LF-1993-552

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-12-29
Publisert:	LF-1993-00552
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Orkdal namsrett nr. 93-236 - Frostating lagmannsrett LF-1993-00552 K. Rettskraftig.
Parter:	Kjærende part: A og Bs konkursboer v/bobestyreren v/adv.flm. Paul Hallan, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Idsøe, Oslo). Motparter: 1. C, Oppdal. 2. C AS, Oppdal. 3. X AS, Oppdal. (Prosessfullmektig: Advokat Jan Henden, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, lagmann Hans Flock, lagdommer Aage Rundberget
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §15-7

Kjæremålet gjelder midlertidig forføyning.

A og Bs konkursboer ble åpnet 9. september 1992 ved kjennelse avsagt av Orkdal skifterett. Etter kjæremål til Frostating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg ble kjennelsen rettskraftig 26. november 1992. A stiftet X AS den 1. november 1990. Selskapet oppførte et utleiebygg på Oppdal. A var eneeier. Da han fikk økonomiske problemer, overtok hans svoger C gradvis utbyggingen og eierinteressene.

Bobestyrer for A og Bs konkursboer, adv.flm. Paul Hallan i advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav, uttok sommeren 1993 forliksklager mot C og X AS. Den 6. juli 1993 fremmet han også begjæring om midlertidig forføyning til Orkdal namsrett. Bobestyrer hevdet at A var den reelle eier av selskapet X AS. På den bakgrunn nedla han følgende påstand:

"Det nedlegges forbud mot at C og C AS selger eller pantsetter sine aksjer i X AS, 499 aksjer a kr 100,- og 410 stk. a kr 100,- inntil rettskraftig dom for boets krav foreligger. Aksjene må tas i forvaring av namsretten. C og C AS pålegges å betale boets omkostninger med kr 2500,-."

Videre mente bobestyrer at C hadde mottatt en gave på kr 150000,- ved underprising i forbindelse med salg av en gravemaskin fra A til C. Bobestyrer bestred også en håndpanterett for X AS i ovennevnte gravemaskin. For at ikke boets krav skulle bli utvannet/vanskeliggjort, ble krevet nedlagt forbud mot at X AS pantsatte sin eiendom ut over allerede foretatt pantsettelse til Fokus Bank AS, Oppdal, hvor den effektive gjeld i juli 1993 var ca kr 850000,-. Slik ytterligere påstand ble nedlagt i begjæringen om midlertidig forføyning:

"Det nedlegges forbud mot at X AS pantsetter sin eiendom X inntil rettskraftig dom for boets krav foreligger. X AS pålegges å betale boets omkostninger med kr 2000,-."

Under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 annet ledd avsa Orkdal namsrett 8. juli 1993 kjennelse uten forutgående muntlig forhandling. Slutningen har slik ordlyd:

"1. Det nedlegges forbud mot at C selger eller pantsetter noen av sine aksjer i X AS. Aksjene skal innen 14 - fjorten - dager sendes til Orkdal Namsrett for oppbevaring.

2. Det nedlegges forbud mot at C AS selger eller pantsetter noen av sine aksjer i X AS. Aksjene skal innen 14 - fjorten - dager sendes til Orkdal Namsrett for oppbevaring.

3. Det nedlegges forbud mot at X AS pantsetter sin eiendom X, gnr 282 bnr 254 i Oppdal.

4. C, C AS og X AS plikter in solidum å betale kr 2000,-, - totusen 00/100 -, i saksomkostninger til A og Bs konkursbo innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelse av denne kjennelse."

C begjærte etterfølgende muntlig forhandling om den midlertidige forføyning, og den ble holdt 21. september 1993 ved Orkdal namsrett. A og Bs konkursboer utvidet påstanden til også å gjelde forbud mot at X AS pantsatte sin eiendom.

Følgende påstand ble nedlagt:

"1. Det nedlegges forbud mot at C og C AS selger eller pantsetter sine aksjer i X AS, 499 aksjer a kr 100,-og 410 stk a kr 100,- inntil rettskraftig dom for boets krav foreligger. Aksjene må tas i forvaring av namsretten.

