LF-1996-561

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-06
Publisert:	LF-1996-00561
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Namdal herredsrett Nr. 92-657 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00561 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00510K .
Parter:	Ankende parter: Terje og Arild Lundquist, Limingen (Prosessfullmektig: Advokat Olav Sundet, Ås). Ankemotparter: 1. Per Magne Lund, Limingen. 2. Snefrid Hansen og Karen Anderson, Limingen. 3. Gunnar Brørs, Limingen (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Hustad, Namsos).
Forfatter:	Lagdommer Aage Rundberget, formann. Lagdommer Nina Mår Tapper. Førstebyfogd Knut Almaas
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §16, Skogloven (1863), Norske Lov (1687), §19, §2, Tvistemålsloven (1915) §156, §174, §180, §373, §403a, §407, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Servituttlova (1968) §11, §14, §16, Servituttlova (1968), Hendelege eigedomshøvelova (1969) §15, Foreldelsesloven (1979) §9

Saken gjelder uenighet om innhold og omfang av bruksretter for de ankende parters eiendom til ankemotpartenes eiendommer på Gudfjelløya i Røyrvik.

Saken startet som et erstatningssøksmål anlagt av ankemotpartene ved stevning til Namdal herredsrett 23. november 1992. Erstatningskravet var grunngitt med angivelig ulovlig hogst og veibygging utført av Terje og Arild Lundquist på ankemotpartenes eiendommer på Gudfjelløya. Stevningen utløste et motsøksmål med påstand om dom for fastsettelse av rettigheter tilliggende gnr 68 bnr 2, 25 og 26 (Terje og Arild Lundquists eiendom) i henhold til kjøpekontrakt av 1876.

Namdal herredsrett avsa dom i saken 25. oktober 1994. Etter retting i medhold av tvistemålsloven §156 den 21. november 1994 lyder domsslutningen:

"1. Terje Lundquist og Arild Lundquist dømmes, en for begge og begge for en, til å betale erstatning til Per Magne Lund med kr 26000,- - tjuesekstusen 00/100-, Snefrid Hansen og Karen Anderson med kr 40000,- -kronerførtitusen 00/100, Gunnar Brørs med kr 3600,- - kronertretusensekshundre 00/100.

Dertil kommer 11% rente fra 01.01.89 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfrist er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

2. Terje Lundquist og Arild Lundquist dømmes, en for begge og begge for en, til å erstatte saksøkerne deres saksomkostninger med rettssaken med kr 79150,30 -kronersyttinitusenetthundreogfemti 30/100- jfr. tvistemålsloven §156.

3. Meddommernes salær fastsettes til kr 3600,- hver, til sammen 7200 -kronersyvtusentohundre- kroner.

Nytt punkt 4:

Terje Lundquist og Arild Lundquist har ikke fiskerett i Tunnsjøen utenfor Per Magne Lunds eiendom, gnr. 68 bnr. 1, Karen Andersom og Snefrid Hansens eiendom, gnr. 68 bnr. 6 og Gunnar Brørs eiendom, gnr. 68 bnr. 21. Det gjelder også utenfor de parseller av disse eiendommene som ligger på Gudfjelløya."

Krav om ytterligere retting av domsslutningen, fra begge parter, er ikke tatt til følge av herredsretten. Partene er enige om at dette ikke har betydning for ankebehandlingen, hvilket lagmannsretten har sagt seg enig i.

Herredsrettens dom ble av Terje og Arild Lundquist i rett tid anket til Frostating lagmannsrett og Per Magne Lund, Snefrid Hansen og Karen Anderson og Gunnar Brørs har tatt til motmæle. Uten formell stansing av ankesaken har ankeforhandlingen blitt utsatt i påvente av rettskraftig avgjørelse av en gjenopptakelsesbegjæring fra Terje og Arild Lundquist i en sak som materiellrettslig har nær sammenheng med nærværende sak, jf nedenfor.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim tinghus 13. og 14. november 1996. Bortsett fra Gunnar Brørs møtte samtlige parter. Arild Lundquist, Per Magne Lund, Snefrid Hansen og Karen Andersom ga forklaring. Ingen vitner ble hørt. Det vises for øvrig til rettsboken.

Sakens bakgrunn og prosessuelle forhistorie.

Sakens utgangspunkt og underliggende hovedtema er en kjøpekontrakt som den 5. desember 1876 ble inngått mellom Einar Larsen Mykkelviken, Lars Fredriksen Mykkelviken, Johannes Larsen Mykkelviken, Peter Fredriksen Mykkelviken og Kirsten Fredriksdatter Mykkelviken som selgere og Ole Hansen Rustad og Kristian Anton Jakobsen som kjøpere. Av betydning for saken her gjengis følgende fra kjøpekontrakten:

"En under vore gaarde ... beliggende eiendom Gudfjeldet kaldet ... paa efterstaaende betingelser:

1) Bemeldte stykke Gudfjeldet er solgt til eiendom med undtagelse av rogn og granskogen utenom Stortangen efter en avblinket opsat mærkelinje, for en omforenet kjøpesum 40 - firti - specidaler, der betales inden anstundende 1.ste. mars 1877.

2) fri rettighet for kjøperne til at ta det nødvendige bygningsmaterial utenom Stortangen samt brændeved og gjærdefang til nordefter mot en liten tange søndefor Skaviken og derfra opefter fjeldet efter blinket linje.

3) har kjøperne fri rettighet til at rydde til aker og eng samt benytte til engsletter, havning, fuglefangst og deslike hvorsomhelst paa vor eiendom Gudfjeldet.

4) Fri fiskefangst hele aaret med undtagelse av strækningen nordenfor Skoviken 4 uker før Mikeli utefter høsten hvert aar forresten paa hele eiendommen."

Ved påtegning 7. juli 1885 ble kontrakten overdratt til Gustav Reinholt Person og Per Anton Person. Etter skyldelingsforretning avhjemlet 29. september 1886 fikk Gustav Reinholt Person og Per Anton Person, som senere tok slektsnavnet Lundquist, den 22. februar 1887 skjøte på eiendommen. Brødrene Terje og Arild Lundquist er sønner av Oskar Lundquist, som var sønn av Gustav Reinholt Person. Terje og Arild Lundquist overtok gnr 68 bnr 25 og bnr 26 i 1980, i 1989 bnr 2 fra Gunbjørn Lundquist som var Konrad Lundquists etterfølger.

