LF-1994-357

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1994-07-21
Publisert:	LF-1994-00357
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre namsrett nr. 94-0134 D - Frostating lagmannsrett LF-1994-00357 K.
Parter:	Kjærende parter: 1. Ivar Bjørdal, 6150 Ørsta. 2. Magne Bjørdal, 6150 Ørsta. 3. Lauritz Bjørdal, 6150 Ørsta. 4. Emil Petter Bjørdal, 6150 Ørsta. 5. Samund Bjørdal, 6150 Ørsta. 6. Bjørn Bjørdal, 6150 Ørsta. 7. Elling Bjørdal, 6150 Ørsta. 8. Jon Andreas Bjørdal, 6150 Ørsta. (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kristian Hove, 6003 Ålesund). Motpart: Ingvarda Reithaug, 6150 Ørsta (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Svein Tømmerdal, 6001 Ålesund).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, lagmann Hans Flock, lagdommer Ivar Oftedahl
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, §15-9, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §72, Jordloven (1955) §35, §54, §55, Jordloven (1955), Sameigelova (1965) §10, §4, Servituttlova (1968) §9, Plan- og bygningsloven (1985) §93, Plan- og bygningsloven (1985), §13-14, §15-8, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)

Kjæremålet gjelder krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapitel 15. Nærmere bestemt gjelder det spørsmålet om rett til å frakte materialer og bygningsarbeidere langs en traktorvei til en sel i et sameie.

Elling Bjørdal døde i 1973. Han eide landbrukseiendommen gnr. 38 bnr. 10 i Ørsta med tilhørende sel i sameie-område i Kvandalen. Selvskiftende arvinger inngikk skifteavtale 15. februar 1980. Bjørdals sønnesønn Elling Ove Bjørdal overtok den faste eiendom gnr. 38 bnr. 10, og overdragelsen ble tinglyst 8. juli 1981. Samtidig ble det tinglyst rettigheter for avdødes datter, Ingvarda Reithaug. I skifteavtalen ble det nemlig bestemt:

"Ingvarda Reithaug og hennes etterkommere har vederlagsfritt rett til å disponere selet i Kvandalen som sitt eget."

Selhuset blåste ned i nyttårsorkanen i 1992. Ingvarda Reithaug ønsker å bygge selet opp igjen i løpet av sommeren 1994. Det er oppstått et problem med fremtransportering av bygningsmaterialer, idet grunneiere - sameiere - i området ikke vil la henne bruke den traktorveien som fører frem til setrene i Kvandalen.

Ingvarda Reithaug har fått byggetillatelse ved vedtak 17. juni 1992 i Ørsta bygningsråd. Dette er etter klage opprettholdt av fylkesmannen i Møre og Romsdal i brev av 31. mars 1993. Eieren av gnr. 38 bnr. 10 og øvrige grunneiere i Kvandalen under gnr. 38, mener at hennes rett til selet bare eksisterte så lenge selet sto, dvs at hennes rettigheter bortfalt idet selet blåste ned.

Ingvarda Reithaug sendte 11. mai 1994 begjæring om midlertidig forføyning til Søre Sunnmøre namsrett. Hun nedla påstand om rett til å foreta nødvendige tiltak for å få benytte traktorveien i Kvandalen for transport av bygningsmaterialer og bygningsfolk i forbindelse med bygging av sel på angitt sted under gnr. 38 bnr. 10. Videre krevde hun saksomkostninger. Begjæringen var rettet mot 27 saksøkte. I alt 13 av disse var representert ved advokat Bjørn Kristian Hove og tok til motmæle. De nedla påstand om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke skulle tas til følge, samt at de saksøkte skulle tilkjennes fulle saksomkostninger.

Etter muntlig forhandling avsa Søre Sunnmøre namsrett 20. juni 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæring om midlertidig forføyning mot saksøkte nr. 1, 2 og 27 avvises.

2. Ingvarda Reithaug gis anledning til ved namsmannens hjelp å foreta de tiltak som er nødvendig for å benytte traktorveien i Kvandalen for transport av bygningsmateriale og bygningsfolk i forbindelse med bygging av sel på angitt sted under gnr. 38 bnr. 10.