2. Det nedlegges forbud mot at X AS selger eller pansetter sin eiendom X til rettskraftig dom for boets krav foreligger.

3. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger."

Motpartene, C, C AS og X AS tok til motmæle og nedla slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

Subsidiært:

1. Dersom begjæringen tas til følge, må A og Bs konkursboer pålegges å stille sikkerhet for kr 100000,-.

2. I begge tilfelle tilkjennes de saksøkte sakens omkostninger."

Namsretten avsa 27. september 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Orkdal namsretts beslutning 8. juli 1993 om midlertidig forføyning overfor C, C AS og X AS samt ileggelse av saksomkostninger, oppheves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A og Bs konkursboer v/h.r.advokat Thomas Idsøe har i rett tid påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Det anføres at namsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke er sannsynliggjort noe krav mot X AS. Videre har namsretten tatt feil når den har konkludert med at det ikke foreligger sikringsgrunn. Kravene er oppfylt etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd, både alternativ (a) og (b). Bostyret i A og Bs konkursboer hadde lenge hatt mistanke om at A var den reelle eier av aksjene i X AS. Under ransaking fant man brevet av 24. august 1992 fra C til A. Det er innholdet i dette brevet namsretten har funnet avgjørende for at boenes krav på å være reell eier av aksjene i X AS er sannsynliggjort. C fungerte i prinsippet som bank. Pr juni 1993 hadde C fått dekket alle utlegg i forbindelse med X AS. Etter avtale skulle A få tilbake aksjene i X AS når C hadde fått dekket alle sine utlegg. C opptrådte som stråmann. Han uttalte i brev av 24. august 1992 at det "i dagens situasjon" ikke var ønskelig å tilbakeføre aksjene til A. På dette tidspunkt var A begjært konkurs og begjæringen skulle behandles av Orkdal skifterett 27. august 1992.

Det er dokumentert at Hotell Z hele tiden har dekket vann- og strømutgifter for X AS. Det er påkrevet med midlertidig forføyning mot X AS. Hvis boene først har sannsynliggjort sine krav på å være eier av aksjene, må man sørge for at selskapets nåværende organer ikke har adgang til å treffe beslutning om salg eller pantsettelse. Det er direkte sammenheng mellom eierforholdet i selskapet og adgangen til å disponere over selskapets hovedaktivum. Det vises til kjennelse i Rt-1978-1574 og Mitsem "Midlertidig forføyning i norsk rett" 83-85. Dersom saksøkte for begjæring om midlertidig forføyning ikke er part i hovedsaken, blir det avgjørende om vedkommende er bundet av utfallet i hovedsaken. Dersom det f eks er tvist mellom to aksjonærer om hvem som er eier av en aksjepost, må dommen mellom dem legges til grunn av aksjeselskapet og andre aksjonærer. Konkursboenes begjæring må således tas til følge for så vidt angår kravet om salg- og pantsettelsesforbud i forhold til X AS.

Når det gjelder sikringsgrunn, påpeker namsretten at A ikke er saksøkt i begjæringen om midlertidig forføyning og ikke kan identifiseres med de som er saksøkt i namsrettssaken. På dette punkt har namsretten gjort grunnleggende feil. Konkursboene er sterkt uenige i at en manglende påvisning av spesiell adferd fra stråmannens side skal føre til at det ikke foreligger sikringsgrunn. Det at C har påtatt seg å være stråmann er i seg selv en tilstrekkelig adferd til å begrunne anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (a).

Cs adferd i forhold til konkursboene belyses også av den forliksklage mot X AS som boene har uttatt for å få omstøtt et påstått håndpant i 50% av en gravemaskin. Boet bestrider håndpanterett for C, fordi maskinen har vært i A besittelse. Han har hatt et nøkkelsett. Konkursboene hevder ikke at Cs svogerskap med A i seg selv kan likestilles med "adferd", men det er klart at det i et slikt svogerskap lettere kan inngås avtaler med stråmanns- innhold, slik som i den foreliggende sak. A egen adferd er et relevant forhold, jf Mitsem "Midlertidig forføyning" 141:

"At "saksøkt" i denne forstand må omfatte alle som er i saksøktes tjeneste og også de som er i hans husstand og under hans husdisiplin, må være tålelig klart. Dessuten må man ta med de som opptrer etter avtale med saksøkte, eller i forståelse med ham."