Terje og Arild Lundquist er i dag de eneste som bor på Gudfjelløya.

Ankemotpartene, som er rettsetterfølgere etter selgerne ved kontrakten av 1876, har eiendommer i Mykkelvika og - i henhold til Frostating lagmannsretts dom av 10. mars 1992, jf nedenfor - på Gudfjelløya.

Ved stevning til Namdal herredsrett den 30. januar 1989 reiste eierne av gnr 68, bnr 1, 4, 6, 7, 21 og 24 fastsettelsessøksmål mot Terje og Arild Lundquist for å bli kjent eiendomsberettiget til samtlige skogteiger på Gudfjellet i Tunnsjøen angitt på økonomisk kartverk. Det dreiet seg om i alt ca 2.000 dekar utmark, for en stor del bevokst med bar- og løvskog.

Namdal herredsrett avsa dom 9. juli 1990 med slik domsslutning:

"1. Per Magne Lund som eier av bnr. 1, Hans Mykkelvik som eier av bnr. 4, Snefrid Hansen og Karen Anderson som eiere av bnr. 6, Karle Einarsen som eier av bnr. 7, Gunnar Brørs som eier av bnr. 21 og Ellen og Knut Sveberg som eiere av bnr. 24 - alle bruk under gnr. 68 i Røyrvik - har eiendomsrett til de skogteiger på Gudfjellet i Tunnsjøen som angitt på "økonomisk kartverk".

2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."

Herredsrettens dom ble anket til Frostating lagmannsrett som den 10. mars 1992 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten."

En av lagmannsrettens tre dommere kom til at Terje og Arild Lundquist måtte anses som "de rettmessige eierne av hele Gudfjellområdet".

Terje og Arild Lundquists videre anke til Høyesterett ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 20. august 1992 nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.

Lagmannsrettens dom ble av Terje og Arild Lundquist den 8. juli 1993 begjært gjenopptatt, jf tvistemålsloven §407 nr 6. Gjenopptakelsesbegjæringen ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse 7. mars 1994. Lagmannsrettens kjennelse ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 30. juni 1994.

Terje og Arild Lundquist fremmet den 10. oktober 1995 ny begjæring om gjenopptakelse, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Begjæringen ble forkastet ved Frostating lagmannsretts kjennelse 12. mars 1996. Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet den 22. august 1996 lagmannsrettens kjennelse i medhold av tvistemålsloven §403a.

Lagmannsretten fant i dommen av 10. mars 1992 - under dissens - at verken kjøpekontrakten av 1876 i kombinasjon med etterfølgende rettslige disposisjoner og faktisk bruksutøvelse eller lokale oppfatninger om rådighetsutøvelse, kunne gi grunnlag for å tilkjenne Terje og Arild Lundquist full eiendomsrett til skogteigene. Spørsmålet om gyldighet, innhold og omfang av bruksrettighetene etter kjøpekontrakten fra 1876 var ikke tema for lagmannsretten. Ankemotpartene har imidlertid ikke i forbindelse med eiendomstvisten eller senere, i nærværende sak, bestridt at 1876-kontrakten inneholder visse bruksrettigheter for bruk nr 2, 25 og 26 på Gudfjelløya, men hevder at disse rettighetene ikke er eksklusive for øyboerne, jf påstanden nedenfor.

At skog var hugget og skogsbilvei bygget gjennom bnr 6 - Snefrid Hansen og Karen Anderson -, bnr 1 - Per Magne Lund -, og et stykke inn på bnr 21 - Gunnar Brørs -, hevdes av ankemotpartene først å ha blitt registrert under en befaring på Gudfjelløya den 22. oktober 1991, som ledd i forberedelsene til ankeforhandlingen om eiendomsretten.

For sammenhengens skyld gjengis partenes påstander i erstatningssøksmålet for herredsretten. (Det bemerkes at Hans Mykkelvik, Karle Einarsen og Ellen og Knut Sveberg, som sammen med ankemotpartene i herværende sak var parter i eiendomstvisten, ikke er parter nå da hugsten og veibyggingen ikke har berørt deres eiendommer på Gudfjelløya).

Per Magne Lund, Snefrid Hansen og Karen Anderson og Gunnar Brørs nedla slik påstand for herredsretten:

"I hovedsøksmålet:

1. Terje Lundquist og Arild Lundquist dømmes, en for begge og begge for en, til å betale en erstatning til Per Magne Lund fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 100000,-, en erstatning til Snefrid Hansen og Karen Anderson fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 75000,- og en erstatning til Gunnar Brørs fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 25000,-.

2. Terje Lundquist og Arild Lundquist dømmes, en for begge og begge for en, til å erstatte saksøkerne deres omkostninger med rettssaken.

I motsøksmålet:

1. Prinsipalt:

Terje og Arild Lundquist har ikke fiskerett i Tunnsjøen utenfor Per Magne Lunds eiendom gnr. 68 bnr. 1, Karen Anderson og Snefrid Hansens eiendom gnr. 68 bnr. 6 og Gunnar Brørs' eiendom gnr. 68 bnr. 21. Det gjelder også utenfor de parseller av disse eiendommene som ligger på Gudfjelløya.

2. Subsidiært:

a) Terje og Arild Lundquist har for sin eiendom gnr. 68 bnr. 2 m.fl. bnr. fiskerett for de parseller av Per Magne Lunds eiendom gnr. 68 bnr. 1, Snefrid Hansen og Karen Andersons eiendom gnr. 68 bnr. 6 og Gunnar Brørs' eiendom gnr. 68 bnr. 21 som ligger på Gudfjelløya, men ikke fiskerett utenfor de øvrige strekninger i Tunnsjøen av disse eiendommene.

b) Fiskeretten nevnt under a) gir Terje og Arild Lundquist anledning til selv fritt å fiske, men ikke å disponere over fisket ved bortleie eller kortsalg, og fisket ekskluderer ikke grunneiernes fiskerett.

c) Fra bekkens utløp i Skavika og nordover har Terje og Arild Lundquist ikke rett til å drive høstfiske regnet fra 1. september til isen er lagt.

