Rt-1990-35

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-01-12
Publisert:	Rt-1990-35 (10-90)
Stikkord:	Odelsrett, Adopsjonsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 8/1990, nr 111/1989
Parter:	1. Terje Auganes 2. Herman Friele (advokat: Karl Wahl-Larsen) mot 1. Christine Mowinckel Reksten 2. Christopher Mowinckel Reksten 3. Nicholas Mowinckel Reksten alle ved verger Ingeborg og Johan Reksten (advokat Trond Buttingsrud).
Forfatter:	Holmøy, Smith, Gjølstad, Backer, Sandene
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Odelsloven (1974) §78, §79, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §172, §77, §8, Odelsloven (1974)

Dommer Holmøy: Johan Ludwig Mowinckel Reksten fikk ved skjøte av 18. desember 1969 overdratt eiendommen Moldegaard i Os herred fra sin biologiske farmor, Julie Mowinckel. "Moldegaard" er her brukt som en fellesbetegnelse for flere eiendommer. Johan L.M. Reksten var 26. mai 1965 blitt adoptert av Hilmar Reksten, som da hadde giftet seg med hans mor etter at hans far var død. Johan L.M. Reksten satt med eiendommen til hans bo ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo i november 1982. De enkelte eiendommer ble deretter solgt til fire forskjellige kjøpere.

Som verger for sine tre mindreårige barn reiste Johan L.M. Reksten og hans ektefelle Ingeborg Reksten i 1986 sak mot de fire kjøpere og krevet løsning av eiendommene på det grunnlag at barna hadde odelsrett. De fire saksøkte bestred, dels på forskjellig grunnlag, at barna hadde odelsrett.

Midhordland herredsrett, som forente sakene til felles behandling, avsa 10. september 1987 dom med slik domsslutning:

"Sak A 165/86:

1. Terje Auganes frifinnes

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sak A 202/86:

1. Kjell Kjoberg og Pernille Pedersen frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Christine Mowinckel Reksten, Christopher Mowinckel Reksten og Nicholas Mowinckel Reksten in solidum, alle ved verger Ingeborg Reksten og Johan Ludwig Mowinckel Reksten til Kjell Kjoberg og Pernille Pedersen ved adv. Leon Larsen kr 35.000,- kronertrettifemtusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Sak A 203/86:

1. Tomm Berntsen frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Christine Mowinckel Reksten, Christopher Mowinckel Reksten og Nicholas Mowinckel Reksten in solidum, alle ved verger Ingeborg Reksten og Johan Ludwig Mowinckel Reksten til Tomm Berntsen ved adv. Gunnar Sætre kr 30.300,- kronertrettitusentrehundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Sak A 204/86:

1. Herman Friele frifinnes

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Herredsrettens dom i sak A 165/86 mot Terje Auganes og sak A 204/86 mot Herman Friele ble av saksøkerne ved de to verger påanket til Gulating lagmannsrett.

Det kan opplyses i denne forbindelse at sak A 165/86 gjaldt et gårdsbruk som omfattet gnr 66 bnr 1, bnr 4 og bnr 5 og gnr 67 bnr 2, bnr 5 og bnr 7, til sammen ca 220 dekar innmark og ca 800 dekar utmark. Sak A 204/86 mot Herman Friele gjaldt en parsell på ca ett mål med oppført enebolig - gnr 66 bnr 10 - som var fradelt av Auganes i 1986 og solgt til Friele.

Gulating lagmannsrett avsa 10. februar 1989 dom med slik domsslutning:

"1. Terje Auganes dømmes til å utstede skjøte på eiendommene gnr. 66 bnr. 1, bnr. 4 og bnr. 5, og gnr. 67 bnr. 2, bnr. 5 og bnr. 7 i Os kommune til Christine Mowinckel Reksten, Christopher Mowinckel Reksten og Nicholas Mowinckel Reksten mot betaling av løsningssum fastsatt ved endelig odelstakst, med eventuelt fradrag av påhvilende pengeheftelser.