Tiltak må gjennomføres med bistand fra namsmannen.

3. Innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelse av kjennelsen betaler saksøkte nr. 3 - 8, 10, 20, 22, 23, 25 og 26 in solidum saksomkostninger til Ingvarda Reithaug med kr 10.950,- - kronertitusennihundreogfemti 0/00."

Åtte av de saksøkte påkjærte i rett tid kjennelsen til Frostating lagmannsrett og de begjærte samtidig at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Søre Sunnmøre namsrett fattet 4. juli 1994 beslutning med slik slutning:

"De kjærende parters begjæring om oppsettende virkning av kjæremålet i sak 94-134 D tas ikke til følge."

Ingvarda Reithaug har inngitt tilsvar til kjæremålet 11. juli 1994.

Frostating lagmannsrett mottok kjæremålssaken 15. juli 1994 og ytterligere prosesskrift fra de kjærende parter v/advokat Hove er innkommet 18. juli 1994.

De kjærende parter Ivar Bjørdal m.fl. har i det vesentlige anført:

Namsretten har begått feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ingvarda Reithaug har ikke sannsynliggjort sitt hovedkrav, retten til å oppføre fritidshus i Kvandalen. Hun har heller ikke sannsynliggjort sikringsgrunnen, å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Det er galt når søksmålsbyrden reelt sett er blitt overført til Ivar Bjørdal m.fl., idet den midlertidige forføyning legger til rette for at Ingvarda Reithaug kan starte byggearbeidene i sameiet.

At bare åtte grunneiere har påkjært namsrettens kjennelse, kan ikke utlegges som at de øvrige godtar Ingvarda Reithaugs påståtte rettigheter. Ut fra bestemmelsen om tvungent prosessfellesskap, jf tvistemålsloven §72 annet ledd, vil avgjørelsen ha virkning også for de øvrige.

Ivar Bjørdal m.fl. er sameiere. Dette i motsetning til Ingvarda Reithaug som har en bruksrett, konkret bundet opp mot bygningen (selet) i Kvandalen.

Hvis det var tilsiktet eiendomsrett, hadde en formulert seg kvalifisert annerledes. Ved overdragelsen ble det benyttet jurister. Det er hevdet at eiendomsrett/annen eksklusiv bruksrett til grunnen var utskilt tidlig på 1960-tallet. Også for dette tilfellet ville man formulert seg annerledes i 1981.

Bruksrettigheter utover 10 år fordrer landbruksmyndighetenes samtykke etter jordloven §55. Bruksretten er ikke stedsevarende, jf avgjørelse i Rt-1967-920.

Selhuset ble oppført tidlig på 1900-tallet, og man kunne ikke forvente at det skulle bli stående lenge. Det må dessuten legges til grunn at hun hadde tilgang til, og også hadde brukt selet, i tid forut for skjøtetidspunktet 1981.

Da bygningen ble totalt ødelagt under orkanen i 1992, må retten til å disponere selet anses bortfalt. Hun har ingen rett til å bygge nytt fritidshus på tomten. En slik rett er ikke gitt. Heller ikke bnr. 10 ville fått en slik rett. Det er mulig at seterrettigheter etter norsk rett kan omsettes uavhengig av den herskende eiendom. Under enhver omstendighet må offentlig samtykke til. I den aktuelle saken er det for øvrig ikke tale om seterrettigheter. Det vises til jordloven §55, sameieloven §4 og §10, servituttloven §9 og et sameievedtak fra årsmøtet 1979. Det anføres at myndighetene etter jordloven neppe ville dele namsrettens vurdering av den generelle betydning av seterhus.

Det bestrides at den enkelte sameier under gnr. 38 har eksklusiv råderett over sel og seltuft som realservitutt. Rådigheten er avgrenset av formålet - herunder også definert av gjorte sameievedtak. Det må sondres mellom seltuft med og uten bygninger. Det å ha bruksrett til et gammelt sel, er noe annet enn å ha rett til å oppføre nytt fritidshus.