2. I begge tilfelle:

Terje og Arild Lundquist dømmes til å erstatte Per Magne Lund, Snefrid Hansen og Karen Anderson og Gunnar Brørs deres omkostninger med rettssaken."

Terje og Arild Lundquist nedla for herredsretten slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

1. De saksøkte frifinnes.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger.

I motsøksmålet:

1. Eierne av gnr. 68 bnr 2, 25 og 26 i Røyrvik har fulle rettigheter i h.h.t. pkt. 3 og 4 i kjøpekontrakten av 05.12.1876, slik at de har enerett til de beføyelser som der er omhandlet med unntak av tre ukers høstfiske nord for Skaviken som er en enerett for eierne på fastlandssiden.

2. Eierne av gnr. 68 bnr. 2, 25 og 26 i Røyrvik har rett til fiske på eiendommen Østre og Vestre Mykkelvik med unntak av tre ukers høstfiske som er en enerett for grunneierne.

3. Terje og Arild Lundquist tilkjennes saksomkostninger."

Det krav om retting av herredsrettens domsslutning som er nevnt innledningsvis må ses på bakgrunn av ankemotpartenes påstand for herredsretten gjengitt ovenfor. Denne forsømmelse representerer slik saken er lagt opp ingen begrensning for lagmannsretten.

Gjenstand for prøving i lagmannsretten er herredsrettens dom, omfattende både hovedsøksmålet og motsøksmålet. Ankemotpartenes påstand for lagmannsretten representerer en nødvendig klargjøring og presisering i forhold til herredsrettens dom, men utgjør ikke noen egen anke eller motanke. Partene er innforstått med det.

Ettersom gjenstanden for motsøksmålet - bruksrettighetene etter 1876-kontrakten - er av avgjørende betydning for erstatningskravets grunnlag, blir bruksrettsspørsmålet behandlet først.

Terje og Aarild Lundquist har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Bruksrettene.

Ved kontrakten av 1876 ble det kjøpt og betalt for omfattende rettigheter på Gudfjelløya. Kontrakten må ses i lys av den tids forutsetninger, som var å sikre ressursgrunnlaget for bosetting på øya. Tilgang til den type "herligheter" som kontrakten omfatter var og er av vital betydning for Lundquistslektens muligheter for utkomme på øya.

Med unntak for fastlandsboernes rett til høstfiske, jf kontraktens punkt 4, ble øyboerne gitt enerett til de i kontrakten nærmere angitte bruksretter. Denne oppfatning har konsekvent vært søkt håndhevet av øyboerne. I den grad fastlandsboerne har utnyttet ressursene på øya, så som ved beiting, har dette vært utslag av en tålt bruk.

Når det gjelder rettighetene til trevirke og avvirkning av skog erkjennes at kontrakten ikke gir Lundquist en generell adgang til å avvirke skog for salg, jf kontraktens punkt 2 som nevner bygningsmaterial samt brennved og gjerdefang. Skog som må avvirkes som ledd i nydyrking må imidlertid tilfalle øyboerne. Det samme gjelder skog i veitraséer som er nødvendig for adkomst til dyrkingsfeltene. Lundquist har for lagmannsretten påvist på kart områder som kan dyrkes for grasproduksjon.

Retten til dyrking samt retten til småviltjakt, "fuglefangst og deslike" etter kontraktens punkt 3 må være eksklusiv for Lundquist. En sideordnet rett med fastlandsboerne vil føre til at Lundquist vil bli fortrengt og næringsgrunnlaget bli for spinkelt. 1876-kontrakten hadde utvilsomt til formål å sikre næringsgrunnlaget for bosetting på øya. Dette formål har samme gyldighet i dag. Sauehold og annet dyrehold må baseres på mer intensiv drift, herunder større og bedre beiteareal og mer grasproduksjon. Ressursene er for begrenset til å tåle sambruk med fastlandsboerne.

Formuleringen "fuglefangst og deslike" i kontraktens punkt 3 må i våre dager forstås som omfattende jakt og fangst av fulg og småvilt. Storviltjakt (elgjakt) er i praksis ikke aktuelt da området eventuelt må inngå som del av et areal stort nok til å utgjøre et jaktvald.

Kontraktens punkt 4 må forstås slik at Lundquist har enerett til fiske med unntak for høstfisket på en strekning nord for Skavika "fire uker før Mikeli" hvert år, som er en enerett for bnr 21. Denne oppfatningen har vært lagt til grunn imellom partene og var bestemmende for fordelingen av erstatningene i forbindelse med Tunnsjøreguleringen. Likesom høstfisket nord for Skavika er eksklusivt for fastlandsboerne er fisket for øvrig - også nord for Skavika - eksklusivt for øyboerne. Denne oppfatningen ble lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen 30. juni 1994.

Øyboernes enerett etter 1876-kontrakten innebærer også en rett til bortleie, eksempelvis av fiske.

Rettighetene etter 1876-kontrakten er av tinglig karakter og bortfaller ikke ved foreldelse eller ikkebruk. Rettighetene er heller ikke avgrenset i tid slik herredsretten har uttalt på side 8.

Erstatningskravet (hovedsøksmålet for herredsretten).

Retten til å rydde "til aker og eng", herunder rydding av veitraséer gir Lundquist rett til det skogsvirke som i den forbindelse må avvirkes. Brødrene Lundquist var uansett i god tro mht retten til skogsvirket. Da hugsten fant sted var det ikke falt dom i saken om eiendomsretten, og Lundquists foretok hugsten i tillit til at de hadde eiendomsrett. At Lundquist da har rett til virket finner støtte i Rt-1959-912 samt i tingsrettslig teori.

Erstatningskravet er uansett foreldet. Den første avvirkningen fant sted i 1984/85. Siste virkesavregning for leveranser fra Lundquist er fra september 1988.

