LF-1995-328

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse og dom
Dato:	1996-02-09
Publisert:	LF-1995-00328
Stikkord:	Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold, Personskadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett Nr. 94-00539 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00328 A. Påanket til Høyesterett, se nærmere HR-1997-00033 B.
Parter:	Ankende part: Norsk Pasientskadeserstatning, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen, Oslo). Motpart: A v/verger B og C (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Ketil Myrset, Molde). Motankende part: A v/verger B og C (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Ketil Myrset, Molde). Motpart: Norsk Pasientskadeserstatning, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen, Oslo). Anke nr 2. Ankende part: A v/verger B og C (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Ketil Myrset, Molde). Motpart: Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren, Molde (Prosessfullmekig: Advokat Ole Andresen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Lagdommer Ivar Oftedahl. Lagdommer Sissel Endresen. 3 meddommere - Mindretall: 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-2a, Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §176, §180, §437, §53, Avtaleloven (1918) §36, Folketrygdloven (1966) §11-4, Folketrygdloven (1966), Forvaltningsloven (1967), §3-1, §3-9, Skadeserstatningsloven (1969), Forsinkelsesrenteloven (1976), Forsikringsvirksomhetsloven (1988), Forsikringsavtaleloven (1989) §1-1, §7-6, Forsikringsavtaleloven (1989)

Ankesaken gjelder krav om standardisert erstatning til en gutt etter skadeserstatningsloven (skl.) §3-2a, jf hovedreglene i første og annet ledd:

"Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, ytes erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning etter bestemmelsene i paragrafen her.

Ved 100 pst varig medisinsk uførhet gis en engangserstatning på 40 G. Dersom retten av særlige grunner fastsetter erstatning til terminbeløp, jf skadeserstatningsloven §3-9, skal den årlige erstatning utgjøre 3,5 G. Er skadelidtes varige medisinske uførhet lavere enn 100 pst, reduseres erstatningen etter 1. og 2. punktum forholdsmessig. Det gis ikke erstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 pst."

A (A) er født august 1989. Torsdag 6. mai 1993 løp han over veien på hjemstedet X i Nesset kommune. Han ble påkjørt av en bil og mistet bevisstheten. Det ble startet munntilmunnbehandling og hjertemassasje med en gang.

A ble fraktet med ambulansehelikopter til Fylkessjukehuset i Molde og innlagt ved intensivavdelingen. Her lå han de følgende dagene med respirator og ble løpende medisinert.

Ved innleggelsen ble det raskt konstatert brudd i høyre lårben. Dagen etter, fredag 7. mai, festet man såkalt strekk etter Bryants metode på begge As ben. Det innebar at han ble liggende på ryggen med kroppen i 90 graders vinkel, slik at bena pekte i været med strake knær. Bena ble holdt oppe ved surringer av plaster rundt leggene, og plastrene gikk over et opphengsstativ med lodd på den andre siden.

Tilstanden var meget alvorlig. Han hadde periodevis lav kroppstemperatur, dårlig blodsirkulasjon og lå altså med respirator. Ved røntgenundersøkelser fant man ikke tegn på hjerneskade, men overlapp og underlapp i høyre lunge var skadet.

Tirsdag 11. mai om morgenen ble han på ny undersøkt ved røntgenavdelingen. Man konstaterte såkalt losjesyndrom i begge legger. Det var råtnende vev i musklene, noe som skyldtes manglende oksygentilførsel. Musklene hadde trykket slik innenfor muskelhylsene at blodårene ble sammenklemt. Mens A lå på røntgenavdelingen, gjorde man straks operative inngrep - fasciotomi. Muskelkappene i begge legger ble splittet opp.

Onsdag 12. mai besluttet man å behandle lårbensbruddet på en annen måte enn Bryants strekk. Man stivet lårbeinet opp med pinner som ble boret inn - "ekstern fiksasjon av femurfracturen" med "Hoffmannpinner".

Dette ble gjennomført torsdag 13. mai. Man registrerte imidlertid at mer muskulatur i leggene gikk i nekrose, dvs at vevet døde.

"Hoffmannpinnene" ble justert fredag 14. mai og man skrapte bort dødt vev fra leggmusklene. Legene ble bekymret pga sekresjon av proteinholdig væske og lukt. Man kontaktet Regionsykehuset i Trondheim (RiT), og etter avtale ble A fløyet dit på ettermiddagen for videre behandling.

Muskelskadene var så alvorlige at leggene ikke var til å redde. Den 16. mai ble begge ben amputert i kneleddet. Ved MR-undersøkelse på RIT ble det også konstatert at A ved ulykken hadde fått en tverrsnittsskade høyt oppe i ryggsøylen. Det viste seg at han var lam fra brystet og ned, herunder i begge armer og begge ben.

I dag er A 6 1/2 år. Han er en oppvakt gutt, ifølge sakkyndige bedre mentalt utviklet enn jevnaldrende. A sitter i rullestol, bruker respirator døgnet rundt og er avhengig av løpende tilsyn. Han flyttet tilbake til hjemmet i X våren 1995 etter at det var ombygget og tilpasset for ham. Der bor han sammen med foreldrene og en to år eldre bror. Mor er husmor og far telemontør. A er i barnehage og skal begynne på skolen til høsten. Han må stadig tilpasses korsett og trener med et såkalt "ståbrett". I alt seks pleiere veksler om tilsyn dag og natt for å avlaste foreldrene. Guttens tilværelse synes å ha stabilisert seg. Foreldrene forklarer at han har hudfølelse, selv om han er lam. Han kjenner når de tar på ham, registrerer varme, kulde og smerte, og han kan såvidt lée på noen fingre.

Erstatningsoppgjøret etter bilulykken pågår. A har fra Samvirke Forsikring fått utbetalt engangserstatning på 40 G (ca 1,5 mill. kr ) etter skadeserstatningsloven §3-2a. Dette er høyeste standardiserte erstatning til barn basert på 100% medisinsk uførhet og skal dekke tap i fremtidig erverv og ménerstatning. For tiden forhandler A med forsikringsselskapet om dekning av fremtidige utgifter pga bilulykken. Dette kommer i tillegg til 40 G. For standarderstatningen la man til grunn at A var lammet i armer og ben, dvs fra brystet og ned.

Den aktuelle rettssaken gjelder sykehusbehandlingen som ledet til amputasjon av bena. Sommeren 1993 fremsatte A erstatningskrav og dette ble behandlet av Norsk Pasientskadeserstatning (NPE). A hevdet at benamputasjonen isolert sett ga en medisinsk invaliditetsgrad på 100% og at han hadde krav på full barneerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2a (dvs 40 G) fra NPE. Sekretariatet i NPE fattet den 24. mai 1994 følgende vedtak:

"A har krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeserstatning forutsatt at tapet overstiger kr 5.000,-."

A v/advokat Myrset og NPE korresponderte deretter om fremdriften og erstatningsutmålingen i saken. NPE mente at As tilleggsskade på sykehuset måtte utredes og skrev 20. september 1994 til advokat Myrset bl.a:

"Vi opprettholder således vårt standpunkt om at Norsk Pasientskadeserstatning er ansvarlig for en eventuell forverring som skjedde i forbindelse med at pasientens ben måtte amputeres, og ikke for en standarderstatning basert på en medisinsk invaliditet på 100%.

Den videre fremdrift i saken er avhengig av om De opprettholder Deres syn hva gjelder standarderstatningen.

Dersom De opprettholder Deres standpunkt om at standarderstatningen må baseres på en medisinsk invaliditet på 100% må saken legges frem for Pasientskadenemnda til avgjørelse av dette spørsmålet.

Dersom De derimot kommer til at det må være riktig at pasientens krav mot Norsk Pasientskadeserstatning gjelder den merskade han er påført ved sykehusets behandling vil det bli utredet nærmere hvilken medisinsk invaliditet denne eventuelt representerer. Dette vil by problemer fordi skadeomfanget ikke sikkert lar seg vurdere før om 2 til 3 år, se vedlagte skriv fra Regionsykehuset i Trondheim i denne anledning."