Det er ikke avgjørende at Ørsta bygningsråd har gitt byggetillatelse. Man må skille mellom det offentligrettslige forhold til plan- og bygningsloven og de privatrettslige forhold. Fylkesmannen i Møre og Romsdal har for øvrig misforstått faktum. Grunneierne/sameierne har nemlig klart gått i mot Ingvarda Reithaugs søknad og også påklaget vedtaket.

Når det gjelder veibruken, har veien siden den ble bygget vært skiltet "Kjøring forbudt", med underskilt om at kjøring alene kan finne sted på spesielle vilkår. Ingvarda Reithaug og "hennes folk" har respektert skiltet og gått til fots. Veiretten er et aksessorium til bruk av selet. Veien ble opparbeidet i 1972 og er senere opprustet. Tidligere benyttet man gangvei langs en annen trasé, en adkomst som fortsatt kan benyttes.

Det bestrides at Ingvarda Reithaug som aksessorium ble gitt kjøreveiadkomst til selet. Det bestrides at bnr. 10 kan gi noen en slik rett i jordbrukssameieveien. Kvandalen er beite for et par hundre storfe og flere hundre småfe. Veien er bygget i driftssammenheng. Derfor er den også sperret med bom. En kjørerett kan ikke utledes ut fra "tida og tilhøva". Ut fra veiens formål og havnegang er bruken av veien tvert i mot innsnevret, jf avgjørelse inntatt i Rt-1966-776.

Det eksisterer ingen isolert selvstendig veirett. En veirett må eventuelt være knyttet til spørsmålet om rett til å føre opp fritidshus. Saken reiser tvistespørsmål som omfatter sammensatte tingsrettslige problemstillinger, av privatrettslig og offentligrettslig karakter.

Ivar Bjørdal m.fl. mener at Ingvarda Reithaug på ingen måte har sannsynliggjort rett til å oppføre nytt fritidshus i Kvandalen. Følgelig har hun heller ikke sannsynliggjort nødvendig veirett til transport av bygningsfolk og bygningsmaterialer.

Ivar Bjørdal m.fl. har klart og utvetydig meddelt henne at hun ikke har noen rett til å bygge fritidshus i Kvandalen. Sameierne har forøvrig vært ukjent med hennes skjøte frem til byggesaken. Sameierne har ikke innvendinger mot at eieren av gnr. 38 bnr. 10 gjennoppfører selet, og de er inneforstått med at eieren av gnr. 38 bnr. 10 har kjøreveirett. Han har ca 100 sauer på beite hver sommer.

Om den offentligrettslige byggetillatelse er gyldig eller ikke, er ikke temaet i den aktuelle saken. Det er heller ikke spørsmålet om gnr. 38 bnr. 10 har rett til å ha sel i Kvandalen. Spørsmålet er utelukkende om Ingvarda Reithaug og hennes etterkommere har fått overført rett til å bygge fritidshus der.

Det kan ikke påregnes offentlig samtykke etter jordloven §55. Noen fradeling fant ikke sted før endringene i jordloven §35 den 26. mars 1965. Påstått "fradeling" kan i hvert fall ikke stå seg i forhold til de øvrige sameierne.

Forholdet mellom Ingvarda Reithaug og Elling O. Bjørdal er ikke slik som namsretten har beskrevet. Det foreligger ingen motstrid mellom at en bruk "konkret er bundet opp mot bygningen" og det forhold at bruken også skal gjelde for "hennes etterkommere", jf avgjørelse i Rt-1967-920.

Elling O. Bjørdal har tilbudt Ingvarda Reithaug å hjelpe henne med fradelt hyttetomt annet sted innenfor bnr. 10s grunn. En sameier kan ikke gi utenforstående rett til å bygge fritidshus.

