Rt-1963-161
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1963-02-16 |
| Publisert: | Rt-1963-161 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14/1963 |
| Parter: | Petter Sigvald Farstad (overrettssakfører Thor Kluge - til prøve) mot Lars Vaage (høyesterettsadvokat Kaare Michelsen). |
| Forfatter: | Thrap, Nygaard, Stabel, Roll Matthiesen, Mindretall: justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Legeloven (1927), Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953) §26 |
Dommer Thrap: I sak anlagt av marineløytnant Petter Sigvald Farstad mot lege Lars Vaage - med krav om erstatning for tap påført ham ved at hans venstre øye ble alvorlig skadet ved legebehandling 5. juni 1954 - avsa Hafrsfjord herredsrett 19. februar 1959 dom hvorved saksøkte ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Farstad påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 13. juli 1961 avsa dom med sådan domsslutning:
«Herredsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne kom til det resultat at erstatningsplikt forelå.
Denne dom har Farstad - som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel - påanket til Høyesterett, hvor han har nedlagt sådan påstand:
«1. Den ankende Petter Sigvald Farstads samlede erstatningskrav overfor ankemotparten Lars Vaage fastsettes til kr. 40 000 med tillegg av 4 prosent rente p. a. fra 28. juni 1957 til betaling skjer. Herav tilpliktes ankemotparten Lars Vaage å
Side:162
betale den ankende kr. 36 400 med tillegg av 4 prosent rente fra 28. juni 1957 til betaling skjer.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter, med tillegg av rettssportler som om saken ikke var benefisert, hos Lars Vaage.»
Motparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Den ankende part gjør i ankeerklæringen i det vesentlige gjeldende at lagmannsretten har tatt feil, når den har funnet at lege Lars Vaage ikke opptrådte uaktsomt ved behandlingen av løytnant Farstad. Ved denne behandling plaserte legen en pantocaintablett i uoppløst tilstand på den ankendes øye, til tross for at tabletten skulle løses opp i vann før bruken. Øyet ble derved skadet slik at synet praktisk sett er tapt. Det er den ankendes oppfatning at ankemotparten skulle ha studert tablettglassets signatur, og han ville ved en enkelt inspeksjon lagt merke til uoverensstemmelsen mellom teksten på tablettglasset og teksten på øyemiddelkartongen. Derved ville skaden vært unngått. Den ankende mener at ankemotparten har opptrådt uaktsomt ved behandlingen og ved bruken av angjeldende medikamenter, og at han må være erstatningsansvarlig for det tap som den ankende er blitt påført.
Til bruk for Høyesterett er det 4. desember 1961, 22. januar 1962 og 9. april 1962 ved Stavanger byrett holdt bevisopptak med avhør av partene og 3 vitner, nemlig motormaskinist Rolf Magnussen, hvis forhold er omtalt i herredsrettsdommen, samt øyenlegene Hassa Abel og Sverre Braathen, som begge tidligere har uttalt seg som sakkyndige. Dr. Abel har under bevisopptaket på enkelte punkter korrigert den gjengivelse av hans forklaring som finnes i herredsrettens dom.
Som nye sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt professor, dr. med. Thore Lie Thomassen, Rikshospitalet, professor dr. Per Finholt, Universitetets Farmasøytiske Institutt, og professor, dr. med. Jacob Molland, Universitetets Farmakologiske Institutt. Disse sakkyndige har avgitt skriftlige erklæringer henholdsvis 17. august, 4. oktober og 12. oktober 1962. Professor Thomassen har også avgitt muntlig forklaring for Høyesterett. De sakkyndiges uttalelser vil i det følgende bli referert i den utstrekning det ansees for nødvendig.
Om saksforholdet og partenes anførsler for øvrig vises til de tidligere retters domsgrunner.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer på vesentlige punkter den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall.
Det må antas å være på det rene, og er for øvrig heller ikke bestridt av noen av partene i saken, at en behandlende lege har en alminnelig plikt til - før han gjør bruk av et medikament - å forvisse seg om at dette svarer til det som han har til hensikt å bruke. Forsømmer han å lese på signaturen (etiketten), og bruker han som følge herav et feilaktig medikament eller for sterk dose,
Side:163
vil han vanligvis ha overtrådt sin undersøkelsesplikt og komme i ansvar for de skadelige følger av sin uaktsomhet.
Dette er imidlertid bare et utgangspunkt for bedømmelsen av ansvarsspørsmålet og løser i og for seg ikke det problem man står overfor i den foreliggende sak. Her er - så vidt jeg forstår - hovedspørsmålet dette om dr. Vaage - hensett til de særlige forhold som gjør seg gjeldende i saken - kan sies å ha utøvet den nødvendige kontroll med hensyn til det medikament han gjorde bruk av.
Dr. Vaage, som aktet å gi pasienten et smertestillende middel (lokalbedøvelse) i det ene øye, hadde til sin disposisjon på det militære legekontor en - for «leger og medisinere» beregnet - sanitetsveske som bl.a. inneholdt en standardpakning med øyemidler fra Rikshospitalets apotek og Forsvarets sanitet. Esken var påtrykt en fortegnelse som viste at den i alt skulle inneholde 4 ferdigpreparater, nemlig - foruten 2 salver - medikamentene «Atropin øyetabletter 0,32 mg» og - - «Pantocain-lameller». For de 2 sistnevnte medikamenter var det påtrykt følgende bruksanvisning: «Legges direkte på øyet.» Imidlertid var det - som nærmere påpekt i de tidligere dommer - formentlig fra Forsvarets side begått en beklagelig feil ved at esken - i stedet for de nevnte pantocain-lameller inneholdt pantocain-tabletter i sterkt konsentrert form beregnet på oppløsning i vann. Det bemerkes i denne forbindelse at når skadelidte Farstad ikke har rettet sitt søksmål også mot staten, skyldtes det at han har mottatt militær trygd (kr. 3600 i engangserstatning).
Dr. Vaage, som hadde gjort seg kjent med den tekst som sto utenpå esken, innskrenket seg til å finne frem til glasset med pantocain ved å lese dette ord på glassets signatur. Han mente dermed sikkert å kunne gå ut fra at han var kommet i besittelse av det medikament som han hadde tenkt å bruke, og at han trygt kunne følge den bruksanvisning som fantes på esken. Hadde han nærmere studert signaturen på glasset, ville han ikke bare blitt kjent med opplysningene om styrken («10 Tabl. zu 0,1»), men også at tablettene før bruken skulle oppløses i vann og hvordan oppløsningen skulle brukes.
Jeg har funnet det meget tvilsomt om det kan sies at dr. Vaage ved å ha forholdt seg som foran beskrevet har oppfylt den generelle undersøkelsesplikt som påhviler ham som lege. Det kan være grunn til i noen grad å reise kritikk mot at han ikke fullt ut gjorde bruk av de kontrollmidler som sto til hans disposisjon ved å studere glassets signatur. Likevel viker jeg tilbake for å fastslå at han derved har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Han måtte som situasjonen var - særlig i betraktning av at det gjaldt en standardpakning av ferdigpreparater fra Rikshospitalets apotek og Forsvarets sanitet, ha grunn til å gå ut fra at han kunne følge bruksanvisningen på pakningen uten å foreta den kontroll som det vanligvis pålå ham som behandlende lege å foreta.