Etter dette tok A v/advokat Myrset den 27. september 1994 ut stevning til Romsdal herredsrett. Stevningen var rettet mot Møre og Romsdal fylkeskommune (fylket) som eier av Fylkessjukehuset i Molde, og NPE. Med daværende G på kr 38.080 utgjorde 40 G kr 1.523.200. A nedla slik påstand:

"1. Møre og Romsdal Fylkeskommune og Norsk Pasientskadeserstatning dømmes solidarisk til å betale til A, v/verger kr 1.523.200,- med tillegg 12% rente p.a. fra 30. juni 1994 til betaling skjer.

2. A, v/verger tilkjennes sakens omkostninger."

I tilsvar nedla fylket slik påstand:

"Møre og Romsdal fylkeskommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger."

NPE nedla følgende påstand:

"Prinsipalt:

1. Saken avvises.

2. Norsk Pasientskadeserstatning tilkjennes saksomkostninger (med kr 1.500).

Subsidiært:

1. Norsk Pasientskadeserstatning frifinnes.

2. Norsk Pasientskadeserstatning tilkjennes saksomkostninger."

Etter hovedforhandling avsa Romsdal herredsrett 26. april 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Norsk Pasientskadeserstatning dømmes til å betale til A v/verger en erstatning på kr 30.000,- kroner trettitusen -. Beløpet forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Møre og Romsdal Fylkeskommune frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

NPE har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett. A har motanket i forhold til NPE og anket i forhold til fylket.

Kort sagt påstår NPE prinsipalt avvisning, subsidiært frifinnelse, og i begge tilfeller kreves saksomkostninger.

A påstår at NPE og fylket er solidarisk ansvarlige for erstatning begrenset oppad til 40 G. Også A krever saksomkostninger.

Fylket påstår frifinnelse og krever saksomkostninger.

Ankeforhandling ble holdt i Molde 17.-19. januar 1996. Etter begjæring fra A ble retten satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg. Lagmannsretten mottok forklaringer fra leder for juridisk seksjon i fylket Gudmund Olav Lode, avdelingssjef i NPE Rolf Gunnar Jørstad, As foreldre og tre leger: avdelingsoverlege ved kirurgisk avdeling Hans Bjarne Kleven og anestesioverlege Berit Torjusen, begge fra Fylkessjukehuset i Molde, samt seksjonsoverlege Carl Harald Fredrik Russwurm fra ortopedisk avdeling ved RiT. Det ble bl.a. vist fotos av A og illustrasjoner av behandlingsmetoder. Saken står for lagmannsretten i faktisk og rettslig henseende i samme stilling som for herredsretten.

Norsk Pasientskadeserstatning og Møre og Romsdal fylkeskommune anfører:

Saken må avvises i forhold til NPE. NPE har erkjent erstatningsgrunnlag for benamputasjonen, jf vedtaket 24. mai 1994. Det er uforståelig at A har reist søksmål før han har fått avgjørelsen om erstatningsutmåling. I og med at det eneste foreliggende vedtaket er i As favør, har han ingen rettslig interesse i domstolsprøving av det, jf tvistemålsloven §53.

Subsidiært anføres at NPE har tilbudt å forelegge for Pasientskadenemnda separat spørsmålet om tolkningen av skadeserstatningsloven §3-2a. Nærmere bestemt om A har krav på full erstatning for benamputasjonen isolert sett, eller bare mererstatning for den forverring amputasjonen medførte etter at han var blitt lam. Videre har NPE oppfordret til medisinsk utredning av gutten, hvoretter han ville få vedtaket med erstatningsfastsettelse. A har valgt å bringe saken inn for retten. Da har han ikke lenger krav mot NPE. Han må forholde seg til fylket alene. Dette følger av "Regler for midlertidig ordning med pasientskadeserstatning" §8, som han er grundig orientert om. I og med saksanlegget bortfaller NPEs vedtak av 24. mai 1994 og NPE må frifinnes.

Det anføres at reglene om forsikringsavtaler ikke kan anvendes. Den midlertidige ordningen med NPE er bare en avtale mellom norske offentlige sykehuseiere m.fl.

Det følgende har relevans til både NPE og fylket:

NPE praktiserer et objektivisert - dvs tilnærmet objektivt - ansvar for sykehusskader. Det følger av NPEs regler §2, §3. Når vedtaket av 24. mai 1994 bortfaller pga saksanlegget, må krav vurderes etter de alminnelige erstatningsrettslige regler. A må sannsynliggjøre uforsvarlig sykehusbehandling, dvs erstatningsbetinget uaktsomhet hos lege/pleier. I så fall gjelder arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven kap 2.

Man står overfor et profesjonsansvar. Aktsomhetsvurderingen må forankres i om personalet ved sykehuset i Molde har tilfredsstilt de kvalifikasjoner man med rimelighet kan stille til leger og pleiere. Det gjelder så vel faglig dyktighet som påpasselighet. Den standard man legger til grunn må være realistisk og rimelig. NPE/fylket hevder at sykehuset gjorde en utmerket jobb, brakte A gjennom krisen fra den dødstruende situasjonen. Komplikasjonene var uvanlige og vanskelige å oppdage. Man må sette seg inn i situasjonen der og da og ikke være etterpåklok.

A må med en rimelig sannsynlighetsovervekt - noe mer enn 50% - underbygge årsakssammenheng for sitt krav, jf Rt-1974-1160 (P-pilledommen). Ikke enhver faglig feil utløser erstatningskrav, jf Rt-1981-1299 (Ulnarisnervedommen). Man må ikke stille ideelle, men menneskelige krav til sykehuspersonalet, jf Rt-1963-161 (Pantocaindommen).

Doktor Alho har kritisert sykehusbehandlingen. Doktor Russwurm var på den annen side meget forsiktig i sin første uttalelse, og Helsetilsynet mener at man ikke kan kritisere leger og pleiere. Helsetilsynet sitter med ekspertise og behandler et stort antall skadesaker. Dets oppfatning bør være veiledende.

Man må beholde oversikten i saken. A var livstruende skadet. I perioder kjempet personalet "med ryggen mot veggen for å holde liv i gutten". Tilstanden gjorde det vanskelig å frakte ham til Trondheim.

Bryants strekk var en forsvarlig behandlingsform og har vært praktisert i de vel 25 år overlege Kleven har praktisert ved sykehuset. Der benekter man at det er sammenheng mellom Bryants strekk og amputasjonen.

A lå hele tiden ved intensivavdelingen. Han var kontinuerlig overvåket, og det er oppsiktsvekkende når man bebreider leger og pleiere for dårlig tilsyn.

I ettertid kan man si at legene feilvurderte, men losjesyndrom er en sjelden komplikasjon. Fordi A var bevisstløs var det vanskelig å registrere om han kjente smerte og om han var lammet.

Det fremtredene ved A var lårbensskade og lungekollaps. Lammelsene ble oppdaget på RiT. Straks man i Molde så symptomene på losjesyndrom - tirsdag 12. mai om morgenen - splittet man muskelkappene i guttens legger.

Konklusjonen må bli at sykehuset ikke kan bebreides, og da kan det verken reises krav mot NPE eller fylket.

Dersom lagmannsretten kommer til at sykehuset behandlet A uforsvarlig, og at benamputasjonene var en påregnelig følge, må man tolke skadeserstatningsloven §3-2a mht erstatningsutmålingen. Det riktige må være å legge til grunn "nettoprinsippet", slik som ellers i norsk erstatningsrett. As tap er da knyttet til forskjellen mellom å ha amputerte ben og å være lam i bena. A har fått full erstatning tidligere for samme legemsdeler. Bemerkningene i lovforarbeidene om "bruttoprinsippet" gjelder psykisk utviklingshemmede og andre som ikke tidligere har fått sin "grunninvaliditet" erstattet. Det er rimelig å tolke lovforarbeidene innskrenkende på dette punktet, noe også professor Peter Lødrup hevder.

Mye taler for at man ved en differanseerstatning ikke er bundet av skadeserstatningsloven §3-2a. I As tilfelle bør man kanskje løsrive seg fra bestemmelsene om standarderstatning til barn og fastsette en ren ménerstatning for det merménet han er påført.