A har selv overfor sorenskriverembetet gitt uttrykk for at han med alle midler vil kjempe for at D og selskapet Y ikke skal få overta verdier tilhørende hans tidligere privateide Hotell Z på Oppdal. Bobehandlingen viser en rekke eksempler på unndragelse av boets verdier og andre kritikkverdige forhold, jf bostyrets innberetning datert 17. juni 1993. Boarbeidet er rett og slett blitt forsøkt sabotert ved flere anledninger av A. Under bobehandlingen er det avdekket langt flere bankkonti enn A har oppgitt. B forsøkte å tømme en konto for kr 247000,-. A tømte en konto for kr 612400,-. Biler, en gravemaskin, båt, innbo og utstyr i X AS ble ikke oppgitt til registrering. Det er mye som tyder på at regnskapsføringen har vært meget mangelfull. Regnskapene/selvangivelsene for 1990 og 1991 er innsendt til Oppdal ligningskontor uten påbudt revisjonspåtegning. Bilag for årene 1990 og 1991 er fjernet fra hotellet, og det mangler også en del bilag for 1992. Lister over kreditorer og debitorer er ufullstendige. B tilvang seg - med truende opptreden - adgang til hotellet og fjernet regnskapsmateriale i desember 1992. Politiet var nødt til å foreta ransaking og beslag på ekteparets bosted, Æ Gård.

Ekteparet A og B har ikke vært villig til å akseptere at konkurs ble åpnet. Når ekteparet gir opplysninger, må disse kontrolleres på annet hold. Det viser seg ofte at opplysningene har vært mangelfulle og feilaktige. Opplysninger og dokumentasjon er ved flere anledninger nektet gitt/utlevert. A har fremsatt beskyldning om at det er gitt falske opplysninger. I tiden mellom forhandlingene om konkursåpning 28. august 1992 og kjennelsen en uke senere, var ekteparet A og B meget aktive mht økonomiske transaksjoner. Ovenfor er nevnt As uttak av kr 612400,- fra en konto i Kredittkassen. A og B har betalt diverse beløp til sine to barn. Det er innkjøpt en ny bil for kr 139000,- registrert på sønnen. Boet måtte ta ut stevning mot barna med krav om omstøtelse. Det vurderes videre omstøtelsessak i anledning utbetaling av:

- honorar på kr 70000,- til advokat Dyre Østby

- formidlingsprovisjon på kr 150000,- til et meglerselskap, Finans & Valuta AS

- kontante betalinger til flere kreditorer

- 33 belastninger på postgirokonto den 3. september 1992 og 22 belastninger 7.-8. september 1992; i alt ca kr 190000,-.

Videre nevnes gravemaskinen som C har fått eiendoms- /panterett til. Politiet startet på et tidlig stadium etterforskning mot A. D har vært utsatt for drapstrusler fra A, og det har også fremkommet trusler mot bobestyrer Paul Hallan og bostyremedlem Thomas Idsøe. Konkursboene viser videre til Falkanger, Flock, Waaler "Tvangfullbyrdelsesloven med kommentarer" 844-845. Namsretten slår fast at den ikke kan bestemme midlertidig forføyning hvis det innebærer at dommen i den sivile sak dermed gis foregrepet tvangskraft. Begjæringen innebærer imidlertid en ren sikring av boenes krav - en deponering i namsretten av aksjene i X AS. Det innebærer ikke foregrepet tvangskraft. At X AS ikke tillates å selge eller pantsette den faste eiendom, medfører ikke at konkursboene gis adgang til å forføye rettslig over eiendommen, men sikrer at X AS ikke foretar disposisjoner. Etter dette må sikringsgrunnen etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (a) anses sannsynliggjort. Også sikringsgrunnen etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (b) er sannsynliggjort. Det er nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade.