Jeg finner støtte for min oppfatning i uttalelsene fra de sakkyndige. Det er nok så at det spørsmål som her foreligger til
Side:164
avgjørelse - om hvilken aktsomhetsnorm som skal gjelde - i første rekke er av juridisk og ikke av medisinsk natur. Likevel antar jeg at det er av stor betydning hvordan oppfatningen er på fremtredende legehold. Når bortsees fra øyenlege Abel, som under bevisopptaket har forklart at dr. Vaage må bebreides at han ikke i sin helhet leste signaturen på pantocain-glasset, har samtlige sakkyndige gitt uttrykk for en annen oppfatning. Særlig vekt finner jeg å burde legge på uttalelsene fra professorene Bertelsen og Thomassen, som underviser studentene i medisin ved universitetene i Bergen og Oslo. Professor Bertelsens uttalelse er referert i lagmannsrettens dom. I professor Thomassens erklæring av 17. august 1962 heter det bl.a. om det foreliggende spørsmål:
«I dette tilfellet har dr. Vaage sett en klar bruksanvisning utenpå esken, og hans oppgave må, etter å ha lest den, være å finne den pakning inne i esken som inneholder pantocain eller sygkrotein. Hans oppgave på det tidspunkt er altså å sørge for at han ikke tar pakningen med atropin, og han er allerede informert om bruksmåten av pantocainet når han bare får tak i det rette glasset. Dette glasset har etiketten med store bokstaver som forteller at det er pantocain, og saken skulle være klar.
For at en skal kunne si at det var en feil av dr. Vaage ikke å studere pantocninglassets tekst videre, må en - etter min oppfatning - også kunne si at han på det tidspunkt burde hatt en mistanke om at det forelå en feil.
Jeg finner imidlertid at det ikke var særlige grunner til at han - med de forutsetninger han da hadde - skulle fatte en slik mistanke, og det må jo også fremheves at det skal meget til før en ung lege får mistanke om at det er gjort en feil av autoritetene Forsvarets sanitet og Rikshospitalets apotek.»
Jeg vil tilføye at professor Finholt i sin sakkyndige erklæring har et noe divergerende syn. Han mener at dr. Vaage burde ha studert signaturen på pantocain-glasset så nøye at han foruten navnet også hadde funnet styrkeangivelsen. Men da professoren samtidig har gitt uttrykk for at den noe mangelfulle styrkeangivelse på glasset kunne ha reist tvil hos legen om styrken var 0,1 g eller 0,1 mg, kan jeg ikke se at erklæringen i særlig grad svekker betydningen av uttalelsene fra de andre sakkyndige. Professor Finholt har for øvrig uttalt at han «ikke finner det rimelig at han (dr. Vaage) ville søke etter bruksrettledningen på signaturen».
Den ankende part har særskilt fremholdt at den omstendighet at det i påskriften på kartongen sto anført ordet «lameller», mens pantocain-glasset inneholdt det som i vanlig forstand må betegnes som «tabletter», i og for seg var egnet til å vekke dr. Vaages mistanke og skulle gi ham en særlig grunn til kontroll. Jeg er ikke enig heri, og kan for dette punkts vedkommende i det vesentlige vise til den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall. Jeg tilføyer bare at ingen av de sakkyndige som Høyesterett har oppnevnt i saken, i sine erklæringer har tillagt det her nevnte moment noen betydning for avgjørelsen av ansvarsspørsmålet. - Som saken ligger an, kan jeg heller ikke finne at det er
Side:165
tilstrekkelig grunnlag for å bebreide dr. Vaage at han ikke ble oppmerksom på eller tilla det noen vekt at det i påskriften på kartongen - for pantocain-lamellenes vedkommende - ikke var angitt noe om styrkeforholdet (doseringen). Det er forklarlig og unnskyldelig at han - etter å ha lest bruksanvisningen på kartongen - gikk ut fra at tablettene hadde den styrke at de kunne legges direkte på øyet, og det kan etter min mening, som forholdene ligger an, ikke bebreides ham som en ansvarsbetingende uaktsomhet at han gjorde bruk av tablettene uten i hvert fall å anstille nærmere undersøkelse for å bringe doseringen på det rene.
Jeg finner heller ikke å kunne gi den ankende part medhold i at tablettenes størrelse og utseende var slik at dr. Vaage burde ha innsett at de ikke var egnet til å legges direkte på øyet, og at også dette skulle gi ham en særskilt oppfordring til å være på vakt. Som det vil sees er det særlig på dette punkt lagmannsretten har hatt sine tvil, og jeg må innrømme at ut fra en alminnelig legmannsbetraktning synes tablettene å være såpass store at de ikke var laget med henblikk på å skulle legges direkte på øyet. Imidlertid står man her overfor et spørsmål som i første rekke er av medisinsk art, og de sakkyndige leger har - med unntak av øyenlege Abel - ikke uttalt seg til støtte for den ankende parts oppfatning. Professor Thomassen har avgitt muntlig forklaring for Høyesterett nettopp om det her foreliggende spørsmål. Han har herunder uttalt at det for en lege ikke var forbundet med noen vanskelighet å anbringe tabletten under øyelokket, og at tabletten - om den hadde hatt den rette konsistens - meget snart ville gått i oppløsning på grunn av den sterke utsondring av tårekanalen. Professoren har gitt uttrykk for at det ikke var urimelig at dr. Vaage ikke reagerte overfor tablettenes størrelse og form, og denne oppfatning finner jeg ikke å kunne sette til side.
Jeg antar etter dette at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste, idet jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. På grunn av de tvil som avgjørelsen har frembudt, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel og Roll Matthiesen: Likeså.
Justitiarius Terje Wold: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall, lagdommer Refsum, og kan i vesentlige deler tiltre hans begrunnelse. Jeg skal tilføye:
Saken gjelder et tilfelle hvor det under legebehandling er benyttet feil medisin eller legemiddel. Slike tilfelle forelegges fra tid til annen for domstolene. Etter min mening er det riktig
Side:166
ved vurderingen å fastholde at legen må ha en ubetinget plikt til nøye å kontrollere den medisin eller det medikament han anvender. Den sakkyndige professor Thomassen uttrykker dette slik: «Det er en selvfølgelig plikt for legen at han må forvisse seg om at han bruker det medikament og i den dose man har til hensikt å bruke.»
Hvor det gjelder farmasøytiske spesialpreparater kan naturligvis ikke legen kontrollere innholdet. Men etter de forskrifter som gjelder skal slike spesialpreparater være forsynt med en trykt signatur som bl.a. skal inneholde preparatets navn, den kvalitative og kvantitative sammensetning og pakningens nettoinnhold. Dette vet legen, og han må lese signaturen for å sikre seg at han bruker det riktige medikament og den riktige dose (kvantum). Om den kontroll legen har som plikt å foreta uttaler den sakkyndige professor Finholt ved Universitetets farmasøytiske institutt i sin erklæring av 4. oktober 1962: «Den del av signaturen som inneholder opplysning om preparatets navn og kvalitative og kvantitative sammensetning, må - - - legen se nøye på før han anvender preparatet. Dreier det seg eksempelvis om tabletter som bare inneholder ett virksomt stoff, må legen på signaturen lese preparatets navn og styrke (= innhold av virksomt stoff pr. tablett). Dette er den eneste mulighet legen har for å kontrollere at preparatet er det han ønsker å gi pasienten. At det for preparater som skal appliseres på øyet er stor grunn til å se nøye på signaturen, fremgår av uttalelsen fra professoren i øyesykdommer ved Københavns universitet, dr. med. H. Ehlers: «Ved undervisningen i oftalmologi er det gennem de sidste 13 år hvert semester gentagne gange blevet indskærpet studenterne hver gang og nøje at se på etiketten, forinden et medicament placeres i et øje.»