De bygninger som er oppført i Kvandalen er driftsbygninger i landbruk som ikke krever byggetillatelse etter plan- og bygningsloven §93. Samtlige sameiere hevder å ha eksklusiv råderett over sine bygninger, herunder grunnen under dem. Ingen mener å ha adgang til å overdra bygningene til tredjeperson. Ingen har innhentet skriftlig tillatelse fra de øvrige sameiere til å oppføre bygg. Byggesaker behandles i sameiermøter etter melding fra byggherre. Ingen har mer enn en bygning i Kvandalen. Sameierne har et ord med i laget når det bygges.

Så lenge Ingvarda Reithaug ikke har sannsynliggjort rett til å bygge fritidshus i Kvandalen, har hun heller intet grunnlag for midlertidig kjørerett for transport av bygningsmateriell og bygningsarbeidere. Veiretten, som et aksessorium, kan ikke behandles uavhengig av hovedspørsmålet om rett til å føre opp fritidshus.

En rettslig avklaring av Ingvarda Reithaugs eventuelle rettigheter vil verken hindres eller vesentlig vanskeliggjøres ved at hyttebyggingen utsettes inntil de omstridte rettsspørsmålene er løst. Det er ikke sannsynliggjort adekvat sikringsgrunn. Saken gjelder oppføring av et fritidshus som Ingvarda Reithaug i det daglige vil ha beskjeden tilknytning til. Hennes ulemper kan isolert ikke vurderes opp mot manglende adgang til bruk av veien. Hovedpoenget er ikke spørsmålet om transport langs veien eller på annen måte, men spørsmålet om hun har rett til å føre opp fritidshus i Kvandalen. Ingvarda Reithaugs høye alder er irrelevant. For øvrig har saken minst like stor betydning for hennes etterkommere. Hennes påståtte rettigheter er bestridt, og hun burde tidligere sørget for en rettslig avklaring.

Namsrettens avgjørelse skyver i realiteten søksmålsbyrden over på Ivar Bjørdal m.fl. Dette står "åpenbart i misforhold" til Ingvarda Reithaugs interesse i den midlertidige forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 siste ledd.

I motsetning til Ingvarda Reithaug har de kjærende parter, herunder hennes nevø, dokumentert at de er grunneiere - reelle eiere. Det kan ikke være tvilsomt at hun har søksmålsbyrden for sin påståtte eiendomsrett.

Hvis det ikke gis oppsettende virkning av kjæremålet, vil adgangen til kjæremål lett bli illusorisk. Dette kravet fastholdes etter namsrettens beslutning av 4. juli 1994.

Ivar Bjørdal m.fl. har nedlagt slik påstand:

"1. Ingvarda Reithaugs begjæring om midlertidig forføyning datert 11. mai 1994 tas ikke til følge.

2. De kjærende parter tilkjennes fulle saksomkostninger for begge instanser."

Ingvarda Reithaug anfører i det vesentlige:

Namsrettens kjennelse er riktig i enhver henseende, og det er også riktig å ikke gi kjæremålet oppsettende virkning.

Nå er det bare åtte parter som motsetter seg hennes rett til å bruke traktorveien.

Utgangspunktet er at hun må sannsynliggjøre sin rett til bruk av traktorveien. Hun og hennes familie har benyttet selet fra 1963. Det ble totalt renovert det året og selet har vært eksklusivt brukt av familien Reithaug. Disse forhold er ikke bestridt. Det er et poeng at det i skifteavtalen fra 1980 ble bestemt at Ingvarda Reithaug og hennes etterkommere skulle ha vederlags fri rett til å disponere selet i Kvandalen "som sitt eget".

I forhold til grunneieren Elling Ove Bjørdal har familien Reithaug de rettigheter til selet som i all tid har tilligget gnr. 38 bnr. 10, herunder veiretten.

Det foreligger byggetillatelse fra Ørsta bygningsråd 17. juni 1992, senere stadfestet av fylkesmannen i Møre og Romsdal 31. mars 1993. Ingen av de kjærende parter har tatt skritt til å få kjent byggetillatelsen ugyldig eller angrepet hennes rett til å føre opp nytt bygg. Siden 1963 er heller ikke veiretten bestridt.