2. Herman Friele dømmes til å utstede skjøte på eiendommen gnr. 66 bnr. 10 i Os kommune til Christine Mowinckel Reksten, Christopher Mowinckel Reksten og Nicholas Mowinckel Reksten mot betaling av løsningssum fastsatt ved endelig odelstakst, med eventuelt fradrag av påhvilende pengeheftelser.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Dommen ble avsagt under dissens idet en av dommerne stemte for å stadfeste herredsrettens dom i begge de to saker som var påanket.

Terje Auganes og Herman Friele har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til de avsagte dommer.

De ankende parter slutter seg til herredsretten og lagmannsrettens mindretall både når det gjelder resultatet og begrunnelsen, og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det følger av overgangsregelen i §78 første ledd i odelsloven av 28. juni 1974 nr 58 at loven §9 annet ledd får anvendelse i dette tilfelle, idet Johan L.M. Reksten ble adoptert etter 1. januar 1965. Hans odelsrett til Moldegaard falt derfor bort da odelsloven trådte i kraft 1. januar 1975. Regelen i §9 annet ledds annet punktum om tap av odelsrett i adoptivbarnets egen slekt kan ikke være begrenset til å gjelde adopsjoner etter loven ikrafttreden.

At Johan L.M. Reksten hadde ervevet eiendomsretten til Moldegaard før odelsloven trådte i kraft, kan ikke gi grunnlag for noen innskrenkende tolkning av de klare regler i §9 annet ledd og §78 første ledd. Ved at Johan L.M. Reksten hadde ervervet eiendomsretten, var han etter §79 annet ledd vernet mot at noen som hadde bedre odelsrett etter de nye regler, løste eiendommen. Det må imidlertid sondres mellom det vern mot odelsløsning som følger av denne lovbestemmelse, og odelsrett som også gir rett til aktivt å løse eiendommen.

Den ordning som loven har etablert om virkningen av adopsjoner etter 1. januar 1965, er ikke i strid med Grunnloven §97.

Selv om det legges til grunn at Johan L.M. Reksten beholdt odelsretten til Moldegaard etter at odelsloven av 1974 trådte i kraft, er det et særskilt spørsmål om hans barn beholdt odelsretten. Det må følge av loven §8 første ledd at barna ikke har odelsrett, idet de ikke kan anses som etterkommere av "odlaren". Barna er som følge av adopsjonen "flyttet ut" av Mowinckel-familien.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Terje Auganes og Herman Friele frifinnes for odelsløsningskravet.

2. Terje Auganes og Herman Friele tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartene har i det vesentlige gjort gjeldende:

Da Johan L.M. Reksten ble adoptert i en alder av 17 år, fikk adopsjonen ingen betydning for hans odelsrett til Moldegaard. Det må ha ligget utenfor forutsetningene for odelsloven at odelsretten skulle gå tapt for en odelsberettiget som hadde overtatt eiendommen da loven trådte i kraft. For øvrig viser ordlyden i loven §9 annet ledds annet punkt om tap av odelsrett ved adopsjon, at bestemmelsen bare gjelder fremtidige adopsjoner. Det har vist seg at loven overgangsregler ikke er fullstendige, se f.eks. dom i Rt-1981-278 om gjenlevende ektefelles vern mot odelsløsning. Heller ikke det spørsmål som foreligger i denne sak er særskilt behandlet og vurdert i lovforarbeidene. Det kan reises spørsmål om det er forenelig med Grunnloven §97 at odelsretten her går tapt.

Dersom Johan L.M. Rekstens rett til å løse eiendommen i kraft av sin odelsrett var blitt aktuell før odelsloven trådte i kraft, ville loven ikke fått noen virkning for løsningsretten, se odelsloven §79 første ledd. Hvis han i en slik situasjon hadde brukt løsningsretten, må det antas at han ved løsningen ville fått full odelsrett til eiendommen. Sammenhengen mellom loven bestemmelser tilsier da at en odelsberettiget som før loven trådte i kraft var blitt eier av eiendommen, beholder sin odelsrett. Etter ankemotpartenes mening er det ikke tilstrekkelig at den adopterte får vern mot at odelsberettigede etter den nye lov løser eiendommen. Bestemmelsen i §79 annet ledd reiser for øvrig flere uavklarte spørsmål.

