloven §64 nr 1, har i tredje ledd en bestemmelse om oppsigelsesvern under sykdom for langtidsansatte arbeidstakere som gikk ut på at oppsigelsesforbudet skal "gjelde arbeidsuførhet som varer opp til ett år i sammenheng", med andre ord at arbeidsuførhetens varighet var avgjørende innenfor rammen av ett år. Av Ot.prp.nr.41 (197576) 25, 26 og 76 fremgår at oppsigelsesvernet gjelder sykefravær "i inntil" henholdsvis seks og tolv måneder og på 27 heter det at arbeidsgiver må "tåle å risikere søksmål, selv om det (i verste fall) har gått 12 måneder". I Innst.O.nr.90 (1976-77) heter det på 13 at "Dog vil vilkåret være at oppsigsigelsen ikke kan gis før etter at arbeidstakeren var blitt friskmeldt, begrenset til visse maksimumsfrister som er nevnt i §64".
Mindretallet legger etter dette til grunn at søksmålsfristen på seks måneder etter arbeidsmiljøloven §64 nr 4 jf §61 nr 3 begynte å løpe fra de tidspunkt Mikkelsen og Reitan ble friskmeldt.
Etter domstolloven §146 annet ledd, er det tilstrekkelig at stevning er "avgitt til posten" innen fristens utløp. For så vidt gjelder ankeerklæring, har Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse inntatt i Rt-1988-1287 uttalt følgende:
"Dette innebærer at anken er rettidig dersom den innen fristutløp er lagt i en postkasse tilhørende postverket. Det er ikke avgjørende når posten ble tømt eller brevet blir stemplet. Denne lovforståelse fremgår av lovforarbeidene, Ot.prp.nr.51 (1967-68) 11, og er lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 17. mars 1983 i lnr. 111 K/1983.
En annen sak er at det av bevishensyn ofte kan være vanskelig å akseptere en anførsel om at postlegging er skjedd før stemplingsdatoen. Men i det foreliggende tilfelle er opplysningen fra den ankende parts prosessfullmektig om at brevet ved ankeerklæringen ble postlagt 1. august 1988 om kvelden ikke bestridt, og utvalget finner heller ikke grunn til å dra opplysningene i tvil.
Anken må således anses rettidig inngitt ....."
Det som her er uttalt, har også anvendelse ved inngivelse av stevning.
Prosessfullmektigen for Mikkelsen og Reitan, advokat Geir Høin, har i kjæremålet til Frostating lagmannsrett 4. september 1992 opplyst at stevningen ble tatt ut 12. mars 1993 og at den ble innlevert til Trondheim postkontor (hovedpostkontoret) samme dag om kvelden ca kl 2200. Prosessfullmektigen har ikke gitt annen forklaring på hvorfor stevningen da var datert 13. mars 1992, enn at den "ble tatt ut om kvelden i Trondheim under tidspress da det hastet med å få tatt ut søksmål pga søksmålsfristene i forhold til saksøker nr 1, Gerd-Eva Mikkelsen".
Opplysningen om postleggelsen er ikke direkte bestridt. Det er ikke fremkommet annet som gir grunnlag for å trekke opplysningen i tvil. Lagmannsrettens mindretall legger følgelig til grunn at stevningen ble postlagt 12. september 1992 selv om den er datert og poststemplet dagen etter. Det betyr at Mikkelsen og Reitan har reist søksmål innen søksmålsfristen også dersom den regnes fra tidspunktet for friskmelding. For Reitan er ikke det bestridt. Mindretallets konklusjon blir følgelig den samme som flertallets, at søksmålsfristen anses holdt for Mikkelsen og Reitan ut fra deres pretensjoner.
Saken blir etter dette å fremme for Trondheim byrett.
Kjæremålet i avvisningsspørsmålet har ført frem. Det prosessuelle spørsmål om søksmålsbetingelsene rent faktisk er oppfylt, er avgjort særskilt, og lagmannsretten finner at omkostningsspørsmålet også hensiktsmessig kan avgjøres særskilt for denne del. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §179 første ledd og §172 første ledd, må bedriften svare saksomkostninger for alle instanser. Mikkelsen og Reitan har oppgitt saksomkostninger for alle instanser med tilsammen kr 13000,- som i sin helhet er salær. Oppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Slutning :
1. Saken fremmes.
2. I saksomkostninger for alle retter betaler Trøndelag Renhold AS til Gerd-Eva Mikkelsen og Anne Reitan v/advokat Geir Høin, Oslo, kr 13000,- - kronertrettentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.