Lundquist la aldri skjul på tømmerhugsten. Fastlandsboerne måtte være klar over hugsten, og hvor den foregikk, da dette var lett synlig fra fastlandet. Per Magne Lund måtte uansett ha registrert at hugst var foretatt da han var på øya under elgjakt høsten 1989. Per Magne Lund har for øvrig på vegne av Namdal Skogeierforening skrevet under virkeskontrakt av 12. mai 1988 hvor Terje Lundquist innmeldte for salg 140 m3 gran massevirke for levering fra Gudfjellet.

Kravet foreldes etter tre år, jf foreldelsesloven §9. Hugsten fant sted på midten av 80-tallet og siste gang i 1988, for levering høsten 1988. Forliksklagen er uttatt 23. juni 1992, og kravet er derfor foreldet.

Bruksrettene etter 1876-kontrakten rammes ikke av bestemmelsene om tidsbegrensning av bruksretter etter skogloven av 1863. Det dreier seg her om rettigheter av slik art og betydning som etter Høyesteretts praksis ikke rammes av skogloven.

Den erklæringen Dorthea Lundquist, enke i uskiftet bo etter Gustav Reinholt Person, avga i 1935, hadde til formål en intern opprydning i Lundquistfamilien. Hun hadde ikke adgang til å fraskrive rettigheter fra det uskiftede boet. Erklæringen bygget på den oppfatning at uskifteboet omfattet hele Gudfjelleiendommen.

Subsidiært gjøres gjeldende at herredsretten har satt erstatningen alt for høyt. Det er ved beregning av nettoprisen for tømmeret ikke gjort fradrag for utgiftene i forbindelse med fløting/sjølevering, som beløper seg til ca kr 85,- pr m3. Med dette fradrag blir nettoprisen pr m3 kr 55,-, hvilket utgjør for Snefrid Hansen og Karen Anderson kr 8965,-, for Per Magne Lund, kr 5665,- og for Gunnar Brørs, kr 825,-.

Det er ikke grunnlag for å trekke inn erstatning for eget arbeid. Det er lite sannsynlig at fastlandsboerne ville eller kunne forestått avvirkning og transport selv.

Det er videre ikke grunnlag for å gi erstatning for gjenfylling av veitraséen. Veien vil kunne brukes av fastlandsboerne. Herredsrettens avsavnsrente, 11%, er satt for høyt.

Arild og Terje Lundquist har nedlagt slik påstand:

"1. Terje og Arild Lundquist frifinnes for Per Magne Lunds, Karen Andersons, Snefrid Hansens og Gunnar Brørs' erstatningskrav.

2. Eierne av gnr 68 bnr 2, 25 og 26 i Røyrvik har fulle rettigheter i h.t. punkt 3 og 4 i kjøpekontrakten av 5.12-1876 slik at de har enerett til de beføyelser som der er omhandlet på gnr 68 bnr 1, 6 og 21 på Gudfjelløya i Røyrvik - dog med unntak av tre ukers høstfiske nord for Skavika som er en enerett for eieren av gnr 68 bnr 21.

3. Arild og Terje Lundquist tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Per Magne Lund, Snefrid Hansen og Karen Anderson og Gunnar Brørs har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: (Bruksrettsspørsmålet behandles først).

Eiendomsgrensene på Gudfjelløya var blitt respektert i alle år før Terje og Arild Lundquist overtok og høsten 1981 pretenderte å ha rettigheter til skogen ut over egne eiendomsgrenser. Dorthea Lundquists erklæring fra 1935 om avlysing av kjøpekontrakten "idet Gudfjellet for lenge siden er utskilt som eget bruk", er et av flere dokumenter som viser at eiendomsgrensene har vært uomtvistet fram til 1981. Eiendomsrettsspørsmålet er nå rettskraftig avgjort. Ankemotpartene vil likevel respektere Lundquists rettigheter etter 1876-kontrakten slik dette nå kommer til uttrykk i ankemotpartenes påstand, jf nedenfor.

Skogloven av 1863 §16 går foran 1876-kontrakten, jf skogloven §19. Tidsavgrensningen av bruksretter i skog på 25 år medfører at retten til rydding "til aker og eng" er bortfalt. 1876-kontrakten gir således ikke øyboerne noen rett til avvirkning av skog eller til dyrking eller andre tiltak som rammes av skogloven av 1863.

Retten til beite (havning) foreldes ikke, jf skogloven §16 jf §2, heller ikke såkalte "tilstandsretter" som retten til fiske og retten til fangst.

Den vesentligste økonomiske interessen i saken knytter seg likevel til skogen. Fastlandsboerne har drevet aktiv skogskjøtsel og avvirkning på øya. Således solgte Mykkelvikgårdene på slutten av 1920-tallet mye tømmer fra øya til Van Severen. Flere dokumenter viser at fastlandsboerne har avvirket skog over en lang periode, eksempelvis Hans Mykkelviks salg til Van Severen i 1958 fra Gudfjelløya.

Da Terje og Arild Lundquist etter overtakelsen pretenderte rettigheter ut over det som inntil da hadde vært en omforenet oppfatning, ble de skriftlig irettesatt av Hans Mykkelvik og Karle Einarsen ved brev av 23. januar 1982. Korrespondanse fra 1987 og 1988 viser at Terje og Arild Lundquist i hvert fall da ikke kunne være i god tro mht eiendomsrett eller rett til å avvirke skog.

Lundquists hugst i 80-årene kan heller ikke baseres på retten til å rydde til "aker og eng" etter 1876-kontrakten da dette som nevnt vil rammes av 25-års regelen i skogloven av 1863. Rydningsretten må nå uansett være bortfalt ved passivitet eller ikkebruk, jf Dorthea Lundquists erklæring fra 1935 som må forstås slik at man da anså seg ferdig med "landnåmstiden".

Også retten til engslått, og den begrensede rett til trevirke som måtte avledes av det, må anses bortfalt som følge av skogloven 25-års regel. Det er for øvrig uklart i hvilken grad retten til engslått har vært nyttet.

Rett til havning, småviltjakt og fiske er sideordnet med grunneiernes rett, slik disse rettighetene også har vært utøvet. At John Lund, som eier av gnr 68 bnr 1 i forbindelse med overskjønnet vedrørende Tunnsjøreguleringen frafalt erstatning for fiske ved Gudfjelløya, innebærer ikke at han også frasa seg retten til fiske. Forskjellige representanter for fastlandsboerne har for øvrig drevet fiske ut over høstfisket. At 1876-kontrakten omtaler rettighetene etter punkt 3 og punkt 4 som "fri" for kjøperne kan ikke forstås slik at det skulle være en eksklusiv rett for kjøperne.

