LF-1997-128
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-02 |
| Publisert: | LF-1997-00128 |
| Stikkord: | Odelsrett, Adopsjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Orkdal herredsrett nr. 96-106 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00128 A. |
| Parter: | Ankende part: B, Y (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Ytterbøl og Njøs ANS v/advokat Knut Njøs, Sarpsborg). Motpart: E, X (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hoel, Oppdal). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Sverre Dragsten, formann. 2. Lagdommer Olaf Jakhelln. 3. Førstebyfogd Knut Almaas |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, §2, §48, §78, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §64, Odelsloven (1974) |
Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Z gnr. 302 bnr. 1 i Oppdal kommune.
Eiendommen, som har vært i samme slekts eie fra 1800-tallet og i drift som selvstendig gårdsbruk frem til slutten av 1940-årene, ble i 1986 overtatt til eie av den da best odelsberettigede, A. Hun hadde fire barn, B født 1942, C født 1947, D født 1949 og E født 1952. De tre yngste ble - ved sterk adopsjon - i 1952 bortadoptert. Da A døde den 11. mars 1996, overtok hennes eldste datter, B, gift - - -, som ikke var bortadoptert, som enearving, sin mors etterlatte formue, derunder eiendommen Z.
Ved stevning av 20. mars 1996 reiste E sak mot B ved Orkdal herredsrett og krevde eiendommen løst i kraft av odelsrett. B reiste innsigelse mot retten til løsning og løsningsspørsmålet ble i medhold av odelsloven §64 tatt opp til særskilt behandling og avgjørelse.
Orkdal herredsrett avsa 31. oktober 1996 dom med slik domsslutning:
1. B dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Z, gnr. - - - bnr. - i Oppdal til E mot betaling av løsningssum fastsatt ved endelig odelstakst, med eventuelle fradrag for påhvilende pengeheftelser.
2. B dømmes til å betale kr 15.970,- - femtentusennihundreogsyttikroner - i saksomkostninger til E innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Etter utløpet av betalingsfristen påløper lovens morarente.
Det bemerkes at det her er formelt uriktig å gi domsslutningen form av fullbyrdelsesdom.
B har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Under ankeforhandlingen avga partene og fire vitner, alle nye for lagmannsretten, forklaring og lagmannsretten foretok åstedsbefaring.
Partene har for lagmannsretten gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten.
B har således i hovedtrekk anført:
Eiendommen fyller ikke lenger kravene til odlingsjord slik at løsning på odel er utelukket etter odelsloven §23 jf. §2 jf. § §1. Eiendommen har ikke lenger arealer som kan betegnes som jordbruksareal, jf. §2. På eiendommen har det ikke vært selvstendig drift siden 1946. Av praktiskøkonomiske grunner er det ikke sannsynlig at det for fremtiden vil bli drevet jordbruk der, jf. §1. Store deler av eiendommen er regulert til fritidsbebyggelse.
E har heller ikke odelsrett til eiendommen idet retten er falt bort etter odelsloven §9 annet ledd 2. punktum. Til tross for ordlyden må §78 første ledd forstås slik at den ikke gjelder med sikte på adoptivbarns odelsrett i sin biologiske slekt. Forsåvidt vises til Ola Rygg og Oluf Skarpnes, Odelsloven med kommentar, 3. utgave side 296.
Det vil også være klart urimelig å la E løse fra B, som har overtatt eiendommen som enearving etter sin mor, og som har hatt langt større tilknytning til eiendommen enn E.
Som nye anførsler for lagmannsretten har B for det ene gjort gjeldende at E har bundet seg til ikke å løse eiendommen fra henne. Dette gjorde han under et møte i juli 1986 hvor bl.a. han, hans mor A og hans biologiske søsken var tilstede og hvorunder eiendommens fremtidige forhold ble drøftet. For det andre er som ny anførsel gjort gjeldende at løsning fra E vil innebære odelsmisbruk idet hans eneste interesse for eiendommen knytter seg til tomteverdiene der.
B har nedlagt slik påstand:
"A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
E har henholdt seg til herredsrettens dom og fastholdt at eiendommen fortsatt fyller kravene til odlingsjord slik at odelsløsning ikke kan nektes etter odelsloven §23, at han har sin odelsrett i behold idet det ikke er grunnlag for noen innskrenkende fortolkning av odelsloven §78, samt at det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at det vil være urimelig at E løser eiendommen fra B. E har ikke bundet seg overfor B til ikke å løse fra henne og det foreligger intet grunnlag for å tale om odelsmisbruk.
