LF-1996-531

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1996-12-02
Publisert:	LF-1996-00531
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett Nr. 96-00005 A. - Frostating lagmannsrett LF-1996-00531 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokatfirma Liv Clemetsen & Co v/advokat Petter N. Sterud, Oslo). Ankemotpart: Trondheim kommune v/ordføreren, Trondheim (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Trondheim v/advokat Elisabeth Myran Winsnes, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Sissel Endresen. 3 meddommere - Mindretall: Sorenskriver Morten Gunnes. 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-1, §4-20, Tvistemålsloven (1915) §476, Tvistemålsloven (1915)

Saken gjelder overprøving av vedtak i Fylkesnemnda for sosiale saker, nektelse av tilbakeføring av foreldreansvar, samværsrett og spørsmål om adopsjon.

A, født xx.xx.1965 har fire barn, B, 20 år, C 13 år, D 11 år og E 6 år. C og D har samme far. Den 6. juni 1988 overtok barnevernet i Trondheim omsorgen for de tre barna som A da hadde. B flyttet imidlertid til sin far, slik at vedtaket ikke ble effektuert. Etter kort tid flyttet hun tilbake til sin mor, og har bodd hos henne til hun ble voksen. C og D ble plassert i samme fosterhjem, hos F og G, hvor de har bodd siden.

E ble født september 1990. Den 5. november 1990 fattet Trondheim barnevernsnemnd vedtak om å frata A den daglige omsorg og foreldreansvaret for E, med sikte på adopsjon. Fylkesmannen stadfestet vedtaket 11. juli 1991. Saken ble brakt inn for Trondheim byrett, som i dom av 26. mars 1993 frifant staten. Saken ble anket til Høyesterett, men anken ble trukket.

E ble umiddelbart etter omsorgsovertakelsen plassert i samme fosterhjem som C og D, og har bodd der siden.

Den 5. desember 1994 fremsatte A begjæring overfor Fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag om tilbakeføring av foreldreansvaret for E samt utvidet samværsrett. Trondheim kommune svarte med å be om fylkesnemndas samtykke til adopsjon. Spørsmålene ble behandlet under ett av fylkesnemnda, som 3. november 1995 fattet vedtak med slik slutning:

"Fylkesnemnda anser vilkårene i lov om barneverntjenester (bvl) §4-20 annet ledd litra a-c til stede og gir samtykke til at F og G, X, får adoptere E født september 90."

Det fremgår ikke av vedtakets slutning om fylkesnemnda har tatt stilling til spørsmålet om tilbakeføring av foreldreansvaret direkte. I premissene fremgår det imidlertid at begge spørsmål er vurdert, og sett i sammenheng, slik at As krav om foreldreansvar og utvidet samværsrett anses avslått ved samme vedtak.

A brakte fylkesnemndas avgjørelse inn for Trondheim byrett, som den 22. april 1996 avsa dom med slik domsslutning:

"Trondheim kommune frifinnes."

A har i rett tid påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Trondheim komune har tatt til motmæle. Hovedforhandling i saken ble avholdt 23. og 24. oktober 1996. A avga partsforklaring, og det ble avhørt åtte vitner, herunder psykolog Jim Åge Nøtterstad som var oppnevnt som sakkyndig da fylkesnemnda behandlet saken. Psykolog Sverre Asmervik som var oppnevt som sakkyndig da byretten behandlet saken, forklarte seg som sakkyndig engasjert av A. Om saksforholdet for øvrig vises til Trondheim byretts dom. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Saken gjelder prøving av fylkesnemndas vedtak. Partene har overfor lagmannsretten reist spørsmål om lagmannsretten kan prøve den del av fylkesnemndas vedtak som gjelder adopsjonsspørsmålet. Dette kommer lagmannsretten tilbake til.

A har i det vesentlige anført:

Trondheim byretts dom er feil, både hva angår bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det foreligger tre temaer for behandling for lagmannsretten. Retten skal ta stilling til om foreldreansvaret skal tilbakeføres til A. Uansett utfallet av dette spørsmål skal retten ta stilling til hva slags samværsordning A skal ha, eventuelt frem til adopsjon blir gjennomført. Lagmannsretten må dessuten ta stilling til om selve adopsjonsvedtaket kan prøves.