Erstatningskravet.

Terje og Arild Lundquist har ikke vært i god tro mht verken eiendomsrett eller hugstrett. Under enhver omstendighet opphørte deres gode tro ved korrespondansen mellom advokater i 1987 og 88.

Det bestrides at hugst ble foretatt på ankemotpartenes grunn så tidlig som i 1984/85. Det er mye som taler for at veiryddingen og hugsten i den forbindelse må ha foregått ikke tidligere enn senhøstes 1989. Da Per Magne Lund var på elgjakt på øya høsten 1989 så han ikke at det var ryddet noen veitrasé på ankemotpartenes grunn. Uansett var ikke ankemotpartene klar over at hugst foregikk på deres grunn. Fra fastlandet er det umulig å se på hvilken side av eiendomsgrensene trær måtte ha vært felt. De ankende parter ble klar over hugsten på deres eiendommer først under befaring 22. oktober 1991, forut for lagmannsrettssaken. Eventuell foreldelse løper først fra dette tidspunkt, jf foreldelsesloven §9. Foreldelse ble dessuten avbrutt ved stevningen i eiendomstvisten, 30. januar 1989.

Når det gjelder erstatningsberegningen må denne baseres på en vanlig nettobetraktning, men erstatningsutmålingen må, jf prinsippet i granneloven §9 og §10 kunne tillempes noe i skadelidtes favør. Det reelle tap som skal erstattes er bruttoinntekten ved tømmersalget med fradrag for eksterne kostnader. Ankemotpartene kunne gjort det meste av avvirkningen og transporten selv. Sjøtransporten vil ikke representere noen merkostnad for dem.

Herredsrettens erstatningsutmåling bes stadfestet, dog slik at lagmannsretten må kunne vurdere en lavere avsavnsrente.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Namdal herredsretts dom av 24.10.94 stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens pkt 1 og den rettede domsslutningens pkt 2.

2. Per M. Lund, Snefrid Hansen, Karen Anderson og Gunnar Brørs frifinnes for Terje og Arild Lundquists krav med følgende unntak:

Terje og Arild Lundquist har for sin eiendom gnr 68 bnr 2, 25 og 26 i Røyrvik rett til havning, småviltjakt og fiske på ankemotpartenes eiendomsteiger på Gudfjelløya (som er deler av gnr 68 bnr 1, 6 og 21 i Røyrvik).

Retten til havning, småviltjakt og fiske er sideordnet med grunneiernes rett.

Ovennevnte rett til fiske på ankemotpartenes eiendomsteiger på Gudfjelløya gjelder ikke retten til høstfiske i tidsrommet f.o.m. 8. september t.o.m. 28. september nord for Skavika.

3. Per M. Lund, Snefrid Hansen, Karen Anderson og Gunnar Brørs tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Om sakens bakgrunn vises til lagmannsrettens innledende merknader og herredsrettens dom samt til den mer utførlige redegjørelse i Frostating lagmannsretts dom av 10. mars 1992 om bakgrunnen for tvisten om eiendomsretten.

I gjengivelsen av partenes anførsler foran har lagmannsretten tatt utgangspunkt i motsøksmålet for herredsretten og grunnlaget for dette. Hovedsøksmålet - kravet om erstatning for påstått ulovlig hugst - har langt på vei det samme faktiske og rettslige utgangspunkt som motsøksmålet (også eiendomsrettstvisten), nemlig kjøpekontrakten av 5. desember 1876. Med dette utgangspunkt finner lagmannsretten det naturlig å behandle motsøksmålet først.

De næringsmessige forutsetninger for bosetting på Gudfjelløya var i hovedsak de samme i 1876 som de er i 1996. Et utkomme på øya vil naturlig baseres på de naturgitte ressurser; mulighetene for husdyrhold ved dyrking av gras og annen fórproduksjon, engslåtter og utmarksbeite samt jakt, fangst og fiske i Tunnsjøen. Dertil kommer den verdi skogen representerer - historisk i første rekke til bygningsmaterialer, brensel og gjerdevirke - i dag først og fremst som skurlast og massevirke.

De største forskjeller mht mulighetene for bosetting og utkomme på Gudfjelløya før og nå, skyldes dels den sterke mekaniseringen i land- og skogbruk med derav følgende mer effektiv og intensiv ressursutnyttelse, dels - som følge av moderne kommunikasjoner m.v. - mulighetene for inntektsbringende arbeid annet steds, og derved et bredere økonomisk fundament. Det vises i så måte til at Arild Lundquist i dag arbeider i Nordsjøen, i kombinasjon med driften av bruket på Gudfjelløya.

Om det næringsmessige grunnlag for bosetting på Gudfjelløya således i prinsippet er det samme i 1996 som i 1876 må likevel 1876-kontrakten tolkes ut fra den tids og de aktuelle aktørers konkrete forutsetninger.

Når det gjelder bruksrettighetene etter 1876-kontrakten må retten ta standpunkt til innhold og omfang av disse, om noen av bruksrettene er bortfalt ved foreldelse, passivitet eller på annen måte, og om de bruksretter som finnes å være i behold er eksklusive for øyboerne eller om de må nyttes sideordnet med grunneierne.

Ankemotpartene har for lagmannsretten innrømmet Terje og Arild Lundquist for sin eiendom gnr 68 bnr 2, 25 og 26 en ikke tidsbegrenset rett til havning, småviltjakt og fiske på ankemotpartenes eiendomsteiger på Gudfjelløya. Bortsett fra høstfisket nord for Skavika skal bruksrettene kunne utøves sideordnet med grunneiernes rett.