Glassen med de pantocain-tabletter legen i vår sak - dr. Vaage - brukte på løytnant Farstads øye, var påført vanlig signatur. Men dr. Vaage så etter den forklaring han har gitt, bare navnet på medikamentet, «pantocain», og leste ellers intet av den signatur som var påført glasset, før han brukte tablettene. Det er klart at dette under vanlige forhold ville være uforsvarlig. Den pliktmessige kontroll en lege må foreta selv om han kjenner medikamentet fra før, er at han leser signaturen slik at han forvisser seg om legemidlets sammensetning. Slik kontroll foretok dr. Vaage ikke. Det spørsmål som foreligger er derfor etter min mening: Foreligger det i saken slike særegne omstendigheter at det var unnskyldelig og forsvarlig å fravike den vanlige kontroll av medikamentet legen hadde plikt til å foreta?
Det forhold som påberopes er den feil som Forsvarets sanitet hadde begått. Pakningen hadde en trykt angivelse om at den inneholdt pantocain-lameller, som kunne brukes direkte på øyet. Disse lameller fantes imidlertid ikke i pakningen. Ved en feil var i stedet pakket patocain-tabletter i sterkt konsentrert form, som ikke var noe øyemiddel, men etter bruksanvisningen på glasset skulle oppløses i vann og brukes til overflatebedøvning. Det var således begått en grov feil. Men denne feil opphevet ikke den
Side:167
kontrollplikt som dr. Vaage hadde. Snarere kan man si at den omstendighet at en slik feil kan begåes under pakkingen viser at legens selvstendige kontroll av medikamentets signatur før han bruker det, alltid er nødvendig. Det avgjørende spørsmål i saken er etter min mening enkelt: Var angivelsen på pakningen om at den inneholdt et øyemiddel pantocain, som kunne brukes direkte på øyet, nok til at dr. Vaage, da han i pakningen fant glasset med navnet pantocain, forsvarlig kunne anvende tablettene glasset inneholdt uten å foreta noen kontroll av medikamentets signatur?
Avgjørelsen må bero på en samlet vurdering. Men ved fastsettelsen av den målestokk som anvendes for forsvarligheten må det tas i betraktning at det er menneskers liv og helse det gjelder.
De sakkyndige leger er ikke samstemmige når det gjelder spørsmålet om dr. Vaages plikt til å kontrollere signaturen. Jeg finner likevel at det er grunn til å nevne at to av de sakkyndige for Høyesterett uttaler at det var behov for kontroll av signaturen, selv om de på grunn av feilen på pakningen finner at formildende omstendigheter i høy grad var til stede. Den sakkyndige professor Finholt uttaler således: «For saksøkte gjorde også andre spesielle forhold seg gjeldende. Han tok nemlig pantocain-glasset ut av en ytre emballasje hvorpå det sto: «Tetrakain (pantocain, sygkrotein) lameller. Legges direkte på øyet». Saksøkte hadde således god grunn til å gå ut fra at det glass på hvis signatur ordet pantocain stod anført med iøynefallende typer kunne legges direkte på saksøkerens øye. Men til tross for dette forhold, som i høy grad må betraktes som en formildende omstendighet, mener jeg at saksøkte burde ha lest signaturen så nøyaktig at han foruten preparatets navn hadde funnet styrkeangivelsen. - - -» Jeg nevner også at spesialist i øyensykdommer Hassa Abel, som behandlet Farstads øye umiddelbart etter at dr. Vaage hadde brukt pantocain-tabletten på øyet, har uttalt at dr. Vaages fremgangsmåte etter hans oppfatning var uaktsom. Dr. Vaage burde ha skjønt at pantocain-tabletten ikke skulle brukes direkte på øyet. Dr. Abel legger da vekt på størrelsen av tabletten. Han mener også at det var en feil av dr. Vaage at han ikke leste påskriften på pantocninglasset.
De sakkyndiges uttalelser har naturligvis stor verdi. Imidlertid beror den vurdering som må foretas for å avgjøre om dr. Vaage har handlet uaktsomt, ikke så meget på medisinske kunnskaper. Det er en vanlig aktsomhetsvurdering som må foretas. Ved denne vurdering legger jeg vekt på følgende omstendigheter: Dr. Vaage hadde ingen erfaring med hensyn til anvendelsen av pantocain til bedøving av øyet. Han hadde heller ikke sett lameller bli anbrakt direkte på øyet. Han sier selv at han ikke visste hvordan en lamell så ut. Det han kjente til fra før, var at man ved lokalbedøvning av øyet dryppet en oppløsning av bedøvelsesmidlet inn på øyet. Angivelsen på pakningen sa intet om den fremgangsmåte som skulle følges ved plaseringen av lamellen på øyet og heller intet om pantocain-lamellenes styrkegrad. Som lege visste han at pantocain er en sterk gift, som bare kan brukes på øyet i minimal
Side:168
dose. I den offisielle innholdsfortegnelse for sanitetsveske III til bruk for leger og medisinere er under post 11 «Diverse øyemidler» bl.a. oppført: «25 tabl. Pantocain 0,001 g». Dosen var altså meget liten, nemlig 1 milligram. Dr. Vaage fant navnet pantocain, men ikke betegnelsen lamell. På glasset fant han tabletter som Forsvarets sanitet i skriv av 30. juli 1957 beskriver slik:
«- - - Tablettenes størrelse er mange ganger større enn lamellene, slik at det derfor må være meget vanskelig å få dem applisert på et øye. Tabletten er ca. 2 mm tykk og har en diameter på ca. 8 mm eller mere, mens lamellene er på tykkelse som et vanlig skrivepapir og er firkantede, ca. 4 mm hver vei.»
Det jeg her har nevnt er etter min mening tilstrekkelig til å vise at dr. Vaage i dette tilfelle hadde et sterkt behov for å forvisse seg om at det var det riktige legemiddel han brukte. Jeg kan ikke se at omstendighetene fritok ham for å foreta den vanlige kontroll han hadde plikt til. Denne kontroll var heller ingen inngående granskning. Han skulle bare lese signaturen som var påklistret glasset, en helt enkelt ting, som det nesten sier seg selv at alle bør gjøre før man anvender et medikament. Hadde han det gjort, ville han etter min mening uten vanskelighet oppdaget at tablettene på glasset ikke skulle brukes til øynene. Selv om det nok er så at det foreligger formildende omstendigheter, finner jeg derfor at dr. Vaage likevel har handlet uaktsomt og at han er erstatningspliktig. Jeg uttaler meg ikke om erstatningens størrelse.
Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Helland):
Marineløytnant Petter Sigvald Farstad, født 1912, bopel Hillevåg i Hetland, har ved stevning av 8. mai 1958 ved prosessfullmektig overrettssakfører Thor Kluge, Stavanger, anlagt sak mot lege Lars Vaage, 31 år, Stokkav. 57 a, Stavanger, med krav om erstatning for tap påført ham ved at hans venstre øye ble alvorlig skadet ved saksøktes behandling av det 5. juni 1954. - - -
Etter de opplysninger som er kommet frem under hovedforhandlingen, må følgende faktiske forhold ansees bevist:
Saksøkeren er siden 1949 knyttet til Marineavsnitt, Stavanger og tjenstgjør som løytnant ved Ulsnes marinedepot, Hundvåg. Pinseaften 5. juni 1954 søkte han marinelegen, etter at han den foregående dag hadde oppdaget en blødning under bindehinnen i venstre øye. Marinelege ved Ulsnes var siden november 1953 saksøkte Vaage. Denne hadde tatt sin medisinske embetseksamen våren 1953, vikarierte derpå i et par måneder ved Stavanger sykehus og et par måneder ved Neevengården sykehus i Bergen og kom så til Ulsnes. Her befant seg på legekontoret ved hans ankomst bl.a. en såkalt sanitetsveske, og deri bl.a. en pappkartong av størrelse 8 x 4 x 2 cm. Kartongen er påtrykt «Øyemidler» og «Forsvarets sanitet. Rikshospitalets apotek», samt en innholdsfortegnelse omfattende 4 medikamenter. Blant disse står det ene angitt slik:
«Tetrakain (pantocain, sygkrotein) lameller.