Det forutsettes at man legger Sosialdepartementets invaliditetstabell for yrkesskadeerstatning av 5. mai 1972, til grunn. Videre er det en forutsetning at As mermén tilsvarer minst 15% medisinsk invaliditet.

NPE har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Saken avvises.

Subsidiært: Norsk Pasientskadeserstatning frifinnes.

I begge tilfeller: Norsk Pasientskadeserstatning tilkjennes saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett."

Fylket har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

A anfører:

Herredsretten har tatt feil i rettsanvendelse og bevisbedømmelse når NPE er dømt til å betale bare kr 30.000,- og fylket er frifunnet.

Hovedtrekkene i faktum er ubestridt.

Da ambulansehelikopteret kom til X, gjorde man en tabbe. A skulle vært sendt direkte til RiT istedenfor til Molde. Tilstanden hans var stabil det første døgnet. Følgelig hadde man også etter ankomsten til Molde anledning til å videresende ham til RiT.

As helbred var stabil til han ble lagt i plasterstrekk. Fra da av oppstod problemer. Han var påfallende kald på bena. Foreldrene gjorde oppmerksom på det, alt fra fredag 7. mai. Mor tok med tykke sokker hjemmefra og masserte føttene. Hun gjentok sine bekymringer overfor pleiere og leger, men fikk til svar at bena var ferdig behandlet.

I helgen ble foreldrene så oppgitte at de vurderte å søke advokatbistand for om mulig å få A flyttet til et større sykehus/RiT.

Fotos av A tatt om kvelden søndag 9. mai viser blåflekker på hælen. Dette indikerte dårlig blodomløp.

As far påpekte blåflekkene overfor sykehuset mandag 10. mai. Om kvelden ble assistentlegen oppringt om den dårlige blodsirkulasjonen, men intet ble gjort.

Tirsdag 11. mai om morgenen ble det omsider tatt affære ved snitting av muskelkappene, mens A ble røntgenundersøkt. Da han til slutt ble flyttet til RiT, var forråtnelsen i leggene kommet så langt at bena ikke kunne reddes. Amputasjon var en konsekvens av forgiftning - ikke lammelse.

Bryants strekk er ikke riktig behandlingsmåte for benbrudd hos fireåringer, selv når pasienten ellers er frisk. Metoden skulle aldeles ikke vært benyttet på A som hadde flere alvorlige skader og dessuten lå bevisstløs, dertil med respirator.

Plasterstrekket forårsaket at blodet ikke strømmet gjennom leggene. Sykehuset fanget ikke opp de klare signalene det fikk, både gjennom målinger og foreldrenes utsagn. Hvis A tidligere var overført til RiT eller behandlet riktig i Molde, ville han aldri ha måttet amputere bena. Personalet ved sykehuset har opptrådt uaktsomt. Det er påregnelig årsakssammenheng mellom feilbehandlingen, koldbrannen og amputasjonen.

A viser til den sakkyndige doktor Alhos kritikk, og til doktor Russwurms sterke bebreidelser mot behandlingen.

NPE og fylket har en arbeidsgivers ansvar. NPE er å regne som et forsikringsselskap. A så seg nødt til å saksøke både NPE og fylket i tilfelle NPE ville sno seg unna erstatningsansvaret.

Det er ikke fattet noe uttrykkelig vedtak etter tvistemålsloven §437 om at søksmål ikke kan reises før administrativ klagebehandling er fullført.

Forsikringsavtaleloven av 1989, herunder §1-1 og §7-6, må gå foran reglene for NPE §8. Avtalevilkår står tilbake for preseptorisk lov. Skadelidte må fritt kunne velge om han vil gå på NPE eller sykehuseier eller begge to.

I praksis er det NPE som foretar oppgjør, selv om sykehusets eier er saksøkt. Også på dette grunnlag må NPE være solidarisk erstatningsansvarlig sammen med fylket.

Det vil være i strid med hensynet bak NPE å stille skadelidte dårligere når han går på sykehuseier. Meningen med ordningen var å styrke skadelidtes posisjon. En forskjellsbehandling, alt etter hvem man adresserer kravet til, er dessuten i strid med avtaleloven §36.

Prinsipalt anføres altså at vedtaket av 24. mai 1994 består. Både NPE og fylket er bundet av det objektiviserte erstatningsansvaret. Subsidiært har begge arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven kap 2 pga uaktsom behandling og tilsyn.

Amputasjon av begge ben innebærer 100% varig medisinsk uførhet. A har krav på full erstatning, dvs. 40 G etter skadeserstatningsloven §3-2a. Lovforarbeidene er klare. For barn skal "bruttoprinsippet" gjelde, og ikke "nettoprinsippet" som ved erstatning til voksne. I Ot.prp. (1986-87) side 26 er det poengtert at man ved ny skade skal se bort fra tidligere skade. Den siste skaden vurderes separat - jf "separasjonsprinsippet".

A har nedlagt slik påstand i saken mot NPE:

"1. Norsk Pasientskadeserstatning dømmes til å betale en erstatning til A som solidarskyldner med Møre og Romsdal Fylkeskommune begrenset oppad til 40 G.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

A har nedlagt slik påstand i anken mot fylket:

"1. Møre og Romsdal Fylkeskommuen dømmes til å betale erstatning til A i solidaransvar med Norsk Pasientskadeserstatning begrenset oppad til 40 G.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet består av lagdommerne Mats Stensrud, Ivar Oftedahl og Sissel Endresen, samt 3 meddommere. 1 meddommer utgjør mindretallet.

Nedenfor redegjør flertallet nærmere for ordningen Norsk Pasientskadeserstatning (1). Deretter behandles spørsmålene om avvisning (2), ansvarsgrunnlag (3), årsakssammenheng (4), erstatningsutmåling (5) og saksomkostninger (6).

1. Norsk Pasientskadeserstatning.

Regjeringen besluttet i 1987 å opprette NPE mens Justisdepartementet nærmere utreder lovfesting av objektivt erstatningsansvar innenfor helsevesenet. Etter regjeringens vedtak er den midlertidige ordningen avtalefestet.

Staten og alle fylkeskommunene som sykehuseiere har gått sammen om felles regler for saksbehandling og erstatningsoppgjør ved såkalte sykehusskader. For lagmannsretten er det opplyst at ca 90 somatiske sykehus nå er tilsluttet NPE. Ordningen ble satt i kraft 1. januar 1988 etter at en arbeidsgruppe i Sosialdepartementet hadde utarbeidet nærmere regler.

Når en pasient reiser erstatningskrav etter behandling, avgjøres saken i utgangspunktet av Pasientskadenemnda som er oppnevnt av Kongen. Her sitter fem medlemmer, herunder to representanter for "brukerne". Kommunal Landspensjonskasse er sekretariat og tilrettelegger sakene for nemnda. Nemnda kan delegere avgjørelsesmyndighet til sekretariatet. Vedtak fra sekretariatet kan klages til nemnda.

Begrunnelsen for NPE var de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved behandlingsskader i sykehussektoren. Som hovedregel har pasienten bevisbyrden for at ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng foreligger. I de fleste tilfeller innebærer dette at skadelidte må bevise at lege/pleier/sykehus har gjort feil, og at det er årsakssammenheng mellom begått feil og den skade pasienten er påført. Det vil ofte være vanskelig å føre slikt bevis. En av grunnene er at skadetilfeller ikke i tilstrekkelig grad blir registrert. Dessuten har det vært vanskelig å skaffe sakkyndige uttalelser. Fordi erstatningssaker ofte tilbakeføres til skyld utvist av enkeltpersoner, kan personalet være lite villig til å medvirke til oppklaring av konkrete saker.

NPE skulle bidra til en samordnet, bedre systematisert, enklere og raskere behandling av erstatningssakene. Man har lempet på kravet til skyld. Dette skulle være til fordel for pasientene, men også for leger/pleiere/sykehus som unngår saker rettet direkte mot seg.

En skadelidt har idag tre mulige adressater for sitt krav: (1) vedkommende lege/pleier som påstås å ha forvoldt skaden (2) sykehuseier som arbeidsgiver for vedkommende lege/pleier (3) NPE som sykehuset er tilsluttet.