A har erklært at han vil kjempe med alle midler mot hovedkreditor i boene, D og Y. Det er da maktpåliggende å hindre at A i samarbeide med C får disponere over aksjene i X AS til fordel for tredjemann. Like maktpåliggende er det å hindre rettslige disposisjoner som salg eller pantsettelse av den faste eiendom. Med namsrettens resultat foreligger det en alvorlig risiko for at de kjærende parter vil påføres en vesentlig økonomisk skade. På den annen side representerer ikke den forføyning som er krevet noe tyngende inngrep overfor C, C AS og X AS. I forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (b) kan det også være tale om økonomisk skade, jf Rt-1960-831. Etter §15-2 (b) er det ikke noe i veien for at en midlertidig forføyning kan brukes til å gi en eventuell senere dom foregrepet tvangskraft, jf Falkanger, Flock, Waaler "Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer" 845.

Konkursboene har nedlagt slik påstand:

"1. Namsrettens beslutning av 8. juli 1993 stadfestes med den tilføyelse i pkt. 3 at X AS ikke tillates å selge selskapets faste eiendom.

2. Forføyningen varer inntil kravet fra A og Bs konkursboer om å være eier av 909 aksjer i X AS er rettskraftig avgjort.

3. C, C AS og X AS dømmes til å betale saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten til A og Bs konkursboer.

4. Forføyningen tinglyses på gnr 282, bnr 254 i Oppdal."

C, C AS og X AS v/advokat Jan Henden fikk først en måneds frist for å inngi tilsvar. Fristen utløp 18. november 1993 og den ble forlenget, til 2. desember, så til 10. desember, videre til 17. desember og endelig til 21. desember 1993. Tilsvar datert 20. desember 1993, innkom pr telefax til lagmannsretten 22. desember 1993. C m fl hevder at konkursboenes krav ikke er sannsynliggjort. Brevet av 24. august 1992 fra C kan nok oppfattes som et indisium for at han har opptrådt som stråmann. Virkeligheten er at det var umulig for A å finansiere byggeprosjektet til X AS. Derfor kom C og C AS inn i bildet. C gikk inn med over kr 900000,- av egne midler og finansierte det alt vesentlige av byggingen uten lån i første omgang. Senere fikk X AS pantelån i Fokus Bank mot personlig garanti fra C. Dette viser at det i høyeste grad var en reell overdragelse som fant sted da aksjene ble solgt fra A til C. Overdragelsen skjedde ved årsskiftet 1990-91. På den tiden var det ikke aktuelt for A å benytte seg av stråmenn. Klausul om tilbakekjøp av aksjene for A, dvs opsjon på tilbakekjøp, er noe helt annet enn stråmannsforhold.

Det bør være innlysende at C ikke overtok aksjene i X AS og påtok seg et stort personlig ansvar bare for å få tilbake 12% rente. 12% rente kunne en på den tiden få ved å sette pengene i banken eller kjøpe risikofrie obligasjoner. A og C hadde diskutert en form for utbygging/ aktivitet i - - -hagen. Brevet av 24. august 1992 kan for øvrig ikke anses som bevis for at det var inngått noen avtale mellom A og C om tilbakekjøp av aksjene til fiksert pris. I brevet står at det var et ønske at A overtar den hele og fulle styring av den daglige drift av eiendommen. Brevet viser at C ikke fant Xprosjektet interessant og at han derfor kunne tenke seg å selge aksjene tilbake til A, forutsatt at han kunne få delta i utbygging og drift av campingplass i - - -hagen. C er nærmeste nabo til dette området. Siden det ikke ble enighet om utbygging i - - -hagen og A dessuten gikk konkurs, falt grunnlaget for tilbud om tilbakekjøp av aksjene i X AS bort. Det er ikke grunnlag for å slutte at C var stråmann fordi om selskapet nå har tilbakebetalt de lån det hadde hos ham. Aksjeselskap står på egne ben.