Ved lagmannsrettens behandling av eiendomsrettsspørsmålet i 1992 ble det ikke tatt stilling til bruksrettenes innhold og omfang ettersom dette ikke var tema - heller ikke subsidiært. Lagmannsrettens - flertallets - oppfatning av at 1876-kontrakten ga kjøperne "omfattende rettigheter i skogen på Gudfjellet" kommer klart til uttrykk på 16 i dommen hvorfra gjengis første og annet avsnitt:

"Kjøpekontrakten kan umiddelbart gi inntrykk av at hele Gudfjellet her ble solgt til eiendom, men med betingede rettigheter i påstående skog utenfor Stortangen.

Alle punkter lest i sammenheng fremgår etter flertallets oppfatning likevel av kjøpekontrakten at det var et nærmere avgrenset område som ble solgt, avblinket og oppsatt med merkelinjer, og slik at selgerne beholdt eiendomsretten til resten, men ga kjøperne bruksrettigheter i en ytterligere avmerket del av resteiendommen.

Kjøperne fikk for så vidt omfattende rettigheter i skogen på Gudfjellet.

Det er helt klart selgerne det henspeiler på når man i kjøpekontraktens pkt. 3 omtaler "vor eiendom Gudfjeldet".

Da brødrene Gustav og Per Person kjøpte Gudfjellet i 1885 skjedde det ved en påtegning og henvisning til kjøpekontrakten av 1876. Hvor det heter "Ovennævnte eiendom Gudfjeldet med tilliggende herligheter samt forpligtelser, alt efter ovenstaaende kontrakt er solgt ....." viser det for det første at Lundquistfamilien da ikke ervervet noe annet enn det som fremgår av kjøpekontrakten. Dessuten bekrefter påtegningen at det var snakk om en avgrenset del til eiendom og for øvrig med rettigheter i skogen for kjøperne og korresponderende forpliktelser for selgerne."

At selgerne etter kjøpekontraktens pkt 1 holdt tilbake rogn- og granskogen på den grunnen som ble solgt utenom Stortangen tyder på at det var skogen som også på det tidspunkt representerte de største økonomiske interesser. Det følger likeledes av kontraktens pkt 2 som spesifiserer kjøpernes rett til å ta nødvendig bygningsmaterial utenom Stortangen samt hvor de kunne ta brennved og gjerdefang.

At selgerne etter 1876-kontrakten var påpasselige med å avgrense kjøpernes rettigheter til skogvirket ser lagmannsretten i sammenheng med den økonomiske betydningen skogen på det tidspunkt hadde fått og som i skogloven av 1863 hadde kommet til uttrykk i en rekke bestemmelser med sikte på forsvarlig skogskjøtsel. Jf tilsvarende bestemmelser i servituttlova av 29. november 1968 om bruksretter i skog, loven §11 - §16. Formuleringene i kjøpekontrakten sammenholdt med de nevnte bestemmelser i skogloven av 1863 gir holdepunkter for en noe restriktiv tolkning for så vidt gjelder rettigheter og tiltak som vil kunne komme i konflikt med skogbruksinteressene.

Terje og Arild Lundquist har anført at retten til å rydde til åker og eng er tinglige retter som ikke bortfaller ved ikkebruk og som heller ikke rammes av bestemmelsene i skogloven av 1863. Det er vist til avgjørelser i Rt-1967-313 og Rt-1982-1541.

Lagmannsretten er enig med Terje og Arild Lundquist i at det ved 1876-kontrakten, jf transporten av 1885, ble kjøpt og betalt for omfattende rettigheter på Gudfjelløya. Det må legges til grunn at begge parter i 1876-kontrakten hadde for øye at eiendomshandelen, med tilhørende rettigheter på selgernes grunn, hadde som formål å skape grunnlag for et levedyktig bruk på øya. Dette måtte naturlig omfatte rett - for en viss tid - til å rydde og dyrke, samt mer varige rettigheter til beiting, jakt og fiske. Når det gjelder kontraktens pkt 3 om retten til å "rydde til aker og eng" er lagmannsretten enig med herredsretten (s. 8) i at tanken med denne formulering i kontrakten må ha vært å tilrettelegge for et bureisingsbruk, men at dyrkingsretten på selgernes grunn ikke kan ha ment å skulle være evigvarende. Skogloven og senere servituttlovas tidsperspektiv er "25 år eller manns og kones levetid". En tidsuavgrenset dyrkingsrett vil således, i den grad den konflikterer med skogloven, være ulovlig og for øvrig gå langt utover et hvert rimelig formål med denne bestemmelsen i kontrakten. De rettsavgjørelser Terje og Arild Lundquist i denne sammenheng har vist til gjaldt spørsmål om hvilke areal som kunne anses å tilhøre gårdsbruk i grenseområder mot statens grunn i fjell/utmarkområder i Kvæfjord og i Rana. Avgjørelsene ses ikke å kunne være retningsgivende for nærværende sak. Lagmannsretten konkluderer, når det gjelder retten til å rydde til aker og eng, med at denne må anses bortfalt etter 25 år, jf skogloven av 1863 §16. Det bemerkes at de områder som av Terje og Arild Lundquist er angitt som aktuelle dyrkingsområder, etter påvisning på kart, antas å utgjøre skogmark slik at skogloven av 1863, nå servituttlova av 1968, får anvendelse.

Også engslått ("engsletter"), jf 1876-kontrakten pkt 3, rammes i utgangspunktet av bestemmelsen i tidligere skogloven §16, jf nå servituttlova §14. Det er ikke opplyst i saken hvorvidt eller i hvilken grad slått på skogsletter eller myrsletter faktisk har funnet sted. I den grad slike sletter ikke ligger i skogbevokst mark, men på myrer eller høyereliggende sletter rammes de ikke av skogloven og servituttlova. I så fall antas det at slik slåtterett vil være av stedsevarig karakter. Det vises til Kr. Haarberg, Om servitutter, 168. Etter dette legger lagmannsretten til grunn at retten til engslått ligger til gnr 68 bnr 2, 25 og 26 som en stedsevarig rettighet i den grad retten ikke utøves i skogsmark.