For lagmannsretten er opplyst at NPE har ca 2000 saker under behandling, og at praktisk talt alle skadelidte velger å forholde seg til ordningen, fremfor å gå på den enkelte lege/pleier eller sykehuset.

Det er uomstridt at NPE er et forvaltningsorgan. Nemnda/sekretariatet fatter sine avgjørelser i enkeltvedtak. Etter reglene for NPE §7 gjelder forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring så langt det passer. Enkeltvedtak kan bringes inn for domstolene, og det er antatt at retten har full kompetanse til overprøving, ikke bare mht saksbehandlingen og om riktig faktum og lovtolkning er lagt til grunn. Retten kan også prøve det skjønn som ligger i erstatningsutmålingen. NPE har i denne forbindelse vist til praksis og Kirsti Bull "Midlertidig ordning med pasientskadeserstatning. Erfaringer etter ett år." inntatt i Lov og Rett (1989) side 243 flg særlig side 253.

2. Om avvisning av saken mot NPE.

Sekretariatet i NPE fattet ved brev av 24. mai 1994 enkeltvedtak om at A "har krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeserstatning forutsatt at tapet overstiger kr 5.000." Ytterligere vedtak er ikke truffet. Sekretariatet har i brev gitt uttrykk for sin forståelse av skadeserstatningsloven §3-2a om erstatningsutmåling, uten at det er nedfelt i noe vedtak. Sekretariatet har oppfordret til en medisinsk utredning av A, for å vurdere den medisinske merskade han er påført ved amputasjonen. Det er antatt at enkeltvedtak om erstatningsutmålingen kan foreligge om et par år. Imidlertid har sekretariatet tilbudt å fremlegge lovtolkingsspørsmålet for Pasientskadenemnda umiddelbart. På denne måte kunne A få svar på om han får full erstatning for amputasjonen isolert sett, som om bena var friske på forhånd, eller om han eventuelt bare tilkommer mererstatning for amputasjonen som en tilleggsskade. De to utmålingsmetoder benevnes henholdsvis "bruttometoden" og "nettometoden".

A v/advokat Myrset aksepterte ikke den saksbehandling NPE la opp til. NPE har fremhevet §8 i sine regler:

"Pasientskadenemndas avgjørelse er bindende for sykehuseierne. Pasienten kan gå til søksmål med krav etter de alminnelige erstatningsregler. I så fall faller Pasientskadenemndas avgjørelse bort."

NPE har før søksmålet sterkt anbefalt at A avventet NPEs endelige erstatningsvedtak. Hvis A ble misfornøyd, hadde han full adgang til rettslig overprøving av vedtaket, og eventuelt avslå det "tilbudet" som lå i erstatningsvedtaket og heller reise krav direkte mot lege/pleier eller sykehuseieren.

A v/advokat Myrset har i lagmannsretten uttalt at man valgte å gå til søksmål for å unngå NPEs endelige vedtak. Pga sekretariatets rettsoppfatning, ble det forventet et ugunstig utfall for A.

Foreløpig har man altså bare ett vedtak fra NPE, og dette er til As gunst, idet NPE erkjenner erstatningsgrunnlag. Så langt foreligger m.a.o. intet vedtak fra NPE som A har rettslig interesse i å få overprøvet ved domstolene. Man har ikke klageadgang mht forvaltningsorganers foreløpige uttalelser om fortolking, og slike uttalelser kan heller ikke domstolprøves. Søksmålet mot NPE blir følgelig å avvise, jf tvistemålsloven §53.

Flertallet tilføyer, at reglene i NPE §8 er til hinder for at en skadelidt kan saksøke NPE, som om dette var et forsikringsselskap, med krav om erstatning, jf Kirsti Strøm Bull "Midlertidig ordning med pasientskadeserstatning. Erfaringer etter ett år." side 253. Saksanlegget må oppfattes som et søksmål etter de alminnelige erstatningsregler. Dermed er NPE ute av bildet, jf §8, og fylket som sykehuseier blir rette adressat for søksmålet.

3. Om ansvarsgrunnlag.

Et avgjørende spørsmål blir om A har erstatningsgrunnlag overfor fylket.

A hevder at han kan påberope seg NPEs enkeltvedtak av 24. mai 1994, også i søksmålet overfor fylket. Avskjæres han fra det, vil det etter As mening være i strid med hensynene bak NPE, avtaleloven §36 og forsikringslovgivningen. Flertallet er uenig i dette.

For det første er §8 i reglene for NPE klar. Ved søksmål bortfaller Pasientskadenemndas vedtak. Det må gjelde såvel vedtak om erstatningsgrunnlag som utmåling, og også sekreteriatets vedtak etter delegasjon.

For det andre vises til at A har fått grundig informasjon om NPE, sine rettigheter og virkninger av søksmål. Til tross for advarsler har A valgt tvisteløsning, og dermed tatt risikoen for at en rettssak kanskje ikke fører fram.

For det tredje påpekes karakteren av enkeltvedtak fra NPE. Utgangspunktet er et skadetilfelle hvor pasienten kan forfølge sitt krav mot vedkommende pleier/lege/sykehuseier etter vanlige erstatningsrettslige regler. Da må det sannsynliggjøres uaktsomhet. NPE tilbyr løsning av skadeoppgjøret på forenklet måte. Det ytes erstatning på et videre grunnlag, tilnærmet objektivt, jf NPEs regler §2, §3, mens prinsippene for utmåling er som ellers. Følgelig innebærer NPE at flere skadetilfeller omfattes, og at ingen stilles dårligere.

Ingen løper noen risiko ved å forholde seg til NPE. Man taper ikke dermed adgangen til senere å kreve pleier/lege/sykehuseier direkte etter de vanlige erstatningsregler.

Det må fremheves at det ennå ikke er innført et alminnelig objektivt erstatningsansvar for sykehusskader. NPE er fortsatt en prøveordning - en midlertidig ordning.

NPE virker i praksis som en forliksmekanisme. Kort prosess belønnes med mindre streng vurdering av ansvarsgrunnlag. Pasienten får lettere erstatning. På den annen side begrenses bevisførsel om uaktsomhet hos personalet. Formålet med NPE var særlig effektivisering, enklere og raskere saksbehandling; mindre arbeid med "grensetilfeller", færre søksmål. Ordningen har virket etter sin hensikt.

Det blir komplisert, tidkrevende og kostbart hvis en pasient løpende kan skifte adressat for sitt krav mellom NPE og sykehuseier under saksbehandlingen. Kravet er at man avventer NPEs erstatningsvedtak. Deretter står man fritt til å vrake det.

A har sammenlignet NPE med et forsikringsselskap og påpekt at skadelidte i en vanlig skadesak ikke taper posisjon ved heller å gå på skadevolder direkte. Sammenligningen er ikke treffende, jf foran under punkt 2. NPE er et avtaleforhold mellom sykehuseiere. Staten bidrar med vesentlige tilskudd og virksomheten er ikke basert på fortjeneste. Den er ikke organisert etter lov om forsikringsvirksomhet av 1988, har ikke konsesjon til å drive vanlig forsikring, og den fungerer kun som et frivillig tilbud til pasienter.

Det er tradisjon for forlik ved erstatningsoppgjør, generelt sett. For så vidt kan man sammenligne tilbud fra NPE og fra forsikringsselskaper. Vil ikke skadelidte godta tilbud, kan han fritt reise søksmål, men da bortfaller forlikstilbudet. Forskjellen er at pasienten har en ekstra rettssikkerhetsgaranti ved at NPEs enkeltvedtak fullt ut kan prøves av domstolene.

Selv om NPE betraktes som et forvaltningsorgan som treffer enkeltvedtak, får det preg av en avtale når pasienten innlater seg med NPE istendenfor å gå direkte på sykehuseier. Når man bryter fremgangsmåten og reiser søksmål, får det konsekvenser etter reglene for NPE §8. Etter denne gjennomgangen kan ikke flertallet se at §8 er i strid med hensynene bak NPE eller avtaleloven §36 eller forsikringsavtaleloven. Den forskjellsbehandling som blir resultatet når man velger mellom NPE-behandling eller søksmål, er saklig og rimelig, slik reglene er utformet.