A har vist til at det er tvilsomt om retten kan prøve selve adopsjonsvedtaket. Ut fra Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1994-1656 må det antas at biologiske foreldre som er fratatt foreldreansvaret ikke kan bringe selve adopsjonssamtykket inn for retten til prøvelse etter tvistemålsloven kapitel 33. A sak er parallell. Mye taler for at lagmannsretten ikke kan prøve selve adopsjonssamtykket. Dersom A når frem med sitt krav om tilbakeføring av foreldreansvaret, vil imidlertid dette forhindre gjennomføringen av adopsjon. Loven regulerer ikke uttrykkelig spørsmålet om tilbakeføring av foreldreansvaret. Det er imidlertid antatt at det er adgang til å kreve foreldreansvaret tilbake. I nærværende sak er det intim sammenheng mellom adopsjonsspørmålet og spørsmålet om fortsatt fratakelse av foreldreansvaret, idet det eneste fornuftige formål med å ta foreldreansvaret i dette tilfellet er å bane vegen for adopsjon. Dette innebærer at retten ved behandlingen av spørsmålet om tilbakeføring av foreldreansvaret må vurdere om adopsjon bør gjennomføres.

A har anført at adopsjon ikke vil være til beste for E, og dette er den viktigste grunnen til at foreldreansvaret må tilbakeføres. Barnets beste er avgjørende hva enten man, som kommunen anfører, knytter vurderingen opp mot barnevernloven §4-20 første ledd, det følger da av §4-1 at barnets beste skal være retningsgivende, eller om man vurderer spørsmålet etter §4-20 annet og tredje ledd. Det følger av tredje ledd bokstav b at adopsjonssamtykke ikke skal gis dersom adopsjon ikke vil være til barnets beste. A har i den forbindelse vist til en rekke Høyesterettsavgjørelser, bl.a. Rt-1982-1687, Rt-1990-1274 og Rt-1991-557.

E skal fortsatt bo hos forsterforeldrene sammen med sine søsken. Dette er det beste for barna selv om A nå mener seg i stand til å ta seg av E selv dersom hun fikk nødvendig bistand. Hun arbeider ikke for å få omsorgen for barna tilbake. Dette betyr imidlertid ikke at det er til Es beste at fosterforeldrene adopterer han. E skal fortsatt ha kontrakt med henne som biologisk mor, dette er alle enige om. Verken E eller hun selv er garantert slik kontakt dersom han blir adoptert. A viser også til at det ikke er til Es beste om han blir behandlet forskjellig fra de øvrige to søsknene i fosterhjemmet. Alle disse forhold taler mot adopsjon.

A har forståelse for at det er behov for ro i saken. Hun viser imidlertid til at den eneste måten å forhindre adopsjon på, er å prøve saken vedr. foreldreansvaret. Det er ingen ting i hennes situasjon i dag som tilsier at hun ikke vil kunne makte å ivareta det restansvaret som foreldreansvaret her innebærer. I løpet av den tid som har gått siden barna ble tatt fra henne, har hun gått aktivt inn for å skaffe seg utdannelse, og hun har også vært i arbeid. Hun deltar nå på et kurs i arbeidsmarkedsmyndighetenes regi. I fritiden deltar hun i foreningslivet, og i Y kristne senter. Hun har hatt regelmessig kontakt med sine barn C og D en gang i måneden, E kun to ganger årlig. Hun har følgelig slått seg til ro med at hun ikke kan ha barna hos seg, og hun har heller ikke gått til sak om C og D.

Med hensyn til samværsordningen viser A til at hun i dag har en ordning som gir henne rett til å se E to ganger i året. Dette er for lite. Hun har ikke mulighet for å opprette god kontakt med E i løpet av så kort tid. De to eldste barna er knyttet til henne, og E har etter hvert uttrykt klare ønsker om å ha økt kontakt, særlig p.g.a. at søsknene har regelmessig samvær med henne. Det kan bli konfliktfylt for ham dersom han nektes mer regelmessig kontakt.

For det tilfellet at foreldreansvaret ikke tilbakeføres, må det uansett fastsettes en samværsordning frem til en eventuell adopsjon.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Foreldreansvaret for E, født xx.xx.1990, tilbakeføres til A.

2. Samværsordningen mellom A og E fastsettes etter rettens skjønn."

Trondheim kommune har i det vesentlige anført:

Trondheim byretts dom er korrekt og må stadfestes.

