LF-1996-687
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-20 |
| Publisert: | LF-1996-00687 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Romsdal herredsrett Nr 96-00147 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00687 K. Påkjært til Høyesterett, for utfall av kjennelsen se HR-1996-00594K . |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Miljøverndepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Sam E. Harris, Oslo). Motpart: Marit og Kai Roland Bue, Randaberg (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Ole Johan Lund, kst. lagdommer Jan Terje Bårseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §21, §435, §439 |
Nærværende kjennelse gjelder spørsmålet om å avvise et søksmål på grunn av manglende rettslig interesse og uriktig verneting.
Marit og Kai Roland Bue (Bue) reiste sak mot Staten v/Miljøverndepartementet ved stevning til Romsdal herredsrett den 21. mars 1996. I stevningen ble fremsatt krav om erstatning for tap som saksøkerne mente å være blitt påført på grunn av ugyldige forvaltningsvedtak i en byggesak. Det ble nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å betale erstatning til Marit og Kai Roland Bue med kr 303268,00 med tillegg av 12% rente fra 20.02.96 til betaling skjer.
2. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å erstatte Marit og Kai Roland Bue deres saksomkostninger."
Staten v/Miljøverndepartementet anførte i tilsvar den 19. april 1996 at Statens alminnelige verneting i henhold til tvistemålsloven §21 er Oslo byrett. Søksmålet ble påstått avvist.
I prosesskrift til Romsdal herredsrett, datert 14. mai 1996, endret Bue påstanden til å lyde slik:
"1. Søksmålet fremmes for Romsdal herredsrett.
2. Miljøverndepartementets vedtak av 12.07.93 kjennes ugyldig.
3. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å betale erstatning til Marit og Kai Roland Bue med kr 303268,00 med tillegg av 12% rente fra 20.02.96 til betaling skjer.
4. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å erstatte Marit og Kai Roland Bue deres saksomkostninger."
Romsdal herredsrett tok spørsmålet om avvisning opp til avgjørelse ved kjennelse 18. juli 1996. Kjennelsens slutning lyder slik:
"Miljøverndepartementets påstand om at søksmålet avvises, tas ikke til følge."
Staten v/Miljøverndepartementet har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett ved kjæremålserklæring 4. august 1996. Bue har tatt til gjenmæle mot kjæremålet i tilsvar 13. august s.å.
Staten v/Miljøverndepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:
Bues eneste interesse i søksmålet mot Staten er å oppnå erstatning. Kjæremotpartene har ingen selvstendig rettslig interesse i en ugyldighetsdom. En må da anvende de vernetingsregler som gjelder for erstatningskrav mot Staten.
Det er vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. februar 1996 ( Rt-1996-330). Kjennelsen må forstås slik at det ikke foreligger tilstrekkelig rettslig interesse i forhold til en dom om ugyldighet, dersom den eneste aktuelle ugyldighetsfølge allerede er konkretisert gjennom en fremsatt erstatningspåstand. Når ugyldighetspåstanden er tatt med i samme sak som selve erstatningspåstanden, slik som i nærværende sak, kan Bue ikke skyte seg inn under den mulige reservasjonen i nevnte kjennelse, om et mulig fremtidig erstatningssøksmål. Med hensyn til spørsmålet om kravet om rettslig interesse av en fastsettelsesdom om gyldigheten av forvaltningsvedtak er for øvrig vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 7. juni 1996 i sak L nr 318 K/1996 ( HR-1996-00318 K), jnr 152/1996.
Noen annen påvisbar interesse i en ugyldighetsdom enn som del av grunnlaget for et erstatningskrav, er ikke påvist av Bue. Det foreligger derfor heller ikke av andre grunner rettslig interesse for en separat påstand om ugyldighet. Det er vist til Rt-1991-1468.
Det følger av tvistemålsloven §439, sammenholdt med §435, at det gjelder andre vernetingsregler for søksmål om erstatning av det offentlige på grunn av ugyldige forvaltningsvedtak enn for søksmål om vedtakets gyldighet. Søksmål om erstatningskrav kan bare reises på stedet der søksmål kunne vært reist mot den eller de offentlige ansatte som påstås å ha begått en erstatningsbetingende tjenestehandling, i tillegg til de ordinære verneting for Staten. Reelle hensyn taler for at de ordinære vernetingsreglene benyttes, slik at søksmålet bare kan reises mot Staten v/Oslo byrett.
Staten V/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:
"Søksmålet avvises."
Marit og Kai Roland Bue har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det sentrale i saken er spørsmålet om gyldigheten av forvaltningsvedtaket. At det skal foretas et økonomisk oppgjør dersom vedtaket kjennes ugyldig, kan ikke få betydning for vernetingsspørsmålet. De samme hensyn som bestemmer vernetinget ved prøving av forvaltningsvedtakets gyldighet, gjelder også hvor retten skal vurdere den erstatningsmessige konsekvens av at vedtaket eventuelt kjennes ugyldig.
I nærværende sak har Bue en interesse i å få kjent vedtaket ugyldig, fordi det medfører et mulig erstatningsansvar. Retten må foreta den samme vurdering, uten hensyn til om påstanden uttrykkelig inneholder et punkt om ugyldighet eller ikke.
I prosesskrift 14. mai 1996 til Romsdal herredsrett har Bue presisert at forvaltningsvedtaket er truffet i første instans av et kommunalt organ som har hjemting ved Romsdal herredsrett. Også det organ som avgjørelsen ble klaget inn for ligger innenfor denne embetskrets. Etter tvistemålsloven §439 kan sak da reises ved Romsdal herredsrett.