Legges direkte på øyet.» Også om et av de andre midlene i kartongen står at det legges direkte på øyet.
Side:169
Saksøkte undersøkte saksøkerens øye og uttalte at det sikkert ville bli bra igjen uten noen behandling i løpet av 2-3 uker. Idet saksøkeren så skulle forlate legekontoret, bemerket han (saksøkeren) at han følte det som en mellomting mellom irritasjon og smerter i øyet. Saksøkte erklærte hertil at han skulle snart ordne det og ba saksøkeren ta plass i stolen. Av pappkartongen tok så saksøkte ut et lite sylindrisk glass (4 cm langt) merket «pantocain», tok en tablett derfra og la den direkte på saksøkerens øye. Det begynte straks å svi. Om dette sa han fra, men saksøkte bemerket at det ikke hadde noe på seg. Imidlertid øket svien mens saksøkeren ble sittende i stolen og det tok til med smerter som ble etter det han selv forklarer voldsomme, så at han reiste seg og ropte: «Nå ser jeg ikke mer», han så nemlig alt i tåke. Saksøkte la da innpå et eller annet som lindret noe, og uttalte at det var merkelig han skulle få smerter, disse tabletter var brukt hundrevis av ganger før. Tabletten ble fjernet fra øyet etter at ca. en tredjedel var oppløst, og saksøkte satte seg telefonisk i forbindelse med øyenlege Abel, Stavanger, til hvem så saksøkeren umiddelbart etter henvendte seg etter å ha fått vaselin og en kompress lagt på øyet av saksøkte. Det ble av dr. Abel konstatert en svær hevelse av huden på øyelokket, svær hevelse av bindehinnen med chemosis (klart ødem) og spredte blødninger i bindehinnen. Denne lå i en gelatinøs masse under øyelokket. Alt epitel på hornhinnen var vekk. Det forelå virkninger av en sterk etsning. Tross behandling gjennom lang tid hos dr. Abel og et forsøk med strålebehandling på Rikshospitalet, er øyets tilstand slik at synet på det må ansees praktisk talt tapt, og det er fortsatt smerter, lysskyhet og tåreflod. Øyet har vært praktisk talt upåvirkelig av den behandling som ellers gir bedring etter etsningsskader, og grunnen dertil er at hornhinnen i så stor utstrekning og dybde er skadet at ernæringsforholdene i denne hinne og epitelet ikke tilfredsstiller de nødvendige krav. Det er stadig et ujevnt arr innenfor øvre øyelokk, av utstrekning noe mindre enn en 1-øre, og ved at arret gnis mot hornhinnen, skyves det lett litt av det ytre lag av denne hinne. Synsstyrken er varierende, på «gode dager» 8-10 %, men som regel bare tilstrekkelig til å greie fingertelling på 1 meters avstand. Lesning med venstre øye er utelukket. Lysskyheten i dette øye bevirker også lysskyhet i det annet øye. Bare ved hel tildekning av det venstre øye unngåes dette. Det høyre øye har normal synsstyrke og har tilvennet seg avstandsbedømmelse. Det er ikke fare for at den sykelige tilstand skal bre seg til dette øye. Den grad hvori det venstre øyes tilstand generer saksøkeren, påvirkes av slike forhold som vind, trekk, støv, røk og uheldige lysforhold. Om den sannsynlige videre utvikling av tilstanden er det ifølge de sakkyndige vanskelig å uttale noe, fordi tilfellet avviker så meget fra hva man er vant til, tilstanden har holdt seg usedvanlig lenge. Arret må være falt helt til ro - noe det ingen sannsynlighet er for - før det kunne foretas en behandling som skulle kunne gjøre øyet seende igjen, dvs. en fullstendig transplantasjon av hele hornhinnen, i hele dens dybde. En slik operasjon - som vil måtte utføres på Rikshospitalet - medfører imidlertid risiko for det annet øye og kunne derfor ikke utføres uten at saksøkeren tross denne risiko krevet den utført, og selv da ville ingen lege gi seg i kast med den med mindre det i mellomtiden var skjedd noe med det høyre øyet, så man måtte gjøre alt for å bedre det venstre og ta risikoen ved en slik
Side:170
operasjon. Derimot kan det lettere bli tale om en begrenset transplantasjon, nemlig i det ytre skikt av hornhinnen, men selve synsstyrken bedres ikke derved. Det er de øvrige plager som kan reduseres ved denne art transplantasjon. Den kan foretas selv om arret på innsiden av øyelokket ikke heles. Dr. Abel som behandler saksøkeren, finner det rimelig at det blir en slik transplantasjon man kommer til å foreta.
Pantocain, som saksøkte brukte ved anledningen den 5. juni 1954, er beregnet på lokalbedøvelse, (lokalanestesi). En spesialist i øyensykdommer ville ikke grepet til lokalbedøvelse for å fjerne det ubehag blødningen i øyet medførte. Dette ubehag er kortvarig og moderat. Det naturlige ville være bare å foreskrive bruk av mørke briller inntil ubehaget var over. Saksøktes hensikt med likevel å foreta bedøvningen, må etter hans egen forklaring ha vært å sette saksøkeren i stand til å fullføre sitt arbeid den dag ved å gi øyet en forbigående lindring. Han var klar over at det å bedøve øyet ellers var ekstraordinært under de foreliggende omstendigheter.
Grunnlaget for søksmålet er at en pantocain-tablett som den saksøkte anvendte, tross den trykte anvisning på kartongen, ikke er bestemt til å legges direkte på øyet, men til å løses opp i destillert vann, hvoretter oppløsningen dryppes inn på øyet med pipette. Glasset hvori tablettene ligger (og hvis diameter er 1 cm, lengde som nevnt 4 cm), er på signaturens øverste rand med blå bokstaver av ca. 1/2 mm høyde påtrykt følgende bruksanvisning på tysk:
«1 Tablette in 5 ccm destilliertem Wasser gelöst - 2 % Lösung (Oberflächenanaesthesie).»
Dernest følger anvisning på to andre oppløsningsmåter. Nedenfor dette er signaturen med store røde bokstaver påtrykt «Pantocain», derunder atter med mindre blå bokstaver en angivelse av medikamentets sammensetning og til slutt på samme måte fabrikkens navn. I øvre venstre hjørne av signaturen står med større hvite bokstaver på blå bunn: «10 Tabl. zu 0,1». Det lå i esken også en på tysk avfattet redegjørelse fra fabrikken om dette medikament, så vel i dets her foreliggende tablettform som i andre fremstillinger.