A må følgelig sannsynliggjøre at amputasjonen skyldtes uforsvarlig handlemåte hos ansatte, jf det offentliges arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven kapittel 2. Det må bevises culpa i forbindelse med behandling/tilsyn. Som fylket har anført medfører ikke enhver feilbehandling ved sykehus erstatningsansvar. Det vises til Rt-1981-1299 (Ulnarisnervedommen) der førstevoterende uttalte om culpanormen (s 1306):

"Jeg viser til hva som er uttalt av Høyesterett i dommen i Rt-1978-482. Det heter her at ikke enhver menneskelig svikt som måtte komme under arbeidet med å helbrede sykdommer vil overstige den terskel hvor ansvar for uaktsomhet er på sin plass. Ikke alt som i etterhånd kan betegnes som feil, vil kunne utløse erstatningsplikt."

Avslutningsvis heter det (s 1307):

"Etter dette er jeg kommet til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at skaden kan tilbakeføres til forhold som kan bebreides personalet som uaktsomhet, at erstatnings- grunnlag kan sies å foreligge. Man står med andre ord overfor en del av den risiko for uhell som følger av ethvert operativt inngrep av noen betydning, og som pasienten må bære, om operasjonen ønskes utført."

Flertallet må med dette som utgangspunkt, vurdere om Fylkessjukehuset i Molde opptrådte forsvarlig fra man ga melding til ambulansehelikopteret om at sykehuset ville motta A, og til sykehuset utskrev gutten til Regionsykehuset i Trondheim 14. mai 1993.

Etter bevisførselsen konkluderer flertallet med at sykehusbehandlingen var så uforsvarlig at fylket må svare erstatning etter skadeserstatningsloven §3-2a.

A burde vært sendt til et større sykehus, f.eks. RiT, på et tidligere tidspunkt. Han må fra første stund ha fortonet seg som en særdeles krevende pasient. Doktor Kleven og doktor Torjusen har forklart at det kan gå år mellom hver gang man har barn liggende ved intensivavdelingen med så alvorlige skader.

Fylket har anført at sykehuset har en behandlingsplikt når et skadetilfelle inntreffer. Imidlertid, har man ikke kapasitet og kvalifikasjoner til å følge opp et lite barn som er livstruet, må man søke bistand - råd eller overflytting - til sykehus med større ekspertise og erfaring. Flertallet mener at A burde ha vært flyttet straks tilstanden hans var stabilisert.

Det dominerende forhold i saken er valg av behandlingsmåte for lårbensbruddet - Bryants strekk. Dette er en hundre år gammel metode som er hyppig brukt og som er beskrevet av flere i relevant medisinsk litteratur/oppslagsverk. Metoden anbefales brukt for benbrudd hos små barn, opptil et par år gamle. Pasientene blir liggende stille med begge bena i strekk. Man unngår vridning.

Når metoden anvendes på større barn, må man være meget forsiktig. Det er påkrevet ved ellers friske barn, og åpenbart enda viktigere ved bevisstløse pasienter som A. Enten bevisstløsheten skyldtes skaden eller medisinering pga. respiratorbruk, måtte man forstå at han ikke som en bevisst pasient hadde bevegelighet og kunne gi uttrykk for smerte. Man kommuniserte rett og slett ikke med ham.

Bevisførselen, herunder gjennomgang av journaler og forklaringer, viser at pleiere/leger fikk løpende signaler: lav kroppstemperatur, dårlig åndedrett, dårlig blodomløp osv. Behandlerne synes å ha vært fokusert på lårbensbrudd og lungeskade, og ikke knyttet As signaler til plasterstrekkets påkjenning på leggene og mulig lammelse.

Plasteret ble i første omgang lagt for stramt, slik at man fredag 7. mai la det om. For øvrig var rutinene at plasteret ikke skulle løsnes/skiftes oftere enn ca en gang ukentlig.

Uansett tilsa den alvorlige situasjonen at man viste årvåkenhet overfor denne sjeldne lille pasienten som lå kontinuerlig på intensivavdeling med respirator. Det gjelder både behandling og tilsyn. Man hadde ekstra foranledning til å bekymre seg om blodomløpet i leggene, i og med at gutten lå med bena loddrett, og følgelig med press mot årer i lyske og kneledd.

Når leger kommer og går ved vaktskifter døgnet rundt, og ny lege kommer i bildet etter langfri i helgen, er det spesielt viktig at vedkommende har grundig informasjon om pasienten. I As tilfelle må særlig legene kritiseres for passivitet.

Flertallet legger avgjørende vekt på den sakkyndige erklæring fra doktor Antti Alho. Han har vært professor og overlege ved ortopedisk avdeling på Ullevål sykehus i Oslo. Alho er ca 60 år gammel og ledet i flere år avdelingen. Han har nå flyttet hjem til Finland, men har vært - og er fortsatt - mye brukt som sakkyndig av NPE. Det var også NPE som engasjerte Alho i As sak, og han konkluderte slik i sin spesialisterklæring av 22. oktober 1993:

"Dette multitraumatiserte barnet burde vært primært transportert til det nærmeste store sykehuset med mangesidig beredskap for i rask takt å takle de forskjellige problem som oppstår ved behandlingen og for å garantere tilstrekkelig overvåking av pasienten ved mangesidig ekspertise. I dette tilfellet burde transporten ha skjedd til Regionsykehuset i Trondheim.

Etter transporten til Fylkessjukehuset i Molde og akutt behandling der, burde pasienten etter respiratorisk og sirkulatorisk stabilisering vært flyttet til RiT.

Overvåkingen av sirkulasjonsproblem i beina - losjesyndrom - var ikke tilstrekkelig. Diagnosen ble stilt for sent og behandlingen derfor gitt så sent at den alvorligste komplikasjonen, store muskelnekroser, som medførte amputasjonsbehovet på vital indikasjon, hadde utviklet seg.

Ved mistanke om nedsatt blodsirkulasjon, spesielt i venstre, uskadd underekstremitet, ble det foretatt Dopplerundersøkelse. Denne undersøkelsen er ikke den riktige å avdekke et losjesyndrom i utvikling. Faciotomiene burde vært foretatt senest 10. mai"

Doktor Carl Harald Russwurm, seksjonsoverlege ved ortopedisk avdeling, Regionsykehuset i Trondheim, ga i en uttalelse 8. juli 1993 til Fylkeslegen i Møre og Romsdal noe forsiktig uttrykk for at A kanskje var for gammel for Bryants strekk. Videre fremhevet han faren for sirkulasjonsproblemer i underekstremitetene, både den skadede og uskadede side, under en slik strekkbehandling. Han påpekte at sykehuset ikke erkjente komplikasjonene og tok konsekvensene i tide, slik at A ble behandlet alt for sent. - Under ankebehandlingen har doktor Russwurm, etter en grundigere gjennomgang av saken, reist massiv kritikk mot Fylkessjukehuset i Molde, og han er overhodet ikke i tvil om at det foreligger en erstatningsbetingende uaktsom sykehusbehandling.

Flertallet har heller ikke vært i tvil på dette punkt, og det har ikke lagt vekt på et brev av 2. februar 1995, der Statens Helsetilsyn konkluderer med at sykehuset ikke kan bebreides.

4. Årsakssammenheng.

Flertallet finner at den nødvendige påregnelige årsakssammenheng foreligger mellom feilbehandlingen i Molde og den påfølgende amputasjon av begge ben som RiT måtte foreta 16. mai 1993. Flertallet har heller ikke på dette punktet vært i tvil, og finner det tilstrekkelig å vise til doktor Alhos uttalelse og doktor Russwurms redegjørelse i retten, jf gjennomgangen ovenfor.

5. Erstatningsutmåling.

Som det fremgår har A fått full erstatning for 100% varig medisinsk uførhet for et tidligere skadetilfelle med annen skadevolder.