Når det gjelder retten til "havning, fuglefangst og deslike" er det fra ankemotpartenes side erkjent at dette dreier seg om stedsevarige rettigheter som ikke reguleres av skogloven eller for øvrig er tidsbegrensede. Under ankeforhandlingen framkom det noe uklarhet/usikkerhet om hva "deslike" måtte antas å omfatte. Terje og Arild Lundquist har ikke gitt anvisning på noe konkret innhold i uttrykket "deslike" mens ankemotpartene i sin påstand har avgrenset uttrykket til småviltjakt. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til definisjonsspørsmålet. Det legges til grunn at bruksutøvelse som faller inn under skogloven/servituttloven er bortfalt mens andre rettigheter som har status som "deslike" etter 1876-kontrakten må anses å være av stedsevarig karakter på linje med beiterett, jaktrett og fiskerett.

Ankemotpartene gjør imidlertid gjeldende at bruksrettighetene er sideordnet med deres rett til samme bruksutøvelse, mens Terje og Arild Lundquist hevder å ha en eksklusiv rett.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at fastlandsboerne har drevet en begrenset beiting på øya, men at de har avstått fra dette etter hvert som øyboerne ved oppslag i pressen og på annen måte har pretendert en eksklusiv rett til beite. Når det gjelder utøvelse av jaktrett er det usikre opplysninger om dette utover at fastlandsboerne har innbefattet områdene på Gudfjelløya i et elgvald og at det på det grunnlag ble jaktet elg på øya i 1989.

Pkt 3 i 1876-kontrakten om beite og småviltjakt (fuglefangst og deslike) må tolkes ut fra bestemmelsens ordlyd, formålet med bestemmelsen og at eiendomsrettsspørsmålet nå er rettskraftig fastslått.

Terje og Arild Lundquist har anført at beiteressursene er for knappe dersom disse, ut fra deres planer om sauehold på øya, må deles med andre. Når det gjelder småviltjakten er det ikke framkommet at de nåværende parter ser dette som et potensielt konflikttema. Lagmannsretten må likevel foreta en tolkning, slik partene har bedt om. Av de stedsevarige rettighetene etter kontraktens pkt 3 er det i dag beite for småfe (sau) som har størst økonomisk og praktisk interesse. Ut fra kontraktens formål, å sikre grunnlag for varig bosetting og landbruk på øya, er det rimelig å definere de stedsevarige bruksrettene som en bruksutøvelse grunneierne har fraskrevet seg til fordel for rettighetshaverne som en enerett for disse.

Denne tolkningen, som etter lagmannsrettens syn har god forankring i kontrakten, er best egnet til å forebygge framtidige tvister, og er for øvrig i samsvar med tolkningen av fiskerettighetene, jf det følgende.

Når det gjelder rettighetene til fiske, legger lagmannsretten til grunn at Terje og Arild Lundquist ikke gjør gjeldende rett i strid med fastlandsboernes enerett til høstfiske nord for Skavika slik dette kommer til uttrykk i kontraktens pkt 4 og i ankemotpartenes påstand. Terje og Arild Lundquist gjør på den annen side krav på enerett til sommer- og vinterfiske, mens fastlandsboerne hevder at denne retten må være sideordnet med grunneiernes rett.

Spørsmålet om fiskerettighetene utenom høstfisket har vært behandlet av Frostating lagmannsrett i forbindelse med Terje og Arild Lundquists første gjenopptakelsesbegjæring, og deretter av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er ikke i saken nå framkommet nye opplysninger vedrørende dette spørsmålet, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike det syn på fiskerettsspørsmålet som lagmannsretten la til grunn i kjennelsen av 7. mars 1994 og som Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 30. juni 1994 sluttet seg til. Fra kjæremålsutvalgets kjennelse gjengis:

"Lagmannsretten har i kjennelsen av 7. mars 1994 ansett den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i overskjønnet, forenlig med ordlyden i kjøpekontrakten fra 1876, og har ikke funnet at den står i motstrid til det faktum lagmannsrettens flertall la til grunn ved avgjørelsen av ankesaken. Kontraktens punkt 4 som omhandler rett til fiske, kan etter lagmannsrettens mening forstås slik at kjøperne var eneberettiget til fiske utenfor Gudfjelløya, med unntak av 4 uker i september.

Kjæremålsutvalget er enig i dette og slutter seg til lagmannsrettens vurdering av at overskjønnet ikke kan anses som et bevis som alene eller sammen med øvrige bevismaterialet åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse i saken."

Lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tok med dette stilling til forståelsen av Namdal herredsretts overskjønn av 4. august 1970 om erstatninger for regulering av blant annet Tunnsjøen, som har vært påberopt av begge parter i nærværende sak. Lagmannsretten tilføyer at en deling av fisket i tid og rom som denne løsningen representerer må anses hensiktsmessig med sikte på eventuell framtidig utleie av fiskerett fra Gudfjelløya. Det bemerkes i denne forbindelse at Terje og Arild Lundquist for lagmannsretten har frafalt krav på fiskerett fra fastlandet.

Erstatningskravet (hovedsøksmålet).

Lagmannsretten har i det foregående kommet til at retten til å rydde til åker og eng samt retten til engslåtter på skoggrunn må anses bortfalt som følge av 25-årsregelen i skogloven og fordi retten til å rydde land ut fra sitt formål ikke var ment evigvarende. Den hugst og veibygging som Terje og Arild Lundquist i 1980-årene utførte på ankemotpartenes grunn på Gudfjelløya var følgelig uhjemlet.

Terje og Arild Lundquist kan heller ikke høres med at hugsten ble foretatt i god tro og at avvirkningen derved tilfaller dem etter regelen om godtroende besitters fruktrett i NL 5-5-6, nå lov om hendelege eigedomshøve av 10. april 1969 nr. 17 §15. Da Terje og Arild Lundquist etter overtakelsen i 1980 gjorde kjent at de pretenderte eiendomsrett ble dette imøtegått av fastlandsboerne. Arild Lundquist har dessuten i sin forklaring for lagmannsretten uttalt at tømmerhugsten ble igangsatt nærmest som en provokasjon - for å framtvinge en endelig avklaring av eiendomsrettsspørsmålet. Terje og Arild Lundquist må derfor være pliktige til å erstatte det tap som derved ble påført de berørte grunneiere.

Terje og Arild Lundquist har gjort gjeldende at eventuelt erstatningskrav vedrørende hugsten er foreldet etter foreldelsesloven §9.