Angående hvordan det er gått til at det ikke er overensstemmelse mellom den norske bruksanvisning som er påtrykt esken, og den tyske som er påtrykt signaturen på glasset i esken, foreligger opplysninger i saken som viser at Marinens sanitetsdepot Vestlandet (dengang Sjøforsvarets sanitetsdepot), i 1951 skulle pakke en rekke sanitetsvesker, til hvis innhold også hørte øyemidler. Blant øyemidlene skulle det være bl.a. pantocain-lameller av styrke 0,001 gram. Disse er bestemt til å legges direkte på øyet. Da feltapoteket (som er Rikshospitalets apotek i Oslo) i øyeblikket ikke kunne effektuere bestillingen, rekvirerte Sanitetsdepoet isteden lamellene (kalt tabletter) fra Sanitetsmagasinet Vestlandet. Det er på det rene at rekvisisjonen korrekt lød på en styrkegrad av 0,001. Likevel viser leverandørens (Sanitetsmagasinets) kartotekkort at det på denne rekvisisjon er blitt utlevert pantocain-tabletter 0,1, uten at feilen ble oppdaget ved mottagelsen og ved den senere pakning av kartongene med øyemidler. Det er sannsynlig at feltapoteket har levert de tomme kartonger som er brukt, og på det vilkår at pakningen skulle skje under tilsyn av provisor eller lege, uten at retten anser det nødvendig
Side:171
å komme nærmere inn på hvordan feilen er oppstått. Etter det materiale som er fremlagt i denne sak, synes det ikke å ha kunnet utpekes noen bestemt skyldig i så måte. Ifølge lov om uføretrygd for militærpersoner av 19. juni 1953 §26 nr. 1 er staten fritatt for å svare erstatning utover det som ytes etter bestemmelsene i denne lov. - - -
Den ene oppnevnte sakkyndige, øyenlege Abel, har angående bruken av pantocain-tabletter opplyst at de i mange år har vært alminnelig brukt, spesielt av kirurger, til bedøvelse. Når det gjelder bedøvelse av et øye, oppløses tabletten først og oppløsningen dryppes innpå. Ved annen bedøvelse foretas injeksjon av oppløsningen. At saksøkte i studietiden ikke fikk nøyere undervisning på området, skyldes antagelig at det i senere år er alminnelig å få oppløsningen levert ferdig fra apotek. Den sakkyndige mener at tablettens størrelse skulle foranlediget saksøkte til å ta en liten pause til ettertanke. Og selvfølgelig skal man lese påskriften på glasset. Men det er noe leger ikke alltid gjør, og det er vanskelig å svare direkte på spørsmålet om saksøkte er å bebreide her. Selv pleier den sakkyndige, når han ser bruksanvisninger på forskjellige sprog, å lese den norske. Det pleier ikke være noen forskjell, slikt er en urimelighet. Saksøkte måtte forstå at det ikke var lameller han fant i glasset. En lamell har ikke noen tykkelse. Uttrykket lamell har for øvrig vært lite brukt her i landet. Men om øyenlegen selv kjenner preparatet, vil han ikke betegne saksøktes handlemåte her som uaktsom, fordi det er vanskelig for den (54 år gamle) sakkyndige å sette seg inn i den nys utdannede saksøktes utdannelse og situasjon. Han betegner det som «litt for lettvint» å dømme ham. Den sakkyndige stiller seg undrende til at saksøkte syntes han kunne legge en så stor gjenstand inn på øyet. Det kunne ikke være helt lett å få det til. Med hensyn til de egentlige lameller betegner den sakkyndige det som en uskikk at en bedrift som f.eks. Rosenberg Mek. Verksted oppbevarer slike til bruk for arbeiderne selv. I en feltpakning hos en militærlege er det vanskelig å forstå hvilken hensikt det kunne være med å ha lameller. Tilfelle hvor en lamell har voldt skade, kjenner den sakkyndige ikke til. Men øyenspesialistene er imot enhver utidig bruk av lokalanestesimidler. Saksøkte er ikke å bebreide for overhodet å ha tatt saksøkerens øye under behandling, idet en blødning under bindehinnen er en dagligdags ting som kan oppstå bare ved f. eks. gnidning av øyet så et blodkar brister. På den annen side besto det etter loven av 29. april 1927 om legers rettigheter og plikter ikke noen plikt for saksøkte til å behandle tilfellet. Det er ikke nok til forklaring av den massive etsningsskade saksøkeren fikk, å gå ut fra at han var allergisk overfor pantocain. En prøve anstillet nå for å konstatere om han det er, f.eks. ved en injeksjon av pantocain i hans kropp, ville heller ikke iøvrig ha noen betydning, da det foreligger den mulighet at det er gjennom det som er skjedd han er blitt allergisk. Den sakkyndige betegner det som lite rimelig at skaden er oppstått som følge at et samspill mellom blødningen under bindehinnen og bruken av pantocain-tabletten. Den sakkyndige betegner saksøkerens tilstand som en sykdomstilstand, ikke en invaliditet. Han er stadig syk og av den grunn ofte ufør. I det frie arbeidsliv ville han være 100 % sykmeldt. Men slik han blir tatt hensyn til innenfor Marinen stiller det seg annerledes. På spørsmål om det er fare for forverrelse av tilstanden, har den sakkyndige uttalt at den ikke kan
Side:172
bli stort verre enn den er med hensyn til de subjektive plager og innflytelsen på arbeidsevnen. I brev av 24. august 1956 til Rikstrygdeverket ga dr. Abel denne konklusjon, som han har fastholdt også nå: «Farstads venstre øye er ved etsing oppstått under legebehandling den 5. juni 1954 så skadet at synet er redusert meget betydelig, og på en slik måte at øyet for fremtiden kun kan sies å representere en reserve betinget av ev. heldig forløpende corneatransplantasjon. Det er mest realistisk i dag å regne synet på det skadede øye for praktisk sett tapt. Invaliditetsgrad etter RTV's tabell: 18 %». I tillegg hertil erklærer den sakkyndige at skaden på øyelokket antagelig også skyldes en mekanisk innvirkning av den store tablett. Man må også regne med at en så grov ting som en tablett vil skade hornhinneepitelet. Antagelig er tabletten av saksøkte lagt under nedre øyelokk, og den har så glidd oppover, slik fremmedlegemer i øyet vanlig gjør. Det foreligger en kombinasjon av kjemisk og fysisk innvirkning. Hornhinneepitelet ville ikke forsvunnet på så kort tid ved bare kjemisk innvirkning. På den annen side ville det ha blitt en avskrapning på hornhinnen også ved en kjemisk ufarlig tablett av form som den anvendte. Tilfellet Magnussen betegner den sakkyndige som forbløffende likt saksøkerens. Utenom disse to tilfelle har han i sin praksis kun sett ett som tilnærmelsesvis kan sammenlignes med dem når det gjelder kjemisk skadeinnvirkning, nemlig etter en eksplosjonsulykke i 1954. Grunnen til den hårdnakkede skadetilstand ligger mulig i at skaden går så dypt innover. Tilfellene betegnes som helt usedvanlige.