X AS ble stiftet av A med aksjekapital på kr 50000,- fordelt på 500 aksjer a kr 100,-. Aksjene ble solgt til C, og bare disse 500 aksjene kunne A få kjøpe tilbake. De øvrige aksjene som ble nytegnet av C AS, var det ikke gjort noen avtale om. For at X AS skulle få pantelån i Fokus Bank, ble det forlangt selvskyldnergaranti fra C personlig. En klar og naturlig forutsetning fra C for å selge aksjer tilbake til A, var at han ble fristilt fra kausjonsforpliktelsen. Det kravet var ikke A i stand til å innfri, og det var en grunn til at det ikke ble aktuelt å selge tilbake aksjer. Det er viktig å se begge brev som ble skrevet 24. august 1992 i sammenheng. C var klar over at A kunne ha større interesse av X AS enn han selv hadde. Derfor ble det gitt uttrykk for at han kunne være villig til å selge tilbake aksjer til A.

Det er ikke grunnlag for å identifisere C, C AS og X AS med A. Lovens krav om at saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring, er ikke oppfylt. Som ny anførsel for lagmannsretten gjøres gjeldende at midlertidig forføyning ikke kan besluttes fordi det vil være i strid med tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd. Om konkursboene gis medhold, må aksjene betales, og mulighetene for å bestemme over selskapet vil være minimale med 410 av 1000 aksjer. Tenker en seg at konkursboene får rett til å kjøpe ytterligere 499 aksjer og få kontroll med selskapet, må det likevel stilles et stort spørsmålstegn ved hvilken interesse konkursboene skulle ha av det. X AS har ingen egenkapital ut over aksjekapitalen. Underskuddet for 1992 var på kr 71840,- og ligger an for å bli vesentlig større for 1993. Resultatregnskapet viser en leieinntekt for 1992 på kr 291057,-. Det skyldes en gunstig leiekontrakt med Hotell Z. Pga konkursen gir ikke kontrakten noen leie til X AS lenger, og leien i dag er ikke engang nok til å dekke renter og avdrag for selskapets lån. Bokført verdi for bygningen er kr 1032768,-. Det er tvilsomt om den er verd mer ved salg.

Ulempene for X AS ved aksjonen som konkursboene har satt igang, er store og åpenbare. Den skaper problemer vis a vis leverandører og andre kontraktspartnere. Mulighetene for å få opprettet nye kontrakter ødelegges. Selskapet må betale høyere rente på pantelån, og mulighetene for rimeligere lånerente i tiden som kommer, ødelegges. Under henvisning til dette gjøres gjeldende at den skade og ulempe som X AS og aksjonærene blir påført ved en midlertidig forføyning, vil stå i åpenbart misforhold til den interesse konkursboene kan ha i at midlertidig forføyning blir besluttet.

C, C AS og X AS har nedlagt slik påstand:

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for (hovedkravet) og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 og §15-6.

Lagmannsretten behandler først forholdet til C og C AS. Disse besitter sammen ca 90% av aksjene i X AS. Boene hevder at aksjene egentlig tilhører A, slik at de skal inndras i boenes masse. Lagmannsretten finner hovedkravet sannsynliggjort. Riktignok synes det som C har kjøpt aksjer for kr 50000,- av A og i en byggefase bidratt vesentlig til finansiering. På den annen side er det dokumentert at C har oppfattet seg selv som "bank" for X AS, og at det var meningen at aksjene skulle tilbakeføres til A.

Når det gjelder den nærmere vurdering av hovedkravet mot C og C AS, vises til namsrettens kjennelse av 27. september 1993. Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort sikringsgrunn etter §15-2 (a) eller (b). Cs adferd som aksjonær i X AS, personlig og via C AS, gjør det ikke nødvendig med en midlertidig sikring. Også på dette punkt slutter lagmannsretten seg til namsrettens vurdering. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at C eller C AS vil vesentlig vanskeliggjøre konkursboenes forfølgning av kravet på aksjene. Konkursboene frykter at A vil skape problemer i den forbindelse. A er svoger av C. Etter omstendighetene kan nærståendes adferd identifiseres med saksøktes adferd i forbindelse med midlertidige forføyninger, jf Falkanger, Flock, Waaler: "Tvangsfullbyrdlesesloven med kommentarer" (1992) 844 der det bl a heter:

"Også adferd til personer i saksøktes tjeneste, til personer som etter oppdrag bistår ham, f eks hans advokat, og etter omstendighetene også saksøktes husstand, vil falle inn under begrepet."