Spørsmålet om når hugsten fant sted er dårlig opplyst. Arild Lundquist har forklart at han i 1984/85 foretok hugst på naboeiendommen for å provosere i eiendomsrettsspørsmålet, at han hugget på egen eiendom i 1987 og at han sommeren og høsten 1988 hugget på Gunnar Brørs' eiendom. En virkesavregning fra Namdal skogeierforening opplyser at det pr 30. september 1988 var levert ca 170 m3 massevirke. I en udatert påtegning på virkesavregningen står det at "siste leveranse av virke fra denne skogeier var i 1988". Per Magne Lund har forklart at han sammen med Karle Einarson gikk i det aktuelle terrenget i forbindelse med elgjakt i september 1989. De så da ikke at det var ryddet til veitrasé ut over Lundquists egen grunn. De hugstflater som nå er synlige var ikke der så langt tilbake som i 1984/85. Lund, som for øvrig besitter fagkyndighet når det gjelder skogsdrift, vurderer at mer enn 15 m3 tømmer ligger igjen i skogen.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at ankemotpartene ikke ble klar over hugsten på deres eiendommer før under befaringen 22. oktober 1991. Først da oppsto kravet, jf foreldelsesloven §9.

Det er noe usikkerhet om volumet av det tømmer som er avvirket og danner grunnlag for erstatningskravet. Herredsretten, som var satt med skogbrukskyndige meddommere, tok utgangspunkt i takst utarbeidet av Namdal skogeierforening 2. juli 1993. For lagmannsretten har ikke volumspørsmålet vært omtvistet, og lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at det fra Snefrid Hansen og Karen Andersons skog er hugget netto 163 m3, fra Per Magne Lunds skog netto 103 m3 og fra Gunnar Brørs skog netto15 m3, til sammen 281 m3 netto masse.

Herredsretten har ved erstatningsutmålingen - beregningen av nettotapet - ikke medtatt utgiftene til nødvendig sjøtransport av tømmeret. Ifølge skogbruksleder Solum i Sør-Helgeland vil bunting, slep og opptak av tømmer vanligvis koste kr 85,- til kr 90,- pr m3. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for noen annen kostnadsvurdering av sjøtransporten og legger kr 85,- pr m3 til grunn. Det bemerkes at mindre volumer, som saken her gjelder, ikke tilsier at kostnadene pr. m3 blir mindre enn det skogbruksleder Solum har anslått.

Herredsretten har lagt til grunn at ankemotpartene skal ha erstatning for eget arbeid i forbindelse med hugst og kjøring av tømmeret. Lagmannsretten anser det mest sannsynlige at en avvirkning med tilhørende sjøtransport fra ankemotpartenes eiendommer på Gudfjelløya vil skje som en samlet entreprise, eventuelt ved at skogen blir solgt på rot, og at det derfor ikke vil være riktig å medregne erstatning for eget arbeid til grunneierne.

Veitraséen som er ryddet på ankemotpartenes grunn vil ha nytteverdi for ankemotpartene og lagmannsretten finner ikke å tilkjenne erstatning for gjenfylling av denne slik herredsretten har gjort. Ulempen ved veitraséen må anses oppveid ved fordelene med å kunne nytte veien i forbindelse med skogsdrift mv.

Brutto tømmerpris kr 310,- pr m3 legges til grunn som uomtvistet. Alminnelige driftsutgifter i henhold til gjennomsnittsberegninger foretatt av Namdal skogeierforening november 1990 utgjør kr 170,- pr. m3. Utgifter til fløting/sjølevering settes til kr 85,- pr. m3. Det gis som nevnt ikke erstatning til grunneierne for eventuelt eget arbeid.

Erstatningen til Snefrid Hansen og Karen Anderson settes skjønnsmessig til kr 10000,-, til Per Magne Lund skjønnsmessig til kr 6000,- og til Gunnar Brørs skjønnsmessig til kr 1000,-.

Herredsretten har tilkjent ankemotpartene 11% avsavnsrente regnet fra 1. januar 1989 til betaling skjer. Dette punkt i domsslutningen er av ankemotpartene påstått stadfestet, dog slik at lagmannsretten forutsettes å hensynta den senere tids renteutvikling. Særskilt forsinkelsesrente er ikke krevd.

Det har ikke vært mulig for lagmannsretten å tidfeste nøyaktig når hugsten er skjedd og når tapet derved er oppstått og lagmannsretten legger 1. januar 1989 til grunn for renteberegningen, slik herredsretten har gjort. Lagmannsretten finner av hensyn til det alminnelige rentenivå å nedtrappe rentesatsen til 6% fra og med 1. januar 1995 til betaling skjer.

Saksomkostninger.

Anken fra Terje og Arild Lundquist har delvis ført fram og saksomkostningene blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd.

Hva gjelder erstatningskravet har lagmannsretten stadfestet erstatningsplikten, men redusert erstatningene til grovt regnet 1/4 av de beløp herredsretten tilkjente. Når det gjelder retten til beite, småvilt, jakt og fiske har Terje og Arild Lundquist fått fullt medhold i sin påstand for lagmannsretten.

Sett under ett er saken dels vunnet og dels tapt for begge parter og tvistemålsloven §174 får anvendelse slik at partene må bære hver sine omkostninger for begge instanser. Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Terje Lundquist og Arild Lundquist dømmes en for begge og begge for en til å betale erstatning til Per Magne Lund med 6.000 - sekstusen - kroner, Snefrid Hansen og Karen Anderson med 10.000 - titusen - kroner og Gunnar Brørs med 1.000 - ettusenkroner. Fra 1. januar 1989 betales i tillegg rente med 11% til 31. desember 1994 og deretter 6% p.a. til betaling skjer.

Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

2. Terje og Arild Lundquist har for sin eiendom gnr 68 bnr 2, 25 og 26 i Røyrvik enerett til havning, småviltjakt og fiske på ankemotpartenes eiendomsteiger på Gudfjelløya (som er deler av gnr 68 bnr 1, 6 og 21 i Røyrvik).

Rett til fiske gjelder ikke høstfiske nord for Skavika i tidsrommet fra og med 8. september til og med 28. september.

3. Partene bærer hver sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.