Når det gjelder hovedkravet, gjelder det bruk av veien. Retten til å føre opp bygning er fastslått av bygningsmyndighetene. Ingen har bestridt at gnr. 38 bnr. 10 har veirett, og Ingvarda Reithaug har avledet sin rett derfra.

Det er vanskelig å se noen forskjell om man sier hun har eiendomsrett og/eller eksklusiv stedsevarig bruksrett til selet. Utgangspunktet er at det enkelte bruk har hatt eksklusive rettigheter til sel og tuft samt rett til bruk av den felles vei. Det er ikke tale om sel og selstuft som ligger i sameie. Ingvarda Reithaug slutter seg til namsrettens vurderinger på dette punkt.

Motpartene har vist til Olav Lids "Tomtefeste" side 67. Den aktuelle selstuft utgjør ca 35 m2. Fradeling av tomter av denne størrelse var unntatt fra jordloven §55. Jordloven §54 og §55 legger vekt på hvilket formål grunnen skal brukes til. Det er uholdbart at skifteavtalen skulle være ugyldig.

I Rt-1967-920 var forholdene annerledes. Saken gjaldt en rettighetshaver som ikke hadde noen tilknytning til området.

Det er korrekt at ved særskilt avhendelse av retten til selet skjer det sammen med en aksessorisk veirett.

Om og i hvilken grad den opprinnelige kjørerett kan utvikles over tid, er ikke temaet i saken. Saken gjelder bare anvendelse av veien i forbindelse med byggearbeider på selet.

I tillegg til hovedkravet har Ingvarda Reithaug sannsynliggjort sikringsgrunnen. Kravet om midlertidig forføyning er fremsatt med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Hun ønsker å avverge en ulempe, d.v.s. ulempen som ligger i ikke å få bruke veien ved byggearbeidene. Så vel økonomisk som ikke-økonomisk ulempe er relevant. Begrepet er relativt. For en liten eiendom som den aktuelle er det av vesentlig betydning å få bruke veien nå.

Ingvarda Reithaugs bruk av veien vanskeliggjør ikke de øvrige rettighetshaveres adkomstmuligheter.

Det er ikke til hinder for en midlertidig forføyning at den innebærer en faktisk fullbyrdelse av et krav, jf Rt-1994-292. For forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 vises til den rettsavgjørelsen.

Ingvarda Reithaug har nedlagt slik påstand:

"Søre Sunnmøre namsretts kjennelse av 20. juni 1994 og 4. juli 1994 stadfestes og Ingvarda Reithaug tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten.

Namsretten besluttet 4. juli 1994 at kjæremålet fra Ivar Bjørdal m.fl. ikke skulle gis oppsettende virkning. Lagmannsretten er bedt om å vurdere dette spørsmålet på nytt. Da saksforberedelsen anses avsluttet, har lagmannsretten valgt å realitetsbehandle kjæremålet med en gang.

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 og §15-2.

Hovedkravet gjelder Ingvarda Reithaugs påståtte rett til å bruke traktorveien/bomveien gjennom Kvandalen for å frakte materialer og bygningsarbeidere til selet, i forbindelse med oppføring av nytt hus der.

Hovedkravet gjelder ikke direkte retten til å oppføre huset, men det er en sammenheng, idet den påståtte veiretten må anses som et aksessorium til selet. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens vurderinger. Ingvarda Reithaug har sannsynliggjort rett for seg og sine etterkommere til å disponere selet med aksessoriske rettigheter. Hun har sannsynliggjort rett til å gjenoppføre huset etter orkanen, og i den forbindelse - liksom de andre som har sel i Kvandalen - rett til å frakte materialer og bygningsarbeidere langs traktorveien/bomveien.

For ordens skyld tilføyes at den omstendighet at den midlertidige forføyning i dette tilfellet også innebærer en faktisk fullbyrdelse av saksøkerens krav, ikke er til hinder for midlertidig forføyning, forutsatt at de øvrige vilkår er til stede, jf Rt-1994-291.