Når det legges til grunn at Johan L.M. Reksten har beholdt sin odelsrett, må også hans barn ha odelsrett.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår punkt 1 og punkt 2 i domsslutningen.

2. Terje Auganes og Herman Friele dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til ankemotpartene for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, og kan i det vesentlige slutte meg til begrunnelsen fra lagmannsrettens flertall.

Ordlyden i odelsloven §9 annet ledd og overgangsbestemmelsen i §78 første ledd taler for at de som ble adoptert etter 1. januar 1965 taper sin odelsrett i den biologiske slekt, samtidig som de får samme odelsrett etter adoptivforeldrene som barn etter foreldre. Odelsloven §9 annet ledd var en av de prinsipielt nye bestemmelser i forhold til tidligere rett.

Formålet med overgangsreglene i loven §78 og §79 var å vareta interessene for dem som hadde innrettet seg i tillit til tidligere lovgivning. Det følger av disse regler at dersom det er oppstått en løsningssituasjon før loven trådte i kraft, har den adopterte sin løsningsrett til odelseiendom i sin egen slekt i behold. Videre har den adopterte som har overtatt odelseiendommen før dette tidspunkt, vern mot at eiendommen løses av noen som har bedre odelsrett etter den nye lov, men som sto tilbake for eieren etter de tidligere regler. Det vises til loven §79 første og annet ledd.

Overgangsbestemmelsen i §78 første ledd kom inn i loven etter forslag fra Stortingets justiskomite. I Ot.prp. nr 22 for 1973-74, se også Ot.prp. nr 59 for 1972-73, var det foreslått at de nye regler om odelsrett for adoptivbarn, på samme måte som de nye regler om likestilling av barn født utenfor ekteskap og likestilling mellom kvinner og menn med hensyn til odelsprioritet, skulle settes i kraft fra et senere tidspunkt enn loven for øvrig. Justiskomiteens flertall var enig i "at det er rimeleg at reglane i desse paragrafane ikkje får verknad fullt ut frå den tida lova elles blir sett i kraft. Desse paragrafane endrar så mykje på den odels- og åsetesrettslege stillinga for barn utanom ekteskap og adoptivbarn og i odels- og åseterekkefølgja, at folk bør ha ei rimelig tid for å gjere seg kjent med og innstille seg på dei nye reglane. Desse medlemane meiner at ei overgangstid som nemnt av departementet ikkje er nok her. Dersom ei slik overgangstid skulle vere til noko hjelp, måtte folk rå over odelseigedomar på ein slik måte at verknaden av endringane i desse paragrafane blir mest mogeleg avdempa. Men dette kunne føre til disposisjonar som ikkje var særleg velgrunna sakleg sett.

Desse medlemane tar eit noko anna utgangspunkt og ser endringane i dei paragrafane det gjeld ut frå synsstaden til dei som endringane vil ha verknad for. Det som da er viktig er at dei som kanskje i lange tider har innretta seg på å ta over ein odelseigedom, ikkje vil få høve til dette etter dei nye reglane for di dei ikkje lenger har best odelsrett. Desse medlemane meiner på denne bakgrunn at overgangsføresegnene bør utformast slik at dei som ein med rimeleg grunn må gå ut frå har innretta seg på den eldre lovgjevinga, ikkje skal bli skuffa. Desse medlemane gjer difor framlegg om at endringane i §9, §12 og §52 ikkje skal få verknad for dei som er fødde før 1. januar 1965. Desse paragrafane kan etter dette tre i kraft samstundes med lova elles. Desse medlemane har endra §58 og §59, første stykket i samsvar med dette."

Et mindretall i Justiskomiteen foreslo en mer vidtgående overgangsregel om at disse nye regler ikke skulle gjelde for dem som var født eller adoptert før loven var trådt i kraft. Det vises til Innst. 0. nr 60 for 1973-74 11. Reglene i utkastets §58 og §59 første ledd svarer til loven §77 og §78 første ledd.