Loven har ikke spesielle bestemmelser utover skadeserstatningsloven §3-2a for barn som skades flere ganger. Ett hovedspørsmål er om man ved annet eller senere skadetilfelle skal ha et "tak" på totalt 40 G for oppgjørene til sammen, eller om begrensningen 40 G bare gjelder for det enkelte skadetilfellet. Et annet hovedspørsmål er om invaliditetsgradene må samordnes ved flere skader eller skadetilfeller.

For voksne gjelder at skadelidte aldri kan oppnå mer enn 100% erstatning for tap i fremtidig erverv. Dette blir samlet "tak" - uansett hvor mange ganger man skades og krever erstatning. Annerledes med ménerstatningen - her må en voksen kunne få ytterligere erstatning ved flere alvorlige skadetilfeller.

Ordningen med standarderstatning til barn må kommenteres nærmere. Den er basert på gjennomsnittsbetraktninger av mindreårige, beløpsbegrensninger, likebehandling ved at man ikke tar hensyn til kjønn, alder, bosted, miljø, familiebakgrunn, intelligens/ferdigheter mv. Ved matematisk beregning finner man en prosent for varig medisinsk uførhet og erstatning utmåles til en like stor prosent av maksimalbeløpet på 40 G. Denne erstatning skal dekke tap i fremtidig erverv og mén, uavhengig av hvilken gutt eller jente man konkret står over for.

Det heter i lovforarbeidene, NOU 1987:4 side 26:

"Den medisinske uførhet kan fastlegges ved hjelp av eksisterende tabeller. Man får en oppgjørsteknisk gevinst som vanskelig kan oppnås ved å benytte ervervsmessig uførhet som kriterium."

Om sondringen mellom erstatning for ervervsmessig tap og mén heter det bl.a. i NOU 1987:4 side 27:

"Etter dagens regler bygger erstatningsutmålingen på et skjønn hvor flere momenter skal tas i betraktning. Disse momentene er forskjellige for menerstatningen og erstatningen for tap i fremtidig erverv. Av denne grunn har det vært naturlig å ha særskilte regler om de to erstatningsposter. Etter standarderstatningen er det den medisinske uførhet som bestemmer erstatningens størrelse. Kriteriet er det samme enten framtidige inntekter eller men kompenseres. Hovedbegrunnelsen for to erstatningsposter faller dermed bort."

Man har altså kombinert de to - svært forskjellige erstatningsposter - uten noen innbyrdes fordeling. Et nyfødt barn har livet foran seg og mange år til yrkeslivet. En standarderstatning vil inneholde relativt sett mer for mén og mindre for tap i fremtidig erverv. En 15-åring har barndommen bak seg og står nær yrkeslivet. Standarderstatningen vil da inneholde relativt sett mindre for mén og mer for tap i fremtidig erverv. En skadelidt kan ha en høy varig medisinsk uførhet, uten dermed å være nevneverdig hemmet ervervsmessig. Eksemplet er saksbehandleren i rullestol som utfører fullverdig kontorarbeid i helstilling. Justisdepartementet har kommentert dette nærmere i Ot.prp.nr.81 (1986-87) side 28:

"Tap av en hånd får helt andre konsekvenser for en bygningsarbeider enn en jurist, men erstatningen blir etter arbeidsgruppens utkast den samme. Juristen kan fortsette i sin jobb som før, mens bygningsarbeideren i beste fall må omskoleres. Det må imidlertid bemerkes at problemstillingen er tatt i betraktning også i Innstillingen, se 26-27. Justisdepartementet tiltrer gruppens argumentasjon på dette punkt. Poenget er nettopp at man ikke har sikre holdepunkter for den fremtidige ervervsevne når barn er skadelidt. Innvendingen mot å bygge på den medisinske uførhetsgrad rammer derfor først og fremst skadelidte voksne."

Noe foran, i Ot.prp.nr.81 side 25, vurderte Justisdepartementet spørsmålet om absolutte utmålingsprinsipper eller unntaksregler:

"På den ene side kan hevdes at likhetshensynet best fremmes ved at alle skadelidte gis erstatning etter de faste satsene. Videre vil det være en oppgjørsteknisk fordel om reglene gjøres absolutte. På den annen side kan absolutte utmålingsregler medføre urimelige resultater. Departementet antar at spørsmålet om unntak fra standarderstatningsreglene vil ha begrenset faktisk betydning ettersom det under enhver omstendighet må få en svært snever rekkevidde."

På tross av dette fant departementet - og senere Stortinget - at en unntaksregel burde gis, og skadeserstatningsloven §3-2a fjerde ledd ble vedtatt. For skadelidte som de siste to år før skaden hadde en gjennomsnittsinntekt på 5 G eller mer, kan skadeserstatningen (på maksimum 40 G) forhøyes i det omfang det finnes rimelig. På den annen side fastsetter skadeserstatningsloven §3-2a i annet ledd siste punktum at det ikke gis erstatning - for tap i fremtidig erverv og mén - ved lavere uførhetsgrad enn 15%.

I Ot.prp.nr.81 side 46, forutsetter Justisdepartementet at man ved fastsettelsen av uførhetsgrad inntil videre bygger på Sosialdepartementets forskrifter om yrkesskadeserstatning, fastsatt 5. mai 1972. Det heter at hvis disse viser seg å være lite egnet til bruk ved utmåling av erstatning til barn, kan det med grunnlag i sjette ledd utarbeides nye tabeller. Justiskomitéen sluttet seg til dette i Innst.O.nr.19 (1987-88) side 5.

I forskriftene om yrkesskadeserstatning §4 annet ledd heter det:

"Medisinsk uførhet som knytter seg til en eller flere skader (eller sykdommer), som er godkjent som nevnt, vurderes samlet, jfr. §6, siste ledd."

I §6 siste ledd heter det:

"Inntreffer ny yrkesskade etter at yrkesskadeserstatning er utbetalt som engangsbeløp, skal den nye yrkesskadeserstatningen fastsettes på grunnlag av differansen mellom samlet og tidligere invaliditetsgrad, etter grunnbeløpet på det nye skadetidspunkt."

I kraft av disse bestemmelser er det fastsatt nærmere retningslinjer for invaliditet ved flerskader (multiple skader). De anvendes dels når en trygdet ved ett og samme skadetilfelle blir påført flere skader, og ellers når flere godkjente skader/sykdommer blir påført ved forskjellige anledninger. Samordningsreglene - kalt "reduseringsmetoden" - medfører at en trygdet aldri kan oppnå mer enn 100% yrkesskadeserstatning fra Folketrygden. Blir man eksempelvis først synsskadet (isolert sett 40% varig medisinsk ufør) og så håndskadet (25% ufør) utregnes invaliditeten til 40% for første skade, mens håndskaden regnes av restprosenten til 25% av 60% = 15 %. Etter andre skade utgjør således yrkesskadeerstatningen 55%.

Spørsmålet er hvor langt man skal gå i å anvende forskriftene om yrkesskadeserstatning. For det første: Yrkesskadeserstatning kompenserer bare mén, i motsetning til barneerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2a. For det andre: Yrkesskadeserstatning utbetales av Folketrygden alene. Barneerstatning - som i As tilfelle - kommer gjerne fra forskjellige kilder/skadevoldere ved flere skadetilfeller. For det tredje: Yrkesskadeserstatning svares til voksne, mens barneerstatning tilkommer de yngste i samfunnet som har presumptivt et langt liv foran seg.

Disse forhold bør få betydning når man vurderer om prinsippene i forskriftene om yrkesskadeserstatning §4 annet ledd og §6 siste ledd skal anvendes. Det samme gjelder §4 første ledd:

"Skade eller sykdom som ikke er godkjent som yrkesskade etter §11-4 i lov om folketrygd settes ut av betraktning ved fastsettelsen av grunnlaget for yrkesskadeerstatning."

Ved yrkesskadeserstatning anvendes altså "nettometoden". Man foretar en differansebetraktning, vurderer skadelidte med den endelige varige medisinske uførhet, trekker fra den medisinske uførhet som eventuelt forelå før skadetilfellet og erstatter forskjellen, eller "merinvaliditeten" om man vil.