Den annen oppnevnte sakkyndige, øyenlege Braathen, 56 år, har opplyst at den 2 % oppløsning som fremkommer ved at den tyske bruksanvisning på glasset følges, i virkeligheten er for sterk for øyet. øyenleger bruker ikke sterkere oppløsning enn 1/2 og 1 %. Til vanlige slimhinner kan derimot en 2 % oppløsning godt brukes. Av det som her er sagt, følger at tabletter som dem saksøkte brukte ved anledningen, overhodet ikke er egnet til anbringelse i en pakning for øyemidler. Denne uttalelse sluttet også øyenlege Abel seg til. Lameller som de fremlagte grønne, har dr. Braathen ikke tidligere sett, og han vet ikke av noen øyenlege i nåtiden som har brukt dem. Man nytter bare oppløsninger som er laget ferdige fra apotek. Overgangen fra den tidligere vanlige fremgangsmåte, at legen selv laget oppløsningen, er skjedd før dr. Braathen begynte å praktisere som lege. Imidlertid er det forståelig at bedøvelsesmidler i fast form, beregnet på å oppløses før bruken, leveres til militært bruk (krigsbruk), da de er mer holdbare og uten risiko for å spilles slik som en væske. Sanitetsveskene er egentlig bestemt til krigsbruk. At de overhodet nyttes i fredstid, kommer antagelig av at man har så store lagre, og at der må skje en veksling. Det er ikke all medisin som er holdbar. Man kan ikke pakke i dag den medisin som skal nyttes etter kanskje en årrekke. Derfor må medikamentene i sanitetsveskene brukes også nå i fredstid.
Selve den ting at saksøkte grep til den utvei å lokalbedøve øyet for å lindre ubehag, kritiseres ikke av øyenlege Braathen. Lokalbedøvning fremkaller i de første øyeblikk svie, men den går fort over. En tablett som den der ble brukt, ville ifølge dr. Braathen, selv om den hadde vært kjemisk ufarlig, ha irritert hornhinneepitelet, med avskrapning til følge, men ikke med noen varig sådan beskadigelse. Det er den kjemiske
Side:173
virkning som har fremkalt det endelige resultat. Selv ville dr. Braathen ikke ha lagt en slik tablett innpå øyet, og for øvrig heller ikke en lamell. Tabletten må være svært lite egnet til å legges innpå øyet, selv om en må godkjenne saksøktes forklaring om at det ikke var vanskelig å foreta selve anbringelsen. Når man i pakken forefinner en gjenstand som den der ble brukt, ville dr. Braathen for sitt vedkommende vanskelig ha godkjent den som en lamell, han ville kalle den en tablett. Størrelsen var det likevel ikke så stor forskjell på, snarere vekten. De militære pakninger må imidlertid forutsettes å inneholde nøyaktig det som står utenpå, og feilen er her at det er blitt levert tabletter istedenfor lameller. Selv ville dr. Braathen i saksøktes situasjon ha stolt på at det som sto utenpå esken i en militær pakning, var korrekt. Man behøvet neppe regne med at noen skulle ha byttet om medikamentene eller lagt noe oppi som ikke hørte hjemme der, snarere omvendt, at noe av innholdet var borttatt. Når saksøkte under sin utdannelse hverken hadde sett tabletter eller lameller som de der her er tale om, kan man ikke vente at han fant grunn til å tvile på at det som sto på esken var korrekt. En lege må f. eks. stole på at apoteket lager medisinen etter hans resept, og har intet middel til å kontrollere om en oppløsning feilaktig er laget 10 ganger sterkere enn resepten angir. Når saksøkte hadde for seg en av sanitetsdepotets standardvesker, kan han ikke stille seg skeptisk til den. Øyenlege Braathen finner det ikke uaktsomt av saksøkte at han unnlot å lese signaturen på selve glasset.
Det er opplyst at ved skifte av lege gjennomgåes legekontorets utstyr, men ikke innholdet av de enkelte esker. Her tas det kun stikkprøver.
Når det gjelder spørsmålet om mulighet for forverrelse av saksøkerens tilstand, slutter øyenlege Braathen seg til hva der er uttalt av den annen sakkyndige. Likeså når det gjelder den forbedring som bør søkes fremkalt ved en begrenset transplantasjon på hornhinnen. Dette må imidlertid bedømmes av den professor ved Rikshospitalet som selv skal utføre operasjonen. Fordelen ved en slik er at arret på øvre øyelokks innside da vil skrape mot en glatt og sterk hornhinne og derfor ikke genere i den grad som nå, og lysskyheten og tårefloden vil kunne bedres. Imidlertid kan operasjonen ikke gi noen rimelig sjanse før det nevnte arr er hva legene kaller «dødt» som arr.
Av litteratur om emnet har fra prosessfullmektigens side vært henvist til Ellinor Jakobsen: Lægers civilretslige ansvar, Kr. Andersen: Norsk erstatningsrett side 50 flg. og et foredrag av samme, inntatt i Jussens Venner serie H nr. 2, samt Dagfinn Dahls avhandling i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.241. - Av dommer er foruten de før nevnte i Retstidende 1948, 1903 og 1914 henvist til Rt-1951-950. Ytterligere har retten gjennomgått dommer i Rt-1916-673, Rt-1919-1, Rt-1935-1090, Rt-1936-337, Rt-1937-974 og i RG-1938-717, RG-1951-348, RG-1953-389, RG-1954-601, RG-1956-45 og av litteratur: Avhandling i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.57 av medisinalråd Jon Bjørnsson, J. Øvergaard: Norsk erstatningsrett side 125 flg., Lassen: Erstatning og trygd side 144, Kjerschow i Nordisk Tidsskrift for Strafferett 1933 1, samt 2 artikler i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 18 og 19 for 1958 av Dagfinn Dahl.
Retten skal bemerke:
Når det gjelder erstatningsansvar for utvist skyld, (forsett eller
Side:174
uaktsomhet), står leger ikke i noen annen stilling enn enhver annen. Også av dem må det kreves at de i utøvelsen av sitt yrke ikke er skjødesløse, men er seg sitt ansvar bevisst og viser det i gjerning. Herom er det heller ikke noen tvil hos noen som har tatt emnet opp til vitenskapelig behandling, likesom alle dommer som streifer inn på dette tema, tydelig bygger på denne grunnoppfatning.
I sin studietid har saksøkte lært at det finnes bedøvende preparater i fast form, beregnet til å anbringes direkte på øyet. Etter en kortere tids hospitalstjeneste etter eksamen blir han utkommandert til sanitetslegetjeneste på Ulsnes og forefinner her blant Forsvarets medikamenter en kartong med signaturen «Øyemidler» og deriblant oppregnet 2 som angis å skulle legges direkte på øyet. Han hadde da, utfra det han hadde lært i studietiden, ikke rimelig grunn til å stille seg skeptisk til selve denne fremgangsmåte. Dertil kom at det var naturlig at der i Forsvarets sanitetsveske fortrinnsvis lå medikamenter i fast form.
Så finner han i kartongen pantocain-preparatet. Dette var ifølge kartongen 1 av de 2 som skulle legges på øyet. Preparatet ligger i et lite glass som med iøynefallende røde bokstaver på signaturen er merket Pantocain. Saksøkte har utelukkende festet seg ved dette. Det var det han hadde bruk for å vite etter det han hadde lest på kartongen. Retten kan ikke stemple det som uaktsomhet at han da gikk ut fra at her var full overensstemmelse. Det er på det rene at det var begått en feil av leverandøren eller pakkeren. Men saksøkte hadde, så langt hans handlemåte hittil er beskrevet, ikke rimelig foranledning til å bli oppmerksom på denne feil. Glassets signatur var påtrykt en del som ingen interesse hadde for legen, om sammensetningen og fabrikatet. Anvisningen om å løse opp var trykt med nærmest mikroskopiske typer som ikke var egnet til å påkalle oppmerksomheten. Hvor fjernt det var fra saksøktes tanke at det kunne være noen avvikende bruksanvisning på selve glasset, fremgår av det forhold at han selv ikke etter at saksøkeren hadde begitt seg på vei til øyenspesialisten, ga seg til å lese teksten på signaturen. Og selv om saksøkte i tide hadde lest den og laget en 2 % oppløsning, ville en slik være dobbelt så sterk som den sterkeste oppløsning øyenleger bruker.