Ingvarda Reithaug har også sannsynliggjort sikringsgrunn etter §15-2 første ledd bokstav b. Det er nødvendig for henne å få en midlertidig ordning - å få kjennelse for å bruke veien som beskrevet. Veispørsmålet er omtvistet. Det må anses å foreligge en vesentlig ulempe for henne hvis hun nå ikke får benytte veien, idet hun pådrar seg betydelige merutgifter ved at materialer alternativt må fraktes med helikopter. Hennes motparter i kjæremålet, de åtte sameiere, viser tydelig at de ikke frivillig åpner bommen for henne.

Ivar Bjørdal m.fl. har påberopt §15-2 annet ledd, hvoretter midlertidig forføyning ikke kan besluttes "dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet". Det er ikke fremkommet noe om at traktorveien fysisk vil beskadiges ved den aktuelle frakt, og det er heller intet som tyder på at frakten av materialer og bygningsarbeidere vil hemme sameiernes bruk av veien. Ivar Bjørdal m.fl. har anført at hvis Ingvarda Reithaug oppnår midlertidig forføyning, vil søksmålsbyrden i realiteten bli overført på dem. Lagmannsretten finner ikke at dette momentet kan tillegges nevnevedig betydning. Ingvarda Reithaug har en klar interesse i å få benytte veien slik namsretten har fastsatt, og hennes interesse står ikke i åpenbart misforhold til motpartens interesser.

Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at det i realiteten er Ingvarda Reithaug som pådrar seg en risiko for økonomisk tap. Hvis hun nå gjennomfører den planlagte byggingen, og det senere skulle bli fastsatt at hun ikke hadde rett til å bygge, risikerer hun å måtte fjerne huset for egen regning.

Selv om lagmannsretten etter dette har kommet til samme resultat som namsretten, finner retten det hensiktsmessig å utforme slutningen noe annerledes enn det namsretten har gjort. Forføyningen innebærer en handleplikt for de saksøkte, og lagmannsretten finner det praktisk å bestemme hvorledes forføyningen skal gjennomføres, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 annet ledd 3. punktum. Gjennomføringen av forføyningen skjer etter reglene i lovens §13-14, jf §15-9 første ledd 1. punktum. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig at namsmannen - i tilfelle det skulle bli nødvendig - sørger for å fjerne den fysiske hindring som i dag er til stede for Ingvarda Reithaugs bruk av veien.

Lagmannsretten nevner for ordens skyld at det i denne sak ikke er påkrevet å supplere forføyningen med ytterligere bestemmelser som omhandlet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 annet og tredje ledd.

Avslutningsvis bemerkes at loven forutsetter at en forføyning besluttet av retten blir etterlevet uten ytterligere tvangsfullbyrdelse, f.eks ved at Ingvarda Reithaug blir gitt nøkkel til bommen eller ved at det treffes andre praktiske ordninger. En tvangsfullbyrdelse ved hjelp av namsmannen forutsetter en særskilt begjæring om dette, se tvangsfullbyrdelsesloven §15-9 første ledd 2. punktum.

Kjæremålet har ikke ført frem. Ivar Bjørndal m.fl. må betale saksomkostninger for lagmannsretten til Ingvarda Reithaug etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Nødvendige omkostninger fastsettes til kr 4.000,-, i sin helhet salær, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i namsrettens omkostningsavgjørelse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. De saksøkte pålegges å fjerne hindring for at Ingvarda Reithaug kan benytte traktorveien i Kvandalen for transport av bygningsfolk samt bygningmaterialer og annet utstyr i forbindelse med gjenoppbygging av sel.

2. Tvangsfullbyrdelse skjer i tilfelle ved at namsmannen sørger for å fjerne hindringen.

3. Namsrettens kjennelse - slutningens pkt. 3 - stadfestes.

4. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse betaler Ivar Bjørdal, Magne Bjørdal, Lauritz Bjørdal, Emil Petter Bjørdal, Samund Bjørdal, Bjørn Bjørdal, Elling Bjørdal og Jon Andreas Bjørdal en for alle og alle for en saksomkostninger for lagmannsretten til Ingvarda Reithaug med kr 4.000,- - firetusen - kroner.