Vedrørende de prosessuelle spørsmål ser kommunen det slik at retten er avskåret fra å prøve selve adopsjonsvedtaket i sak etter tvistemålsloven kapitel 33. Dette må gjelde selv om fylkesnemnda, som i nærværende sak, behandlet spørsmål om tilbakeføring av foreldreansvaret og samtykke til adopsjon i en og samme sak, og hvor det er rimelig klart at begrunnelsen for å nekte tilbakeføring var å bane vegen for adopsjon. Kommunen viser imidlertid til at dette ikke nødvendigvis avskjærer enhver mulighet for å prøve adopsjonsvedtaket, idet det må antas at vedtaket kan bringes inn for prøving i medhold av tvistemålsloven kapitel 30. Kommunen er ikke uenig med A i at det i hvert fall kan reises sak om tilbakeføring av foreldreansvaret, selv om dette ikke uttrykkelig fremgår av loven.

Trondheim kommune har videre anført at selv om A i sin tid ble fratatt foreldreansvaret med sikte på adopsjon, bør ikke foreldreansvaret tilbakeføres selv om adopsjon ikke blir gjennomført.

Avgjørende for rettens standpunkt er hensynet til Es beste. Kommunen har i den forbindelse vist til barnevernloven §4-1. Dessuten er barnets beste et særlig tema i forbindelse med adopsjonsspørsmålet, jf §4-20 tredje ledd bokstav b. At "barnets beste" er satt som et vilkår i §4-20 tredje ledd bokstav b, innebærer imidlertid ikke at dette hensynet veier tyngre i adopsjonssammenheng enn i andre sammenhenger. Det foreligger her to alternativ, langvarig fosterhjemplassering eller adopsjon, idet tilbakeføring ikke er aktuelt. Det beste for E er å bli adoptert. Hans primærtilknytning er til fosterforeldrene, identiteten er knyttet til fosterhjemmet. Denne tilhørigheten bør formaliseres. Det den sakkyndige Asmervik beskriver som risikoen ved adopsjon, er ikke tilstede her. E kjenner sin mor. Det er heller ikke grunn til å tilstrebe likhet med søsknene, da deres situasjon totalt sett er forskjellig fra Es. C og D har en følelsesmessig tilknytning til A, og de har også regelmessig kontakt med sin far.

Adopsjon er dessuten den eneste måten å skape ro om saken. Helt siden det første barnevernsvedtaket har A vist at hun ikke vil innrette seg etter situasjonen. Hun skapte såvidt mye uro i forhold til eldstebarnet B at faren ikke lenger kunne ha henne. Etter at E ble tatt fra henne har hun ført en rettssak, som ble anket til Høyesterett. Ett år senere startet hun prosessen på nytt. Dette sliter på fosterhjemmet og går ut over barna. A kan ikke høres med at hun vil slå seg til ro med bare å ha foreldreansvaret. Dette er første skritt på vegen til å få omsorgen tilbake. Det vises i den forbindelse til psykolog Nøttestads redegjørelse. Hans mandat var ikke å vurdere adopsjon, men foreldreansvaret, og han konkluderer med at A uansett ikke kan ha foreldreansvaret for E.

Kommunen har videre vist til psykolog Asmerviks rapport. En sentral premiss for å unnlate adopsjon er at A vil slå seg til ro med at E skal bo hos fosterforeldrene. Historien har vist at dette ikke vil bli oppfylt.

Selv om E blir adoptert, vil ikke båndene til moren bli brutt. Fosterforeldrene er innstilt på en mer utstrakt kontakt. Kommunen har imidlertid understreket at E har større behov for å være sammen med søsknene enn å besøke sin mor.

Vedrørende samværsordningen har kommunen anført at det ikke er tilrådelig å formalisere ytterligere samvær enn det som gjelder i dag, to ganger pr. år. Samværsretten er en minimumsordning som kan utvides. E har ikke et særlig behov for å treffe sin mor. Dersom adopsjon gjennomføres, er fosterforeldrene innstilt på å se saken an. Det er ikke aktuelt å nekte samvær, og det kan være tale om utvidelse.

Trondheim kommune har nedlagt slik påstand:

"Trondheim kommune frifinnes."