Men da han så åpner glasset og heller ut en tablett i hånden, oppstår spørsmålet om uaktsomhet på ny i en annen form: er han å bebreide at han ikke stusset, ble mistenksom, vendte tilbake til glassets signatur og nå ofret den en nøyere oppmerksomhet da han så medikamentets form og størrelse? Retten må være enig med saksøktes prosessfullmektig i at tilfellet Magnussen her betyr overordentlig meget for bedømmelsen av saksøktes skyld. Det må ansees bevist at det er samme slags tablett saksøkte noen uker forut hadde lagt innpå Magnussens øye uten å se eller høre et ord om at der oppsto noen skade. Riktignok var saksøkte ved den anledning ikke rykket ut fra legekontoret på Ulsnes, hvor Forsvarets medikamenter befant seg, men fra sitt hjem i Stavanger. Men han anvendte til dels militære medikamenter i sin private praksis (og omvendt). Magnussen betegner kartongen som gråaktig, den fremlagte er gråhvit; noen uoverensstemmelse behøver det ikke å være her. Og Magnussen så at tabletten lå i en liten glasstube. Han fikk ytterligere en tablett til oppbevaring for eventuell bruk om natten og har forklart at den så ut som de fremlagte pantocain-tabletter, etter at både disse og lamellene har
Side:175
vært forevist ham i retten. Virkningen var den samme i begge pasienters øye. At det mulig er gått noen minutter mer før Magnussen kjente virkningen, er ikke noe motbevis. Det kan ikke herske berettiget tvil om identiteten mellom de anvendte tabletter, og for begge har det altså foreligget direktiv på pakningen om direkte anbringelse på øyet, og slik anvendte saksøkte dem. Men det lar seg vanskelig gjøre under disse omstendigheter å bebreide saksøkte som uaktsomhet at han ikke den 5. juni 1954 på legekontoret på Ulsnes stanset opp og så seg nøyere for før han nå for annen gang la en slik tablett innpå et øye, når han hverken hadde sett eller hørt om noen uheldig reaksjon etter sin bruk av samme slags tablett på Magnussen noen uker i forveien. Skulle det bebreides ham at han ikke tenkte over hvorvidt en gjenstand av denne form, størrelse og vekt kunne være en lamell, så var det ikke nå på Ulsnes han kunne bebreides dette, men da han holdt den i sin hånd hos Magnussen. Nå er han gjennom erfaringen inntil visshet styrket i den tro at innholdet svarer til eskens signatur. På denne sto oppregnet:
1. Atropin øyetabletter 0,32 mg
2. Legges direkte på øyet.
2. Tetrakain (pantocain, sygkrotein) lameller
Legges direkte på øyet.
3. Argacidsalve 5 %
4. Gul øyesalve 2 %
Nr. 1, 3 og 4 fantes helt korrekt i esken. Det forelå da ikke grunn til å tvile på at pantocain-preparatet som lå i esken, også var korrekt. Det er jo også fremholdt fra sakkyndig hold at ordet lamell ikke har noen skarp avgrensning i den medisinske terminologi og er lite brukt her i landet. Det må også legges vekt på at saksøkte fra sin studietid og kandidattjeneste ikke hadde noen erfaring om lameller til bruk i øyet. Han er 1/2 år etter eksamen utkommandert til tjeneste på Ulsnes, som han derfor var pliktig å utføre. Det å legge innpå øyet et tablett av størrelse og form som den foreliggende, men av korrekt styrkegrad 0,001 gr, ville nok kunne medføre en avskrapning, men ville ikke ha påført øyet noen varig beskadigelse, jfr. hva foran er referert fra de sakkyndige forklaringer. Feilen er her at styrken var 0,1 gr. Men saksøkte hadde ingen foranledning til å reise spørsmålet om styrken var som den skulle være.
At saksøkte overhodet tok saksøkeren under behandling, og ikke henviste ham til spesialist for den blødning som forelå er saksøkte ikke å bebreide for, jfr. begge de sakkyndiges utsagn derom. Og retten må si seg enig med øyenlege Braathen i at det å gripe til den utvei å gi saksøkeren lindring ved en lokalbedøvelse, kan saksøkte ikke kritiseres særlig for under de forhold som forelå. Det er vel i alminnelighet overflødig å anvende lokalbedøvelse i anledning av en slik blødning som saksøkeren hadde, men det er ikke noen feil å gjøre det.
Det saksøkte foretok for å avbøte skaden da den først var skjedd, har etter de sakkyndiges utsagn vært helt korrekt. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Helge Refsum og Odd Schei):
- - -
Det er for lagmannsretten fremlagt noen nye dokumenter, hvorav
Side:176
nevnes skriv av 2. desember 1959 fra Københavns Universitet, Det lægevidenskabelige Fakultet, til overrettssakfører Kluge, og skriv av 7. desember 1959 fra professor Erik Waaler, dr. F. G. Gades pathologiskanatomiske laboratorium, Universitetet i Bergen, til overrettssakfører Kluge. Som oppnevnte sakkyndige har professor i oftalmologi ved Universitetet i Bergen overlege dr. med. Torsten I. Bertelsen og øyenlege S. J. Braathen møtt og avgitt muntlige erklæringer under ankeforhandlingen.
Under ankeforhandlingen er fremlagt herredsrettsdokument nr. 19, en trykt fortegnelse over instrumenter og medikamenter m.v. På 1. side står: «FORSVARETS SANITET. Sanitetsveske III (Leger og medisinere).» Det er uklart hvem som har sendt eller levert denne til herredsretten og hvor den stammer fra. Det er noen blyantmerker og -notater på dokumentet. 2. vitne, kvartermester Bårdsen, har forklart at i hvert fall noe av det blyantskrevne er hans håndskrift.
Lagmannsretten - dens flertall, lagmann Eftestøl og lagdommer Schei - kommer, skjønt under sterk tvil, til samme resultat som herredsretten, og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse, bortsett fra at det ikke finnes nødvendig å ta standpunkt til betydningen av tilfellet Magnussen.
I tilslutning til hva også herredsretten har funnet å være på det rene, finnes det godtgjort at skaden skyldes at Vaage la en tablett som i herredsrettsdommen nevnt på Farstads øye, og at Vaage tok eller hadde tablettglasset fra en slik kartong som beskrevet i herredsrettsdommen. Det kan ikke antas at kartongen også inneholdt en konvolutt sygkrotein (pantocain-tetrakain) lameller. Det finnes godtgjort at Vaage ved anledningen leste eller fra tidligere lesning kjente til det som står utenpå kartongen, og plaserte tabletten direkte på øyet i henhold til bruksanvisningen på kartongen om tetrakain (pantocain-, sygkrotein-)-lameller, som han uten videre rettet seg etter. Han hadde sett ordet Pantocain på etiketten på glasset, men ikke lest det som ellers står på den. Det må antas at tabletten ble fjernet da Farstad reiste seg opp og ropte at han ikke så mer.