Det er hevdet at C har bistått A som stråmann i forbindelse med X AS. Dette tilsier angivelig at man ikke kan stole på C. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at C ikke har vært en ren stråmann, idet han - etter opplysninger i saken - har betalt for aksjene i X AS og har tatt risiko ved å bidra til byggefinansiering og senere kausjonert overfor Fokus Bank. - Det er ikke fremkommet noe om at C eller C AS står i ferd med å pantsette eller overdra sine aksjer i X AS. Tvert imot fremgår det av et brev/notat av 24. august 1992 fra C at det "i dagens situasjon" ikke var ønskelig å tilbakeføre aksjene til A. På det tidspunkt var konkursbegjæringene mot A fremsatt, men ikke behandlet av namsretten. Det er ikke opplyst noe om frykt for voldsomheter fra C eller C AS. Følgelig tilsier ikke de saksøktes adferd at det er nødvendig med midlertidig sikring etter litra (a) eller litra (b). Spørsmålet blir da om det ellers finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, jf litra (b).

Boene kan lide tap ved at aksjene nå pantsettes eller avhendes. Men en fare for tap er i seg selv ikke tilstrekkelig til at vilkårene i litra (b) er oppfylt. Konkursboene har ikke opplyst noe om en aktuell forestående pantsettelse eller overdragelse; enda mindre hvem som måtte være i bildet. Det er heller ikke redegjort nærmere for hvor stor skade eller ulempe som fryktes. Det må bemerkes at det er tale om aksjer som neppe kan sies å være lett omsettelige, og som formodentlig kun vil være interessante for en meget begrenset kjøperkrets med rimelig innsikt i de lokale forhold og situasjonen rundt konkursene.

Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at hvis den økonomiske interesse for C og C AS er begrenset til aksjenes pari kurs pluss renter, har det formodningen mot seg at disse vil forføye over aksjene på en slik måte at de pådrar seg et langt større erstatningsansvar, såfremt konkursboene finnes å være rette eiere av aksjene. Konkursboene har videre krevet midlertidig forføyning mot X AS, slik at selskapet forbys å selge eller pantsette sin faste eiendom. Hvis boene får medhold i sine krav på å være eiere av aksjene, må man ifølge boene sørge for at selskapets organer ikke nå har adgang til å treffe beslutning om salg eller pantsettelse. Lagmannsretten viser til bemerkningene ovenfor om C og C AS.

C har gjennom sitt engasjement i X AS bidratt til gjennomføring av et byggeprosjekt som ellers neppe ville funnet sted pga manglende finansiering. Konkursboene frykter innblanding fra As side og bestrider håndpanterett som X AS har i en gravemaskin. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at X AS har foretatt eller må antas å ville foreta disposisjoner over eiendommen X AS gnr 282 bnr 254 i Oppdal som ikke er forretningsmessige. En viss fare for uheldige disposisjoner vil det være i all næringsvirksomhet. Så også for X AS. Dette kan ikke være tilstrekkelig til å beslutte midlertidig forføyning mot selskapet.

Lagmannsretten finner under enhver omstendighet at en interesseavveining etter §15-2 annet ledd fører til at et salgs- og/eller pantsettelsesforbud for X AS mht driftseiendommen står i åpenbart misforhold til den interesse boene har i at forføyning blir besluttet. Kjæremålet har ikke ført frem på noe punkt. Motpartene har nedlagt påstand om saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse. Under henvsining til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf §176 første ledd pålegges konkursboene å betale saksomkostninger til motpartene, idet beløpet settes til kr 2500,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Orkdal namsretts kjennelse av 27. september 1993 stadfestes.

2. A og Bs konkursboer i fellesskap pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten til C, C AS og X AS i fellesskap v/advokat Jan Henden med kr 2500,- - kronertotusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.