Akkurat denne problemstillingen er omhandlet i Ot.prp.nr.81 (1986-87) side 26:

"Selv om det for voksne i dag gjelder et differanseprinsipp på dette punkt finner departementet at skadevolder bør svare for den samlede uførhet (bruttoprinsippet) dersom skadelidte er et barn under fylte 16 år. Når tap av et øye resulterer i 100% uførhet pga at skadelidte allerede er blind på det andre øyet, skal erstatningen derfor utmåles på basis av 100% uførhet.

Problemet kan også være det omvendte. Skadelidte kan allerede på skadetidspunktet være så ufør at den nye skaden ikke vil innebære noe ytterligere ervervstap. Eksempelvis kan en psykisk utviklingshemming være så alvorlig at inntekter ved eget arbeid er utelukket. Lammes den høygradig psykisk utviklingshemmede i en ulykke, medfører ikke dette noe ytterligere tap.

Når det gjelder tap i fremtidig erverv vil gjeldende utmålingsprinsipper i skadeserstatningsloven §3-1 etter sin ordlyd medføre at det ikke gis erstatning når skadelidte fra før er 100% ufør:

Etter en differansebetraktning blir tapet 0. Det kan videre med en viss rett hevdes at erstatning i slike tilfelle vil bli en erstatning til foreldrene/de foresatte, ikke til barnet selv. På den annen side er det her snakk om et lite antall tilfelle. Det fremstår som urimelig om disse få skadelidte skal få lavere erstatning pga at de i utgangspunktet er dårligere stilt.Departementet finner at man her bør se bort fra den første skaden. Den siste skaden vurderes separat (separasjonsprinsippet). En skadelidt som fra før er 100% ufør pga psykisk utviklingshemming skal altså få erstatning basert på 18% uførhet hvis han taper synet på ett øye i en ny skadevoldende handling. Det er departementets forutsetning at separasjonsbetraktningen skal gjelde i disse tilfeller, selv om dette ikke er spesielt regulert i lovutkastet §3-2a. I likhet med de tilfeller der skadelidte fra før er delvis ufør, legger man her avgjørende vekt på at det for skadevolder beror på en tilfeldighet hvem som er offer for den skadevoldende handling. Man er av den oppfatning at det innenfor et standarisert system er uakseptabelt å fjerne det erstatningsrettslige vern for den som fra før er helt ufør. I så måte danner separasjonsprinsippet et rimelig kompromiss - det medfører at skadelidte i slike tilfeller skal betraktes som om han før skaden var helt frisk.

Når det særskilt gjelder ménerstatning, synes avveiningen å være enklere i disse tilfelle. Skadelidte bør uavhengig av tidligere uførhetsgrad få ménerstatning i samme utstrekning som andre barn som skades. Den nye skades betydning for den personlige livsutfoldelse kan være betydelig selv om det ikke inntrer noe ervervstap. Det kan riktignok hevdes å være en betingelse for ménerstatning etter gjeldende rett at skadelidte kan nyttiggjøre seg erstatningen, ...... Justisdepartementet finner likevel at det under et standardisert system vil være urimelig å redusere ménerstatningen i disse åpenbart sjeldne tilfelle. For så vidt gjelder hensynet til skadevolder, vises til hva som tidligere er sagt om at det for ham vil bero på en tilfeldighet hvem som er offeret for den skadevoldende handling."

Professor Peter Lødrup hevder i "Lærebok i erstatningsrett" (1995) side 389 flg. at "bruttoprinsippet" ikke bør følges ut over de tilfeller hvor det dreier seg om "parvise organer", og at det heller ikke bør følges hvor den første uførhet har vært erstatningsbetingende. Da bør etter hans mening differanseprinsippet legges til grunn etter vanlige årsaksregler. Videre mener han at der hvor ervervsmessig uførhet er vesentlig større enn medisinsk invaliditet hos noe eldre barn, bør det åpnes mulighet for en individuell vurdering, og han reiser spørsmål om maksimalbeløpet på 40 G er i laveste laget.

Flertallet finner at As sak må løses ut fra skadeserstatningsloven §3-2a slik den nå lyder, og ut fra lovforarbeidene, alminnelige erstatningsrettslige hensyn og det som ellers harmonerer best med lovens system.

Som det fremgår nedenfor, står man etter flertallets vurdering overfor annen gangs skade på A, som overstiger invaliditetsgrensen på 15%, jf skadeserstatningsloven §3-2a.

For en skadevolder vil det oftest bero på en tilfeldighet hvem som er offer for den skadevoldende handling. Ved barneerstatning er det betenkelig om man skal gjøre fradrag for den uførhet skadelidte hadde fra tidligere, jf sitatene fra lovforarbeidene ovenfor. Det gjelder uansett om tidligere skade var erstatningsbetingende eller ikke. As tilfelle er illustrerende. Var bena hans friske før amputasjonen, må sykehuset betale 40 G. Det er urimelig om sykehuset helt skal slippe å betale, fordi han tidligere har fått et skadeoppgjør for sin lammelse. Urimeligheten kommer sterkere frem hvis man tenker seg at A hadde fått erstatning lik 40 G for lammelser etter bilulykken, og deretter ble helt blind pga sykehusskade.

Justisdepartementet har i sitat ovenfor gitt uttrykk for at det innenfor et standardisert system er uakseptabelt å fjerne det erstatningsrettslige vern for den som fra før er helt ufør. Justiskomitéen sluttet seg til synspunktet. Verken i Ot.prp. eller Innst.O. er det nyansert ut fra om tidligere uførhet var medfødt, utviklet eller påført senere. Man har standardisert barneerstatningen på et relativt lavt nivå, jf også Lødrups bemerkninger om maksimalbeløpet på 40 G. Høyeste erstatning gir nødvendigvis ikke full dekning for et barns reelle tap i fremtidig erverv og mén. Usikkerheten, særlig ved små barn, kan således tale for å anvende "bruttoprinsippet".

Anvender man "separasjonsprinsippet" - vurderer separat det enkelte skadetilfelle - får man teknisk sett enklere regler å praktisere. Oppgjørstekniske fordeler ble særlig sterkt fremhevet i lovforarbeidene.

Fylket anfører at man i As tilfelle bør nøye seg med å utmåle en tilleggserstatning som mererstatning. I dette ligger for det første en erkjennelse av at A bør kunne tilstås en erstatning, selv om han har fått 40 G for sin tidligere skade. For det andre mener altså NPE/fylket at man skal frigjøre seg fra skadeserstatningsloven §3-2a og på et fritt grunnlag fastsette erstatning.

Flertallet ser betenkeligheter ved dette. Loven og forarbeidene anviser ingen frigjøring fra standardiseringsreglene, enda mindre har man veiledning for stipulering av en slik tilleggserstatning for mén. De to unntaksreglene i §3-2a er omtalt ovenfor og de ble nøye vurdert.

Når A ca 4 år gammel har fått 40 G som fullstendig kombinert oppgjør, er det vanskelig å splitte beløpet i vederlag for henholdsvis tap i fremtidig erverv og mén. Skal man vurdere merménerstatning, bør man i det minste vite hva man baserer seg på av tidligere erstatning for mén.

En annen sak er, at hvis man ved flere oppgjør etter skadeserstatningsloven §3-2a utbetaler til sammen mer enn 40 G, kan det være naturlig å karakterisere det overskytende i sin helhet som ekstra ménerstatning.

As tilfelle reiser etiske vurderinger. Å bli lam i ben og armer medfører 100% varig medisinsk uførhet, jf Sosialdepartementets forskrifter fra 1972. Men for den som er lam i bena - hvilket mermén innebærer det når de senere må amputeres?

Noen vil kanskje si at det er liten forskjell mellom lamme ben og ingen ben. Dette er ikke lagmannsrettens flertall enig i. Den som er varig ufør, er ofte mer enn friske opptatt av kroppen sin. Det å ha en hel, fullstendig kropp er i seg selv fundamentalt. Det er vesentlig for identitet og selvfølelse, og dessuten for kroppsbeherskelse og seksualliv.

Mennesker med amputerte ben blir som regel beglodd. Det er også noe A må forvente, og det er naturligvis ubehagelig.

Han plages stadig av skjevhet når han sitter i rullestol, og han må da rettes opp av andre. Med bena i behold ville balansen vært bedre.