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis vil lagmannsretten ta stilling til de prosessuelle spørsmål som er reist i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved kjennelse inntatt i Rt-1994-1654 avgjort at biologiske foreldre som er fratatt foreldreansvaret ikke kan gå til søksmål etter tvistemålsloven kapitel 33 for å få prøvd adopsjonsvedtaket. Problemstillingen kom opp i en sak reist alene for å prøve adopsjonsvedtaket. Adgangen til å prøve et adopsjonsvedtak må etter lagmannsrettens syn også være avskåret i et tilfelle som nærværende. A har gått til søksmål for å få foreldreansvaret tilbakeført, og har samtidig angrepet adopsjonsvedtaket. Hun har pr. i dag ikke foreldreansvaret, slik at adopsjonsvedtaket neppe kan sies å rette seg mot henne, jf tvistemålsloven §476. Adopsjonsspørsmålet blir imidlertid indirekte prøvd, all den stund det er et vilkår for adopsjon at de biologiske foreldrene ikke har foreldreansvaret. Lagmannsretten bemerker imidlertid at denne begrensningen i prøvelsesretten nok kan virke uheldig, da situasjonen kan være at det er grunn for å frata foreldreansvaret, samtidig som adopsjon ikke bør gjennomføres.

I nærværende sak er dessuten fylkesnemndas slutning begrenset til adopsjonsspørsmålet. Det fremgår av premissene at spørsmålet om tilbakeføring av foreldreansvaret har vært vurdert særskilt. All den stund det var fremmet en begjæring om tilbakeføring, burde slutningen ha vært utformet slik at det uttrykkelig fremgikk hvilke avgjørelser nemnda faktisk hadde tatt.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er anledning til å prøve selve adopsjonsvedtaket i sak reist etter tvistemålsloven kapitel 33. Slik lagmannsretten forstår byrettens dom har den tatt stilling til spørsmålet, og frifunnet kommunen for påstanden om at samtykket til adopsjon måtte oppheves. Byrettens dom vil derfor bli å oppheve for denne delen av saken, og spørsmålet om adopsjonssamtykkets gyldighet blir å avvise fra byretten. Lagmannsretten vil etter dette ta stilling til om foreldreansvaret for E skal tilbakeføres til A. Ved avgjørelsen av dette spørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Sissel Endresen og 3 meddommere er kommet til at foreldreansvaret skal tilbakeføres til A.

Flertallets standpunkt er særlig begrunnet i det forhold at kommunens siktemål er at E skal adopteres. Dette går også fylkesnemndas vedtak ut på.

Flertallet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig sterke grunner for adopsjon. Konsekvensen av dette må bli å tilbakeføre foreldreansvaret, all den stund det ellers må antas at adopsjonen vil bli gjennomført. Flertallet understreker imidlertid at tilbakeføring av foreldreansvaret ikke innebærer at flertallet er av den oppfatning at A på sikt skal få tilbake den daglige omsorgen.

Etter gjeldende rett kan biologiske foreldre som er fratatt foreldreansvaret reise søksmål for å få foreldreansvaret tilbakeført. Her som ellers skal avgjørelsen rette seg etter det som er barnets beste, jf barnevernloven §4-1. En adopsjon skjærer for all fremtid over de formelle bånd mellom foreldre og barn. Det må følgelig kreves meget tungtveiende grunner for å gjennomføre dette, all den stund adopsjon avskjærer foreldrene muligheten til senere å kreve noe om situasjonen har bedret seg for dem. Det er i rettspraksis antatt at adopsjon bør unngås med mindre det er relativ stor sikkerhet for at adopsjon vil være det beste, alle forhold tatt i betraktning, jf Rt-1991-557 flg, spesielt side 561 og de avgjørelser det der er vist til.

Es forhold er spesielt. Han har bodd hos sine fosterforeldre siden han var to måneder. Flertallet finner det følgelig ikke tvilsomt at primærtilknytningen og identiteten er knyttet til fosterforeldrene. E har hatt en viss kontakt med sin mor, og vet at hun er hans biologiske mor. Imidlertid bor han sammen med begge sine halvsøsken, som han er spesielt knyttet til. Fosterforeldrene har ikke andre barn. Begge halvsøsknene har regelmessig kontakt med sin mor, og det er opplyst at E etter hvert som han er blitt eldre har stilt krav om også å være med. Riktignok er dette mest ut fra ønsket om å gjøre det samme som søsknene. Ikke desto mindre illustrerer det Es behov for identifikasjon og samhørighet med disse. Det må antas at dette behovet blir større etter som tiden går. Det bør da etter flertallets oppfatning ikke gjøres forskjell på barnas status i fosterhjemmet og i forhold til biologisk mor. Kommunen har argumentert med at det i utgangspunktet er så stor ulikhet mellom barna at det kan forsvares at de har forskjellig status i fosterhjemmet. De to største har også et annet følelsesmessig forhold til moren, og har dessuten kontakt med sin far. Dette taler etter flertallets oppfatning også for at det ikke bør skapes ytterligere ulikhet mellom barna, en ulikhet som kanskje kan etablere grobunn for senere konflikt.