Vaage har studert ved Universitetet i Bergen. Undervisning i øyensykdommer fikk studentene imidlertid ved Københavns Universitet. Det nevnte skriv fra det medisinske fakultet ved Københavns Universitet inneholder sålydende uttalelse fra professor i øyensykdommer ved universitetet H. Ehlers:
«Ved undervisningen i oftalmologi er det gennem de sidste 13 år hvert semester gentagne gange blevet indskjærpet studenterne hvergang og nøje at se på etiketten, forinden et medicament placeres i et øje. Medicamenter i form av lameller står omtalt i den officielle, fælles skandinaviske «Nordisk Lärebok i Oftal miatrik» side 103. Øjenmedicamenter i lamelform benyttes sædvanligvis ikke på Rigshospitalets afdeling for øjensygdomme og hører ikke til de metoder, der demonstreres ved studenterundervisningen.»
I skrivet er også gjengitt en uttalelse fra professor i farmakologi ved universitetet Knud O. Møller. I uttalelsen sies det blant annet at det nøye innprentes studentene at de alltid nøye etterser et legemiddels navn og de øvrige påskrifter emballasjen måtte være forsynt med før de gir legemidlet til en patient.
Side:177
I det nevnte skriv fra professor Waaler heter det blant annet:
«Ved undervisningen i farmakologi gjøres det rede for preparatenes terapeutiske doser og maximal-doser, samt farene ved overskridelse av maximal-dosen. Lægenes plikt til å påse at pasienten får medikamentene i de tilsiktede doser understrekes, men det rettslige ansvar berøres i regelen ikke.»
Professor Bertelsen har som sakkyndig uttalt at når emballasjen et medikament er levert i består av flere lag og det er bruksanvisning på det ytterste, finner han det ikke rimelig at legen skal lese seg lagvis igjennom emballasjen. Det må være nok at han leser bruksanvisningen på det ytterste lag. «Lameller» som medikamentform får studentene ikke høre om i den medisinske undervisning i Danmark og Norge. Professoren kjenner betegnelsen lameller for preparater som de i den fremlagte konvolutt «sygkroteinlameller» - som er meget tynnere enn tablettene i det fremlagte glass pantocain. Men en alminnelig medisinsk kandidat kan ikke forutsettes å kjenne betegnelsen. Professoren er «slett ikke sikker på» at en alminnelig medisinsk kandidat vil stusse ved at tabletter som de saken gjelder, skal være lameller. Professoren tror ikke det vil være vanskelig å plasere en slik tablett på et øye.
Øyenlege Braathen har sluttet seg til professor Bertelsen og for øvrig uttalt seg i samsvar med sin uttalelse for herredsretten slik den er gjengitt i herredsrettsdommen.
Under hensyn til de sakkyndiges uttalelser finner rettens flertall at det ikke var ansvarsbetingende uaktsomhet av Vaage at han i tillit til det som sto på kartongen bestemte seg til å bruke pantocain-preparatet i denne, og da på den på kartongen anviste måte, uten å lese det som sto på signaturen (ut over det store og tydelige ord Pantocain). Han har forklart, og det er ingen grunn til å tvile på, at han fra studiet visste at pantocain er et lokalbedøvningsmiddel. Han måtte kunne ha stor tillit til det som står på en standardpakning som han må gå ut fra er laget for Forsvarets sanitet av Rikshospitalets apotek.
Rettens flertall finner ikke at det kan bebreides Vaage at han ikke reagerte på at disse tablettene skulle være lameller. De er skiveformet. Rettens flertall tør ikke bestemt si at de er for tykke til å kunne kalles lameller, og finner i hvert fall ikke at det kan legges Vaage til last at han ikke fant det merkelig at slike ting som disse tablettene skulle kunne kalles lameller.
Det som særlig har voldt tvil for flertallet er spørsmålet om Vaage burde ha tenkt seg at så vidt tykke skiver tross det som sto på kartongen ikke var beregnet til å legges direkte på øyet, men til å oppløses og således fortynnes. Når flertallet er blitt stående ved at det ikke finner at det bør tilregnes ham som ansvarsbetingende uaktsomhet at han ikke fattet mistanke om uoverensstemmelse mellom det som sto på Rikshospitalets apoteks pakning for Forsvarets sanitet, og innholdet, har flertallet for øye at målestokken for bedømmelsen av Vaages forhold må være hva som bør ventes av en fornuftig og ordentlig, men like ung og uerfaren lege, som ikke er spesialist. De sakkyndiges erklæringer må nærmest sies å tale mot å regne Vaages forhold for ansvarsbetingende. Flertallet finner i tilslutning til daværende assessor Bergs votum i Rt. for 1914 913 at
Side:178
tvilen må komme saksøkte til gode, og viser også til Kristen Andersens Erstatningsrett side 104-5.
Rettens nevnte flertall stemmer etter foranstående for at herredsrettens dom stadfestes.
Saken er funnet særlig tvilsom, og flertallet finner at saksomkostninger av den grunn heller ikke bør tilkjennes for lagmannsretten.
Lagdommer Helge Refsum, som er kommet til det resultat at legen ved anledningen opptrådte så uaktsomt at han bør være erstatningspliktig, skal bemerke:
Han finner at legen burde ha lest originalsignaturen på medisinen før han brukte denne på pasienten. Signaturen på preparatet antas å være den viktigste og vesentligste informasjon om sammensetningen av medikamentet for legen som skal bruke det.
Dette synes også å være forutsatt i forskriftene i kgl. res. av 22. februar 1935, og i kgl. res. av 26. september 1958 om forskrifter om medisinforsyningen m.v. på sykehus §17, og i «Forskrifter om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek» av 27. september 1957. Signaturen på medisinrøret viser meget tydelig at dette inneholdt et meget sterkt konsentrert legemiddel Pantocain, «10 Tabl. zu 0,1 g», og oppgir dessuten, riktignok med meget små bokstaver, at legemidlet må løses opp i vann før bruken. Under henvisning til uttalelsene fra professoren i farmakologi ved Københavns Universitet, dr. med. Knud O. Møller og fra professoren i øyensykdommer ved Københavns Universitet, dr. med. H. Ehlers, finner han det meget påfallende om kravene til normen for varsomheten når det gjelder en leges plikt til å lese originalsignaturen skulle være så ulike i Danmark og Norge. Det er jo 2 land som siden gammelt ikke bare i medisinallovgivningen men i rettsreglene ellers har så mange fellestrekk. Signaturen på den indre emballasje, originalsignaturen, bør og må legen lese for å være så aktsom som normene for hans yrke foreskriver.
Lagdommer Refsum finner også grunn til å feste seg ved at om ikke legen kjente til den medisinske betydning av ordet lamell, så inneholder «Resepthåndboken» utgitt av Norges Apotekerforening side 276 (utg. 1959) og eldre utgaver av tilsvarende publikasjon i listen over spesialpreparater om Sygkrotein Fenix m. a.: «Lameller, tetracain chlorid. 0,25 mg». At ordet lamell ikke er nevnt mellom legemiddelformer som er fastsatt av «Den nordiske farmakope-nemnd» finner han ikke avgjørende.
Det burde helst skjerpe legens oppmerksomhet og varsle ham om å lese originalsignaturen, at det legemiddel som i innholdsangivelsen på den ytre kartongpakning kalles lameller, viser seg å være en tablett.
I både nordiske og engelske ordbøker, f. eks. Oxford Dictionary, nevnes gjerne at lamell er en tynn skive, hinne eller plate.
Alle forhold tatt i betraktning finner han at i den situasjon som forelå, var det uaktsomt av legen å ikke lese originalsignaturen. Å lese denne er en forsiktighetsregel som i de fleste tilfelle ikke vil bety særlig bry og tidshefte for legen, og det bør derfor være normen at dette blir gjort. Dette synes å stemme best med de omhyggelige regler som ellers gjelder for signatur og registrering av legemidler. - - -