Etter amputasjonen påføres han resten av livet ekstra belastning med proteser som skal av og på, tilpasses og holdes i orden.

Som det fremgår av innledningen til dommen, har A en viss følelse i lår og armer - kjenner smerte, varme, kulde og sterkere berøring. Han ble påført en tverrsnittsskade i ryggsøylen ved ulykken, men det skjedde ingen avrivning. Vitenskapen går stadig fremover, og syke mennesker lever som regel i håpet. A, med et langt liv foran seg, vil naturligvis håpe på at det gjøres fremskritt innen medisinen, eller at han på annen måte kan få førlighet tilbake. Forsåvidt innebærer tap av håp og fremtidsmuligheter, redusert livskvalitet.

Flertallet finner det lite tvilsomt at amputasjonen innebærer en betydelig forverring for A - langt over 15% medisinsk uførhet -, og han bør være erstatningsmessig vernet.

Med hans omfattede handicap synes det ikke urimelig at han tilstås full barneerstatning enda en gang. Om man betrakter beløpet i sin helhet som ménerstatning, er det åpenbart at han i forhold til jevnaldrende har behov for å kompensere tap i livsutfoldelse. Erstatningen åpner muligheter for flere adspredelser ved anskaffelse av tekniske innretninger, reiser o.a. aktiviteter.

Praksis så langt viser at tilfeller som As er uhyre sjeldne. Flertallet kan ikke se sterke argumenter mot en liberal tolkning av skadeserstatningsloven §3-2a og lovforarbeidene, dvs. bemerkningene om "bruttoprinsippet" og "separasjonsprinsippet". Flertallet har tatt dette i betraktning, og dessuten samfunnsmessige hensyn, hensynene til skadevolder og skadelidte, herunder behovet for reparasjon og prevensjon. Ut fra dette er det rimelig å tolke skadeserstatningsloven §3-2a slik at bruttoprinsippet/separasjonsprinsippet må være hovedregelen ved barneerstatning, uavhengig av om varig medisinsk uførhet fra tidligere var erstatningsbetingende eller ikke.

I en sak som As, hvor forskjellige skadevoldere påfører barnet skader ved hvert sitt tilfelle, må "taket" på 40 G bare gjelde for det enkelte skadeoppgjør, og ikke for oppgjørene samlet.

Flertallet konkluderer etter dette med at A tilstås en erstatning på 40 G fra fylket. Det korresponderer med 100% varig medisinsk uførhet ved amputasjon av begge ben, jf Sosialdepartementets tabeller fra 1972.

A har dokumentert at krav på 40 G ble reist mot sykehuset 27. mai 1994. Følgelig gis 12% rente fra 30. juni 1994, i samsvar med påstanden i stevningen og morarenteloven.

6. Saksomkostninger.

Anken fra NPE har ført frem, idet saken avvises. Også As motanke må avvises. A må betale saksomkostninger til NPE for herredsrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og hovedregelen i §175 første ledd. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å benytte unntaksreglene.

As anke mot fylket har ført frem. Fylket må betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til A, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og hovedregelen i §172 første ledd.

Advokat Andresen har levert omkostningsoppgave for herredsretten på kr 73.442,-, hvorav salær utgjør kr 63.500,- og utgifter resten. For lagmannsretten er krevet kr 99.464,-, hvorav salær utgjør kr 84.000,- og utgifter resten. Advokat Andresen har fordelt de samlede saksomkostninger med halvparten på NPE og halvparten på fylket. Det gjelder både for herredsretten og lagmannsretten. Etter omstendighetene finner flertallet at omkostningene må fordeles annerledes. A betaler til NPE kr 20.000,- for herredsretten, hvorav salær utgjør kr 17.000,- og omkostninger kr 3.000,-. Videre betaler han til NPE kr 20.000,- for lagmannsretten, hvorav salær utgjør kr 17.000,- og utgifter kr 3.000,-. Disse beløpene fordeles igjen likt mellom ankesak og motankesak i forhold til NPE. Dessuten må A betale rettsgebyr kr 970,- til NPE i ankesaken. Avvisningsspørsmålet har etter flertallets oppfatning ikke vært tvilsomt, og de øvrige omkostninger må anses pådratt for fylket, idet de knytter seg til realitetsbehandlingen av erstatningssaken.

Advokat Myrset fremla for herredsretten omkostningsoppgave på kr 84.182,-, hvorav salær utgjorde kr 84.000,- og utgifter resten. For lagmannsretten er krevet salær med kr 73.000,-. Nødvendige omkostninger i relasjon til saken mot fylket, som altså er vunnet, settes til: salær for herredsretten kr 60.000,- + salær for lagmannsretten kr 60.000,-

I alt kr 120.000,-

Når det gjelder omkostningene til retten, må fylket betale rettsgebyr for herredsretten kr 2.850,- og rettsgebyr til lagmannsretten kr 12.125,-.

A v/advokat Myrset begjærte retten satt med meddommere fra det alminnelige utvalg. A har tapt overfor NPE, vunnet overfor fylket. Etter omstendighetene finnes at meddommerne har tilført retten/saken så mye at fylket må dekke en forholdsmessig andel av omkostningene til dem, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Andelen settes til avrundet kr 12.000,- av de totale kostnadene som utgjør kr 16.287,80.

Mindretallet, 1 meddommer er kommet til et annet resultat.

Når det gjelder NPEs ansvarsvedtak av 24. mai 1994, er mindretallet enig med flertallet. Det er en frivillig sak å benytte seg av ordningen NPE. Er man misfornøyd med nemndas avgjørelse, kan man reise vanlig søksmål. I så fall bortfaller nemndas/sekretariatets avgjørelse. Det står uttrykkelig i reglene for NPE §8.

Følgelig må retten vurdere på fritt grunnlag om sykehuset kan sies å ha vist uaktsomhet, slik at fylket er ansvarlig.

Man sto overfor en svært dårlig pasient og "kjempet med ryggen mot veggen" for å berge liv. Det var mange komplikasjoner og vanskeligheter. Mindretallet finner at sykehuset gjorde hva det kunne. Pasienten lå på intensivavdelingen hele tiden, og ble da kontinuerlig overvåket. Legene Kleven var også i kontakt med doktor Russwurm og doktor Benum ved RiT. Disse ga uttrykk for at de ville nyttet samme behandling. Doktor Torjusen opplyste at man tidlig også hadde vært i kontakt med anestesiavdelingen ved RiT.

Man må vurdere situasjonen der og da, og ikke hvordan den fortoner seg i ettertid. Det er en fare for etterpåklokskap. Mindretallet viser til Rt-1981-1299 flg, der det uttales at ikke alt som i etterhånd kan betegnes som feil, vil kunne utløse erstatningsplikt. Er det tvil, må skadevolder frifinnes, og slik er forholdene i As sak.

Mindretallet behøver ikke gå inn på erstatningsutmålingen, men finner likevel grunn til å tilføye at det støtter professor Peter Lødrups oppfatning, jf "Lærebok i erstatningsrett" side 321. Bruttoprinsippet kan ikke følges hvor den første uførhet har vært erstatningsbetingende. Hvis det overhodet skulle bli spørsmål om erstatningsutmåling, må den begrenses til merskaden pga amputasjonen.

Det avsies etter dette enstemmig kjennelse, og dom i samsvar med flertallets resultat.

Ankesak nr 1 (anke og motanke):

Slutning i kjennelse:

1. Saken mot Norsk Pasientskadeserstatning avvises.

2. A betaler til Norsk Pasientskadeserstatning saksomkostninger for herredsretten med 20.000 - tjuetusen - kroner og for lagmannsretten med 20.970 - tjuetusennihundreog sytti- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

Ankesak nr 2:

Domsslutning:

1. Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren betaler til A 1.523.200 - enmillionfemhundreogtjuetretusentohundre - kroner med tillegg av 12% rente fra 30. juni 1994.

2. Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren betaler til A saksomkostninger for herredsretten med 62.850 - sekstitotusenåttehundreogfemti - kroner og saksomkostninger for lagmannsretten med 84.125 - åttifiretusenetthundreogtjuefem - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.