Slik flertallet ser det, vil adopsjon være mest aktuelt i de tilfeller hvor hensynet til barnet tilsier at alle bånd bør brytes. I nærværende sak er det ikke forutsatt at kontakten mellom mor og barn skal brytes. Det er snarere tatt initiativ til en viss opptrapping. Det synes også å være enighet om at E, for sin egen del, bør få opprettholde kontakten med mor. Det er da etter flertallets oppfatning i seg selv betenkelig å gjennomføre en adopsjon. Ved en adopsjon vil det være helt opp til fosterforeldrene om A skal ha kontakt, all den stund hun ikke har noen rettigheter. Dersom E adopteres, har heller ikke barnevernet mulighet for å sikre at han får ha kontakt med sin mor. Selv om det pr. idag ikke er noen grunn til å anta at fosterforeldrene vil avskjære kontakten, kan det ikke utelukkes at situasjonen endrer seg, og konflikt oppstår.

Et hovedargument for fratakelse av foreldreansvaret har vært å skape ro i saken. Det er her å bemerke at det er først i forhold til E at A har søkt å få tilbakeført omsorgen, og nå har tatt opp spørsmålet om foreldreansvaret. Hun har innrettet seg etter det faktum at de to andre barna ble tatt under offentlig omsorg, og har nå begrenset saken til å gjelde spørsmålet om foreldreansvaret for E. Dette har hun begrunnet med at hun vil forhindre adopsjon. Slik flertallet ser det er det klart at slike prosesser sliter på de impliserte. På den annen side er det ikke usannsynlig at A har innsett at hun uansett ikke kan få omsorgen tilbake. Ut fra de foreliggende opplysninger er det grunn til å anta at hun har hatt en viss utvikling, og til en viss grad ser barnas behov. Det kan også spørres om fratakelse av foreldreansvaret for E og gjennomføring av adopsjon er vegen å gå for å forhindre mer uro. Dersom de formelle bånd til E brytes, kan dette bli et argument for å ta opp igjen saken i forhold til C og D. Argumentet om ro ville kunne ha hatt sentral betydning i et tilfelle hvor E var As eneste barn i fosterhjemmet.

Flertallet finner følgelig ikke at det med tilstrekkelig grad av sikkerhet kan konstateres å være til Es beste at adopsjon gjennomføres. Flertallet bemerker at A må ansees å være i stand til å forvalte det restansvaret som foreldreansvaret innebærer, selv om det nok hadde vært mest hensiktsmessig å bevare dagens ordning. All den stund dette vil innebære adopsjon, finner flertallet som nevnt at foreldreansvaret må tilbakeføres.

Når foreldreansvaret tilbakeføres, må det tas stilling til hvordan samværet mellom mor og barn skal reguleres. Den avtale som foreligger er at E skal ha samvær med sin mor under tilsyn to ganger i året. I praksis er samværsordningen noe utvidet uten at dette er formalisert i noen avtale. E er sterkt knyttet til sine søsken, og kanskje særlig til søsteren D. Han ønsker å være med når hans to eldre søsken drar til A. Av denne grunn har han vært med på et overnattingssamvær hos A. Fostermor forklarte i retten at hun så positivt på videre utvikling av slike samvær, men hun fant det ennå lite ønskelig at E følger med D og C hver gang de besøker A.

Flertallet vurderer samværsspørsmålet slik at E nå er så stor at han bør få være med på helgesamvær med A en gang hvert kvartal. Det ble opplyst i retten at D er den som under samværene tar mest ansvar for E. På en måte tar hun på seg morsansvaret for ham under samværene. Flertallet ser det slik at D er for ung til å bli belastet med et slikt ansvar for ofte. Derfor bør ikke E være med på samværene mer enn fire ganger i året. Den nærmere utforming overlates til barnevernet.

Mindretallet, sorenskriver Morten Gunnes og 1 meddommer er kommet til at byrettens dom må stadfestes, og skal bemerke:

Mindretallet viser til byrettens premisser når det gjelder spørsmålet om A selv er skikket til å ha omsorgen for E. Mindretallet slutter seg til byrettens syn om at hun ikke er skikket til å ha den daglige omsorg. Selv om dette ikke er noe omtvistet spørsmål i saken, legger det likevel føring for vurderingen av foreldreansvaret.