Den begrunnelse som er gitt av Justiskomiteens flertall, synes først og fremst å ta sikte på adoptivbarns erverv av odelsrett i adoptivforeldrenes slekt, foruten likestilling av barn utenfor ekteskap og likestilling mellom kjønnene. Begrunnelsen er etter min mening mindre godt tilpasset regelen om at adoptivbarnet taper odelsrett i sin egen slekt. Det kan likevel ikke være tvil om at overgangsbestemmelsen i §78 første ledd også gjelder adoptivbarnets tap av odelsrett.

Hensett til den begrunnelse som er gitt i forarbeidene er det imidlertid etter min mening riktig å tolke denne bestemmelse slik at regelen om tap av odelsrett i adoptivbarnets egen slekt ikke får anvendelse når adoptivbarnet har overtatt odelseiendommen før loven trådte i kraft. At odelsretten skulle tapes ved adopsjon også i et slikt tilfelle, er etter min mening et så vesentlig inngrep i den adoptertes rettsstilling at det eventuelt burde vært behandlet særskilt i forarbeidene. Virkningen av et slikt inngrep ville riktignok bli avdempet ved at adoptivbarnet etter §79 annet ledd ville ha vern mot odelsløsning fra andre. Den adopterte ville imidlertid ikke selv ha løsningsrett.

Vurderingen av virkningen av adopsjon fra før loven trådte i kraft, er etter min mening en annen enn for de andre endringer i odelsretten som går inn under overgangsregelen i §78 første ledd. Ved adopsjonstidspunktet vil det være klart hvilken betydning adopsjonen har for odelsretten etter den lovgivning som da gjelder, og dette kan ha vært tillagt betydning ved vurderingen av om adopsjon skulle gjennomføres. Jeg vil dog tilføye at Grunnloven §97 etter min mening ikke er noen skranke for lovgivningsmyndigheten i dette tilfelle.

At odelsretten ikke er tapt når den adopterte har overtatt eiendommen før loven trådte i kraft, vil også gi best sammenheng med regelen i §79 første ledd som gir en adoptert rett til å løse eiendommen dersom løsningsretten er blitt aktualisert før dette tidspunkt. Jeg antar for min del at den adopterte som gjennomfører løsning etter denne bestemmelse, beholder odelsretten til eiendommen. Det ville bli lite samsvar mellom loven overgangsregler dersom ikke også en adoptert som har overtatt eiendommen med odelsrett før loven trådte i kraft, beholder odelsretten.

At en adoptert har overtatt en odelseiendom før loven trådte i kraft, må antas å være en så vidt spesiell og sjeldent forekommende situasjon at det ikke vil innebære noen vesentlig begrensning av prinsippet i §9 annet ledd og virkeområdet for §78 første ledd at den adopterte her beholder sin odelsrett. Jeg nevner for øvrig at det i praksis har forekommet andre situasjoner der loven overgangsregler ikke har vært ansett uttømmende, se dom i Rt-1981-278.

Når det legges til grunn at Johan L.M. Reksten har beholdt sin odelsrett til Moldegaard også etter at odelsloven av 1974 trådte i kraft, har etter min mening også hans barn odelsrett til eiendommen. Den generelle bestemmelse om avgrensning av hvem som har odelsrett i loven §8 første ledd, kan ikke tolkes slik at den utelukker den adoptertes barn fra odelsrett i et tilfelle som her foreligger.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, utformer jeg ingen konklusjon.

Jeg bemerker at jeg ikke finner at det er grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. På grunn av sakens karakter finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, jfr. reservasjonen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommer Backer: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige vise til dennes begrunnelse og til begrunnelsen fra lagmannsrettens mindretall.