E har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i all hovedsak tiltre dens begrunnelse. De nye anførsler for lagmannsretten vil bli behandlet nedenfor.
For lagmannsretten er det fremlagt endel nye dokumenter og avhørt vitner. Dette har imidlertid ikke på avgjørende punkter brakt saken i noen annen stilling enn for herredsretten.
Særlig bemerkes at de nye, korrigerte arealoppgaver fra Oppdal kommune ved skogbrukskonsulent Arild Hagen ikke har brakt spørsmålet om eiendommen fyller vilkårene for odlingsjord, jf. odelsloven §23 jf. §2 jf. §1 i noen annen stilling. I følge siste korrigerte arealoversikt, datert 15. juli 1997, har eiendommen et samlet areal, fordelt på tre adskilte teiger, på 497,75 dekar mens det for herredsretten var antatt å dreie seg om ca. 440 dekar. Ellers er det i siste oppgave foretatt en omklassifisering av marktyper. Både arealberegning og fordeling på marktyper er imidlertid foretatt på grunnlag av foreliggende økonomisk kartverk uten bonitering av arealene. Etter det som lagmannsretten kunne se under befaringen, og det som vitnet F forklarte, er det på den teig som ligger ved gårdstunet, i sin tid overflatedyrket ca. 60 dekar. Av det overflatedyrkede areal brukes ca. 45 dekar til beite av nevnte vitne. På deler av dette areal ble det i sin tid dyrket korn. Resten av det i sin tid overflatedyrkede areal er vassykt og delvis gjengrodd med løvskog.
På en ca. 108 dekar stor skogteig tilliggende gården er 73,5 dekar klassifisert som produktiv barskog og den årlige tilvekst der er beregnet til ca. 10 m3 . Samlet produktiv lauvskog på eiendommen er beregnet å være 18,5 dekar. De øvrige arealer på eiendommen er i jord- og skogbrukssammenheng uproduktive.
Som det fremgår, overstiger eiendommens jordbruksareal langt de minstekrav som stilles i odelsloven §2. Om forståelsen av uttrykket "jordbruksareal" vises det til Ot.prp. nr. 59 (1972-73 ) og til Rt-1990-325 flg.. særlig side 329.
Eiendommen kan også fortsatt "nyttast til landbruksdrift", jf. odelsloven §1. Den har riktignok etter 1949 ikke vært drevet som selvstendig jordbrukseiendom. Husdyr har ikke vært holdt på gården siden slutten av 1940-årene. Driftsbygningen ble revet i 1965. Våningshuset, som er eneste gjenværende bygning på eiendommen, er pga elde og tilstand ikke brukbart som bolig og heller ikke egnet for restaurering til samme.
Deler av eiendommen har imidlertid vært nyttet, og blir fortsatt nyttet, til landbruksdrift idet arealer har vært, og fortsatt er, utleid til beite for storfé. Da A i forbindelse med overtakelse av eiendommen i 1986 ble meddelt fritak for boplikt, ble dette gitt på det vilkår at eiendommen ble holdt i hevd ved bortleie eller på annen måte. Forannevnte vitne F har fra og med 1972 leid arealer på eiendommen for beite. For tiden omfatter som nevnt leien ca. 45 dekar hvorfor det betales kr 1.000,- pr år. F uttalte at han kunne være interessert i en langsiktig kontrakt om beitebruk såfremt eieren ville gå inn for dette.
Som uttalt av landbruksmyndighetene i 1986 og 1992, vil eiendommen neppe gjenoppstå som selvstendig driftsenhet idet eiendommens ressurser av jordbruksgrunn, og situasjon mht. bygninger, vanskelig kan forsvare de investeringer som dette fordrer. Odelsloven §23 jf. §1 og §2 kan imidlertid ikke antas å kreve at eiendommen hensett til egne ressurser skal utgjøre en drivverdig enhet. Hvis det skulle fordres, ville - etter de arealkrav som nå fordres - et stort antall jordbrukseiendommer, som har langt større landbruksressurser enn den det her gjelder, falle ut som odlingsjord og gjenstand for løsning. En slik rekkevidde av lovens bestemmelser må antas å ligge langt utenfor lovgiverens intensjoner.