I realiteten er spørsmålet for lagmannsretten om E skal være varig fosterhjemsplassert eller om fosterforeldrene skal få adoptere ham og på den måten knytte ham sterkere til seg.

Mindretallet legger til grunn for sin avgjørelse at løsningen skal være i samsvar med det som er best for E, jf. barnevernloven §4-1.

Mindretallet har lagt avgjørende vekt på at E har bodd hos fosterforeldrene fra han var ca to måneder gammel. Han vet av sin mor og vet at hun har født ham, men han har sin eneste tilknytning til fosterforeldrene. Hans identitetsutvikling er knyttet til dem. Han har stort behov for fremtidig trygghet i forholdet til fosterforeldrene.

Det er i saken prosedert på at A ikke helt har akseptert at hun er fratatt omsorgen for barna sine. Hun vil i fremtiden fortsette å slåss for å få barna tilbake. Saken om foreldreansvaret for E må sees i sammenheng med at hun ønsker alle tre barna tilbakeført til seg. Selv om A under hovedforhandlingen fremhevet at hun aksepterer fosterhjemsplassering, kjenner ikke mindretallet seg trygg på hennes utsagn. Det virket som hennes utsagn på dette punkt var mer tillært enn ønsket. Hun vurderes dessuten som et menneske som lett lar seg påvirke av sine omgivelser. Flere av vitnene mente at hun var urettferdig behandlet av barnevernet. Av sin omgangskrets kan hun av den grunn få vedlikeholdt tanker om urettferdig behandling og derigjennom bli oppfordret til å fortsette anstrengelsene for å få barna tilbake. Det vil igjen kunne føre til nye vurderinger og gjenopptagelser av saken. Det vil kunne skape uro og usikkerhet både for fosterforeldrene og E. Fostermor har som vitne i retten forklart at alle vurderingene som til nå har vært av psykologer og rettsinstanser, har skapt anspent og urolig stemning i hjemmet. Det er uheldig for både E og hans eldre søsken. Mindretallet ser det slik at en endelig avgjørelse ved at byrettens dom blir stadfestet, vil medføre ro i saken. Det vil klart være det beste for E.

Videre vil en formalisering av forholdet til fosterforeldrene ved adopsjon av E skape en sterk, trygg og stabil tilknytning til de foreldrene han kjenner som sine daglige omsorgspersoner. Etter mindretallets vurdering vil det være en bedre og tryggere situasjon for E å være adoptert enn å være langtids fosterhjemsplassert. Det vil også kunne få innvirkning på hans trygghetsopplevelse at fosterforeldrene blir trygge på at hans tilknytning til dem er endelig avgjort. En usikkerhetsfølelse kan lett smitte over på barna. Muligheten for fremtidige stressituasjoner neddempes ved adopsjon. Alle disse forholdene taler for at adopsjon vil være det beste for E.

Det har vært prosedert på at Es situasjon er spesiell fordi han bor sammen med to halvsøsken. Det er ingen planer om adopsjon av dem. De har jevnlig kontakt med A og skal fortsette med det. E skal også i fremtiden ha samvær med A sammen med sine søsken. Det er anført at det vil kunne være uheldig for E og hans to søsken at de får ulik tilknytning til både moren og fosterforeldrene. Mindretallet finner ikke at ulik tilknytning til mor eller fosterforeldrene har særlig betydning for E i hans daglige tilværelse. Mindretallet vurderer ro i hjemmet å være av større betydning enn ulik formell tilknytning. Dessuten har E fra før en stor ulikhet i forhold til sine søsken. De har kontakt med sin biologiske far. E har ingen slik kontakt. Etter mindretallets syn vil en sterkere tilknytning til fosterforeldrene på en måte skape større likevekt for E. Det han mangler fordi han ikke har kontakt med biologisk far, får han igjen ved at fosterforeldrene adopterer ham. Dette er etter mindretallets syn til det beste for E.

Ved en tilbakeføring av foreldreansvaret bør Es samvær med sin mor utvides til fire årlige besøk, jf de grunner flertallet har angitt for samværsutvidelse. Mindretallet er i det vesentlige enig i dette.

Etter dette avsies det dom i samsvar med flertallets konklusjon.

Slutning:

1. A skal ha foreldreansvaret for E født september 1990.

2. E har rett til samvær med A 4 - fire - ganger årlig.

Slutning I kjennelse:

Byrettens dom oppheves forsåvidt Trondheim kommune er frifunnet for krav om opphevelse av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon av E, og saken avvises forsåvidt fra byretten.