I kjæremålstilsvaret er endelig avført at Bue ikke deler Statens syn med hensyn til hvilket verneting som er mest praktisk og hensiktsmessig i nærværende sak. Søksmålet er anlagt ved Romsdal herredsrett, fordi dette totalt sett er mest hensiktsmessig.
Marit og Kai Roland Bue har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse standfestes.
2. Marit og Kai Roland Bue tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålssaken med kr 1000,-."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må gis medhold, og skal bemerke:
Tvistemålsloven kap 30, som omhandler saker om offentlige tjenestehandlinger, inneholder også regler om verneting for slike saker. Den aktuelle bestemmelse er tvistemålsloven §439, som viser til §435 første ledd nr 1 og 2. Tvistemålsloven §435 første ledd nr 1 omfatter alle saker om gyldigheten av et forvaltningsvedtak, mens bestemmelsens nr 2 blant annet omfatter erstatningskrav mot det offentlige.
Etter tvistemålsloven §439 1. punktum kan søksmål etter §435 første ledd nr 1, dvs søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak, "reises i den rettskrets der vedkommende offentlige myndighet som har truffet avgjørelse i saken i en tidligere instans, har sitt sete." Tvistemålsloven §439 2. punktum bestemmer at søksmål mot det offentlige etter §435 første ledd nr 2, dvs bl.a. erstatningskrav mot det offentlige, "kan reises der hvor søksmål reises eller kunne vært reist mot vedkommende offentlige tjenestemann."
De vedtak som nærværende sak knytter seg til, er i første instans og i klageinstansen truffet av forvaltningsorganer som holder til innenfor embetskretsen til Romsdal herredsrett. Dette innebærer at søksmålet kan reises for Romsdal herredsrett, dersom det anses som et "søksmål etter §435 første ledd nr 1" - dvs et søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Tvistemålsloven §439 2. punktum gjelder derimot ikke saker etter §435 første ledd nr 1, jf Schei "Tvistemålsloven med kommentarer" bind II 418. Søksmål mot staten, slik som her, kan da bare reises ved statens alminnelige verneting, dvs Oslo byrett, jf tvistemålsloven §21.
Bue har i prosesskrift 14. mai 1996 til Romsdal herredsrett endret påstanden, slik at denne også omfatter et krav om at Miljøverndepartementets vedtak av 12. juli 1993 skal kjennes ugyldig. I det ytre fremtrer derved søksmålet også som en sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Det fremgår likevel av samme prosesskrift at påstanden om å få kjent vedtaket ugyldig ikke har betydning i seg selv, men at dette kun er et nødvendig ledd i fremsettelsen av erstatningskravet.
Spørsmålet om riktig valg av verneting kan etter dette omformuleres til et spørsmål om Bue har rettslig interesse i å få dom for at Miljøverndepartementets vedtak av 12. juli 1993 blir kjent ugyldig. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 7. juni 1996 i sak L nr 318 K/1996, jnr 152/1996 har en viss interesse i denne sammenheng. Det fremgår av kjennelsen at kravet om rettslig interesse vil være oppfylt, dersom en fastsettelsesdom om forvaltningsvedtakets lovlighet kan ha betydning for partens aktuelle rettsstilling. I den aktuelle saken ble lagt til grunn at det ikke forelå en aktuell rettslig interesse, fordi en eventuell dom om ugyldighet ikke ville utløse andre krav for parten.
Kjennelsen i Rt-1996-330 er mer relevant for nærværende sak, idet det var på det rene at en dom om gyldigheten av et forvaltningsvedtak kunne utløse rett til erstatning. Om behovet for særskilt dom om gyldigheten av forvaltningsvedtaket uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg følgende (s 332):
"Det kan imidlertid ikke være grunnlag for å reise særskilt fastsettelsessøksmål for å få fastslått at et av vilkårene for erstatning nemlig vedtakets ugyldighet, er oppfylt. Det tilføyes at den kjærende parts anførsler må forstås slik at fastsettelsessøksmålet ikke er fremmet med sikte på et fremtidig erstatningssøksmål mot staten."
I nærværende sak er erstatningskravet fremsatt allerede i stevningen, og påstanden om at Miljøverndepartementets vedtak skal kjennelse ugyldig, synes ikke å ha annen hensikt enn å tjene som grunnlag for erstatningskravet. Med støtte i kjennelsen i Rt-1996-330 antar lagmannsretten at Bue da ikke har rettslig interesse i å få dom for at Miljøverndepartementets vedtak er ugyldig. Det kan heller ikke ses å foreligge andre forhold som kan begrunne en rettslig interesse i å få dom for ugyldighet, jf kjennelsen i Rt-1991-1468.
Konsekvensen av dette må etter lagmannsrettens syn være at saken, også i forhold til vernetingsreglene, må bedømmes som en erstatningssak, og ikke som en sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Søksmålet antas derfor å falle utenfor rammen av tvistemålsloven §435 første ledd nr 1, men faller inn under de krav som er omhandlet i bestemmelsens nr 2. Etter tvistemålsloven §439 2. punktum, sammenholdt med samme lov §21, må saken da reises ved Oslo byrett.
Kjæremålet fra Staten v/Miljøverndepartementet har ført frem. Det er imidlertid ikke nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for noen instans, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Søksmålet avvises fra Romsdal herredsrett.