I den egn gården ligger, er en del områder utnyttet til fritidsformål. Fra denne gård er det også utskilt noen hyttetomter, og ytterligere areal er ved kommuneplan tillatt anvendt til fritidsbebyggelse. Dette tilsier imidlertid ikke at eiendommen ikke fortsatt må karakteriseres som en jord- og skogbrukseiendom. Den må sies å ligge i et jordbruksdistrikt som er gjenstand for en del turistnæring.
Det er på det rene og uomtvistet, at etter de regler som gjaldt frem til odelsloven av 28. juni 1974 trådte i kraft den 1. januar 1975, hadde de fire søsken nedarvet odelsrett til eiendommen, og E hadde best rett av dem. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at den odelsrettslige stilling fortsatt er den samme. Adopsjonen for de tre, derunder for E, skjedde før 1. januar 1965. Etter odelsloven §78 første ledd får da reglene i lovens §9, derunder bestemmelsen i annet ledd 2. punktum om at adopterte barns odelsrett i egen slekt faller bort, ikke virkning for E. For han skal de tilsvarende reglene om den odelsrettslige stilling i den lovgivning som gjaldt før 1. januar 1975 fortsatt gjelde. Dette er uttrykkelig sagt i §78 første ledd, og det er ikke i lovens forarbeider fremkommet noe som gir grunnlag for ved fortolkning å komme til annen forståelse enn hva som klart følger av ordlyden. I Rt-1990-35 flg., side 40 nederst og side 41 øverst, er det også tydelig nok sagt at §78 første ledd gjør unntak for tap av odelsrett for barn adoptert før 1. januar 1965. I den saken var det imidlertid spørsmål om et barn adoptert etter dette tidspunkt, hadde tapt sin odelsrett til eiendom i biologisk slekt i et tilfelle der barnet hadde overtatt eiendommen før 1. januar 1975, da den nye odelsloven trådte i kraft.
B har opplyst at hun som barn bodde på eiendommen Z frem til hun var 10 år, og at hun fra den tid har barndomsminner knyttet til eiendommen. Så bodde hun et års tid hos fosterforeldre i Oppdal. Deretter har hun ikke bodd i Oppdal. 18 år gammel flyttet hun til Y hvor hun senere har bodd, og hvor hun i 1962 giftet seg. Hun har ofte besøkt sin mor i Oppdal. Moren har imidlertid ikke bodd på eiendommen Z, men B har vært innom denne under sine besøk hos moren. Etter at hun arvet eiendommen etter sin mor, har hun solgt alt gammelt innbo som befant seg i det gamle våningshuset. Bs tilknytning til eiendommen er ikke av slikt omfang og slik styrke at det kan sees å virke klart urimelig at hun ikke får beholde eiendommen.
Hva som ble sagt i juli 1986, er etter det som er kommet frem om samtalen under dette møte, høyst uklart. Lagmannsretten kan ikke legge til grunn at E den gang uttalte at han ikke ville gjøre odelsrett gjeldende ved Bs eventuelle fremtidige erverv av eiendommen ved arv etter sin mor. Det er heller ikke fremkommet noe om at E for øvrig har opptrådt på noen måte som har vist at han ikke vil benytte sin løsningsrett overfor B, noe som han heller ikke har hatt foranledning til å gjøre.
Endelig bemerkes at det ikke er holdepunkter for at Bs anførsel om at Es interesse for eiendommen alene knytter seg til tomteverdier på denne. I den anledning tilføyes at det ikke kan karakteriseres som odelsmisbruk om en odelsløser også legger vekt på de tomtemuligheter som knytter seg til en landbrukseiendom. En begrenset utnyttelse av arealer til tomter for fritidsbebyggelse - i samsvar med godkjente planer - går for øvrig inn som en naturlig del av utnyttelsen av jord- og skogbrukseiendommer.
Som herredsretten er lagmannsretten kommet til at E har løsningsrett til eiendommen Z gnr. - - - bnr. -. Lagmannsretten finner det imidlertid riktig å utforme ny konklusjon forsåvidt angår domsslutningens punkt 1.
Anken har vært forgjeves og B må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte E hans saksomkostninger for lagmannsretten. E har krevet kr 17.000,-, som i sin helhet er for salær til prosessfullmektigen. Beløpet anses som nødvendig og blir å tilkjenne. Med bemerkning om at saken ikke har frembudt tvil, stadfestes herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. E har rett til å løse eiendommen Z gnr. 302 bnr. 1 i Oppdal i kraft av odelsrett.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. B dømmes til å betale 17.000 - syttentusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til E innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.