Stortingets justiskomite har under behandlingen av odelsloven av 1974 utarbeidet utførlige overgangsbestemmelser for blant andre adoptivbarn. Selv om et tilfelle som det foreliggende ikke er uttrykkelig nevnt i forarbeidene, føler jeg meg bundet av ordlyden og sammenhengen i overgangsbestemmelsene. Tilfellet ligger etter min mening annerledes an enn det som er nevnt i Rt-1981-278.

Lovens utgangspunkt er at de nye regler skal gjelde fra loven ikrafttreden, 1. januar 1975, jfr. §77. Det gjelder også §9 annet ledd om at adoptivbarn skal få odelsrett etter sine adoptivforeldre og at de skal miste odelsrett etter sin biologiske slekt. Fra denne regel gjør §78 første ledd et unntak for barn som er adoptert før 1. januar 1965. Johan L.M. Reksten faller ikke inn under dette unntaket, da han er adoptert etter det nevnte tidspunkt. Førstvoterende forstår imidlertid §78 første ledd slik at bestemmelsen ikke er uttømmende for virkningen av adopsjoner fra før loven ikrafttreden, men at bestemmelsen på visse vilkår vil gjelde også for adopsjoner foretatt etter 1. januar 1965. Om rimelighetshensyn kunne tale for dette, har det intet grunnlag i ordlyden, og en slik tolkning vil etter min oppfatning reise vanskelige spørsmål. Jeg tenker da på andre grupper personer som vil få sine rettigheter begrenset av den nye loven, men som omfattes av unntaksbestemmelsen i §78 første ledd hvis de er født før 1. januar 1965.

Jeg peker på at det også kan være et spørsmål om å tolke §79 første ledd utvidende. Fra ankemotpartenes side har det vært anført som særlig urimelig at den som har en aktuell løsnings rett ved loven ikrafttreden skal kunne bruke denne selv om han ikke ville vært odelsberettiget etter de nye regler, mens den som allerede eier odelseiendommen og derfor ikke har behov for å løse den, skal behandles etter de nye regler. Forutsetningen for resonnementet er imidlertid at det ifølge §79 første ledd ikke bare dreier seg om en rett til å løse eiendommen, men til senere å beholde odelsretten etter de gamle regler, og eventuelt overføre retten til sine etterkommere.

Jeg går ikke nærmere inn på denne forutsetning, men nevner at i den utstrekning de som eide en odelseiendom ved loven ikrafttreden, 1. januar 1975, skulle ha krav på at de gamle regler om odelsrett og -prioritet fortsatt skulle gjelde - enten etter §78 første ledd eller §79 første ledd - ville dette bety at §79 annet ledd ble innholdsløs. Bestemmelsen beskytter de som eide odelseiendom ved loven ikrafttreden mot å fordrives av personer som ville måtte stå tilbake for dem etter de gamle regler, men som har bedre prioritet etter de nye regler. Etter min mening viser bestemmelsen at det ikke kan ha vært lovgiverens mening at personer som eide odelseiendom ved loven ikrafttreden, skal kunne kreve å beholde sin odelsrett etter de gamle bestemmelser.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at Grunnloven §97 er til hinder for at Johan L.M. Reksten mistet sin odelsrett til Moldegaard ved den nye lovs ikrafttreden. Han var fortsatt beskyttet av §79 annet ledd mot å måtte gi eiendommen fra seg. Jeg vil ellers peke på at det generelle vern for odelsretten etter Grunnloven §97 er meget begrenset, og viser i denne forbindelse ikke bare til Rt-1948-1147, men også til Rt-1971-889.

Siden jeg således legger til grunn at Johan L.M. Reksten ikke lenger har odelsrett, finner jeg det ikke nødvendig særskilt å drøfte om hans barn ville hatt odelsrett under en annen forutsetning.

Når det gjelder omkostningsspørsmålet, er jeg enig med førstvoterende, jfr. dog tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Herredsrettens dom i sak A 165/86, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Herredsrettens dom i sak A 204/86, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy.

Kst. dommer Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Backer.

Justitiarius Sandene: Likeså

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Herredsrettens dom i sak A 165/86, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Herredsrettens dom i sak A 204/86, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.